Det var greit å ha en stor parasol på søndag da vi fikk besøk. Trivelig selskap og gode viner.
Vi startet med en
Schilcher 2006 (Langmann) kr. 108
Dette er deres helt ordinære Schilcher, laget av Blauer Wildbacher, som er en så syrlig og brutal drue at den egner seg best i rosé. Langmann har også schilcher fra spesifiserte vinmarker, og de koster ca. 30 kroner mer. Kanskje det er verdt prisen? Denne er i alle fall helt super, med duft av rabarbra og rips, og en syre som er så frisk at ikke alle kan forventes å sette pris på den. Mens vi er inne på rosé: en av mottakerne av mine vintips skrev en gang til meg at han satte pris på mine tips, men at ingen kunne klare å innbille han at rosé var vin. Min venn Olav Røneid Hansen skrev i Bergens Tidende på lørdag at rød og hvit var bedre hver for seg enn sammen – og da lurer jeg på om han ikke har fått solstikk. Rosé er ingen blandingsvin, det er rødvin laget omtrent som hvitvin. Lite er eller ingen “maserasjon”, dvs. kontakt mellom skinn, steiner etc. og “saften”. Lages altså som hvitvin, men på røde druer.
Selv synes jeg at det å nyte hvordan en vin ser ut, dvs. fargen, er en del av totalopplevelsen, og her kommer rosévin godt ut.
Riesling Weissenkirchener “Achleiten” 2005 (Prager), kr. 317 (på polets tilleggsliste)
Jostein hadde med denne. Fabelaktig duft. Skifermineraler og botrytis er det – men jeg har ingen aversjon mot botrytis. Det er bare et element som bidrar til vinens kompleksitet, og som kjennetegner årgangen. Live and let live – det gjelder også denne typen mikroskopisk soppvekst. Dette var så strålende at jeg hastet ned til Valken og røsket med meg noen flasker så snart jeg fikk sjansen. Det er Terroir Wines som importerer vinene fra denne ypperlige produsenten nå, og de har bare et par av deres viner i BU listen. Men det er absolutt verd innsatsen å få ditt lokale pol til å bestille opp en kasse av “Achleiten” – som er en av de to beste vinmarkene i Wachau. Den andre viste seg fram i neste vin:
Riesling “Ried Klaus” 2001 (Jamek), kr. 276 (for noen år siden)
Denne tok jeg fra egen kjeller. Moden nå. Gule frukter, spenstig syre og fantastisk fylde. Satt som et skudd til laks, urter og grønnaker bakt i folie. I det hele tatt: hvitviner med noe opplevd sødme (heller en teknisk sødme) og fyldighet passer til et videre spekter med mat enn knastørre og stramme utgaver.
Chablis 1er Cru Montmains 2002 (Martin), kr. 188 (for noen år siden)
- sånn som denne. Denne vinen har et spørsmålstegn over seg. Flere har rapportert om oksyderte utgaver, men ingen jeg har smakt har vært plaget (jeg har syv flasker igjen). Vinen har perfekt balanse, men intet preg av sjø ennå. Den er rettlinjet og svært syrlig, men har mye viskøsitet som gir den en god munnfølelse.
Før jeg gir meg: for en liten uke siden var jeg i Oslo, og var heldig som kunne nyte gjestfriheten til Per Mæleng. Han jobber for importøren som listefører de to vinene jeg vil skryte av, men håper ikke bloggen min blir stengt som alkoholreklame av den grunn. Resten av vinene som raust kom på bordet i løpet av kvelden, deriblant en fra Knut Sogner som kom litt senere, er ikke lenger å få.
Lilbert Grand Cru Blanc de Blancs 1999 (kr. 400)
Knastørr, utrolig forfriskende og livlig. Et godt eksempel på at letthet og seriøsitet kan gå sammen i et glass. Finesse, eleganse og verdighet er adjektiver som sitter løst i møtet med denne vinen. Det er sånn blanc de blancs skal være, og 1999 er en god årgang for denne typen vin. Denne er laget bare av druer fra Cramant, der produsenten også holder til.
Lallement Grand Cru Réserve NV (kr. 294)
Denne mistok jeg for en moden vin, men det er den som er ute i listene nå. Jeg besluttet ganske raskt at jeg måtte doble beholdningen av denne rike og komplekse champagnen. Jeg liker champagne til mat, særlig litt rike kylling-retter, og da er denne perfekt. Som non vintage er den en blanding fra ulike årganger, men i all hovedsak er det 2002 i denne nå. Det er en strålende årgang – den klart beste siden 1996 – og kanskje særlig bra for pinot-dominerte viner sånn som denne. Det er 80% Pinot Noir, altså rødvinsdrue, i denne. Resten chardonnay. Utrolig, forresten, at den nesten nordligste av alle kommunene i Champagne – Verzenay , med nordvendte vinmarker, skal lage den kraftigste vinen. Ikke mye heller, denne knøttprodusenten lager bare 1700 kasser i året. Stilen til Lallements viner har noen kalt “viril”, andre “dyrisk”. Jeg overlater resten til fantasien.
Vi startet med en
Schilcher 2006 (Langmann) kr. 108
Dette er deres helt ordinære Schilcher, laget av Blauer Wildbacher, som er en så syrlig og brutal drue at den egner seg best i rosé. Langmann har også schilcher fra spesifiserte vinmarker, og de koster ca. 30 kroner mer. Kanskje det er verdt prisen? Denne er i alle fall helt super, med duft av rabarbra og rips, og en syre som er så frisk at ikke alle kan forventes å sette pris på den. Mens vi er inne på rosé: en av mottakerne av mine vintips skrev en gang til meg at han satte pris på mine tips, men at ingen kunne klare å innbille han at rosé var vin. Min venn Olav Røneid Hansen skrev i Bergens Tidende på lørdag at rød og hvit var bedre hver for seg enn sammen – og da lurer jeg på om han ikke har fått solstikk. Rosé er ingen blandingsvin, det er rødvin laget omtrent som hvitvin. Lite er eller ingen “maserasjon”, dvs. kontakt mellom skinn, steiner etc. og “saften”. Lages altså som hvitvin, men på røde druer.
Selv synes jeg at det å nyte hvordan en vin ser ut, dvs. fargen, er en del av totalopplevelsen, og her kommer rosévin godt ut.
Riesling Weissenkirchener “Achleiten” 2005 (Prager), kr. 317 (på polets tilleggsliste)
Jostein hadde med denne. Fabelaktig duft. Skifermineraler og botrytis er det – men jeg har ingen aversjon mot botrytis. Det er bare et element som bidrar til vinens kompleksitet, og som kjennetegner årgangen. Live and let live – det gjelder også denne typen mikroskopisk soppvekst. Dette var så strålende at jeg hastet ned til Valken og røsket med meg noen flasker så snart jeg fikk sjansen. Det er Terroir Wines som importerer vinene fra denne ypperlige produsenten nå, og de har bare et par av deres viner i BU listen. Men det er absolutt verd innsatsen å få ditt lokale pol til å bestille opp en kasse av “Achleiten” – som er en av de to beste vinmarkene i Wachau. Den andre viste seg fram i neste vin:
Riesling “Ried Klaus” 2001 (Jamek), kr. 276 (for noen år siden)
Denne tok jeg fra egen kjeller. Moden nå. Gule frukter, spenstig syre og fantastisk fylde. Satt som et skudd til laks, urter og grønnaker bakt i folie. I det hele tatt: hvitviner med noe opplevd sødme (heller en teknisk sødme) og fyldighet passer til et videre spekter med mat enn knastørre og stramme utgaver.
Chablis 1er Cru Montmains 2002 (Martin), kr. 188 (for noen år siden)
- sånn som denne. Denne vinen har et spørsmålstegn over seg. Flere har rapportert om oksyderte utgaver, men ingen jeg har smakt har vært plaget (jeg har syv flasker igjen). Vinen har perfekt balanse, men intet preg av sjø ennå. Den er rettlinjet og svært syrlig, men har mye viskøsitet som gir den en god munnfølelse.
Før jeg gir meg: for en liten uke siden var jeg i Oslo, og var heldig som kunne nyte gjestfriheten til Per Mæleng. Han jobber for importøren som listefører de to vinene jeg vil skryte av, men håper ikke bloggen min blir stengt som alkoholreklame av den grunn. Resten av vinene som raust kom på bordet i løpet av kvelden, deriblant en fra Knut Sogner som kom litt senere, er ikke lenger å få.
Lilbert Grand Cru Blanc de Blancs 1999 (kr. 400)
Knastørr, utrolig forfriskende og livlig. Et godt eksempel på at letthet og seriøsitet kan gå sammen i et glass. Finesse, eleganse og verdighet er adjektiver som sitter løst i møtet med denne vinen. Det er sånn blanc de blancs skal være, og 1999 er en god årgang for denne typen vin. Denne er laget bare av druer fra Cramant, der produsenten også holder til.
Lallement Grand Cru Réserve NV (kr. 294)
Denne mistok jeg for en moden vin, men det er den som er ute i listene nå. Jeg besluttet ganske raskt at jeg måtte doble beholdningen av denne rike og komplekse champagnen. Jeg liker champagne til mat, særlig litt rike kylling-retter, og da er denne perfekt. Som non vintage er den en blanding fra ulike årganger, men i all hovedsak er det 2002 i denne nå. Det er en strålende årgang – den klart beste siden 1996 – og kanskje særlig bra for pinot-dominerte viner sånn som denne. Det er 80% Pinot Noir, altså rødvinsdrue, i denne. Resten chardonnay. Utrolig, forresten, at den nesten nordligste av alle kommunene i Champagne – Verzenay , med nordvendte vinmarker, skal lage den kraftigste vinen. Ikke mye heller, denne knøttprodusenten lager bare 1700 kasser i året. Stilen til Lallements viner har noen kalt “viril”, andre “dyrisk”. Jeg overlater resten til fantasien.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar