onsdag 29. desember 2010

Hard kost

Det er jul og jeg har åpnet for mer fornøyelige historier enn det jeg vanligvis serverer her på bloggen. Sist jeg gikk utenfor oppsatt løype var det min onkel Olais grisehistorie som ble servert. Denne gangen er det min fars grandonkel Severin Vannebo (1846-1920) som er hovedperson (se bildet). Han må også være kilden til historien - og det sier vel noe om han som person. Min oldemor Margrete (derfra mitt mellomnavn) hadde en bror som reiste til Göteborg og slo seg opp der. Skal man bli rik er det ikke nok å tjene penger, man skal heller ikke bruke dem opp. Mine kilder til historien er først og fremst onkel Olai (1902-1999) og Harald Strand (1920-). Begge hadde min farfar Salamon (1866-1942) som kilde. Han hadde et godt og nært forhold til onkelen sin.

Severin Vannebo på restaurant i Frankrike



Severin kom fra øvergården i Vannebo, og reiste ut og slo seg opp i Gøteborg. Han var døpt Andreas Severin, men det var bare mellomnavnet som ble brukt til daglig. Severin var etter alle mål en usedvanlig driftig kar. Han var hovedårsaken til at Vannebo Kraftverk kom igang så tidlig, men ett prosjekt kom han ikke i land med - det var å etablere teglsteinsfabrikk i Vannebo, der det er så mye leire.


Severin drev blant annet med dampmaskiner, og hadde levert dampmaskinen til både Hunn Meieri og Tørvstrøfabrikken på Tramyra. Til Frankrike kom han enten for å levere eller selge dampmaskin, men han snakket ikke språket. Engelsk og Tysk snakket han visst, men ikke Fransk. Det til tross måtte han jo ha mat, og gikk på en restaurant og fikk menyen. Den forsto han lite av, med unntak av prisene. De var visst ganske høye, for det var visst en fin restaurant, og uansett var jo Severin "ækt værnbu kar" (som både Harald og Olai formulerte det) så han fant det billigste langt nede på menyen og pekte på det.

Kelneren ristet på hodet og lot han forstå at det kunne han ikke få, men Severin sto på sitt. Dette gjentok seg lenge. Helt til kelneren forsvant, men han kom snart tilbake. Da smilte han og signaliserte "OK, det er greit". Men hvor mye? Dette foregikk trolig på tegnspråk. Severin tok en asjett og viste en solid haug på tallerkenen, og var fornøyd da kelneren gikk. Det var han ikke da kelneren kort tid etterpå kom og plasserte en asjett på bordet foran ham og bukket dypt. Overdrevent dypt. Asjetten hadde en haug med tannpirkere. Om han senere kjøpte noe dyrere men lettere fordøyelig forteller ikke historien noe om.

Som før nevnt måtte Severin selv være kilden til historien, så det er vel grunn til å hevde at han hadde solide reserver både av humor og selvironi. I tillegg til intelligens og betydelig sosial oppdrift.

lørdag 25. desember 2010

Ny teori om julemat

Hva har svineribbe, pinnekjøtt og lutefisk til felles? OK, vi vet at det er blant de mest vanlige julekveldsmiddagene i de tusen hjem, men rent bortsett fra det? De to første har vel høyere fettinnhold enn de fleste middager vi spiser ellers, men også det henger vel sammen med min nysnekrede teori:
  • julematen har en særpreget duftprofil som utløser julestemning gjennom luktesansens nære forbindelse med amygdala i hjernens limbiske system.
  • Amygdala har en hovedrolle i forbindelsene mellom minner og stemninger.
Før vi går inn på mekanikken i det hele bør jeg kanskje forklare litt av bakgrunnen for dette forslaget. Jeg er ikke spesielt glad i den typisk norske julematen. Julestemningen kan jeg i korte øyeblikk oppnå gjennom duften fra krokus og grantrær. Siden min mor en gang for flere tiår siden skiftet til en annen type møbelpolish har jeg aldri oppnådd oppvekstens julestemning (men det kan jo også ha noe med det å bli voksen).

Amygdala har direkte input fra luktesansen. Det er den eneste av de fem sansene vi omtaler i dagligtalen som ikke har noen direkte forbindelse til det cerebrale cortex. Amygdala har også en sentral rolle i overgangen mellom korttidsminne og lantidsminne, det som kalles minnekonsolidering, og dette kan være en forklaring på hvordan man gjennom en duft på helt ufrivillig vis kan bli satt tilbake til en tid og en "verden" man hadde (mer eller mindre) glemt - såkallt Proustiansk minne.

Det meste av forskningen på amygdala har fått på betydningen disse to mandelformede områdene har for frykt og angst. Det er på tide at noen forsker også på den positive betydningen, og min hypotese er i alle fall at julen og julestemningen har karakteristiske dufter som sentral komponent. Det er i alle fall mange som hevder at det er når duften av pinnekjøtt/svineribbe/lutefisk/etc. sprer seg i heimen at julestemningen får godt feste rundt hjerterøttene. I det minste er det en mer begripelig forklaring på disse matrettenes popularitet for meg som ikke liker verken svineribbe eller pinnekjøtt. At de er over gjennomsnittlig feite matretter gjør bare sitt til at duften sprer seg gjennom steikeosen til hvert lite hjørne i heimen, og manifesterer julen i heimen og i en liten mandelformet kjertel inne i knollen på alle som vanker i huset.

torsdag 23. desember 2010

Griseri i 1945

Tidligere her på bloggen skrev jeg om hvordan mitt hjemsted, Skilleås, ble del av andre verdenskrig. Siden det straks er jul og folk har fred i hjertet følger jeg opp med en historie fra min onkel Olai - fars eldste bror - om da han hentet avlsokse med tog like etter freden i 1945. Han måtte personlig ta seg av en gris. Dette er stort sett det han fortalte meg og båndspilleren jula 1997 da han var 95 år. Her følger historien:

Griseri
Det var like etter krigen, i 1945, så nær fredsslutningen at det ennå var nødvendig med reisetillatelse og pass for å ta en tur. Skilleås og Hammer Fe-avlslag hadde vedtatt å gå til innkjøp av ny stamokse og starte avl på en ny fe-rase (RSB), som var en blanding av norsk og svensk fe (rødt fe med kvite flekker). En okse av denne rasen kunne de få kjøpt av en gårdbruker i ei bygd like sør for Trondheim.
         Kjøpsavtale ble inngått, og avlslaget mente at det beste var om Olai reiste nedover og hentet oksen. Dette fordi han hadde slekt, med onkel og tante, på Møllenberg (Øvre Møllenberg 47) i Trondheim. (Nikolai Skilleås eide denne bygården). Slik ble det, og reisetillatelse ble ordnet og Olai tok toget til Trondheim, overnattet hos slekta, og dro tidlig neste dag til gårdbrukeren. Her hentet han oksen, og fikk den plassert i krøttervogn.
         Vogna skulle koples til godstoget til Trondheim og sendes til Skage stasjon. Mye gods ble sendt med toget den gang, og tyske tropper og krigsmateriell var det fremdeles mange av i Trøndelag. Vognene var nedslitte og svært lite komfortable. Godstoget stoppet på hver stasjon, og måtte vente på kryssende trafikk lenge og ofte. Krøtterforsendelse med godsvogn krevde at det var tilsyn med dyra, det vil si noen som så til at dyra fikk vann og fôr, og passet på at de ikke slet seg og skadet seg selv og andre. Oppasseren, som her var Olai, fikk utlevert signallykt med rødt lys. Denne skulle han bruke til å påkalle konduktøren dersom det skulle oppstå en situasjon som krevde assistanse.
         Olai rustet seg med høy og vann til oksen, og mat og drikke til seg selv. En stor sekk høy ordnet han seg til "bosso", der han kunne sitte, ligge og hvile på. Oksen bandt han fast i et hjørne av vogna, fikk ut et høyfang og så til at dyret var rolig. Selv tok han plass i bosso i motsatt hjørne av vogna, sjenket seg kaffe, slappet skikkelig av. Dette skulle bli en grei tur.
         Toget satte seg i bevegelse, men stoppet jevnlig for å krysse med annen trafikk, og for å ekspedere gods på alle stasjonene som den gang ble betjent mellom Trondheim og Skage. Etter flere timer kom de inn med en hest i vogna. Den ble bundet i god avstand fra oksen, begge dyra var rolige og alt gikk bra. Etter enda flere timer og stopp kom de inn med en stor gris. Den var plassert i en skrøpelig kasse som så ut som den kunne gå i stykker når som helst. Grisen var meget urolig, gryntet og slengte hodet i alle retninger, bet og rev i kassen. Olai fryktet at den skulle bryte seg ut av kassen, og med en vill gris på rømmen ville det bli utrivelig i krøttervogna. Å bruke signallykta og varsle konduktøren om situasjonen, nei, det ville ikke Olai. Det ville være å kapitulere for raskt. Han var vant med dyr, så han fikk heller prøve å roe ned grisen. Han gikk bort til den, godsnakket med den, klødde den bak ørene, på ryggen og på trynet. Grisen roet seg ned med denne behandlingen, og Olai gikk bort til sitt hjørne for å få litt hvile. Men straks han kom dit startet grisen et fryktelig rabalder. Etter flere gjentakelser måtte Olai innse at grisen rett og slett var selskapssyk. Det var derfor ingen annen råd enn å flytte bosso bort til grisen, og underholde den med kløing, klapping og småprat. Slik gikk reisen helt til de kom til Skage stasjon. Da hadde Olai vært i krøttervogna med grisen som reisekamerat i nesten to døgn. Det var i begynnelsen av juni, og det var varmt i været. Stanken i vogna kan en prøve å tenke seg, men neppe forstå. "Æ va skjettinj, ovaska, obarbert og det lokta gris tå mæ", sa Olai.
         På Skage stasjon var Ole H. Vannebo og Johannes Skilleås møtt opp for å bistå Olai med å leie oksen til Skilleås. Da de så hvor trett, "klar" og uflidd Olai var, og oksen rolig, ble Olai permittert. Han fikk låne sykkelen til Ole H. Vannebo, og sykla straks heim der han vaska og barberte seg, åt godt og gikk og la seg. "Æ sov i eitt døgn i strækk ætti denj tur'n", sa Olai og lo godt.

onsdag 22. desember 2010

Hykler?

Fil:Julian Assange full.jpg
Det er ikke så greit å være menneske. En av utfordringene er å holde den standarden selv som man dømmer andre med. De fleste av oss får være i fred for allmuen med våre hyklerier. Verre er det med offentlige personer, for der kan hele verden opptre som dommer.

Jeg har tidligere skrevet om Assange, hans tilhengere og beskyldningene fra to kvinner i Sverige - og litt annet også om Wikileaks med videre. Denne australieren synes ikke å se ironien i sine reaksjoner i forhold til beskyldningene fra Sverige. Han beskylder dem blant annet for:
"deliberately and illegally, selectively taking bits of its material and giving them to newspapers."
Unnskyld meg, Assange, men er det ikke det Wikileaks driver med? Tidligere i år sendte Wikileaks en video der amerikanske styrker i Irak (2007) foretok et angrep fra helikopter der 12 personer omkom - deriblant to fra Reuters. Fryktelig, selvsagt. Klippet er redigert, kuttet, og gitt tittelen collateral damage. Det vises klart at to personer bærer foto-utstyr. Det som er kuttet er at andre i følget bærer Kalasjnikover (AK 47) og bærbart anti-luftskyts. Når dette ble påpekt gjorde Assange oppmerksom på at Wikileaks gjør avtaler med mottakerne av deres materiale der de lover å
"try and get the maximum possible political impact".
Akkurat det Assange beskylder svenske myndigheter for. Men kanskje det er forskjell på å angripe myndigheter og å angripe privatpersoner? Det er i så fall noe Assange har kommet på i det siste. I 2008 lekket de navn, adresse og bilde av huset til en person som drev et nettsted der horekunder delte erfaringer. Ikke noen oppbyggelig virksomhet, men Wikileaks og Assange legger visst ikke så stor vekt på personvernet. I alle fall ikke i 2008. Og ikke tildligere i år heller, da Wikileaks gikk ut med navnet på informanter for de amerikanske styrkene i Afghanistan komplett med GPS-lokalisering av hjemmene deres. (Og som jeg skrev om tidligere her: Assange ville ikke oppgi adressen der han oppholdt seg mens han var løslatt på kausjon. Liv og lære anyone?) Alle disse er like mye individer som Assange, men selv om alle dyr er like er visst noen dyr likere enn andre (Orwell, Animal Farm).

The Times i sin leder "The Ego Has Landed" forteller at de intervjuet Assange i går, og da sa han sin hjertens mening om den og de journalistene i The Guardian som han mente hadde sveket han (blant annet gjennom å sitere politi-rapporter fra Sverige) - men han ba om at de ikke måtte skrive det han sa i avisen. De respekterer dette, men kan ikke Assange se ironien?

Det kan se ut som at Assange ser seg selv som det likeste dyret på gården, og hvevet over den standard han selv og Wikileaks anvender på andre.

PS: la meg ile til og si følgende. Det er godt mulig Wikileaks er, når alt er veid for og imot, en god ting. Det er mulig de gjør mer godt enn vondt. Og uansett er Wikileaks, i en verden der hundretusener dokumenter som før ville fyllt flere trailere nå får plass på en liten minnepinne, fremtiden. Enten man liker det eller ikke. Men nettopp derfor må man kunne peke på paradokser, selvmotsigelser og uheldige utslag. Det er det jeg prøver i alle fall.

Vin, pris og preferanser

Mer enn to år etter at artikkelen ble publisert i Journal of Wine Economics har Aftenposten konklusjonene som nyhetssak på nettsidene i går (og i økonomiseksjonen av den trykte utgaven). Hva det dreier seg om? Jo, om dyre viner smaker bedre enn billige. Hvem er dommerne? 506 "vanlige" mennesker som har smakt 523 viner blindt, og uten å vite hvor mye de kostet.

I overskriftene er det mest fristende å bruke snobberi som tema, og "vise" at dyre viner "egentlig" ikke er bedre enn billige. Men data viser ikke dette. For å kopiere fra forskningsartikkelen:
"For individuals with wine training ... we find indications of a non-negative relationship between price and enjoyment".
Eller sagt på norsk og uten rare konstruksjoner som "non-negative" (som betyr "positiv"): dyrt er best såfremt du kan noe om vin. Men hovedkonklusjonen står: hvis du ikke kan noe særlig om vin, så vil du like de billige vinene bedre enn de dyre.

Men kunnskap og utvidet erfaringsgrunnlag endrer preferanser, og framfor alt endrer det hva man legger merke til. Hvis man ikke bryr seg noe særlig om hva man drikker eller spiser så er det man kjenner det beste. Det er det som gir gjenkjennelse og trygghet ("dette liker jeg").

Vin oppfattes multi-modalt, det vil si gjennom flere sanser samtidig. En av de viktigste er luktesansen, og skal man ha utbytte av den i vinsmaking må man gjøre mye med vinen. Skvulpe den i glasset, stikke nesen nedi, blande den med luft i munnen - og så videre. Det er grunn til å tro at mange uten trening i vinsmaking ikke får dette med seg, og dermed har de tilgang til et annet og mer forringet objekt enn de kunne hatt. Dette tar den forskningen som Aftenposten viser til ikke hensyn til.

Jeg og min medforfatter Douglas Burnham skriver nå om dette og mange andre relaterte spørsmål i forbindelse med skrivingen av en felles bok som trolig vil hete The Aesthetics of Wine (flere artikler har vi publisert, og andre er underveis).

søndag 19. desember 2010

Hva er overvåkning?

Overvåkning er åpenbart noe negativt. Ingen vil bli overvåket - med mindre man er syk eller ute av stand til å ta vare på seg selv. Avlytting og skjulte kamera er kanskje det vi oftest forbinder med overvåkning, men Wikipedias definisjon er noe videre:
den aktivitet som mennesker gjør for å samle informasjon om atferd, aktiviteter og hendelser utført av andre mennesker og dyr.
Dette må bety at journalister som samler informasjon om en ulykke, for eksempel, også driver med overvåkning. Skatteetaten samler årlig inn informasjon om dine og mine økonomiske aktiviteter, men er det overvåkning? Ja til begge, ut fra definisjonen, men neppe ut fra alminnelig forståelse av hva overvåkning innebærer. Det blir urimelig vidt med andre ord, så denne definisjonen er ganske ubrukelig. Jeg tror dette med "sanntid" må inn, altså at overvåkning normalt ikke kan omfatte innsamling av informasjon i etterkant av det man vil vite noe om. Overvåkning innebærer en aktiv innsamling av visuell og annen informasjon om personer i det de foretar seg. Det er ganske interessant hvilke annonser som dukker opp i høyre felt når du søker på "overvåkning" på Google. En av leverandørene selger blant annet solbrillekamera, og overvåkningspakkene har antakelig en del kunder.

Dette dreier seg om å skaffe informasjon i sanntid om personer der personene ikke ønsker at dette skal skje. Det samme gjelder nok mye av den informasjonen vi gir fra oss ufrivillig. Smarttelefoner er så smarte at de lurer av deg informasjon ganske ufrivillig. Er dette overvåkning? Hensikten er å finne ut hvem du er, rent kommersielt, for deretter å skreddersy reklame til deg. Ikke de skumleste hensiktene kanskje, men teknologien kan lett brukes av andre med mindre hyggelige hensikter.

Det er berettiget frykt for at vi blir et overvåkningssamfunn, eller har blitt det. Storbritannia er visstnok verdensledende når det gjelder overvåkningskameraer: intet land i verden har høyere tetthet av disse CCTVs (closed circuit TV). Når jeg går på Bybanen eller en buss blir jeg sett av et kamera. Når jeg passerer med min Autopassbrikke blir jeg registrert. Hver gang jeg bruker kredit- eller bankkortet blir jeg registrert av banken - og dette er lett begripelig. Ellers ville ikke banken vite hvem som skulle betale eller hvem som skulle få pengene. Informasjonsinnsamlingen er rimelig og velbegrunnet. Men på bussen? Blir du automatisk regnet som voldelig kjeltring fordi de har kamera på bussen? Blir du regnet som kjeltring ved at reiseregninger blir registrert, eller at skattedata og regnskaper registreres?

I vårt moderne samfunn skal man slite hardt for ikke å gi mye informasjon om seg selv i løpet av en helt vanlig dag. Vi blir overvåket av banken, mobilselskapet, CCTV, kredittkortselskapet, arbeidsgiver, internettleverandøren osv. Dette gjør vi mer eller mindre innforstått, og mer eller mindre frivillig. Det vi gjør på Facebook, blogger (som denne) og andre fora er i det minste helt frivillig, men over alt blir det elektroniske spor av det. Informasjon blir samlet - for betaling, for å finne ut hvor du er når noen ringer mobilen din slik at du får samtalen, osv. Er dette overvåkning? Jeg sliter litt med å få det til å passe inn i min forståelse av hva overvåkning omfatter.

Men blir det overvåkning i det øyeblikket slike data blir lagret lengre enn det som behøves for å lage regninger, skatteoppgjør, osv.? Mange mener visst det. Hvor går grensen? Teledata lagres visst, har jeg lest, fem måneder i dag av selskapene. Minstekravet i DLD (som jeg har skrevet om på bloggen tidligere) er seks måneder, og regjeringen har foreslått tolv.

Data skal bare frigis etter avgjørelse i domstol, og bare dersom forbrytelsen er av en nærmere fastsatt alvorlighetsgrad. Når blir dette overvåkning? Jeg ser for meg tre hovedalternativ:
  1. Når dataene lagres av internettilbyder eller mobilselskap. Da har vi overvåkning i dag også, og har hatt det siden telefonen ble oppfunnet.
  2. Når selskapene ellers ville slettet opplysningene. Det at dataene finnes er altså ikke avgjørende, men selskapets ønske om sletting. Når overvåkning inntreffer er avhengig av selskapets innfall, og vil variere fra selskap til selskap. Problem: hva med de data arbeidsgiver har om deg? Hva du tjener, hvilke fradrag du har, om du er med i fagforening, osv. Skatteloven pålegger selskap å bevare regnskaper i ti år. Overvåkning?
  3. Når politiet får tilgang til dataene? Etter DLD skal dette gjelde bare dersom forbrytelsen som etterforskes er av alvorlig karaktér og den eller de dataene relaterer til med skjellig grunn kan mistenkes i saken.
Det er også et fjerde alternativ: når innholdet i samtaler eller e-poster registeres eller avlyttes/avleses. Det er dette jeg forbinder med begrepet "overvåkning". Men kanskje det er et essentially contested concept?

fredag 17. desember 2010

Assange, åpenhet og komikk

The structure of Wikileaks makes it practically impossible for governments and other organisations embarrassed by its disclosures to make legal challenges against it.
Det er klart at også i de fleste åpne demokratier er ikke alle dokumenter åpent tilgjengelige som burde vært det. Noen ganger holdes slike skjult for å beskytte makthavere mot kritikk. Derfor har Wikileaks gode poenger når det gjelder åpenhet og betydningen av denne i demokratier. Men det kan stilles spørsmål ved om det faktisk er dette som motiverer Assange og hans kolleger - for ikke å snakke om alle de tilhengerne som nå har kommet frem i forbindelse med anklagene mot Assange om seksuelle overgrep.

Wikileaks har publisert flere hundre tusen dokumenter uten noen redigering. De kan umulig vite om noe av dette også frigir sensitiv informasjon som kan skade rikers og personers sikkerhet. Men det spiller visst ingen rolle. Mangelen på konsekvens og tilstedeværelsen av komikk blir klar når:
  • Wikileaks publiserer absolutt alt, og bryr seg f*** om det kan kompromittere personers sikkerhet og langt mindre lands sikkerhet, men Assanges advokater ber om at hans adresse mens han er løslatt mot kausjon holdes hemmelig. (Dette er et krav for alle andre som får kausjon).
  • Noen starter en "forsvarsgruppe" for Wikileaks og de kaller seg (hold deg fast!) Anonymous. Disse åpenhetens riddere vil holde sin identitet skjult. Vil Wikileaks publisere en fil med navnene deres dersom noen stjeler den fra en regjering som har oppsporet dem? Eller vil det da være det eneste dokumentet blant de hundretusener Wikilieaks har fått som blir holdt skjult? Tipper det!
Så gjennom sine handlinger, men så langt ikke gjennom ord, synes Wikileaks og deres tilhengere å akseptere at noe bør holdes hemmelig. Men det er de som skal bestemme hva som skal holdes hemmelig. Med hvilken demokratisk rett gjør de dette? Denne retten til å definere det som skal holdes hemmelig og hva som skal blåses ut over internett har de tilranet seg selv. Så hva er kriteriene? Her kan vi se på gjerninger heller enn ord.

Alt som så langt er publisert av Wikileaks (se lenke over) har med amerikansk utenrikspolitikk å gjøre. Assange selv hevder Visa, Mastercard og PayPal er 'instruments of US foreign policy'. Alle som kommer ut til forsvar for Assange er personer som permanent er mot den. Dette omfatter også Naomi Wolf, feministen som helt uten bevis hevder at Assange er uskyldig i seksuelle overgrep siden han er mot USAs utenrikspolitikk. 

Jeg håper jeg tar feil, og at Wikileaks snart begynner å publisere dokumenter som undergraver diktaturer, men så langt ser det ut til at de er et instrument for å undergrave demokratiske stater - hovedsaklig USA.

torsdag 16. desember 2010

Assange i Sverige

Bare det opplagte først: jeg vet ikke hva Julian Assange - Wikileaks mest profilerte person - har foretatt seg i Sverige. Men jeg registrerer at svært mange er helt sikre på hva han ikke har foretatt seg. De er, tilsynelatende helt uten å ha undersøkt noe på egen hånd eller studert hva politiet har av bevis eller anklager, overbevist om at det hele skyldes at USA vil hevne seg på han eller få han utlevert på grunn av teppe-publiseringen av hemmelige dokumenter gjennom Wikileaks. (Bildet: Assange på SKUP i Norge)

Kanskje det er noe i dette? Kanskje de har rett? Eller kan man kanskje tenke seg at det kan være noe i anklagene? Begjæringen om utlevering kommer fra svensk rett og ikke fra politisk hold. Konspirasjonsteoretikerne er helt overbevist om at svenskene er i lomma på USA og bare utfører deres ordre. For det kan jo ikke tenkes at Assange har gjort noe ulovlig mot disse kvinnene når han samtidig er en så viktig person?

Assange er antakelig en så viktig person nå at han havner i samme kategori som Diana, Princess of Wales. Hun var også en så viktig person at hun umulig kunne ha møtt sin undergang på grunn av fyllekjøring i høy fart. Det måtte være en viktig og gjerne konspiratorisk grunn til at hun døde. Så viktige personer omkommer ikke på grunn av trivialiteter. Det går jo bare ikke ann - eller?

Som nevnt: jeg vet ikke hva Assange har gjort eller ikke gjort i Sverige med noen kvinner. Men jeg undrer meg over den skråsikkerheten mange fremviser når de hevder at det må være USA som står bak, og som har manipulert svensk rett til å handle på sine vegne. Det synes å være et krav om at viktige personer må være viktige i alt de gjør, og da har forbehold og ettertanke lite å stille opp. Men det må også sies: påstander om seksuelle overgep er vanskelige å behandle i retten siden det som oftest blir påstand mot påstand. Mangel på vitner og bevis er regelen i slike saker, så derfor holder jeg ikke pusten i påvente av en endelig avklaring av hva Assange har foretatt seg i Sverige.

lørdag 11. desember 2010

SN: Hvit ridder

Chassagne-Montrachet 1er Cru "Boudriotte" 2002 (Ramonet)
Jeg hadde åpnet en presumtivt interessant vin, Chateau Fourcas-Dupré 1979, men den var korket. Ingen røde viner hadde rett temperatur, så valget falt på en fyldig hvitvin.

Denne var midt i blinken. Fyldig, frisk og lang. Kommunetypisk aroma av allehånde og sitrus. Den ble bare bedre og bedre ettersom temperaturen økte. Som med de fleste strålende viner: den siste slurken var den beste. Den kostet 390 kroner da jeg kjøpte den i november 2004. Min kone sa: "dette er den beste hvitvin jeg har smakt på så lenge jeg kan huske". Da er det lettere å få tilgivelse for nye dyre innkjøp!

Gjenkjøp? - Gjerne en kasse! (Smi mens jernet er varmt)

Godt å være norsk

Sett utenfra tror jeg et særpreg ved det norske selvbildet er naivitet og selvtilfredshet. Mye av det som skjedde med meg selv mens jeg bodde i England 1988-1993 var at jeg måtte revidere mitt verdensbilde. Det var mye lettere i møtet med høyt utdannede mennesker fra svært mange land som studerte ved University of Warwick, enn det ville vært i mitt vante miljø hjemme. Da jeg returnerte hadde jeg politisk beveget meg fra venstre mot høyre, og verdensbildet var radikalt endret. Noe av dette har jeg skrevet om her, her og her. (Bildet over: AFP/GETTY)

Men i går må jeg tilstå at jeg følte meg stolt over å være norsk. Det er ikke spesielt ofte jeg føler det, for jeg klarer ikke å fatte at ensporede og selvopptatte idrettsstjerner vinner medaljer på mine vegne. Tross klare advarsler om at Norge ville få svi fikk Liu Xiaobo Nobels fredspris. Tross Utenriksminister Støres lite ærerike inngripen lar jeg meg begeistre over at en norsk institusjon, som Nobelkomitéen er, har klart å ta et prinsippielt standpunkt til tross for at de visste at Kina ville bruke sin økende makt mot norske interesser. Det er modig og riktig. Begrunnelsen til Jagland var riktig god. Det er flott at vi ikke har personer som Galtung og Heiberg i Nobelkomitéen, men modige tydelige personer. De gjorde gårsdagen til en god dag å være norsk!

fredag 10. desember 2010

SN: Roagna

Barbaresco Roagna
Her følger noen notater fra smakingen med vinene til Wongraven og Roagna på søndag. Vinene til Wongraven (i samarbeid med Roagna) ble omtalt på tirsdag, og i dette innlegget brukte jeg også en del plass på å omtale det svært interessante ved det at Wongraven lager en egen cuvée ut fra fatprøvene hos Roagna, og basert på sine egne stilistiske preferanser.

Her følger noen notater fra smakingen.

Barbaresco Montefico 2005 (Roagna) kr. 519
Nydelig og slepen bærduft. Framstår saftig og fruktig i dag. Myke tanniner. Lett og elegant stil. Men i overkant dyr.

Montefico er´en "liten vin" hos Roagna. Parsellen er på 0,24 ha, og bare hundre kasser vin i årgangen kommer herfra. Det kan kanskje forklare den stive prisen? De fleste andre vinene hos Roagna havner på Tine, store stående (til forskjell fra Botti som ligger) eikefat, men denne og Asili (se under) lagres på 20 år gamle barrique i fire år før de går på flaske for et års ytterligere lagring.

Barbaresco Montefico 2004 (Roagna) (ikke lengre i salg)
Mørkere og tettere farge, mer mineralsk duft og litt begynnende edeltre. Mer bitt i tanninene enn vinen over. Sitter lengre - men dessverre blir det mer og mer tydelig at her er det "brett" - en stink av møkk/fjøs som etter alt å dømme skyldes soppen brettanomyces. I små konsentrasjoner gir den kompleksitet, i høyere blir det bare vondt. Og her ble det vondere og vondere. Bøtemidlet mot denne soppen er svoveldioksid som den er spesielt sensitiv for. Men Roagna er naturvintilhenger noe som betyr et lavsvovelregime. Det gir mer fruktighet i vinene, men også større fare for mikrobiologisk liv i vinene - og fungus som brett.

Barbaresco Asili 2005 (Roagna) kr. 519
"Slepen" er i grunnen ordet som oppsummerer denne vinen. Elegant men samtidig fyldig. Kanskje ørlite kjemisk på duft - but in a good way som de sier. Sitter flott i munnen, og har svært lang ettersmak. Helt klart min favoritt av disse vinene. I mitt notat står det Yes! Dette er fremdeles en høy pris, men denne vinen forsvarer det. Det hjelper selvsagt at 2005 generelt er en årgang som synes å nå sitt optimum - eller i alle fall drikkeklarhet - tidligere enn de fleste årgangene i det siste med unntak av 2003.

Barbaresco Asili 2004 (Roagna)
Synes det er brett her også jeg, men ikke så overveldende som på Montefico fra samme årgang. Denne er trang og vanskelig nå. Røff. Brutale tanniner. Vanskelig å vurdere. Årgangen er en av de aller beste på lenge i Piemonte - og det har vært mange gode årganger siden midt på 90-tallet, men denne vinen trenger mer tid vil jeg tro. Men vil også brett-preget gripe om seg?

Barolo Vigna Rionda 2005 (Roagna) kr. 399,90
Roagna kjøper druer fra Canale, som har den originale parsellen Vigna Rionda. Dette er en vinmark som har "vokst" etter berømmelsen, og parsellen til Canale som druene kommer fra er på 1,24ha med 40-65 år gamle vinstokker. De lager 10.000 fl av denne vinen i året.

Dufter tobakk og fersk, rå potet. Flott balanse og et fint grep av tanninene i munnen. Igjen er årgangen ganske tilgjengelig.

Barolo Vigna Rionda 2004 (Roagna) kr. 399,90
Dette er egentlig Riserva med bare 1,5 år på flaske, men tappet under "vanlig" etikett som en hyggelig gest fra produsenten. Dette betyr også at denne tapningen er mer utilgjengelig på dette stadiet rent sensorisk: ung og vanskelig, fast, tørrer, men er samtidig smidig og elegant i munnen.

Barbaresco Pajé 2004 (Roagna) kr. 389,90
Her eier Roagna 2 ha og lager 14.000 fl i året. Vinene får fem år på Tine, og to år på flaske.

Min andre favoritt her. Nydelig duft, flott balanse, ganske åpen og drikkeklar. Skikkelige saker. Lang og fin.

Barbaresco Crichët Pajé 2001 (Roagna)
Dette er liksom indrefilleten til Roagna, en amfi i vinmarken Pajé med 70 år gamle vinstokker bare 0,25 ha stor. Denne årgangen har frukt, men er fast og vond. Konsentrert vin. Lukket og solid.

Barbaresco Crichët Pajé 1999 (Roagna) kr. 999,90
Disse vinene får åtte år på fat og ett på flaske. Den er konsentrert og tett som 2001. Litt roser og edelt treverk sammen med tobakken. Pakket. For det lange løp - og de overfyllte lommebøker. Dette begynner å bli grusomt dyrt. Jeg smakte denne fra magnum, og det er omtalt i dette notatet.

torsdag 9. desember 2010

Kostelig!

Kina synes så desperate etter å unngå oppmerksomhet rundt det at en av landets egne dissidenter får Nobels fredspris at de finner på hva som helst. De gjør selvsagt som alle andre diktaturer gjennom historien: sensurerer, fenglser, truer og forfølger. For 21 år siden plaffet de ned kanskje tusenvis av egne innbyggere som krevde demokrati. Men det er ikke nok for verdens mest folkerike diktatur: nå lager de komikk på høyeste nivå også.

De opprettet i hui og hast en alternativ fredspris, gir den til en person som absolutt ikke vil ha den, og siden han ikke dukker opp får en helt ukjent liten jente på seks år tildelt prisen. Man skulle kanskje tro at verdens største diktatur, med 1 400 000 000 mennesker, skulle kunne klare å finne en dugendes PR-rådgiver. Men den gang ei! De klarer å gjøre seg selv så grundig til latter at det savner sidestykke.

Liu Xiaobo var en av få demonstranter fra Tiananmenplassen i 1989 som ikke ble massakrert. Han har blitt forfulgt og fengslet. Tunge trusler mot egne borgere og land som våger å stille på seremonien i morgen er dystre og skremmende ting. Landet fortjener likevel takk for å ha gitt oss alle grunn til å le i dag!

tirsdag 7. desember 2010

Ford Focus ny i går!

I går rullet den første av den nye modellen Ford Focus av samlebåndet i Saarlouis i Tyskland. Her er et bilde fra før teppet gikk opp. Fabrikken har eksistert siden 1970, og produserte sin bil nummer 12.000.000 i august.

Jeg har tidligere skrevet om den nye serien Ford Focus på bloggen. Første gangen la jeg vekt på at den er en "verdensbil" som var utviklet i Europa, og andre gangen at noe av utstyret den kan leveres med - i alle fall i USA - er i overkant ambisiøst. Eller kanskje vi skal si rett og slett trafikkfarlig!

Her er fabrikken sett fra luften.

SN: Wongraven og Roagna

Dette er noen notater fra en smaking med vinene til Luca Roagna og Sigurd Wongraven (bildet over). Sistnevnte har jeg omtalt før under overskriften "Barolo fra Overhalla", og denne kalde kvelden i Bergen var han kommet hit sammen med Geir Gjerdrum fra importøren Best Buys for å fortelle og smake vin sammen med ca. 50 folk fra Vitis Bergensis.

De første to vinene hadde jeg smakt før (se "Barolo fra Overhalla"), og de var ikke merkbart ulike de eksemplarene jeg smakte i Grieghallen 19. oktober. For at innlegget ikke skal bli for langt tar jeg Roagna i en egen postering senere.

Wongraven Alleanza Langhe Rosso 2009 kr. 149,90 i flaske.

Druene er kjøpt inn fra små produsenter i Dogliani (Dolcetto) og Monforte (Barbera) som opererer etter de samme "naturvin" prinsippene som Luca Roagna. Druene kommer også fra gamle vinstokker. Dolcettoen utjør 35% av blandingen.

Vinen er fersk-fiolett i fargen (sees best i kanten), og lysere enn mye annet som selges som Langhe Rosso. Vinen har en flott og frisk duft av blåbær, krekling og lyng (eller er det mine Namdalsassosiasjoner som tar over, gitt at Wongraven også har vokst opp i Overhalla?). På attakk er vinen også flott, men i munnen er den lett, og så forsvinner den, og ettersmaken finnes ikke. Vil den legge på seg? Sigurd Wongraven tror det, basert på det Luca Roagna sier. Vi får se. Kanskje er det en tanke å bruke litt Nebbiolo i den neste blandingen?

Wongraven Unione Barolo 2006 (Wongraven og Roagna) kr. 329,90

Dette er en mye mer seriøs vin. Det virkelig interessante her - rent bortsett fra at det er en svært god vin - er at Wongraven gjør en utvelgelse av baseviner som skal blandes til hans cuvée. Dette er ikke så ulikt det man driver med i Champagne i de store husene. Blandingen for 2006 er en ting - hva som blir blandingen for neste årgangs cuvée er det Wongraven som avgjør i blindsmaking med Roagnas råstoffer til sommeren. Dette betyr at naturen deler ut kortene, Roagna plukker dem opp - men det er Wograven som avgjør hvilke han vil spille med. Og det forandrer seg fra runde til runde (årgang til årgang). Eller vil det det? Vi får se.

Det er med andre ord et stilistisk utvalg. Wongraven sier han foretrekker de mer burgunderske Baroloene. Han har et stilistisk ideal, og velger ut basevinene ut fra dette. Dette er ikke det romantiske terroir-idealet som ellers regjerer i naturvin-kretser. Det heller mer mot den "merkevare" tenkningen vi ser i før nevnte Champagne. Jeg sier ikke at dette er bra eller dårlig, men at det er svært interessant.

Vinen smaker stort sett som den gjorde i Grieghallen: Lys på farge - litt antikkrosa/lysebrunt i kanten, dufter litt rose, nype og tjære. Litt kjøttkraft. Myke tanniner, og smidig i munnen. Denne forsvinner også litt fort i midtsmaken, og er ikke utpreget lang. Kanskje fordi den oppleves mer som et kjertegn i munnen enn et angrep - slik som mye annen ung Barolo? Sigurd mener den trenger et par år til for å legge seg ut og nå den fylde den skal ha. I alle fall: ulikt svært mye annen Barolo er den god å drikke nå.

Det viste seg at Wongraven hadde valgt ut blindt de tre basevinene fra samme vinmark, Pira i Castiglione di Falletto. Svært konsistent, med andre ord. 15% kommer fra en parsell med "unge" vinstokker på ca. 25 år, 20% fra en parsell med vinstokker plantet mellom verdenskrigene, og størsteparten på 65% fra stokker omtrent 50-60 år gamle.

søndag 5. desember 2010

Slagmark Skilleås

Bildet over er av Sir Adrian Carton de Wiart. Det var han som ledet de fransk-britiske styrkene som gjorde landgang i Namsos og Åndalsnes. Han selv kom med sjøfly til Namsos, og var en svært dreven og fargerik enøyet og enarmet soldat og offiser. Norge ble trukket med i krigen, og det ble min familie også. En tropp engelske soldater ble stasjonert på familiegården, der far, farfar og store deler av slekten forøvrig holdt til i 1940. Sitatet under er fra mine lydopptak med min onkel Olai Skilleås (1902-1999):
Engelske tropper på Skilleås

Det kom en ordonans på motorsykkel, norsk befal, og beordret at de skulle ha så-så mange rom. Det var ikke noe spørsmål om det. Hos Johannes Skilleås, i nabogården, var det ikke ledige rom i hovedlåna, så de brukte buret. Der var det bare bordvegger, og gruelig kaldt. Hos oss var det fire loft fulle av engelskmenn, mens vår familie var i 1. etasje. De kom før bombinga av Namsos. Olai sier de var gode til å lage mat, og vi fikk også servert. De hadde svært gode kjeks og syltetøy, corned beef, og mye annet. Toalettbøtta brukte de til å lage te. Det var ikke videre apetittelig – for fargen på det som var oppi var svært lik den som kom av det vanlige bruket av bøtta. Engelskmennene hadde også kanner med rom, og mye ble stående igjen da de dro. En periode etter at de utenlandske troppene var dratt ble Namdalen gjerne omtalt som "romsdalen".
Onkel Olai og tante Sigrun hadde ikke barn, og som liten fikk jeg høre mye om krigen og om engelskmennnene på fanget til tante. Hun var svært begavet, og hadde lært seg engelsk via radio. Hun lærte meg litt òg, og det er vel ikke utenkelig at min interesse for Storbritannia ble vekket på tantes fang.

20. april, på Hitlers 51 årsdag, ble Namsos bombet flat. Et bombefly kom også og bombet gården "vår" med et stort antall brannbomber. Det var mye snø - også på takene, og det ble ingen skader. Folket hadde løpt til skogs. Mine onkler, Olai og Jarle, og far detonerte bombene etterpå i en steinur. En desarmert bombe tok onkel Olai vare på. Om jeg ikke husker feil sto det "Essen 1937" på den (den finnes ennå, så det kan sjekkes).

Ellers viser jeg til bokomtalen til høyre. Det kommer trolig flere innlegg om dette emnet på bloggen.

lørdag 4. desember 2010

Meningen med livet

"Pigs in Space" var stort! Dette er min favoritt-episode, kanskje min favoritt på TV ever! Hva er meningen med livet? Her får vi vite det.


- eller kanskje ikke. Det går i alle fall fram at svinene blant oss er inkarnerte. Kanskje vi andre også.

fredag 3. desember 2010

200 år av verdenshistorien på fire minutter

Visualiseringsens kraft skal ikke undervurderes. Under (dobbeltklikk på filmen for full skjerm) følger utviklingen i inntekt og levealder for verdens land. Det er tankevekkende at den utrolige utviklingen for verdens folkerike land de siste 30 år faller sammen med utviklingen av markedsøkonomi og frihandel.

Klippet anbefales på det sterkeste.

Men man skal vokte seg for å se videre i pilenes retning. Vi vet ingenting om fremtiden!

onsdag 1. desember 2010

SN: Ymse rødt


Malbec 2009 (Domaine de Chantelle) kr. 94 (Kat. 2)
Fioltoner, lett stil, med kledelig bitterhet i enden av smakskurven. Matvennlig til litt enklere retter, og en god pris på denne argentineren.

Château Canon-Fronsac 2008 (Jean Galand) kr. 162 (Kat. 4)
Røde bær, fast men saftig. Tanninene er merkbare, så her trengs det kraftige sauser. God pris til kvaliteten.

Spätburgunder (Meyer-Näkel) 2009 kr. 199,90 (kat. 5-7)
Duft av bringebær og krekling. Saftig stil. Gir absolutt mersmak. Ikke overstyrt eik eller noe slikt. Klart beste Spätburguner jeg kan huske å ha smakt.

Viña Ardanza Reserva 2000 (La Rioja Alta) kr. 219,90 (kat. 6-7)

Blandingen er 70/75% Tempranillo + 20/25% Garnacha + 5% Mazuelo. Her er det begynnende bruning i kanten, litt murstein. Moden, myk men likevel frisk i en klassisk stil. Godt grep i munnen tross en ganske lett og elegant struktur. Lang ettersmak. Jeg venter på 2001-årgangen som visstnok er en stor årgang i Rioja.
Vinen finnes på svært mange pol.

Moulin-à-Vent La Rochelle 2007 (Olivier Merlin) kr. 249 (BU)
Overraskende flott vin for årgangen. Jordbær i duften - og snev av vanilje. Laget på klassisk vis, og den er fast og matvennlig.

Chateau Lagrange 2006 (St. Julien) kr. 399,90 (Parti)
Nydelig kompleks og harmonisk duft. Solide tanniner. Klasse over denne vinen. Verdt å lagre noen år. Finnes på de fleste pol i de større byene - og noen andre.

Barolo Villero 2005 (Brovia) kr. 499 (BU)
Fast, lys på farge, lett stil. Godt potensiale. Imponerende i forhold til årgangens rykte, men prisen er i stiveste laget. Ser at DN også har anmeldt den og skriver "delikat lengde". Forklaring utbedes! (Bilde øverst: Grassos Azienda)

Barolo Gavarini Chiniera 2005 (Elio Grasso) kr. 515,40 (BU)
Litt Nebbiolo-brun/lys i fargen, varsom mot munnen til Barolo å være. Flott duft av roser, nype og kirsebær. Vinmarken ligger høyere og har mer sand i jordsmonnet enn vinen under, begge i utkanten av Monforte.

Barolo Ginestra Casa Mate 2005 (Elio Grasso) kr. 515,40 (BU)

I forhold til broren over er denne mer tannisk og tilbakeholden - med lengre ettersmak. Dette er, etter klassiske mål, storebroren. Men lillebroren har unektelig mer sjarm og eleganse.

tirsdag 30. november 2010

John Cale - I Keep a Close Watch

Det har vært lenge uten noen videoer på bloggen. For å avslutte måneden legger jeg derfor ut en av de fineste sangene jeg vet om, John Cales "I Keep a Close Watch". Dobbeltklikk på bildet under.

Finanskrisen er ikke over


Den dominoeffekten vi ser spille seg ut i Eurosonens utkant nå er i bunn og grunn finanskrisens fortsettelse, og ikke noen ny krise. Som jeg påpekte her for snart et år siden har ingen gjort noe med ubalansene i verdensøkonomien som gjorde finanskrisen mulig, og vi har nådd det stadiet som jeg omtalte på denne måten:
Statene kunne redde banker og store bedrifter fordi statene med loven i hånd kan tyne penger av folk gjennom skatter og avgifter. Men når ingen i neste omgang vil låne statene mer penger - hvem skal da redde statene?

Saken er at de som har finansiert statenes redningsaksjoner for bankene selv er banker. Når det så stilles tvil om statenes evne og vilje til å gjøre opp for seg er det bankene som står i fare for å kollapse - og det er det som gjorde krisen som ble utløst av konkursen i Lehman Brothers 15. september 2008 til en finanskrise. Finanskriser er særlig alvorlige fordi banker og kredittinstitusjoner utgjør blodomløpet i moderne økonomier. Når tilliten til at en bank kan gjøre opp for seg forsvinner, stopper alt opp.

På overflaten er dette en Euro-krise, og hvis stormløpet mot randsonens statsobligasjoner ikke stopper snart kan Euroen kollapse. Det vil føre til et fryktelig kaos som ganske sikkert vil treffe lommeboka til de som leser denne bloggen også.

Det snakkes om "restrukturering av gjeld" og at også obligasjonsinnehavere må redusere sine fordringer. Det er ikke urimelig gitt at de som kjøper obligasjoner satser på at utstederen kan gjøre opp for seg. De tar en sjans, og vil (vanligvis) tjene på det. Men de som taper på dette er i all hovedsak europeiske banker, og det de taper her vil de ikke kunne låne ut til annen virksomhet. Veksten i økonomiene vil bremse, og den veksten er svak nok som det er. Det er ingen enkle veier ut av dette, for å gå tilbake til landenes opprinnelige valuttaer vil - for de utsatte landene - bare øke gjelden og behovet for "restrukturering", som i sin tur øker tapene for bankene som har kjøpt obligasjonene.

For å gjenta meg selv: dette er fremdeles finanskrisen, og den er på ingen måte over.

mandag 29. november 2010

Diplomatix?

Kirkvåg, Lystad og Mjøens harselas over livet i diplomatiet er en klassiker i norsk kommedie, men det er ingenting komisk over WikiLeaks tyveri av kommunikasjon mellom amerikanske utenriksstasjoner og State Department i Washington DC. Det er klart at enkelte karakteristikker av fremstående figurer på den internasjonale scenen kan være vittige, og mange av USAs fiender kan nok gotte seg i skadefryd over den pinlige situasjonen som har oppstått. (Illustrasjonen over viser en diplomatisk måte å forklare en situasjon).

Det alvorlige med lekkasjene er at selve institusjonen diplomati er angrepet. Diplomater skal være taktfulle - de må uttrykke seg diplomatisk. Men det motsatte forlanges når de utstasjonerte skal formidle stemningen i et land til "basen" der hjemme. Situasjoner og personligheter skal helst oppsummeres i noen slående vendinger. Matthew Parris samlet en del last despatches fra ambassadører som forlot sin postering. Disse var mer enn vanlig åpenhjertige, og denne boka viser at genren som WikiLeaks nå publiserer ikke er ny. Filosofen og idéhistorikeren Isaiah Berlin ble Churchills favoritt under siste krig nettopp på grunn av sin evne til å beskrive viktige personer i Washington DC der han var utstasjonert. Dette var viktig kunnskap, og det er det fremdeles. Hva skjer når det som er fortrolig informasjon blir smurt ut over verdenspressen?

Den mer langsiktige skaden er at diplomater - og personer ut over diplomatiket - begynner å uttrykke seg mer forsiktig. Viktig informasjon blir ikke utvekslet. Det å bedømme personer og deres motiver, interesser og særegenheter blir vanskeligere. Beslutninger blir dårligere. Når noe blir vanskeligere eller umulig å uttrykke blir det også vanskeligere å tenke det - og tanken på at ens tanker kan bli offentlig eiendom gjør at man innfører selvsensur. Det er jo det som er overvåkningens farligste konsekvenser.

Diplomater må være vennligheten selv i møte med pompøse, idiotiske, selvgode, gale og farlige utenlandske statsoverhoder og undersåtter. Skal noe av det de erfarer komme til nytte der hjemme må det formidles på en måte som blir lagt merke til der hjemme. Men er amerikanerne spesielt arrogante og giftige i sine karakteristikker av utenlandske statsledere? Det vet vi ikke inntil WikiLeaks publiserer tilsvarende dokumenter fra andre land. Men vil de gjøre det? Ingenting tyder på det, for det er visst mye mer interessant å sette demokratier i forlegenhet enn diktaturer. Det WikiLeaks kanskje skulle prøve seg på er diplomatiske utvekslinger mellom lederne i Kina og Nord-Korea. Det kunne det vært interessant å lese om - mer interessant enn at en diplomat i Italia melder tilbake til Washington at Berlusconi er en bajas. De sier at
"Our goal is to bring important news and information to the public"
Jeg vet ikke om noe som er mer viktig enn hvorfor og hvordan Kina holder liv i det latterlige skrekkregimet i Nord-Korea. Vi venter i spenning på lekkede dokumenter som kan redusere makten og innflytelsen til verdens største diktatur.

onsdag 24. november 2010

SN: Rødt fra Rhone

Le Bedos 2006 (Matthieu Barret) kr. 179,90 (BU)
100% Syrah. Halvparten på sement og halvparten på fat. Kanskje smakingens mest interessante vin for meg. Nydelig duft av krekling og røsslyng - Namdalsk fjell og skog med andre ord. Den er både finslig og fast, og flott aromatisk. Burde sitte som et skudd (pardon the pun) til viltretter og slikt. Denne må jeg også prøve i heimen. Gunstig priset også. (Bildet er av den hvite varianten som jeg ikke har smakt)

Barret etablerte seg i 1998 og dyrker denne på terrasser som er eksponert mot morgensolen, og har svært lav avkastning på vinstokkene. Ned mot 23 hl/ha.

No Wines Land Côte-du-Rhône 2009 (Dom. du Coulet) kr. 239,90 (BU)
Fra nord i Cornas - utenfor det sertifiserte området. Ferskere, mer avslepet stil enn vinen over, og også saftigere. På farge er den mer fiolett. Jeg foretrekker klart vinen over - men den er også et mer utemmet dyr i denne sammenhengen.

Cornas Granit 30 2008 (V. Paris) kr. 240 (kat 6)
Typisk Syrah på duft, saftig, solid - men en tanke alkoholisk på duft og smak. Dette er generelt en vanskelig årgang i området.

tirsdag 23. november 2010

SN: Rød burgunder i Grieghallen

Etter en tids sykdom er det på tide å fylle på bloggen litt. Denne gangen med notater over røde burgundere jeg kom over på smakingen i Grieghallen 19. oktober. Bildet over er av råvaren, Pinot Noir.

Bourgogne Rouge 2008 (L. Muzar) kr. 155 (Kat 4)
Distinkt fiolpreget duft, overraskende godt grep. Saftig. Til denne prisen lar Bourgogne Rouge seg høre.

Mercurey Rouge 2007 (Juillot) kr. 179,90 (BU)
Fin duft av vanilje og rødfrukt. Lettdrikkelig til en grei pris, men vinen under er et mer seriøst forehavende i denne prisgruppen.

Chassagne-Montrachet Vielles Vignes 2008 (V. Girardin) kr. 189,90 (Kat 4)
Kanskje den beste rimelige burgunderen for tiden? Rødfrukt og litt vanilje, fyldig og saftig vin med godt grep i munnen. Denne har jeg i ettertid også drukket i heimen. Svært godt fornøyd med den - og anvendelig til mat. Det eneste jeg har å innvende er at den kanskje ikke er så druetypisk - men prisen er heller ikke burgundertypis - så det jävnar seg ut kan man säga.

Mercurey 1er Cru Clos Tonnerre 2007 (Juillot) kr. 199,90 (BU)
Denne er satt ned med 35 kroner i anledning 50års jubiléet. Dette er flotte greier til prisen. Seriøs vin, druetypisk med rødfrukt og fast munnfølelse. Skikkelige saker!

Volnay 2008 (Moestue) kr. 310 (BU)
Mer blomster på duft enn rødfrukter. Svært tannisk og trang - byr på lite. Vil trenge tid på å komme rundt. Fjorårsutgaven var mer tilgjengelig på samme tid.

Nuits-Saint-Georges Clos de Fourches 2008 (JF Mugnier) kr. 399 (BU)
Fruktig, saftig og aromatisk i retning jordbær. Balansert. Unkjent vinmark for meg - inntil nå.

Volnay 1er Cru 2008 (d'Angerville) kr. 410 (BU)
Typsik d'Angerville. Harmonisk, saftig og helt uten grove tanniner. God for årgangen. Mye mer tilgjengelig nå enn Moestues versjon. Frukten i 2008 kommer fra Mitans, Pitures, og Clos des Angles. I tidligere årganger har også frukt fra yngre vinstokker i mer høyt rangerte vinmarker vært med, men ikke dette år. Bør kunne utvikle seg bra i mange år.

Nuits-Saint-Georges 1er Cru Clos de la Marechale 2008 (JF Mugnier) kr. 598 (BU)
Igjen en vin som er overraskende tilgjengelig allerede. Den er fin, saftig og velbalansert. Min erfaring med vinmarken er at den ikke alltid er så tilgjengelig på dette stadiet - og 2008 har vært kjent som en vanskelig årgang med svært faste viner. Dette kan bli riktig bra - med tiden.

søndag 21. november 2010

Kinas århundre?

For to år siden skrev jeg her på bloggen om "Den Store Asiatiske Tidsalder". Hensikten var å helle kaldt vann i blodet på dem som spådde en rask undergang for vesten, og en tilsvarende rask oppstigning for østen - med Kina i spissen. Er det kanskje på tide å snu på steika? Kina fortsetter å vokse, mens USA og Europa sliter tungt i finanskrisens etterdønninger. De etterdønningene var i alle fall ikke noen overraskelse for denne skribenten, men velorienterte skribenter lyser fred over vestens minne og legger palmegrener på veien foran Kina og de andre østlige kjempene.

Mange, særlig venstreorienterte her i vesten, har påpekt at USA opptrer som verdenspoliti. Jeg har vært en av dem selv så jeg kan si med en grad av selvinnsikt: avskyen mot USA som vokste seg sterk i kjølvannet av Vietnamkrigen førte oss sammen med ganske tvilsomme sengekammerater. Dersom Kina nå fyller vakumet etter USA på den internasjonale scenen, vil det være noe bedre? Jeg har skrevet om dette før, og jeg tror fremdeles ikke at et diktatur som ikke tør slippe sine egne innbyggere til, og ikke vil at de fritt kan uttrykke seg, er noe bedre enn et demokrati. Tvert om. Kjeltringer som styrer i USA blir tvunget til å gå, og man kan velge noen som forhåpentligvis er bedre om fire år, men i Kina er dette utenkelig.

Martin Wolf er det grunn til å høre på, ikke minst fordi han innrømmer det når han innser å ha tatt feil. Hans spørsmål er om Kinas oppstigning på verdensarenaen vil bli fredelig? Vi kjenner ikke svaret på det, naturlig nok, siden vi ikke vet noe om fremtiden. Men spørsmålet er godt.

På grunn av sitt enorme folketall vil Kina snart bli verdens største økonomi. De har plassert seg strategisk i jakten på ressurser. Særlig i Afrika. De er allerede verdens største eksportør og største kreditor. Men størrelse er ikke alt. Kan et styre som frykter sitt folk og som oppfører seg som en furten tenåring når en ganske ufarlig mann i dets midte får fredsprisen for å kjempe for retten til fri ytring vinne verden? Ikke med sjarm, i alle fall. Der var USA alltid mye bedre. Mistanken er at Kina kan komme til å kjempe seg til sin poisisjon i verdenssamfunnet med makt.

Tiden for tanks som ruller over grensen er forhåpentligvis over, men makt man gjøre gjeldene på mange måter i dagens verdenssamfunn. En kan heller ikke utelukke mulighetene for endringer i Kina. Landet har en aldrende befolkning, og bare på grunn av dette vil nok veksten begrenses om ikke så mange år. India og USA har "yngre" befolkninger enn Kina, og vekstkraften hemmes betydelig av aldringen i befolkningen - noe Japan og mange land i Europa allerede merker.

Til syvende og sist vet vi ikke noe om fremtiden. At Kina vil gjøre mer av seg er svært sannsynlig. Landet har tatt store kliv ut av den kommunistiske sumpen økonomisk sett, og så lenge veksten er frisk og spenningene små kan de kanskje berge det autoritære og undertrykkende styresettet. Men bare kanskje. Når spenningene stiger kan det være fristende å finne en ytre fiende for å samle folket bak lederne.

tirsdag 16. november 2010

SN: Noen viner fra hukommelsen

Jeg er ikke helt nerd. Ikke nå lenger. Jeg har sluttet å ta med meg notatboken når jeg blir invitert til middag, og tenker at hvis vinen var god så husker jeg den dagen etter. Men flere dager etter? Uker? Faktisk, det går ganske bra. Bare se her:

Chablis Grand Cru Les Clos 2001 (Dauvissat)
Dette er en vin jeg har kvidd meg for å åpne. I juni 2001 var jeg og Hege oppe i Les Clos. Jeg var på nerdekjøret, og Hege utviste stor tålmodighet. Jeg klådde på vinstokker og gravde med bare fingrene i jordsmonnet. Litt lengre borte traff vi et team som jobbet i vinmarken. Det var brødrene Dauvissat, og vi slo av en prat. Meget hyggelig. Men vinene fra denne adressen er enten for unge, prematurt oksiderte, eller fantastiske. Derfor har jeg kvidd meg, men nå måtte den til pers.

Vinen var mistenkelig dypt farget da jeg dekanterte den, og jeg mumlet noen stygge gloser. Men i glasset var den flott. Frisk fin syre. Virket yngre enn sine år. Ingen merkbar botrytis - som årgangen har en del av - litt sjø, kalkmineraler, snev av honning (så noen trodde dette var Chenin Blanc), og fin fylde i munnen. Og flott lengde. Hvis bare alt jeg har igjen fra denne adressen er like bra...

Pur Sang 2002 (Didier Dageneau)
Det er ikke mange vinmakere med artikkel i Wikipedia, men det er ikke så mange som utfordrer gitte sannehter så systematisk heller. Og lykkes. Bildet over artikkelen er av Dageneau. Vinen lages i området Pouilly-Fumé, og er ment for lang lagring. Jeg har tidligere smakt 1996 - som var helt fantastisk. Denne er også svært, svært god. Mer stikkelsbær enn kattepiss på duft, fantastisk fylde som aldri tipper over, og lengde som matcher. Flott vin. Glad jeg har et par flasker av en senere årgang i det minste.

Volnay Santenots-du-Milieu 1996 (Lafon)
Årgangen i rød burgund er avskrevet av flere - men vi drikker ikke årganger. Vi drikker viner. De er fortryllende forskjellige, heldigvis. Lafon høster seint, og det kan ha vært redningen her. Så seint som 2. oktober høstet de her. Duft av store hagebringebær og en litt jordlig undertone. Og lang. Svært lang, og smidig i munnen. Deilig vin - om man takler det litt uvante nærværet av store hagebringebær. Jeg har heldigvis to-tre årganger av denne vinen liggende i kjelleren.

Barbaresco Crichët Pajé 1999 (Roagna) kr. 999,90
Denne var fra magnum, som kostet det dobbelte av prisen over. Mørk på farge til Nebbiolo å være, og enda mer utypisk for en Barbaresco. Lær, kirsebær, roser og tjære på duft. Lang ettersmak, og med et brutalt overfall av tanniner i munnen. Denne bør man ha feit mat til, ellers blir det for brutalt. Ikke lukket eller noe - men brutal er den!

Chambolle-Musigny 1er Cru Les Cras 1999 (Barthod)
Denne kom omrent samtidig med vinen over, og var etter min forstand langt å foretrekke. Den har såvidt begynt å åpne seg, men vil nok holde et par tiår i en god kjeller. Denne er også stram og mineralsk, men den overfaller ikke munnhulen som vinen over. Rettlinjet, bringebærfruktig, og svært lang. Den er intens men sval. Barthod innfrir forventningene.

Château Beaucastel 1983 (Châteauneauf-du-Papes)
En av kveldens triumfer for meg - vi smakte blindt. Jeg kunne ikke gjettet årgangen, for den var forbløffende frisk og fin, men duften av møkk (barnyard som de sier på Engelsk om denne vinen) var et klart spor. Herlig strukturert, fløyelsmyk og svært lang. Særpreget, javisst, men en vin med stor klasse. Jeg har mer enn nok vin i kjelleren, men jeg lurer sterkt på å utvide beholdningen fra denne adressen.

søndag 14. november 2010

500!!!

Hurra! Dette er innlegg nummer 500 på bloggen min.  (Gratulasjoner mottas i kommentarfeltet)

Den ble startet 18. april 2007 på impuls. To dager senere lærte jeg meg å legge inn bilder, og bloggen begynte å finne sin form. I januar 2009 skjedde det noe viktig: jeg var på bloggertreff i Høyres Hus og fikk mange nye impulser. Da bestemte jeg meg for å skrive innlegg i snitt annenhver dag - utenom sommerferien. Det året ble det 192 innlegg, og omtrent det samme ser ut til å bli resultatet i år også.

I 2009 skrev jeg også en slags "redaksjonsplakat" for bloggen. Den står seg fremdeles. Ta gjerne en titt på den. Omtrent samtidig fikk jeg ordnet meg med statistikk. Jeg vet hvor mange som er innom og hvor mange sider de leser - men ikke hvem de er. Rørende mange jeg treffer sier de har vært på bloggen min, og det de sier er uten unntak svært motiverende. Jeg er fornøyd med besøkstallene selv om jeg ikke har noe imot flere, men holder dem for meg selv. Men jeg kan si så mye at dagsrekorden (etter at jeg begynte med statistikk) har vært 555 besøkende! Det er unormalt mye.

I tidens løp har jeg åpnet for følgere - 18 i tallet per i dag. Jeg har også startet spalten "ukens anbefaling", og stort sett klart å gjøre den ukentlig. Beklageligvis får jeg ikke lagt inn bilder der (tips mottas med takk), så det er mulig den "flyr under radaren" for en del besøkende.

Et av de mest personlige forehavender på bloggen har vært forsøket på egenanalyse av min politiske interesse og utvikling. Den serien, "Politikk og personlighet", er jeg virkelig fornøyd med - men den er ikke fullført. Det har blitt en del innlegg om krisen i verdensøkonomien, og disse innleggene mener jeg også står seg godt. Selv om finanskrisen er over er virkningene med oss i fullt monn, og de grunnleggende årsakene består. I et overmodig øyeblikk skrev jeg også "Løsningen for verdensproblemene", mens jeg tidligere hadde skrvet om dens økonomiske grunner og psykologiske grunner.

Av andre høydepunkt har vi selvsagt verdenshistorien - med god hjelp av amerikanske college-studenter - og innlegget om Ronny Wittgenstein (det eneste, tror jeg, på engelsk).

Det blir en del vin også på bloggen, og jeg regner med at en del som er innom hovedsaklig leter etter slikt stoff. De blir sjelden skuffet. Det blir en del smaksnotater, men også annet stoff om vin. Det første innlegget denne måneden handlet om naturvin, og det har også generert diskusjon i kommentarfeltet.

Jeg vet ikke hva som kommer i bloggen framover, og jeg håper og tror at denne nettadressen vil fortsette å overraske. Forhåpentligvis mest positivt.

torsdag 11. november 2010

Musikksmak og smak i sin alminnelighet

Det meste av det jeg skriver på bloggen har lite med faget mitt å gjøre. Det er en arbeidsdeling. Men denne gangen må jeg bare skrive om noe jeg har en profesjonell interesse i: smak. Det er ingen objektive kriterier for hva som er bra og ikke, men om noen ting er det omtrent universell enighet. David Hume er mest kjent for å ha skrevet om dette i "Of the Standard of Taste" fra 1757, og jeg har også vært innom problematikken i ting jeg har skrevet om vin for Vinforum.

Som før nevnt driver jeg og leser Keith Richards' Life til langt på natt hver natt. Den er utrolig velskrevet - noe medforfatter James Fox kan ha en del av æren for - men den er også full av skarpe observasjoner, vittige anekdoter og generelt mange dype innsikter. Der har jeg nok Keef som hovedmistenkt.

Blant annet skriver han om musikksmaken til han selv og Mick Jagger: Mick and I had a totally identical taste in music. We never needed to question or explain. It was all unsaid. We'd hear something, we'd both look at each other at once. ... We'd hear a record and go, That's wrong. That's faking. That's real. It was either that 's the shit or that isn't the shit, no matter what kind of music you were talking about. ... But there was a very definite line of what the shit was and what whasn't the shit. Very strict. (Life, s. 84)

Hvor kommer slike dommer fra? Når det gjelder fenomen som virkelig berører meg er jeg på samme måten. Og hvordan kunne Keef og Mick være så til de grader på linje når det ikke var objektive kriterier som lå til grunn?

Disse to svært så offentlige personene illustrerer bare noe mange har opplevd. Særlig i tenårene er det en grunnleggende erfaring at vennskap bygges på samstemt estetikk. Er det et sosialpsykologisk fenomen? Ikke i bunn og grunn: man behøver ikke en gang å være på samme kontinent for å vite at den/de andre mener det samme som deg. Det er heller ikke et massefenomen - for slike ting er mer subkultur enn noe annet.

Uansett hva det grunner seg i: det uttrykkes svært treffende i Life.

Det neste innlegget på bloggen her blir innlegg nummer 500. Tenk det! 500!

tirsdag 9. november 2010

SN: Weinert fra Argentina

Jeg har allerede skrevet notater på det jeg mente var Weinerts beste vin i Grieghallen 19. oktober, og her følger resten:

Weinert Pedro del Castillo Malbec 2008 kr. 99,90 (BU)
Fast og fruktig, godt grep i munnen. Ingen kompleks vin, men vil være utmerket følge til et bredt utvalg retter. Finnes på mange pol på Østlandet og særlig i Oslo. Flott til prisen!


Weinert Carrascal 2006 kr 125 (kat. 4)
Kategori 4 betyr at den finnes på mange pol landet over. Dufter fiol, mer klasse enn vinen over, og virker mer avslepet i munnen. Den er også mindre umiddelbar, og man kan lure på om den kanskje hadde hatt godt av litt tid på langs. Høy alkohol (14%), gjæret på 28 grader med temperaturkontroll, og lagret i store fat i to hele år før tapning. 35% Cabernet Sauvignon, 35% Malbec og 30% Merlot - det sa i alle fall vinmakeren Hubert Weber til meg.

Weinert Malbec 2003 kr. 220 (BU)
Denne har vært fire år på eik før tapning, uten at det preger den nevneverdig. Klart en "seriøs" vin med merkbare tanniner, velbalansert og solid munnfølelse. Den jeg smakte virket ikke helt ren - men vinmakeren mente den var som den skulle være. Da sparer jeg de pengene, den 20 kroner billigere "broren" var i alle fall mye bedre.

Weinert Estrella Merlot 1999 kr. 670 (BU)
Lagret tre og et halvt år på store fat, og så fem år på flaske. Nydelig duft av klassisk bordeaux - med lær, plommer og mer udefinerte røde frukter. Frisk farge til alderen. Flott munnfølelse med en kombinasjon av fasthet og frukt, smidighet og grep. Liten tvil om at dette er en vin som lever opp til prisen.

søndag 7. november 2010

SN: Hvite burgundere i Grieghallen 19. oktober

Her følger noen flere smaksnotater fra Vinmonopolets smaking for egen stab og journalister. Jeg slipper inn som skribent i Vinforum, men det er av gode grunner Arne Ronold, MW som står for smaksnotatene for bladet.

Bourgogne Blanc Cuvée Juliette 2009 (Dom. Michel Juillot) kr. 129 (BU)
Jeg har skrevet om denne vinen før på bloggen, og dommen var ikke hyggelig. Kunne det være flasken det var noe galt med? Denne er ren, grei, uten de store faktene. Pregløs. Kjedelig. Bruk heller pengene på noe annet, for eksempel neste vin fra samme adresse.

Mercurey Blanc 2008 (Dom. Michel Juillot) kr. 169,90 (BU)
Her er det mer særpreg (eller preg i det hele tatt). Dette er en fin og balansert chardonnay med både friskhet og fedme. God vin til prisen, som også er redusert fra sist måned.

Meursault Tessons 2008 (Fichet) kr. 445 (BU)
Fichet produserer viner i en klar og mineralsk stil. Denne er frisk, lett. Dufter allehånde og lime - men på første nese lukter det lim. Det gir seg heldigvis! Schildknecht ga 2007-utgaven av denne vinen 93 poeng, og Fichet påpeker at vinmarken en gang i tiden ble regnet som en av de aller beste i Meursault. Den bratte vinmarken med lett jordmonn er på 4,17ha, og i følge Jasper Morris i Inside Burgundy er det den noe nordlige retningen på den ellers østlige eksponeringen som gjør at den ikke offisielt er rangert som premier cru.

Puligny-Montrachet 1er Cru Sous led Puits 2007 (Olivier Merlin) kr. 460 (BU)
Med unntak av noen i Saint-Aubin, er dette den høyest beliggende premier cru i hele Côte d'Or. Vinmarken på 6,8 ha ligger over Blagny mot grensen til Meursault. Merlin har base i sørlige Mâcon, og det er interessant å smake hans viner fra selve indrefillet'en. Lekker og lett stil på en frisk og syrlig vin. Riktig pågående i munnen. Fatpreget er der, mend et er moderat. Ser ingen grunn til å tro at det ikke skal gi seg med et par-tre år i kjelleren. (Bildet: Merlin ved sorteringsbordet)

lørdag 6. november 2010

Ungdomsopprøret

1968 og alt det der. Hva skyldtes det? Lesingen av Keith Richards Life har gitt meg noen tanker som i alle fall var nye for meg.

Han påpeker at svært mange av lærerne deres hadde vært i krigen, og flere år i kamp eller i alle fall under kommando hadde gjort dem militære i sinn og skinn. Autoriteten kunne vel variere, men nesten alle var autoritære. 'You can take the man out of the military, but you can't take the military out of the man', som en engelsk bekjent - en tidligere offiser - sa til meg en gang. Han hadde rett, i alle fall for sin egen del. Svært hyggelig, vennlig og omtenksom - men du kunne se på en mils avstand at her kom en offiser. Til tross for at han hadde vært sivilist i ti år.

Alle andre årsaker finnes også, naturligvis, stigende velstand, lengre ungdomstid med flere i høyere utdanning og så videre. Men militæret kom inn også her: plutselig, i 1960 var det vel, eller 1959, så ble to års verneplikt opphevet i  Storbritannia. De som reiste inn, observerte Keith, kom tilbake som helt andre mennesker. Militære (bildet: Elvis, som også endret seg i uniform). Men fra og med Keiths generasjon ble ikke unge britiske menn omgjort fra sivilister til soldater mer. I alle fall ikke de som ikke vervet seg. For første gang på flere tiår var ikke unge menn produkter av drill og disiplin lengre. Det er ikke så fjernt å tenke seg at dette må ha bidratt til de endringene som skjedde i samfunn og moral i løpet av 60-tallet.

Keiths bok byr på mange nye vinkler, er utrolig godt fortalt, og mannen har et svært godt minne og en skarp observasjonsevne. Den er tidlige omtalt på bloggen.

fredag 5. november 2010

Barolo fra Overhalla

En skal ikke tro alt en leser i avisen, og heller ikke alt en leser på blogger, men forbindelsen mellom min hjemkommune og Barolo går gjennom svartmetallbandet Satyricon og sangeren Sigurd "Satyr" Wongraven. Han vokste opp i Overhalla og begynte i 1982 på samme skole som jeg begynte på i 1969, Hunn SkoleSkage.

Foreldrene hans drev en gård i Tetlien (utt: titljin) fra Sigurd var fire til han var ti, og jeg var der en gang med far som solgte traktorer. Noe mer enn vage minner kan jeg ikke stille opp med før jeg møter han i Grieghallen 19. oktober og konfronterer ham med noe felles fra oppveksten. Han oppdaterer meg på foreldrenes ulike veier, og vi diskuterer felles interesser i vin og gamle minner (ingen felles) fra Overhalla før vi vier oss til vinene:

Langhe Rosso Alleanza Nero di Wongraven 2009 (Sel. Roagna) kr. 149,90 (BU)
65% Barbera og 35% Dolcetto. Dufter av det jeg assosierer med "fjellbær" som krekling etc.. Lettdrikkelig, saftig. En vin som ikke byr på særlig sterk motstand, og som burde tilfredsstille både de som ønsker å drikke den til lettere pastaretter og an sich.

Barolo La Pira Unione Nero di Wongraven 2006 (Sel. Roagna) kr. 329,90 (BU)
En burgundersk Barolo. Lys på fargen, floral duft, lett stil denne også, saftig og drikkevennlig med klar og ren frukt. Det er blomstene som dominerer, noe som ikke er spesielt svart eller satanisk om jeg får si det slik. At det også er hint av tjære og lær hjelper ikke. Den er lang, og avslører sitt opphav mest i den snerpende ettersmaken. Den er ikke noe mindre seriøs enn andre viner fra området selv om den ikke er så hard, mørk eller kraftig som svært mange av de andre. Man må ikke la seg forlede av imaget til mannen som har gitt den navn, med andre ord. Jeg tror ikke den lagrer noe dårligere enn de før nevnte og mer sataniske vinene fra Barolo, men det får tiden vise.

Felles for vinene er at det ikke bare er tale om å låne bort navnet sitt. Mannen fra Overhalla (i alle fall litt) har blandet vinene og investert i prosjektet. Han har en karriære som ikke bare har vært på scenen men også bak glasset, og har en sterk lidenskap for vin. Det er bra! Det er ingenting ved å vokse opp i Titjlin eller på Skiljåos som garanterer en slik interesse!
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...