Dronenes tidsalder

Da jeg for to måneder siden pekte på fire langsiktige følger av krigen mot Irans terror-regime avsluttet jeg med å peke på dronenes betydning. På bildet over får vi nok en påminning om dette. 

Mens det gleder meg usigelig at Ukraina klarer å føre krigen til Moskva og dørmatten til krigsherrene der, så er implikasjonene av det vi ser på bildet svært skremmende. 

Vi må ikke tro at det er enkelt for Ukraina å sende droner femti mil for å sprenge oljelagre. Det kreves mye mer enn utstyr fra Temu eller Clas Ohlson, men det er uansett ganske rimelig krigføring når en vurderer innsatsen mot konsekvensene. Mengder av droner kan sette de mest avanserte luftforsvarssystemer, som de i Israel, sjakk matt. Det koster milliarder å nøytralisere det som kommer inn, men bare en brøkdel å lage og sende en mengde droner der den lille prosenten som kommer gjennom vil kunne gjøre jobben med å skape frykt, redsel og et politisk press uten like. 

Det er all grunn til å tro at slike angrep har kommet for å bli i store konflikter, og det er nok bare et tidsspørsmål før mer klassiske terrorister tar dem i bruk i angrep mot sivile i for eksempel Europa (men det skjedde ikke allerede i 2024 slik jeg spådde). 

Men dronene gjør også at man ikke behøver være en stor aktør for å skape frykt, redsel og press av ulikt slag. Hvor mange slike raffinerier her i verden har et avansert luftforsvarssystem å gjemme seg bak? Uhyre få, vil jeg tro. Det kan også åpne for aktører av ikke-statlig art. Det kan jo hende at også aktivistene bak "Just Stop Oil" ser på bilder som det vi ser over og kommer til at det å kaste suppe på klassiske kunstverk og å lime seg fast til motorveien ikke har gitt gode nok resultater. Så kanskje vi skal prøve noe nytt? 

Aktivisme og narcissisme

Aktivister har fått det for seg at det er viktig å ødelegge kulturarv for å bli lagt merke til. Her i landet har verk på Nasjonalmuseet og i Vigelandsparken fått merke aktivismen, og sist ut i Storbritannia var Stonehenge. Ødeleggelse av unik kulturarv er virkemidlet, oppmerksomhet er målet. Det er selvsagt viktig å hindre utryddelse av arter (Extinction Rebellion) og å hindre oppvarming av kloden (Just Stop Oil), men et viktig spor for å forstå hva som er galt med disse ligger i navnet på siste organisasjon: Ordet "just." Skråsikker og enøyd, er bare forstavelsene. 

Mistanken om narcissisme er heller ikke langt unna, og T.S. Eliot i skuespillet The Cocktail Party sier det meget treffende gjennom karakteren "Reilly:"

Half of the harm that is done in this world 

Is due to people who want to feel important.

They don't mean to do harm - but the harm does not interest 

    them.

Or they do not see it, or they justify it

Because they are absorbed in the endless struggle

To think well of themselves. (Act II)

De bryr seg ikke om den skaden de gjør. Saken er så stor at alt er tillatt, men de ser ikke at det de gjør også er å gi seg selv en stor og avgjørende rolle. I stigende grad kan man også lure på om "saken" har fått en underordnet rolle, og at det å iscenesette seg selv er det som spiller noen rolle. Tror de virkelig at de store forpesterne som Kina, India, USA og Russland vil slutte å produsere olje fordi disse selvopptatte toskene ødelegger et anlegg bygd av en bronsealderkultur? 

Det er stadig tydeligere at det som betyr noe er å tilordne seg selv heltestatus. Narcissisme, forkledd som aktivisme og altruisme.