Jamie Goode - The Wine Critics (bokanmeldelse)

Jamie Goode er en venn av meg, og en kjent vinjournalist. Som naturviter er han bedre skodd enn de fleste til å uttale seg om vitenskapen som knytter seg til fenomenet vin og mye av det som diskuteres hardest der ute blant mer og mindre kvalifiserte vinentusiaster. Men med denne korte romanen har han gått utenfor reviret sitt og blitt fiksjonsforfatter, selv om miljøet han beskriver må være kjent.

Lykkes han som forfatter? Er det verdt den tiden det tar å lese boka? Jeg skal forsøke å uttale meg om det helt på tampen, men en liten oppsummering av innholdet kan være nyttig først.

Vi er i vinjournalistikkens verden, og vi følger i hovedsak en mann fra London som uforvarende blir dyttet helt i front av vinjournalistikken. Rivaliseringen mellom to oppdiktede publikasjoner er et element, og vanskelighetene med å skrive smaksnotater og å gi poenger til viner kommer tydelig fram. Privatlivet til noen av de sentrale karakterene kommer også inn i bildet. Handlingen er i London, New York og mot slutten Barossa Valley i Australia. 

Jamie er god til å skrive, men han er ingen Henry James. Gitt at dette er hans første forsøk på fiksjon, er særlig grepet om karakterene vellykket. Det vinfaglige er jo absolutt på stell, og for oss som er interessert i vinjournalistikkens verden er det mye å hente her. Men ... .

Er det morsomt nok? Det er jo en komisk roman (comic novel), og kanskje er det her (og i de litt for mange korrekturfeilene) vi finner de største svakhetene. De som venter å sitte og humre seg gjennom boka vil bli skuffet. 

Først og fremst er dette lett underholdning for vinnerder. 

Konklusjon - Betinget anbefaling

Bok om Djokovic

Carole Bouchards bok The Quest dreier seg rundt Novak Djokovics seier i French Open i 2016. Det var den eneste av de fire store (The Grand Slams) han manglet, og da han endelig vant ble han også den første mann siden 1969 til å klare alle fire på rappen. Det er en bedrift av de virkelig store, noe verken Nadal, Federer, Sampras, Becker, Borg, McEnroe eller noen av de andre som hadde vært nr. 1 i verden hadde klart. 28 fem-settskamper i serie uten å tape noen av dem. 

Flere av dem var mestre på Roland Garros, men dette var tittelen som alltid glapp for Djokovic. Den ble en besettelse for mannen som var den mest dominerende på ATP-touren noen gang. Han satte rekord i ATP-poeng med 16950 (like mye som nr. 2 og 3 til sammen) og ble betraktet som noe nær uovervinnelig. Men akkurat tittelen i Paris uteble. Det ble en verkebyll for denne formidable atleten, og det gir boka et tema som også gir den struktur. 

Det sjokkerte Carole Bouchard at denne kollosale bedriften, fire Grand Slams på rappen, gikk omtrent upåaktet hen. Det ble en viktig motivasjon for den franske tennisjournalisten til å forfatte denne boka. Den gir et godt innblikk i hva som kreves for å bli best i en teknisk og mentalt krevende sport, og i hvordan man til slutt kan klare en hindring som synes å bli høyere og mer uoppnåelig for hver gang man mislykkes.

Boka inneholder mange og dype intervjuer med Djokovic og hans team, og med mange andre med dyp innsikt i tennis og psykologi. Jeg hadde stor glede av den, men jeg tviler på at så mange uten sterk interesse for tennis og for Djokovic vil ha det. Til det er det litt for mye materiale. 

Det er krevende å lage spenning i en bok der det avgjørende øyeblikket er avbildet på forsiden. Djokovic lyktes i 2016. Med en strammere regi og bedre evne til å velge vekk materiale hun hadde samlet, hadde kanskje boka også blitt bedre. På den annen side: jeg koste meg med hver eneste observasjon, og man får i alle fall et godt innblikk i hvem Novak Djokovic er og hvorfor han har blitt en fransk favoritt. 

Så hvem er han? At han er et stort naturtalent er opplagt, og i tennis betyr det at mange ulike ferdigheter er helt i verdenstoppen: det fysiske, det tekniske og ikke minst det mentale. Det å spille på topp på de avgjørende ballene er det bare noen få som klarer. Det har gått over 700 uker nå uten at noen andre enn Djokovic, Federer, Murray og Nadal har vært verdensener. Det sier sitt. 

Novak er arketypisk utadvent. Han søker og trenger oppmerksomhet. Han er perfeksjonist og kontrollfreak, og er eksepsjonelt utholdende i alt han gjør. Det alle som har truffet han kommer inn på er at han er ualminnelig intelligent, og han snakker en serie med språk flytende. 

Jeg er Djokovic-fan. Av de store. Jeg kan godt prøve å begrunne det, men det er ikke noe som egentlig kan begrunnes. Noen liker man, andre ikke, og noen liker man så godt at det grenser til fanatisme. Det er det siste som gjelder for meg og Djokovic. 

Fanatismen kan kanskje også forklare hvorfor ingen laget noe særlig oppstyr om de fire slams på rappen. Ingen menn hadde klart det siden 1969 (da sporten var en ganske annen). Ingen menn hadde noen gang holdt alle fire på tre ulike underlag samtidig (da Rod Laver spilte gikk ingen Grand Slam på hardcourt). En forklaring er at tennisverdenen er delt i to: de som er fans av Rafael Nadal og de andre som heier på Roger Federer. Ingen av de to har klart det, og da gjelder det vel ikke. At det ikke var noen "Calendar Slam" er bare et påskudd. Det blir ikke noe vanskeligere å klare fire på rappen om du starter serien i januar. Djokovic klatret helt til topps i tennissirkuset etter at Federer og Nadal hadde etablert seg, og da var de fleste tennisinteresserte "opptatt". Han er også serber, og Balkankrigene sitter fremdeles i. 

Boka kommer til slutt inn på Djokovics "fall" etter Roland Garros i 2016. Blant annet er han selv intervjuet om saken. I juni 2016 så "alle" for seg at Novak skulle vinne alt i tennis til han la opp, men i ettertid er det opplagt at det måtte komme en nedtur etter suksessen i en kampanje som hadde vart i et lite tiår. Mentalt og fysisk var fire slams på rappen på grensen av det som er menneskelig mulig, så at han røk ut i tredje runde i Wimbledon 2016 var ikke så rart når vi ser det i bakspeilet. 

For tiden er han ute resten av 2017 med en albueskade som må hviles god. Det blir spennende å se om han kommer tilbake på det samme nivået som han holdt i noen år midt på 2010-tallet. 

Konklusjon - Anbefales for fansen - og for meget tennisinteresserte


PS - hvem er G.O.A.T. (The Greatest Of All Time)? Federer har flest slams i den moderne epoken, Nadal har sine fans (og Nadal er fem år yngre enn Federer). Men Djokovic leder Head-to-Head mot begge to, vant fire GS på rappen, og har vært mer dominerende enn begge (16,950 ATP-poeng). GOAT avhenger av kriteriene du legger inn. Disse tre er i en klasse for seg, mener jeg, og har alle blitt bedre enn de ellers ville blitt siden de spiller i samme epoke som de to andre. 

Horst - Blindgang (Krim)

William Wisting rir igjen. Eller rettere: denne vestfoldbaserte detektiven tar en ny sak. Skal det boklesende publikum bry seg om det?

Det er det realistisk hverdagslige som preger Horsts bøker om Wisting. Som nå forhenværende etterforsker er det lite av fiksfakserier i prosedyrene Horst tar oss med på. Også her er vi oppriktig interesserte i hvordan ting henger sammen. Løsningen er interessant, og det er spenning i handlingen mot slutten.

Datteren til Wisting, Line, er også denne gangen med. Ikke som journalist men som venninne. Det er den eneste endringen i formelen som har fungert godt tidligere, men som blir litt forutsigbar. Det er som bøkene om Hardyguttene. Det er klart det er en forbindelse mellom saken som Frank og Joe holder på med, og den som faren deres må være så hemmelighetsfull om.

Andre bøker i denne serien har vært betydelig mer spennende, og til tross for væpnede og maskerte menn og to drap blir det litt tamt rett og slett.

Men jeg liker denne typen krim når den kommer fra Horst, og hører du til samme kategori leser så vil du trives meget godt i selskap med denne boka.

Konklusjon - Betinget anbefaling

Peter Robinson - Abattoir Blues (Krim)

Denne 22. boken i serien med DCI Banks er nærmest obligatorisk for alle oss som har lest alle, eller nesten alle, bøkene i serien til nå. Men hva med andre? Som kanskje har lest en eller flere, men som ikke har det nære forholdet til Banks og hans kolleger?

Alle bøkene er sterke på atmosfære og karakterer, og ganske mange er i tillegg grusomt spennende. Noen færre har plot og karakterer som sitter i deg en god stund - kanskje i årevis. De beste bøkene, i alle fall en fire-fem av dem, hører hjemme på en ti på topp eller i alle fall 20 på topp liste over krim jeg har lest. Dette er ikke en av dem.

Handlingen er for det meste på bygda i Yorkshire der en dyr traktor er stjålet. Så langt følte jeg meg hjemme, kan man si. Men man finner også blod, som viser seg å stamme fra et menneske, i en forlatt hangar i nærheten - men ikke noe lik.

Etterforskningen omfatter flere samfunnslag, Yorkshire og London, og foregår realistisk og med nærhet til etterforskere og ofre. Men selv om det topper seg mot slutten, så blir spenningselementet - som jo ikke er uvesentlig i krim - litt for svakt.

Som et ettersleng kan jeg nevne at dette var den første boka jeg leste på Kindle, og det frister faktisk til gjentagelse. Det å ligge i mørket i senga før sovetid og lese krim er faktisk å foretrekke framfor bokvarianten.

Konklusjon - Betinget anbefaling.