Aktivisme og narcissisme

Aktivister har fått det for seg at det er viktig å ødelegge kulturarv for å bli lagt merke til. Her i landet har verk på Nasjonalmuseet og i Vigelandsparken fått merke aktivismen, og sist ut i Storbritannia var Stonehenge. Ødeleggelse av unik kulturarv er virkemidlet, oppmerksomhet er målet. Det er selvsagt viktig å hindre utryddelse av arter (Extinction Rebellion) og å hindre oppvarming av kloden (Just Stop Oil), men et viktig spor for å forstå hva som er galt med disse ligger i navnet på siste organisasjon: Ordet "just." Skråsikker og enøyd, er bare forstavelsene. 

Mistanken om narcissisme er heller ikke langt unna, og T.S. Eliot i skuespillet The Cocktail Party sier det meget treffende gjennom karakteren "Reilly:"

Half of the harm that is done in this world 

Is due to people who want to feel important.

They don't mean to do harm - but the harm does not interest 

    them.

Or they do not see it, or they justify it

Because they are absorbed in the endless struggle

To think well of themselves. (Act II)

De bryr seg ikke om den skaden de gjør. Saken er så stor at alt er tillatt, men de ser ikke at det de gjør også er å gi seg selv en stor og avgjørende rolle. I stigende grad kan man også lure på om "saken" har fått en underordnet rolle, og at det å iscenesette seg selv er det som spiller noen rolle. Tror de virkelig at de store forpesterne som Kina, India, USA og Russland vil slutte å produsere olje fordi disse selvopptatte toskene ødelegger et anlegg bygd av en bronsealderkultur? 

Det er stadig tydeligere at det som betyr noe er å tilordne seg selv heltestatus. Narcissisme, forkledd som aktivisme og altruisme.