Flasker og vin

Overskriften er vel av det kjedelige slaget. Til tross for at BiB (bag-in-box) er svært populært i Norge, så selges nesten all vin i flasker. Flaskeproduksjon - altså glassproduksjon - og distribusjon (det krever mer energi å frakte tunge flasker) er den langt mest forurensende delen av hele vinbransjen, noe bildet illustrerer godt. Det er også irriterende å måtte slepe på unødvendig tunge flasker.

Tunge flasker har jeg før tatt opp her på bloggen, og en av de få som har tatt opp kampen mot den overdrevne glassbruken er Jancis Robinson på hennes nettside. 

Men vinprodusenter kjøper ikke tunge flasker til sine viner fordi de synes det er gøy å bruke ekstra mange penger på glass. De gjør det fordi det kommuniserer godt med kundene. De færreste er så godt orientert om vin som de som leser denne bloggen (tenker jeg meg), og det å kjenne at flasken er tung virker i alle fall underbevisst på kundene. Produsenten viser at ingen kostnader er spart, og at denne vinen er bedre enn den andre fra samme produsent som kommer i en lettere flaske. 

Denne artikkelen i det vitenskapelige tidsskriftet Food Quality and Preference viser at tunge flasker kommuniserer godt. Dessverre. 

Jancis vil slite med å redusere glassbruken med mindre kundene begynner å etterspørre lettere flasker. Klimasmart embalasje er et erklært mål hos Vinmonopolet, og ære være dem for det! 

Men lille Norge er en liten dråpe i det store vinhavet. 

Polsmaking - kunnskap, konsentrasjon og kondis

Når jeg forteller at jeg skal på vinsmaking med Vinmonopolet, eller forteller at jeg har vært det, så er reaksjonen til de aller fleste at dette må være gøy. Vin, alkohol og fest henger tett sammen i de flestes forestillingsverden. Det er ikke så rart. Men dette er arbeid. Det krever kunnskap, konsentrasjon og ikke så lite kondis. (Bildet: Sjølvi fra Grieghallen 25. oktober.)

Jeg smakte denne gangen hele 80 viner (ny personlig rekord igjen), og notatene kommer her på bloggen i tiden som kommer. De blir til ved at jeg går til bordet til en importør. Der severer en representant vinene. Jeg står, smaker, skriver på medbrakte ark, og spytter. Så er det neste vin. Representantene prater i vei og forteller om vinen, mens jeg forsøker å konsentrere meg om det jeg smaker og å skrive noe innsiktsfullt og begripelig. Om igjen og om igjen. 

Dette er slitsomt. Hadde jeg sittet ved et bord og fått vinene servert ville jeg kunne smakt mye mer, og også kunnet konsentrere meg bedre. Men: it is what it is. Dette er konteksten til mine smaksnotater. Jeg bruker ikke egne glass men de som arrangøren stiller til rådighet, så alt fra Barolo til Cava smakes fra samme glass. Jeg har vært heldig å være med på dette noen år nå, og jeg mener bestemt at jeg har blitt bedre og bedre. Øving gjør mester. 

Jeg spytter som en Lama (se bildet under), men noe alkohol siver jo inn likevel. Jeg hadde aldri tatt sjansen på kjøre fra en slik smaking, men jeg er langt fra synlig beruset (tror jeg nå da) når smakingen er omme. Over tid har jeg opparbeidet meg en type kondis, eller i alle fall utholdenhet, til å takle dette. Jeg skrur opp konsentrasjonen i løpet av dagen, og dette motvirker påvirkningen av alkøholen på notatskrivingen og den generelle slitasjen, tror jeg. Når klokken tikker mot fem er jeg "i bobla" som de sier i idretten. Verden utenom smakssansene mine lukkes vekk, og dette gjør at jeg selv i alle fall stoler like mye på dagens sene notater som på de tidlige. 

Kanskje det beste med disse smakingene, og bedre enn vinene, er de usedvanlig hyggelige menneskene man treffer. Jeg nevner ikke navn, men noen regner jeg også som venner selv om vi bare treffes disse to gangene i året. 

Burgunderslippet - et hjertesukk

Hjertesukket dreier seg ikke om skyhøye priser eller manglende produksjonsvolumer, selv om disse to forholdene definitivt er hjertesukkverdige. Nei, det dreier seg om en utbredt blindhet for noen helt åpenbare sammenhenger i det norske vinmarkedet. La meg forklare. (Foto: Ole Berg-Rusten/ NTB Scanpix)

Noen later til å tro at alle interessante burgundere fra en årgang slippes ved "burgunderslippet" til spesialpolene omtrent på denne tiden ("første torsdag i februar," i førpandemisk tid). Det er ikke sant. Det har kommet og vil komme mye god og interessant burgund 2019 i de vanlige slippene til bestillingsutvalget (og noen få i det vanlige butikksortimentet). Jeg hadde allerede kjøpt mer burgund 2019 på disse slippene enn jeg kjøpte på slippet til spesialpolene denne uken. Kanskje plukker jeg med meg noen flere som allerede ligger tilgjengelig på nettet, eller som (kanskje?) kommer på slippene i mars og mai. 

Mange, og det er ikke så rent få, tror også at de gode burgundervinene som slippes denne uken er de som får omtale av vinjournalistene. Men disse har smakt 87 viner av 468. Utvalget er gjort av Vinmonopolets folk, og er ikke gjort på basis av at de tror disse 87 er de beste vinene av de 468. 381 viner i slippet er altså ikke smakt og får derfor ikke omtale. Nesten alle av disse er nå å finne på spesialpolene og noen på nettet. Sjansen er stor for at det er flere virkelig gode viner blant disse enn blant de 87 som har fått omtale. 

Per Mæleng i Vinmonopolet skriver dette til meg når jeg spør om kriteriene for utvalg: 

Det skal være et snitt av slippet, ca 1/5 denne gang. Vi prøver å vise vin med en god mengde (etter forholdene ikke alltid lett i Burgund). I tillegg prøver vi å vise frem nye produsenter, gjerne også cuvéer som ikke er altfor dyre. 

Selvsagt er det mer risikabelt å bruke mye penger på vin som ikke har fått omtale, men tenk nå litt over følgende: Det meste av det som kjøpes denne uken vil bli drukket om flere år. Vinene vil (nesten) garantert smake annerledes enn det de gjorde for journalistene da de smakte dem i januar. Det er noe av vitsen med å lagre vin, og viner i denne prisklassen er det all grunn til å lagre. Omtalen vil derfor neppe passe den vinen du kommer til å smake. 

Jeg har drevet med dette i mange år nå, og har opplevd forskjellen mellom omtalen og opplevelsen. Ikke bare det, men også de store blunderne som vi alle - også vinjournalistene - gjør i sine gjetninger om fremtidig utvikling og potensiell kvalitet. 

Så mine råd er:

• Undersøk på Vinmonopolets sider hva som finnes av burgund 2019. Sjansen er stor for at noen av disse vinene er minst like gode som de du gikk glipp av.
• Kjøp fra de 381 vinene som ikke ble smakt av journalistene. Kjente og gode produsenter, eller andre viner av produsenter med viner som fikk god omtale. 

Synlig sammenbrudd

Her om dagen var jeg ute på tre ærender. Jeg var på Vinmonopolet i Valkendorfsgaten, på Colonialen like ved, og på XXL på Lagunen. Det bød på store kontraster som jeg tror sier mye om organisasjonene.

Hos Møller Bil på Nesttun var det svært gjennomtenkt. Bilnøkkelen ble av kunde lagt i en pose der den forble uberørt til man hentet bilen. Alt var profesjonelt og skikkelig. 

Jeg kunne jo holdt meg unna Vinmonopolet i årevis, men på ett eller annet tidspunkt må man da begynne å tømme Grand Cru i sausen. På Valken hadde man en vekter som sørget for at du fikk sprit. Nei, ikke halvflasken med Vodka men håndsprit. Vognene var borte, og betjeningen var ivrig - men ikke overivrig - med å få folk til å holde avstand og ellers oppføre seg på en antiseptisk måte. Polet er jo en bedrift som har som oppgave å selge minst mulig av det de har, men det er tydelig at de tar smittevern meget alvorlig og med sikte på å kunne holde åpent.

På Colonialen var også hele opplegget gjennomtenkt og antiseptisk med ferdigpakkede brød og mye annet som var betryggende for kundene, og som styrker tilliten til bedriften. Det var ikke mellom disse tre kontrasten var å finne.

Den kom da jeg gikk inn på XXL på Lagunen. Ved inngangen så jeg ikke noe håndsprit, og kom et stykke inn i lokalet før jeg stusset og gikk tilbake. Der så jeg en myk beholder tapet fast opp ned på et brett. Jeg trykket og klemte, men den var like tom. Hvis det var SARS-CoV-2 i lokalet, var det sikkert smurt skikkelig ut over den flasken man måtte klemme på - og som nå var tom. Betjeningen hadde ikke hansker. 

Jeg fant det jeg skulle ha, og opplevde samme situasjon ved utgangen. Tom flaske, og ingenting som tydet på at betjeningen gjorde noe som helst for å holde lokalet og sin egen arbeidsplass mest mulig fri for pesten. Det er kjent fra før at XXL sliter etter vinteren som ikke var, som hele sportsbransjen, og det har vært kjent at arbeidsforholdene har vært kritikkverdige i flere butikker. 

Hele varehandelen - bortsett fra dagligvare og apotek - er i krise. Det er i krise man ser hva som bor i organisasjonen. Man ser det faktisk svært tydelig også som kunde. 

Musserende

André et Mireille Tissot Crémant du Jura Rosé kr. 230

Her har det vært 12 dager med skallkontakt, og når druene er 95% Pinot Noir og resten Poulsard som også er rød, så blir det noe farge av det. Man kanskje fornemme det på bildet jeg tok (over). Den er solid og fast i munnen, med merkbare tanniner (faktisk). På polets sider ser det ikke ut til at noen pol har tatt den inn, og det er synd. 

Tissot Crémant du Jura kr. 235

Til gjengjeld er denne på 7 pol i Oslo og Bærum. Den er ganske syrlig med grei mousse. I munnen er den litt bitter, og med noe nedtont frukt. Det var ikke min favoritt i denne samlingen. 

André Jacquart Experience Mesnil Grand Cru Blanc de BlancsBrut kr. 380

Er ekte champagne bedre enn god musserende? Ja, nesten uten unntak. Og dette var ikke noe unntak. Duft av pære og voks, kanskje litt kaffe. I munnen er den fast, og biter godt fra seg samtidig som den er fyldig. 

Jeg syntes dem sprudlende Rosévinen var interessant, og har ikke noe i mot å smake den igjen. Men champagnen (ikke på bildet) var et godt hakk hvassere, og gjør rett for merprisen. 

Polets produktkatalog

Katalogen i overskriften har forsvunnet. Stille og uten å slå med døren. Først forsvant papirutgaven for forbrukerne (miljøhensyn), og nå har den også forsvunnet som pdf. Den lå på nettet, men var godt gjemt på et helt ulogisk sted i en dyp underkatalog. Nå var den vekke også herfra.

Med den forsvant muligheten for oversikt og inspirasjon. Man kan alltids søke i sortimentet, men det gir på ingen måte den enkle og greie oversikten over en region eller en varekategori som det katalogen gjorde.

Da jeg ringte polet fikk jeg en lenke til noe de kalte "datadeling". Det var et enormt regneark med alle produktene, og var komplett ubrukelig.

Dette er kanskje nok et slag i krigen mot bestillingsutvalget? Med mindre du vet hva du søker kan du ikke søke i databasen på nett, og om du ikke søker så vet du ikke hva som finnes.

Jeg vil ha polkatalogen tilbake!

Valkens nedrykk

På torsdag er det kanskje det siste slippet med Valken som spesialpol i egen divisjon. En historisk figur snakker her på vegne av vanvittig mange. DOBBELKLIKK for å få fullt bilde. (Fra Lars Rune Aasland på Fjasbokas vin-forum)

Valken rykker ned til B-listen for spesialpol

Spesialpolet i Valkendorfsgaten i Bergen rykker ned en divisjon. Det går fra å være A-liste spesialpol til B-liste spesialpol. Sammen med Vikapolet i Oslo har Valken hatt tilgang på flere varer som tidligere har vært omsatt på spesialbestilling fra importørene. Dette har pågått i flere år. Det har heller ikke vært noen hemmelighet at Vika har solgt svært mye mer enn Valken i Bergen - i noen perioder opptil ti ganger så mye i følge mine kilder.

Det er nok flere grunner til dette. De som sitter på landets større formuer bor i eller i nærheten av Oslo, befolkningsgrunnlaget er et helt annet på det sentrale østlandet, og mye tyder på at i hovedstaden er vin som statussymbol mye viktigere enn i Bergen. (Foto: Side2.no) Både på Vika og i Bergen har det blitt et betydelig lager av varer fra tidligere slipp. Noe av overskuddslageret i Bergen - og det dreier seg om tusenvis av flasker - ble overført til spesialpolene med utvidet distribusjon. Med andre ord: det er manglende omsetning i Bergen som ligger til grunn for denne avgjørelsen.

I det siste har også flere butikker utenom disse to fått status som mottakere av varer med utvidet distribusjon - det gjelder CCVest i Oslo, Valentinlyst i Trondheim, Kvadraten i Sandnes, Hamar og Sandefjord. Nå blir Valken i Bergen lagt til denne B-listen, mens Vika vil trone alene som spesialbutikk med fullt sortiment. Hva dette betyr i utvalg er lett å se ved å sammenligne listene for det siste slippet med Burgund som tema. Listen over viner å få kjøpt i Vika er på 15 sider, Valken i Bergen 8 sider og B-listen på litt over 2 sider. Det er altså en betydelig forskjell.

Jeg tok kontakt med polet i dag som bekreftet planene om endret status for Valken. I svaret sto det en setning som jeg håper vil være retningsgivende for vareutvalget i B-liste butikkene: "vi vil gjøre vårt ytterste for at B-butikkene skal få et interessant tilbud med svært attraktive varer i tiden fremover." Utfordringen for polets spesialbutikker blir å få til en rimelig distribusjon av de mest attraktive flaskene. Det er ikke lett når det er snakk om små volumer, og når så mye av omsetningen uansett skjer i Oslo. Hvis spesialpolene på B-listen ender opp kun med vinverdenens middelhavsfarere er det svært beklagelig.

En ekstra grunn til det er at importørene synes å ha mistet interessen for Bestillingsutvalget (BU). Viner der selger -  etter det jeg forstår - betydelig dårligere enn for noen år siden. Det er en utbredt oppfatning at det er for mye vin i det norske markedet. Flere vil derfor forsøke å få sine varer inn på Spesialslippene. For dem betyr det umiddelbart oppgjør og ingen risiko. What's not to like?

Vi kan derfor lett havne i den situasjonen at de mest interessante vinene kun blir å få på Vika, og dermed vil vi være i en betydelig dårligere situasjon for tilgjengeligheten av kvalitetsvin enn før spesialpolene dukket opp. Dersom ikke B-listen blir mer attraktiv enn den har vært til nå (men hvilken B-liste er attraktiv kan man jo lure på?). Mine kilder i Vinmonopolet antyder at det kan bli en videre utvikling av ulike lister til lokale markeder basert på etterspørsel. Hvis Chablis selger bedre i Sandefjord enn i Hamar så får kanskje de første mer og de andre mindre i neste runde - bare for å ta et eksempel.

Derfor vil det være av avgjørende betydning at B-listene ikke bare fylles opp med "middelhavsfarere".* Alle forstår at viner som kommer til landet i noen få flasker eller en kasse ikke kan fordeles tynt ut over alt, men gode produsenter som før var å få på BU for alle som hadde interesse av dem bør ikke konsentreres i Vika. For ikke alle vininteresserte i landet har råd til å hyre noen til å ligge i sovepose utenfor Vika-polet.

Nå må det også sies at det er mye oversett og undervurdert vin i BU-listen. Polet burde gjort mer for å gjøre den tilgjengelig, for den er godt gjemt. Ta en titt du også!
* - "middelhavsfarerne" behøver ikke du og jeg å kjøpe, men importørene må kjøpe dem. Ute i den store verden må du handle de mer alminnelige vinene fra en produsent for å få tak i gullklumpene. Det er ikke bare DRC som driver sånn - det gjør alle (mer eller mindre).

Rød burgund 2011

I dag var det slipp på Vinmonopolets spesialbutikker - og de med utvidet distribusjon. Årgangen i sentrum av begivenhetene var 2011 - en årgang som for de røde sin del står for lavere kvalitet og høyere pris enn 2010. For de hvite er det bare høyere pris. Mine innkjøp var moderate.

Her følger noen notater på viner jfra denne årgangen som jeg smakte i høst, og som ble sluppet på vanlig bestillingsliste.

Pavelot Savigny-les-Beaune 2011 kr. 235
Ligner mye på vinen under - men noe skrinnere. Likevel fast og skikkelig.

Pavelot Savigny-les-Beaune 1er Cru La Dominode 2011 kr. 348
Saftig, rødfruktpreget, og solid. Meget bra vin. Faktisk overraskende bra. Burde være et meget godt alternativ til alt det overprisede på spesialslippet i dag.

Moestue Volnay 2011 kr. 318
Svært tørr og streng vin. Tørr også på duft. Klar og tydelig duft på krekling. God lengde, men svært fast. Kanskje dette blir mer imøtekommende med tid i kjelleren - kanskje ikke.

Rion Nuits-St-Georges 1er Cru Clos des Argillières 2011 kr. 545
Liflig duft av bringebær og litt vanilje (fra eik). Fast fin med lang finish. Meget bra - men stivt priset. Likevel: sammenlignet med mye på slippet i dag er dette et minst like så godt kjøp, vil jeg tro.

Polet i valgkampen

Det er selvsagt meningsløst og oppsiktsvekkende å ønske å legge ned Vinmonopolet (Polet) her i Norge. Men like meningsløst er det at mange ikke har fått med seg hovedgrunnen til at Polet er så bra. Den er ganske åpenbar, men la meg nå holde deg litt på pinebenken i tilfelle du ikke som så mange andre (for eksempel Professor Arne Jon Isachsen i Dagbladet) ikke klarer å tenke deg det selv.

Polet var, som så mange andre statsinstitusjoner, en arrogant bedrift som ble drevet for de ansatte og ikke kundene. Den faglige kompetansen var ofte langt under pari, og det å gå på Polet var i beste fall en svært etnisk opplevelse. Så kom EØS, og butikkene måtte levere varer til kunder som importørene hadde valgt ut. Etter hvert kom flere tegn på kundeorientering - som selvbetjening (det er ikke så lenge siden), handlevogner - og snart får vi kanskje åpningstider som ligner på andre butikker også? Få bedrifter har satset så mye på bedriftsintern opplæring, så nå får du som oftest kyndige svar på Polet.

Men det er noe underlig over svaret Isachsen gir på sitt eget spørsmål: «Hvorfor drives Vinmonopolet så godt?» Det mest åpenbare er nemlig ikke med i hans liste - det er stort sett bare eksempler på hva det er å drive godt. Greit nok, han viser til de prosessene som førte polet dit det er i dag, men ikke hvorfor de ble satt i gang. Eller rettere: hvorfor har en butikk som har som mål å selge minst mulig blitt så kundevennlig?

Svaret er så heidundrende åpenbart: det er fordi polet må skaffe seg popularitet for ikke å bli nedlagt. Det er først og fremst den evige trusselen om nedleggelse som driver prosessene. Derfor er det ikke polets venner som driver prosessen mot en monopolbedrift som elsker sine kunder framover, det er fiendene.

Systemet

Jeg er i disse dager i Sverige for første gang siden 1998 - hvis vi ikke regner en ufrivillig busstur for et par år siden da Islandsk aske førte meg gjennom broderfolkets land noen timer.

Bergen er for langt borte til at Harryturer frister noe særlig, og siden feriene har ført oss til Trøndelag og Frankrike (stort settt), har det vært sørgelig lite med besøk til et land jeg virkelig elsker.

Det er ikke Systemet som er elskelig, akkurat. Prisene på viner er stort sett 50 kroner lavere per flaske enn på Vinmonopolet, men utvalget er begredelig. Det er nesten uten unntak store internasjonale merkevarer. Volumviner med ett sterkt industrielt preg.

Noen har sikkert gode forklaringer på hvorfor det har blittt slik. Men inntil videre fortsetter jeg å tro at vi i Norge lever i den beste av alle vinverdener - i hvert fall når det gjelder utvalg og tilgjengelighet.

Dyrere på spesialpolene

Fra nyttår har Vinmonopolet økt sin avanse på spesialprodukter betraktelig. Ofte benyttede kilder har ikke fått dette med seg, og sier avansen ligger på mellom fire og 90 kroner uten å si noe om spesialprodukter. Her har maksimalavansen gått opp fra de nevnte 90 kronene til hele 250 kroner! Min kilde i polet sier at endringen for en vin til omtrent 500 kroner vil utgjøre ca. 40 kroner, eller en prisoppgang på 8%.

Polet begrunner dette med at "Produktene har egen avanse siden det er forbundet betydelige ekstrakostnader med disse, blant annet gjennom høyere timeforbruk til blant annet vurdering og innkjøp, vareplassering og veiledning." Det er også kjent for oss som benytter oss av disse polene at de har fått betydelige lagerkostnader som følge av det utvidede sortimentet.

Champagne i Bestillingsutvalget

Hvilke champagner bør man satse på? Det er det jeg vil skrive om her. Dette er ikke smaksnotater, men basert på erfaringer med vinene, omtale fra andre, og litt forskjellig.

Det er en liten pause i spesialutvalgsslippene i januar og februar. De hadde mye av skylden (greit å legge den over på andre) for at kjellerbeholdningen min økte vel mye i fjor. Nå er fokus på å unngå vekst, men man kan jo drømme likevel. Dette er de vinene jeg ville vurdert sterkt dersom jeg skulle handle inn til kjelleren nå.

Vi starter like godt på toppen:

Veuve Clicquot Vintage Rosé 1996 (magnum) (kr. 1526)

Dette er mye penger for en vin, men min erfaring fra desember 2010 er svært god. Det var også første møtet med vinen i april. Blant vinentusiaster i Norge har "de store husene" blitt som et skjellsord å betrakte, men denne produsenten har fått mye skryt fra eksperter de siste årene, Tom Stevenson inkludert. Vinen, ja. Fargen er jo nesten kjøpsanbefaling i seg selv.

Veuve Clicquot Reserve 2002 (kr. 510)
Denne har jeg ikke smakt, men med det som er sagt over om produsenten og svært klare anbefalinger fra smakere jeg stoler på - samt Michael Edwards i boka The Finest Wines of Champagne ville jeg sterkt vurdert et innkjøp for kjelleren. Årgangen gjør også sitt: 2002 er regnet som den klart beste årgangen i Champagne siden 1996 - og ingen av årene som har fulgt på tyder på at den vil få noen utfordrere til den tittelen med det første. Men prisen er kanskje litt stiv?

Prisen taler også mot å vurdere Bollinger La Grande Année 1999 (kr. 733) før den kommer i 2002 årgangen. Dette er en produsent og en vin som tilhører toppskiktet, men prisene har steget voldsomt de siste årene. Det gjelder også Billecart-Salmons årgangsutgaver mm. Stråldende produsent, men prisene er i overkant stive.

Egly-Ouriet Grand Cru Blanc de Noirs NV (kr. 668,70)
Denne har jeg ikke smakt på noen år, og jeg er ikke helt sikker hvilken årgang den er basert på. Men de gangene jeg har smakt den har den vært superb. Kombinasjonen av stram og rik på en og samme tid vitner om en virkelig stor vin. Akkurat dette, at vinen fortoner seg som en flytende contradiction in terms, har vært et kjennetegn på nesten alle av de virkelig store vinene jeg har smakt - i alle fall champagner eller hvite viner. Jeg har et par av denne basert på 1996-årgangen i kjelleren. Hvis noen kan bekrefte at den som er aktuell nå er basert på 2002 må jeg dessverre ringe inn en bestilling.
 
Legras Saint-Vincent Champagne 1996 (kr. 667,70) 
Denne smakte jeg nyttårsaften, og dommen den gang var at den var super. Intet mindre. Men prisen er jo ikke spesielt super. Dette er en Blanc de Blancs.

Lilbert Blanc de Blancs Grand Cru 2000/2002 (kr. 480)

Jeg har begge de to årgangene i tittelen - en hel kasse av den siste - så for egen del er de ikke av de mest aktuelle kjøpene. Jeg har smakt 1999 og 2000 av denne vinen, og har pålitelige vitneutsagn på at 2002 er strålende. Vinene jeg har smakt, og 2000 har jeg smakt flere ganger, er livlige og samtidig dype. Rettlinjede uten å bli anemiske. Kort sagt en pålitelig adresse for blanc de blancs.

Gatinois Grand Cru Brut Vintage 2002 (kr. 384)
Også denne er forlengst innkjøpt per kasse og dermed kanskje ikke så aktuell for egen del. Gatinois har jeg smakt ved noen anledninger, og vinene er etter min mening på nivå med Bollinger sine. I alle fall nesten, men i 2002 er visst Gatinois minst like bra skal man tro ellers pålitelige kilder. Både Edwards (se over) og Geir Gjerdrum i sin bok (95? poeng) er lyriske. Årgangen er spesielt bra for Pinot Noir, og denne er 90% Pinot Noir. Prisen er utrolig bra for dette nivået. En kasse til hadde ikke vært av veien - hvis det ikke var for forsettet om å holde litt igjen.

Jean Lallement Grand Cru Brut Réserve NV (kr. 329)
Jeg er ikke helt sikker på hvilken årgang denne er basert, men min erfaring med produsenten er den beste. Den NVen som var mest basert på 2002 har jeg i kjelleren. Intense viner med særpreg er dette. En av de Terry Theise har i sin portefølje.

Det var en liten gjennomgang. Det er sikkert mer i listene man burde vurdert, men jeg stopper her. Klarer man ikke å fylle champagnekvoten i kjelleren med noe av dette har man antakelig for mye penger.