Så hva får et landsstyremedlem i Sosialistik Ungdom til å stemme Høyre? Ti år hadde gått fra mitt siste landsstyremøte i SU til mitt oppmøte i valglokalet i 1991, og i forrige innlegg i denne serien hadde jeg kommet til slutten av 1980-tallet. For kort å oppsummere hele denne serien (som du finner ved å trykke HER), så handler den om hvordan bakgrunn, omstendigheter, tidsånden og ikke minst dem du møter former deg som person. Men er det kanskje noe mer grunnleggende, i din personlighet, som ikke er å komme utenom? Hva hadde størst betydning for meg?
I 1987 meldte jeg meg aktivt ut av SV, og året etter reiste jeg til England for å studere til Dr. graden ved University of Warwick (og et bilde herfra får illustrere dette innleget). Universitetet hadde et rykte som venstreorientert, men det var der jeg traff flere som målbar en intellektuell og intelligent høyreorientering i politikken. Tidligere hadde OJ (omtalt i del VIII) vært en ganske enslig svale av den typen. Det å være akademiker innen humaniora og samfunnsfag på 80-tallet var omtrent ensbetydende med å være venstreorientert, derfor hadde vel ikke min ungdoms rødfarge så mye å bryne seg på selv om jeg sluttet i aktiv politikk. De sosiale omgivelsene, gjengen, er nok den faktoren som har mest å si for ens politiske ståsted. Som Daniel Finkelstein sier det: People adopt their political opinions largely to create an identity for themselves. Many just want to be part of a gang. Det enkleste er å passe inn i omgivelsene - det blir minst bråk av det.
I 1989 tok jeg konsekvensen av at jeg var sosialdemokrat og EU-tilhenger, og stemte Arbeiderpartiet. Jeg gikk inn i den norske ambasadens lokaler i Eccleston Street i London og fant listen med Arbeiderpartiet på. Det var første og siste gang.
Dette med EU-tilhenger var ganske vesentlig. På mine besøk hjemme merket jeg at diskusjonen om EU var i gang igjen, og jeg merket meg et innlegg fra Nord-Trøndelag SV (der jeg en gang satt i Fylkesstyret) som hevdet at en stemme til SV var en stemme mot EU. Det var ingen ansatser til fordomsfri nytenkning. Miljøspørsmålet var sentralt i 1989, og det ble slått fast at EU var en pest og en plage for miljøet. Argumentasjonen var mildt sagt spesiell.
Jeg skrev et innlegg til Namdalsavisa der jeg hevdet at om EU justerte sine utslipp med promiller, ville det ha mer å si for miljøet enn om Norge var flinkest i klassen.
Jeg har aldri hatt noe til overs for den selvforherligende nasjonalismen som ligger til grunn for mye EU-hat her i Norge. Tross alle mangler er EU det beste som har hendt vår verdensdel siden renessansen og opplysningstiden - og sammenligningen er ikke tilfeldig. Begge er sentrale strømninger som har inpirert dette imponerende byggverket. Romantikken, derimot, ligger til grunn for forestillingene om Norsk eksepsjonalisme, og for nasjonalismen som har ridd vår verdensdel som en mare.
Da var vi kommet til 1989. Men da jeg stemte Arbeiderpartiet fikk vi også inn Inge Staldvik, som senere stemte mot EØS-avtalen og gikk over til SV. Det lærte meg at Arbeiderpartiet ikke er til å stole på i EU-spørsmålet, noe vi fikk bekreftet i 1993-1994. I 1989 ramlet Berlinmuren. Det var heller ikke uten betydning for min politiske utvikling. Mer om det neste gang.
I 1987 meldte jeg meg aktivt ut av SV, og året etter reiste jeg til England for å studere til Dr. graden ved University of Warwick (og et bilde herfra får illustrere dette innleget). Universitetet hadde et rykte som venstreorientert, men det var der jeg traff flere som målbar en intellektuell og intelligent høyreorientering i politikken. Tidligere hadde OJ (omtalt i del VIII) vært en ganske enslig svale av den typen. Det å være akademiker innen humaniora og samfunnsfag på 80-tallet var omtrent ensbetydende med å være venstreorientert, derfor hadde vel ikke min ungdoms rødfarge så mye å bryne seg på selv om jeg sluttet i aktiv politikk. De sosiale omgivelsene, gjengen, er nok den faktoren som har mest å si for ens politiske ståsted. Som Daniel Finkelstein sier det: People adopt their political opinions largely to create an identity for themselves. Many just want to be part of a gang. Det enkleste er å passe inn i omgivelsene - det blir minst bråk av det.
I 1989 tok jeg konsekvensen av at jeg var sosialdemokrat og EU-tilhenger, og stemte Arbeiderpartiet. Jeg gikk inn i den norske ambasadens lokaler i Eccleston Street i London og fant listen med Arbeiderpartiet på. Det var første og siste gang.
Dette med EU-tilhenger var ganske vesentlig. På mine besøk hjemme merket jeg at diskusjonen om EU var i gang igjen, og jeg merket meg et innlegg fra Nord-Trøndelag SV (der jeg en gang satt i Fylkesstyret) som hevdet at en stemme til SV var en stemme mot EU. Det var ingen ansatser til fordomsfri nytenkning. Miljøspørsmålet var sentralt i 1989, og det ble slått fast at EU var en pest og en plage for miljøet. Argumentasjonen var mildt sagt spesiell.
Jeg skrev et innlegg til Namdalsavisa der jeg hevdet at om EU justerte sine utslipp med promiller, ville det ha mer å si for miljøet enn om Norge var flinkest i klassen.
Jeg har aldri hatt noe til overs for den selvforherligende nasjonalismen som ligger til grunn for mye EU-hat her i Norge. Tross alle mangler er EU det beste som har hendt vår verdensdel siden renessansen og opplysningstiden - og sammenligningen er ikke tilfeldig. Begge er sentrale strømninger som har inpirert dette imponerende byggverket. Romantikken, derimot, ligger til grunn for forestillingene om Norsk eksepsjonalisme, og for nasjonalismen som har ridd vår verdensdel som en mare.
Da var vi kommet til 1989. Men da jeg stemte Arbeiderpartiet fikk vi også inn Inge Staldvik, som senere stemte mot EØS-avtalen og gikk over til SV. Det lærte meg at Arbeiderpartiet ikke er til å stole på i EU-spørsmålet, noe vi fikk bekreftet i 1993-1994. I 1989 ramlet Berlinmuren. Det var heller ikke uten betydning for min politiske utvikling. Mer om det neste gang.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar