John Keegan - The American Civil War

Amerikanerne er svært opptatt av sin borgerkrig, selvsagt, og de er mange og skriveføre. Men kanskje det trengtes en engelsk krigshistoriker som Keegan for å gi oversikt og innsikt? Dette er i alle fall en av de mest innsiktsfulle bøkene jeg har lest både om krig og om USA. 

Jeg har hatt den lenge i bokhylla. Jeg kjøper jo flere bøker enn jeg får lest. Men hvorfor tok det meg mange år før jeg tok den fram? Kanskje det at emnet jo med nødvendighet er sørgelige saker? Eller var det det at det er mange sider med ganske liten skrift?

Uansett var det et dårlig valg å utsette denne boka, for den er formidabelt interessant. Ikke minst på grunn av blikket utenfra, på krig som fenomen og på ettervirkningene av krigen. For det er et stort og komplisert emne, det hele. Det var mer enn 10.000 navngitte slag i krigen, noe som blir et snitt på 7 per dag så lenge krigen varte - og det enda det ikke var så mye som skjedde den første tiden. 

Grunnen til det var et fenomen jeg ikke hadde reflektert over før: Ingen av partene hadde et militærvesen som var klar til å kjempe en skikkelig krig, og slettes ikke en borgerkrig. Konføderasjonen måtte også organisere seg som en enhet først - noe som ikke var så enkelt gitt at deres viktigste sak (offisielt, i alle fall) var statenes rettigheter og uavhengighet. 

Totalt var det omtrent 1,1 million drepte og skadde - et omfang verden ikke før hadde sett, og som bare første verdenskrig kan matche fullt ut. En grunn til det var at Sørstatene var et agrarsamfunn nesten uten åpenbare vitale militære mål. Det var ikke noe Berlin eller Moskva å erobre. Gradvis gikk det opp for unionens ledere at den eneste måten å slå ned opprørerne på var å drepe så mange av deres soldater at de måtte gi seg. Det ble en utmattelseskrig. 

Det var ganske opplagt fra starten av at unionen hadde de beste kortene med sine overlegne ressurser, og at det var et tidsspørsmål før de ville vinne. Så hvorfor tok det så mange år, og så mange døde og lemlestede, før det ble fred? Boka byr på mange spørsmål og mange svar, og ett av svarene Keegan gir er at det tok tid for unionen å finne de rette generalene. Sørstatene var heldigere som hadde naturtalent som Thomas "Stonewall" Jackson på rett plass fra ganske tidlig. 

Denne krigen var også først ute med mye som senere har blitt vanlig i krig, blant annet skyttergraver. U-båter ble også først brukt i denne krigen, men mest til ulempe for de som brukte den. Shermanns marsj ble også første eksempel på at en part søkte å ødelegge det sivile samfunnet som backet opp og produserte ressurser til krigen. Total krig var født som konsept. 

Keegan skriver innsiktsfullt og medrivende. Det er vanskelig å legge boka fra seg, rett og slett. Det hadde jeg ikke trodd - selv om jeg også har lest hans fabelaktige A History of Warfare. Han døde i 2012, tre år etter at denne boka kom ut. 

Men den kanskje viktigste grunnen til at dette er en bok du bør lese, er jo den lange amerikanske borgerkrigen som fortsatt er med oss. Det er ikke vanskelig å se Trumps støttespillere som en forlengelse av sørstatsidentiteten med front mot Washington DC og eliten. En kataklysmisk hendelse som denne brutale krigen kaster lange skygger - langt inn i det 21. århundre. Det er derfor du bør lese den!

Konklusjon - Klar befaling. 

Sørstatene - igjen

Få erfaringer har så stor kraft som ydmykelse - enten det gjelder på det personlige eller på det nasjonale plan. Serberne feirer sitt nederlag på Kosovo Polje i 1389, og har mer enn seks hundre år senere satt seg ut av den Europeiske hovedstrømmen. Tyskland ble ydmyket i oppgjøret etter første verdenskrig, og dette var en kraft som bygget opp om nazistene og førte dem fram til makten et drøyt tiår senere. Men man kan lære av historien: oppgjøret etter andre verdenskrig i Europa, Marshallplanen og EU er bevis på det.

I år er det 150 år siden den amerikanske borgerkrigen startet, og her ble sørstatene banket og ydmyket. Krigen var usedvanlig blodig, med 620.000 omkomne - en tredjedel som følge av krigshandlinger, og to tredjedeler som følge av epidemier. Det har satt sine spor, ikke minst i sør der mange ennå ser på Yankee'ene som fiender. Mine egne opplevelser i sørstatene har jeg omtalt tidligere, sammen med en liten bokanmeldelse, og basert på disse blir jeg ikke særlig overrasket over å lese at 38% av folk i sørstatene fremdeles sympatiserer med konføderasjonen. På mine besøk i Tennessee og Georgia opplevde jeg sterk southern pride fra folk som verken var rasister eller typiske rednecks. Det som satt i, syntes jeg å merke, var et trass. "Vi er også verdt noe som folk, vi har en identitet, og seierherrene fra borgerkrigen har tråkket på den og gjort den mindreverdig". Dette er min oppsummering basert på inntrykk og samtaler, og ikke noe genuint sitat.

Det er ikke uten betydning at dette var hvite sørstatsfolk, men både dannede og utdannede, og til dels verdensborgere. I stand til å se både seg selv og sin del av verden utenfra, og også det helt vesentlige perspektivet at slaveriet var en ganske vesentlig del av krigsgrunnlaget. Det er også interessant at det ikke var noen forskjell mellom Tea Party tilhengere og resten på spørsmålet om de støttet konføderasjonen.

Dette med å støtte den tapende part i en usedvanlig blodig borgerkrig som var over for 146 år siden er ganske uforståelig. Men sørstatene har vært en bakevje i USA helt til de siste par-tre tiårene, og fordommene i resten av USA og dermed resten av verden har ikke fulgt med på den utviklingen som har skjedd i store deler av sørstatene. Som jeg skrev i mitt første innlegg om sørstatene er "søringene" stolte, og de dyrker heltene fra borgerkrigen som de tapte. De sørger ikke på noe vis over at slaveriet ble opphevet. Heltene ser du under på monumentet inngravert i Stone Mountain, Georgia. Der har jeg vært flere ganger. De er Robert E. Lee, Stonewall Jackson og Jefferson Davis: