Putin og jeg

Mange har sagt og skrevet at angrepet på Ukraina fikk dem til å se Russland og Putin på en ny måte. Nå får jeg lyst til å si "hva var det jeg sa?".

For min del har jeg sett Putins Russland på samme måte i mange år. For fire år siden, i 2018, så jeg "et stadig tydeligere bilde av et aggressivt Russland vi må beskytte oss mot." Et sitat fra den gang:

Landet har et ferniss av demokrati, men kritiske journalister og opposisjonspolitikere har det med å dø på mystisk vis. Trusler og vold har for lengst ødelagt mulighetene for en kritisk offentlighet, og da har vi et de facto diktatur som stadig vekk viser at det ikke skyr noen midler.

Det er på tide at apologetene snur, at realismen tar over for optimismen, og at vesten utvikler en effektiv strategi for å møte denne nye trusselen mot vår demokratiske livsform.

I 2015 skrev jeg dette etter at nok en nyttig idiot hadde ytret seg i Bergens Tidende om det aggressive NATO: 

I Russland har de ikke en rettsstat, utenom olje, gass og våpenindustrien har de heller ikke et fungerende næringsliv, og de har ikke en nøytral offentlighet. Nå går også økonomien nedenom. Men de er russere. De er del av noe stort og mektig. Dette er nå den basis Putin-regimet bygger på.

Det er farlig for nabolandene. Heldige er de som har blitt med i NATO.

 I "Kleptokratenes gamle løgner" skrev jeg i 2014 blant mye annet dette: 

Hvis Ukraina ble mer vestlig, ville kanskje dette lettere spre seg til Russland. EU er ikke Russlands fiender, men de krav EU setter til medlemsland er krav som ville bety slutten for kleptokrater og oligarker. Dersom russerne kom til å kreve det samme ville det være slutten på Putin. Det vet han godt.

Jeg er i grunnen ubeskjeden nok til å mene at jeg har gjort mitt for å advare mot Putins despoti og hva det er i stand til. Ni dager før invasjonen skrev jeg at det trengtes hardere lut mot Putin. Nå ser det ut til at det kommer, men det burde skjedd senest da han tok over Krim i 2014. 

Kleptokratenes gamle løgner

I vonde gamle dager, under den kalde krigen og Sovjet-diktaturet, brukte de høye herrer i Kreml uforfalsket løgn og bakvaskelser for å dekke over sine vanvittige overgrep mot naboland og minoriteter. Alltid var det fascismen som var begrunnelsen for inngripen. De hadde et eget miniserium som drev med løgn og bakvaskelse - Ministeriet for Propaganda og Agitasjon.

Det var fascismen som truet i Ungarn i 1956 og i Tsjekkoslovakia i 1968, og det var frigjørere som kom med tanks og ordnet opp til fordel for frihet og sosialisme. I alle fall dersom du kjøper Kremls versjon. Du kan ta kommunismen ut av landet, men ikke ut av mannen. Putin er gammel KGB-offiser, og når behovet melder seg gjør han som før. I Ukraina er det ikke et opprør mot korrupte kleptokrater - neida - det er fascister og anti-semitter som konspirerer sammen med vesten. Det er hovedbudskapet i de mange løgnene som flyter tykt ut av Kreml - nå som tidligere.

Da som nå er det nyttige idioter i vesten som biter på løgnene. Men kanskje noe har blitt endret de siste 25 årene? Det er ikke like lett som før å undertrykke ytringsfriheten. Mer enn 20 av de mest fremtredende jødiske borgere i Ukraina har derfor forfattet et åpent brev til Putin der de tilbakeviser løgnene som blir spredd fra Kreml. De er ganske tydelige i sin tale:

Your certainty of the growth of anti-semitism in Ukraine ... does not correspond to the facts. It seems you have confused Ukraine with Russia. [You] have tried to scare us with ‘fascists’ attempting to wrest away the helm of Ukrainian society with imminent pogroms. Yes, we are well aware that ... the forces of social protest who have secured changes for the better ... include nationalistic groups, but we certainly know that [they] are well controlled by civil society and the new Ukrainian government — which is more than can be said for the Russian neo-Nazis, who are encouraged by your security services. ... We must admit that in recent days stability in our country has been threatened. This threat is coming from the Russian government, namely from you personally.

Nå er det ikke kommunismen som skal forsvares av Kreml, men det nye øst-europeiske kleptokratiet. Det er nok ikke fascistene i Ukraina som skremmer Putin, men et Ukraina som kanskje kunne komme til å bryte med det autoritære kleptokratiet til Janukovitsj. Hvis Ukraina ble mer vestlig, ville kanskje dette lettere spre seg til Russland. EU er ikke Russlands fiender, men de krav EU setter til medlemsland er krav som ville bety slutten for kleptokrater og oligarker. Dersom russerne kom til å kreve det samme ville det være slutten på Putin. Det vet han godt.

Ukraina



Jeg er ingen ekspert på ukrainske forhold, men bare en interessert og (tror jeg) rimelig opplyst observatør. Situasjonen utvikler seg og endrer seg fra time til time. Det er en klisje, javisst, men en presis observasjon i denne konflikten.

Likevel vil jeg bringe videre noen refleksjoner. Her kommer de:

1) Når konflikter hardner til og frykten tar grep havner så godt som alle sammen på samme side som sin etniske gruppe. Selv der identiteten i utgangspunktet var svak eller utydelig. De som trenger ytterligere begrunnelser kan studere konflikter som på Balkan på 90-tallet, eller Rwanda i samme tiår. At det er deprimerende at dette inntreffer spiller ingen rolle. Det er et bedrøvelig faktum som man bør ta med i vurderingene.

2) De delvis maskerte og i alle fall helt anonymt uniformerte væpnede gruppene som har tatt strategiske posisjoner på Krim de siste dagene er russiske soldater. Ingen vet, men det er ingen andre kandidater. Russere på Krim er ikke så godt bevepnet og organisert, og Russland har interesse av å øke presset og vise hvem som har makten. Over 90% sannsynlig, i alle fall.

3) Russland kommer til å få Krim. Igjen bedrøvelig, men ikke noe å gjøre med. Det er et flertall av etniske russere på Krim, og Russland har store strategiske interesser der. Når Ukraina ønsker en mer vestlig kurs ser Russland seg mer tjent med Krim og konflikt, enn ydmykelse og fredelige forhold. Slik ser det i alle fall ut foreløpig, og allerede har Putin lagt så mye i potten at det vil være et stort prestisjenederlag å kaste kortene.

4) Resten av Ukraina får en føderasjon mellom en russiskvenlig provins øst for Dniepr og en provestlig provins vest for samme flod. Av disse fire punktene er dette det mest usikre. Her legger jeg til grunn at det vil være i overkant dristig for Russland å anektere de østligste delene selv om et flertall i folket her skulle ønske det. Det ville være gammeldags utenrikspolitikk. På den annen side er det autoritære kleptokratiet til Putin i Russland og Janukovitsj i Ukraina ganske gammeldags også, så man kan ikke utelukke muligheten.

Uansett er det synd på Ukrainas folk. Fra naturen har de alle muligheter til å utvikle velstand. Noen av de mest fruktbare områder på jord, og rike naturressurser. Men flere århundrer med vanstyre (herunder kommunismen) har gjort det vanskelig å komme ut av bakevja.