Politikk og følelser - Politikk og personlighet XIV

Det er over et år siden jeg sist skrev i serien Politikk og personlighet. Jeg har flere ganger tenkt på å ta opp tråden, men det må en anmeldelse som denne på nye Minerva til for å sparke meg i gang igjen. Boka til Jonathan Haidt passer perfekt inn i en av temaene i serien: rasjonalitetens begresning som forklaring på politisk ståsted.

I innlegg som "Gjengen" gikk jeg inn på fellesskapet av likesinnede som variabel. Min egen vandring fra venstresiden over til høyre og Høyre var på tross av "gjengen", eller i alle fall betinget av den muligheten som åpnet seg for selv å definere sin "gjeng" som fulgte med det å flytte fra min etablerte habitus i Norge og til England der jeg knapt kjente en kjeft i 1988. I 1987 hadde jeg stemt SV, i 1989 ble det Ap og i 1991 Høyre. Den utviklingen hadde neppe skjedd om jeg ikke hadde endret mine omgivelser. Det tror jeg ikke. (Se også communal reinforcement)

Haidt er amerikaner, og dette med "liberale" og "konservative" passer ikke så godt på det politiske kartet i Europa, eller de politiske kartene for å være mer presis. Men en viss overføringsverdi har det vel kanskje - så fremt man passer godt på og ikke "oversetter" i vanvare.

Det å være konservativ, som jeg langt om lenge kom fram til at jeg var, har mye med personlighet å gjøre tror jeg. Noen sentrale forhold for min egen del: forsiktighet, skepsis til at menneskenaturen skal kunne omformes ad politisk vei (eller noen annen vei for den del), og en viss tiltro til at det som er utprøvd er mer å stole på enn det som er uttenkt ved et skrivebord, i en tenketank, eller gjennom anvendelse av regneark (for å nevne noen eksempler).

De fleste konservative anerkjenner at verden forandrer seg, og at det å ikke reformere samfunnet er å invitere det verste av alt: revolusjoner. Revolusjoner og andre kriger bryter ned menneskers forankring, og gir fritt spillerom til psykopater. Slike som Behring Breivik dukker opp som paddehatter når mulighetene byr seg: verken Stalin, Hitler eller Pol Pot trengte å lete lenge etter noen som ville utføre myrderiene deres.

Vi lever i vårt land antakelig i den beste epoken noen gang. Men hva har det å si at Haidt påpeker at følelser styrer meninger i større grad enn rasjonelle overveielser?

For det første er det viktig å ikke gi opp: rasjonelle overveielser er ikke maktesløse, og en aktiv samfunnsdebatt er demokratiets drivstoff. Men likevel: de fleste politisk interesserte forblir der de var i ungdommen. Litt moderert, rett nok, men få følger slike som meg på vei over det politiske spektret.

Dette bunner i flere forhold som kan oppsummeres med: belief resilience. Eller som Dylan formulerte det: "don't think twice, it's alright." Det er krevende å endre oppfatning, og vi beskytter våre fordommer og posisjoner på harde livet. Blant annet fører dette til confirmation bias: vi oppfatter, eller legger merke til, først og fremst det som bekrefter det vi tror eller gjerne vil tro. (Alt dette er hensyn som taler for double blind eksperimenter, og forsøk på falsifisering i vitenskapen)

I tillegg kommer identitet - det bildet vi har av oss selv. Dette har jeg forsøkt å ta hensyn til i min gjennomgang av min politiske utvikling. Om jeg nå har helt kvittet meg med alle psykologiske mekanismer, og ser min konservatisme fra et priviligert punkt høyt hevet over alle drifter og tendenser? Høyst usannsynlig!

Mer om det en annen gang.

Norsk politikk

Med en slik overskrift lurer jeg på hvorfor du har begynt å lese på selve teksten? Var det bildet (av regjeringsbygget) ? Eller kanskje du, som jeg, er mer enn alminnelig interessert i politikk? Kanskje det, for spesielt lystig er det ikke i norsk politikk for tiden. Med mindre man er Ap-supporter, da. Jeg hevdet i mitt foreløpig siste innlegg i serien "Politikk og personlighet - del VI", at det å tilhøre et parti omtrent er som å være fotball-fan. Så det å kalle noen "Ap-supporter" er i samsvar med den observasjonen.

2009 er et valgår, og det kan være på tide å sammenfatte en del av de ting som framstår som klart og tydelig allerede. Når det gjelder regjeringen er disse:

• Den sittende regjeringen er preget av sterk slitasje. Det merkes tydeligere i noen departement enn andre, men inntrykket er likevel allment.


• Stoltenberg er en dyktig kommunikator og en intelligent person, men hans evner som leder av et kollegium ligger alt å dømme rundt middels eller litt under.


• Kristin Hallvorsen er ikke bare SVs beste kort, hun er deres eneste. Uten henne vil SVs grunner til å være i regjering bli borte, men hun driver ikke gjennom SV-politikk i sitt departement. Det er vel en vesentlig grunn til hennes (relative) suksess.


• Regjeringen ligger på noen målinger an til å bli gjenvalgt, men dette er Aps fortjeneste. "Stø kurs" eller Adenauers "Keine Experimente" er budskapet som selger, ispedd noen velkjente men innholdsløse honnørord.


• Dette er gjenspeilet i Aps forslag til Stortingsvalgprogram. Det er visst helt fritt for politikk eller vesentlige grep. Slikt kan jo avskrekke potensielle velgere.


• Men: nå er pakkene levert, og det spørs hvor lenge minnet om julenissen lever når krisens ringvirkninger slår inn i flere og flere nabolag og vennekretser? Har Ap gått på en for tidlig formtopp?

Nå ser det ut til at regjeringen skal få god hjelp av opposisjonen. Høyre har visst ennå ikke gått bort fra sin helt misforståtte strategi om å skaffe en ny regjering. Folk ønsker ikke først og fremst en ny regjering, men en bedre politikk. I Norge har vi alltid jekket ut den sittende regjeringen uansett hvor godt det har gått i landet - det var et sjokk for Høyre/KrF/V i 2005. Kanskje vi gjenvelger dem når alt går dårlig? Det er i så fall også opposisjonens feil:

• Hvordan et flertall for opposisjonen kan bli til en ny regjering framstår som et komplett mysterium. KrF/Venstre og FrP utelukker hverandre gjensidig.


• FrP har tydeligvis en strategi som enten er basert på gigantomani (ved neste stortingsvalg etter dette kan vi, som Ap etter krigen, få rent flertall i Stortinget) eller bevisst avmakt (vi får ikke flertall for vår politikk uansett, og da kan det være det samme).


• Det er ikke klart hva et flertall for opposisjonen skal kunne føre til av praktisk politikk. Hvis ikke de fire partiene kan samle seg om en en slags erklæring som sier "i det minste dette er vi enige om", så vil apatien senke seg over aktivistene i de fire partiene.

Mye annet er også foruroligende på høyrekanten for tiden:

• Når meningsmålingene synker mot 20% tryker FrP - som vanlig - på panikk-knappen, og spiller ut muslim-kortet. Når Siv Jensen går i fistel i redsel for de skremmebildene hun selv har malt i grelle farger, da nærmer det seg valg.


• Når dette så blir møtt av nye skremmebilder, her av 30-åras jødehat, bidrar det ikke til å ta debatten ned på det nivå der den hører hjemme: hvordan oppnå den optimale integrering i Norge?

Hva må gjøres? Jeg har ingen enkel oppskrift, og i kjent skolestil-retorikk er det klart at det trengs en "dyp og omfattende holdningsendring". Jeg bryr meg lite om hva regjeringspartiene bør gjøre bedre, for jo fortere SV er ute av departement som har med kunnskap og forskning å gjøre, jo bedre! Så hva burde opposisjonen ha gjort i en verden som ikke var så forskjellig fra den vi lever i?:

• Det er for mye å forlange at de skal enes om å danne en felles regjering, eller si noe om hvordan en ny og bedre kan etableres. Men de kan klare å lage en liste på ca. 10 punkter som de vil forplikte seg på å gjennomføre etter valget, dersom de fire partiene får flertall. Og så si noe i retning av at "på ett eller annet vis vil det vel bli en ny regjering, men med hvem og hvordan er det ikke så greit å si nå". Selv dette virker urealistisk nå, men det går an å håpe. Litt, i alle fall.


• Kjøre valgkamp på saker og politikk, og ikke "ny regjering". Det siste er, helt åpenbart, en tapersak for opposisjonen all den tid det er et mysterium hvordan en slik kan bli til. Arbeiderpartiet mangler politikk, og det må valgkampen få vist.

Min optimisme, sett fra Høyre, er svært begrenset. Sett fra venstresiden kan den vel heller ikke være spesielt lys? For hvilken politikk skal føres etter valget dersom regjeringen fortsetter? Administrasjon av status quo synes å være det eneste tydelige så langt.

Norsk politikk er i en sørgelig tilstand!

Politikk og personlighet - del XII (1990 - 1995)

Hvis man søker på "Politikk og personlighet" her på bloggen finner man mange innlegg, men det er "bare" 11 som inngår som egentlige bidrag til min pågående politiske selvransakelse og selvbiografi. Del XI kom i fjor sommer og handlet om sosial klasse, mens det første kom i mai 2008. Mens politikere gjerne forsøker å påvirke sitt ettermæle og sin bankbalanse positivt, er det for meg en måte å prøve å forstå meg selv i kontekst. Både utenfra og innenfra på samme tid, og jeg har lært en del. Da jeg skrev innlegget sist sommer skjønte jeg - ganske motvillig - at sosial klasse trolig hadde mer å si for min politiske utvikling enn jeg likte å innrømme. Det er dette forsøket på å være objektiv og subjektiv om et allment fenomen - endring av politisk ståsted - som gjør at jeg håper innleggene kan ha interesse for andre enn meg selv og eventuelt mine nærmeste.

Det siste årstallet som har vært nevnt så langt i innleggene er "1990". Det var da Golfkrigen begynte med at Irak, ledet av Saddam Hussein, invaderte og overtok Kuwait. Berlinmuren var falt, den kalde krigen over, og samfunnene i øst viste seg å være verre enn vestlig propaganda hadde fortalt.

Jeg har nevnt at jeg i 1989 stemte Arbeiderpartiet, men i 1991 ble det Høyre. Hvorfor?

Først må jeg si at det ikke var enkelt. Det var den gamle fienden jeg gikk over til. Blærete Oslo-vest typer sto for mitt indre blikk som mentale hindre jeg måtte forsere for å gi partiet min stemme. Jeg hadde sjelekvaler: politikk var, er og blir dypt seriøst for meg. Og det har med identitet å gjøre. Hvem er du? Hvordan vil du at andre skal se deg? To sider av samme sak, antakelig, og der hadde det ikke vært mye rom for partiet Høyre eller konservatismen.

Eller? I innlegget om sosial klasse kom det vel frem at det var noe å hente i min historie likevel. Da jeg bodde i England kom jeg i kontakt med en for meg ukjent rase i Norge: intellektuelle konservative. Jeg var over lang tid, med mange kvaler og gjennom lange diskusjoner og mye lesing, blitt overbevist om konservatismens fortreffelighet, men man behøver ikke dermed like det selskapet man havner i. Jeg må sitere Daniel Finkelstein igjen: People adopt their political opinions largely to create an identity for themselves. Many just want to be part of a gang.

Norske akademikere utber en forklaring når det går opp for dem at jeg ikke tilhører flertallet - og at jeg ikke bare stemmer på Høyre men også står som medlem. (Det å være høyremann på UiB (i alle fall på HF) er vel like populært som John Major var utover på 90-tallet - så han får pryde innlegget.) Medlemskapet kom fire år etter at jeg stemte på partiet første gang, og etter at jeg var returnert til fedrelandet. Ville jeg blitt medlem i The Conservative Party dersom jeg hadde fortsatt å bo i England? Jeg tviler på det.

Jeg likte John Major (og hans selvbiografi - den beste politiske selvbiografien jeg har lest), men fram til Camerons Conservatives var partiet på en annen planet enn meg. Deres skepsis (les: fientlighet) til EU er ikke noe for meg. I dag ville jeg ikke hatt kvaler med å bli med, men under IDS eller Hague ville det vært utenkelig for meg.

Neste gang får vi historien om innmelding og perioden som aktiv politiker, og etterhvert noen grunnleggende innsikter om hvordan det fortoner seg å være konservativ "fra innsiden".

Politikk og personlighet - del VIII

"Hvordan går det an å være en sånn værhane, da?", spurte (retorisk) en kvinne jeg møtte i en festlig anledning tidligere i måneden. Det hadde nettopp kommet fram at jeg var SVer i min ungdom, og Høyre-medlem nå. Spørsmålet var et klart utslag av snakking før tenkning, men dette åttende innlegget i serien (søk på Politikk og personlighet i søkefeltet øverst til venstre, og alle innleggene vil vise seg. Eller klikk denne lenken.) er del i et svar på hvordan man kan endre ståsted. Det syvende, og foreløpig siste, kom 20. mai og handlet blant annet om mitt (altfor nære) forhold til Honecker (just kidding).

(Dette innlegget omfatter store deler av 80-tallet, så illustrasjonen er tre ukjente mennesker med 80-tallsfrisyrer. Jeg har i alle fall aldri hatt så mye hår!)

Det er også snart stortingsvalg, og jeg har meldt meg til tjeneste igjen for Høyre. Hvorfor det?When the going gets tough, ... - er et mulig svar. Men jeg liker å finne et mer solid feste for politiske valg enn hva de andre jeg omgås stemmer, eller hva som synes å være i tiden. Jeg lar meg heller ikke styre av hvordan partilederen ser ut. Kvinnen som kom med spørsmålet i innledningen syntes visst at Erna Solberg var for tjukk - som om det skulle ha relevans for noe som helst. Men i alle fall...

Det tidlige 80-tallet var ingen god tid for SVere som meg. Ved stortingsvalget i 1981, for 28 år siden!, var jeg valgkampsekretær for SV i Nord-Trøndelag. Det var tungt, men lærerikt og fruktbart. Jeg fikk startet fire nye SV-lag i fylket, og minst to av de jeg fikk aktivt med har siden vært ordførere! Men det store politiske gjennomslaget var det ikke.

Jeg trakk meg, som nenvt i del VII, ut av aktiv politikk da jeg var student. Studentersamfunnet i Trondheim fortonte meg da, som senere, som en lekegrind for - nåja. Jeg skal kanskje la være å tilskrive så mange uheldige personlige egenskaper på tynt grunnlag. I alle fall: jeg var ikke lenger omgangsvenn med et stort antall raddiser. Eller rettere: ikke et stort antall POLITISK AKTIVE raddiser. Jeg fikk, som det så fint heter, et bredere utvalg impulser.

Jeg hadde på dette punkt sluttet å betrakte meg som sosialist. Jeg kallte meg selv sosialdemokrat selv om jeg stemte SV, for jeg hadde ingen illusjoner om at planøkonomier var markedsøkonomier overlegen på noe vesentlig punkt.

På denne tiden brukte jeg å dra hjem og besøke mine aldrende foreldre og katten min ganske ofte, og min slektning - som vi kan kalle OJ - drev business i Namdalen i tillegg til jobben i samfunnsøkonomi på NTH. Han dro gjerne oppover hver helg, og siden han jobbet døgnet rundt passet det bra at jeg kjørte mens han sov. Når han ikke sov, og han våknet gjerne rundt Verdal, diskuterte vi. Jeg liker også å diskutere, men OJ har det som livsstil. Jeg husker fremdeles mange av diskusjonene - der jeg kom til kort. Jeg innså at jeg kom til kort, men det tok lang tid før jeg tok konsevensen av det. OJ sto på markedsøkonomien, og økonomisk liberalisme, og forresten hele pakken fra den mest mørkeblå delen av Høyre. Vi diskuterte intenst, men trafikkfarlig ble det aldri.

Som jeg har vært inne på før er ikke politiske valg utslag av rasjonelle avgjørelser. I alle fall ikke BARE rasjonelle avgjørelser. De har med identitet å gjøre, og man fester større relevans og holdbarhet til argumenter og resonnement som kommer fra personer man identifiserer seg med. For min del tok det sju år fra jeg sluttet som aktiv i SV til jeg stemte noe annet - Arbeiderpartiet (i 1989). Det gikk to år til før jeg tok springfart (omtrent) inn i valglokalet og stemte Høyre. Det var en betydelig overvinnelse, men jeg kom til at jeg ikke KUNNE annet.

DET er ikke å være værhane. Så det så!

(Neste innlegg i denne serien blir om tiden i England. "Thatcher" blir vel et stikkord.)

Politikk og personlighet - del V

De tidligere innleggene i denne serien sto 13. desember, 21. november, 11. august og 21. mai. De er tilsynelatende selvsentrerte, men bare tilsynelatende. Formålet er som før å undersøke hvordan personer, omgivelser og "tidsånden" virker inn på det politiske perspektiv man anlegger. Personen er meg - og noe av formålet er å følge Sokrates' påbud om å kjenne seg selv.

Hva var mitt "politiske syn" i 1978? I den grad det lar seg rekonstruere: mye var nok sentrert rundt utenrikspolitikk. Den kalde krigen dominerte verdensbildet mitt, og jeg trodde vel som de fleste i SV at arbeid for fred og forsoning mellom kapitalistiske og kommunistiske stater var veien å gå. Virkeligheten lå et sted midt mellom østlig og vestlig propaganda. De Øst-Europeiske landene var ufrie men økonomisk rettferdige, mens de vestlige var frie men økonomisk urettferdige. Vi ville ha det beste fra begge sider. I den tredje verden - utviklingslandene - foregikk en frigjøringskamp der særlig vår NATO-allierte USA var på feil side. De fattige landene ble holdt nede av vestlig kapitalisme, og utnyttet av multinasjonale (men egentlig Amerikanske) selskap. I Sør-Amerika hadde USA innsatt et fascistisk regime i Chile, og jeg sendte undergrunnsaviser til Chile innpakket i aluminiumsfolie (mot gjennomlysning) med private og fiktive avsendere. Den gang som nå var offentligheten ensidig i sin dekning av konflikten mellom Israel og Palestinerne - men med motsatt fortegn. Vi støttet PLO, og enhver annen organisasjon for frigjøring.

1978 begynte jeg på Namdal Gymnas (som ble Namsos videregående skole før jeg gikk ut tre år senere). Det ble starten på et mer omfattende engasjement på alle fronter. Jeg brukte første året på å skaffe meg posisjoner, det andre på å utøve dem, og det tredje på å kvitte meg med dem. Fra 1977 til 1982 var jeg leder i Namsos SU, jeg var med og startet SV-lag i Overhalla der jeg satt i styret. Jeg var i Landsstyret i SU (og fikk beskjed om at en plass i sentralstyret sto klar dersom jeg flyttet til Oslo). Jeg var også i Fylkesstyret i SV, og hadde en uendelig rekke med verv både her og der. Inklusive det å være elevrepresentant i Fylkesskolestyret. Læringskurven var bratt og gøy.

Sommeren 1978 var jeg på SUs sommerleir på Rena i Østerdalen. Når jeg ser på bildene derfra er det svært mange som har figurert i den nasjonale offentligheten. Erik Solheim var leder i SU den gangen, og han var også på besøk på Skilleås. På sommerleiren fikk vi beskjed om å organisere et alternativ til Operasjon Dagsverk den høsten - Skoleelevenes solidaritetsaksjon. Pengene skulle gå til SWAPO i Namibia (derfor Namibias flag øverst i denne posten). På plass på Gymnaset fikk jeg dratt sammen en organisasjon, som også omfattet Bjarne Håkon Hanssen (nåværende helseminister). Med meg som leder samlet vi inn like mye som OD. Det ble en slitsom men givende opplevelse, og mye organisasjonserfaring ble samlet. Jeg ledet også flere studiesirkler, og fikk undervisningserfaring "the hard way".

Oppi det hele meldte jeg meg ut av Statskirken og inn i Human-Etisk Forbund, jeg ble med i det første styret i Overhalla Historielag, og gikk også på skolen. Men politisk mono-kulturell ble jeg ikke: mine to beste venner sympatiserte med Høyre - ja, de startet Unge Høyre i Overhalla. Vi delte interessen for politikk og musikk, men var bare enige om det siste. I ettertid ser jeg dette som viktig: det ble umulig for meg å følge det mønster som mange havner i, der man demoniserer politiske motstandere - eller i hvert fall danner enkle "oss vs. dem" konstellasjoner.

Kanskje skal jeg skryte på meg evnen og viljen til å se saker fra andres synsvinkel også? Dette forsøket på å se mitt tidligere jeg utenfra vil aldri bli noen objektiv øvelse, så jeg skal være forsiktig med å tilkjenne meg selv edle egenskaper. Men: jeg innbiller meg at de som kjenner meg godt vil gi meg kredit for å åpne for muligheten av at jeg kan ta feil??? Eller tar jeg kanskje feil? Det har vel hendt før!

Politikk og personlighet - del VI

De tidligere innleggene i denne serien sto i 2008: 31. desember, 13. desember, 21. november, 11. august og 21. mai. Sist var jeg kommet fram til omtrent 1978.

Tirsdag var jeg på Årsmøtet i Bergen Høyre. Det er travelt å være småbarnsfar, men såpass må man få med seg om man kan. Jeg så meg rundt og så mange som var aktive sammen med meg på slutten av 90-tallet og begynnelsen av dette årtusenet. En var blitt Byrådsleder, en annen gruppeleder i Bystyret, og en tredje Stortingsrepresentant. Det var hyggelig å treffe alle sammen, og interessant å høre på Erna. Men hva har endret seg for meg på 30 år?

Det er et annet parti. Da var det SV og nå er det Høyre. Da var jeg svært aktiv, og nå er jeg betydelig mindre aktiv. Ikke mindre interessert i politikk, men jeg går ikke på møter flere ganger i uka. På møtene nå klappes det, mens vi sang betydelig mer i SV. Men likevel: noe er og forblir det samme:

• Det å være med i et parti, i alle fall som aktiv, er litt som å være fotball-fan: man støtter laget uansett hvem som er treneren og hvem som spiller der. Og uansett i hvilken divisjon man spiller.


• Dette betyr at man ikke har sitt politiske grunnsyn oppe til vurdering særlig ofte, om i det hele tatt.

Hva var det som gjorde at jeg beveget meg bort fra SV? Lå det i kortene i 1978 eller 1979?

Tror ikke det, nei. Det er lett å skrive om historien, og "bevise" en større konsistens enn det er grunnlag for. De fleste av oss gjør det, som oftest ubevisst. Jeg likte og liker politikk, for jeg har alltid hatt ganske lett for å argumentere godt (selvskryt skal man høre på...). Lagidrett har aldri vært noe for meg, og selv om jeg løp fra alle på 60-meter og hoppet lengst i stille lengde, har heller ikke andre deler av idretten lokket meg. I grunnskolen og på videregående var jeg flink, men det er noe eget med å stå fram og snakke. Man kan vise for alle at man duger til noe, uten å score mål.

For snart 30 år siden var jeg på Nord-Trønderradioen. Jeg arrangerte prøvevalg på Namsos vgs., og ble intervjuet av den tidligere rektoren - som nå var radioreporter. Det gikk svært bra. Straks jeg fikk mikrofonen foran meg snakket jeg poengert og tydelig, kvikt og morsomt. Mine foreldre hørte det også, og de var begeistret. Det ga mersmak. På videregående samlet jeg meg posisjoner første året, utøvde dem det andre, og avviklet dem det tredje. Jeg fikk høre fra Oslo at det var en plass til meg i Sentralstyret i SU dersom jeg kom til Oslo. Det fristet.

Etter videregående, i 1981, kom jeg inn på Handelshøyskolen her i Bergen, men valgte å ta et år i arbeidslivet. Jeg var redd for å bli mono-kulturell. Jeg var valgkampsekretær i Nord-Trøndelag SV, og reiste rundt på skolevalg for SV, og startet fire nye lokallag. Jeg traff Hanna Kvanmo og andre notabiliteter (hun spurte etter meg ved neste valg, noe som smigret meg uutsigelig - derfor får hennes bilde pryde innlegget!), men begynte å gå lei.

Det var tungt å dra mye organisasjonsarbeid. Jeg var SU i Namsos, og var med i flere styrer og råd enn jeg har oversikt over i dag. På en samling for førstekandidater og valgkampledere i Trondheim i 1981 begynte min nagende tvil å få næring. Jeg husker som det var i går at vår coach (som det vel heter i dag), Stortingsrep. Stein Ørnhøi, sa: "vi må jo huske at Stortingsvalgprogrammet vårt koster tre statsbudsjetter". Da som nå er det en samling gode ønsker og dyre løfter.

Men det som var helt avgjørende i den prosessen som førte til at jeg i 1987 meldte meg ut av SV var at jeg flyttet til Trondheim høsten 1982. Jeg begynte i et lokallag av SV der, men skjønte jo at det ville ta tid og mye arbeid å få den typen posisjoner som jeg hadde hatt i Nord-Trøndelag. Jeg var tom, og konsentrerte meg heller det å studere og få nye venner. I 1983 ble jeg overtalt, nærmest truet, til å stille som ungdomskandidat på listen til Fylkestingsvalget i Nord-Trøndelag. Men jeg gjorde ingen innsats i valgkampen. Året før hadde jeg vært i DDR, men mer om det i neste innlegg i serien.

40 år siden første valgkamp

Jeg kom plutselig på at det i disse dager er 40 år siden jeg først drev valgkamp! Heldigvis er jeg ikke eldre enn at hukommelsen fremdeles er god, så de ukene står ganske klart for meg. (Bildet: Tor Frithjof Wigers Larsen, Hilde Onarheim og jeg). 

I 1977 var jeg ganske nyinnmeldt i SV, og partiets valgkampsekretær i Nord-Trøndelag dukket opp og ba meg distribuere noe materiell. Jeg fikk også en liste over de andre som abonnerte på Ny Tid og oppdraget med å stifte nytt lokallag i Overhalla. Lokallag tok det to år å stifte, mener jeg å huske, og fire år senere var det jeg som var Nord-Trøndelag SVs valgkampsekretær. Jeg fikk stiftet fire nye lokallag i 1981, og i to av kommunene fikk SV senere ordføreren. 

Årene 1977 til 1982 (da jeg flyttet til Trondheim) ble ekstremt aktive politisk. Lærerike men travle år, og jeg var utslitt og møkk lei da jeg begynte på Universitetet i Trondheim (nå NTNU). Der fortonte studentpolitikken seg usedvanlig barnslig, så den fristet aldri. I Trondheim SV ville det ta meg lang tid å få så interessante posisjoner som jeg hadde hatt hjemme, så jeg droppet det direkte engasjementet. 

Jeg var ungdomskandidat på SVs liste i Nord-Trøndelag i 1983, men tok ikke del i valgkampen. Da jeg senere bodde i England (1988-1993) beveget jeg meg mer til høyre i det politiske landskapet. Fri fra de vanlige sosiale bånd, og påvirket kanskje særlig av studenter fra Øst-Europa, nyorienterte jeg meg og stemte Høyre for første gang i 1991. Utviklingen har jeg beskrevet på bloggen før i serien Politikk og personlighet (let litt for å finne de enkelte innleggene). 

I 1995 meldte jeg meg inn i Høyre, og det er 20 år siden min første valgkamp for Høyre. I 1999 ble jeg også folkevalgt i Fylkestinget i Hordaland. 

I år har jeg stått på stand på Lagunen og gått og banket på dørene til folk. I 1977 sto jeg på stand i Namsos, og fikk hard medfart fra gamle damer og modne herrer. Det var Listesaken, og Loran-C saken med mulig riksrett mot SV politikere som preget valgkampen for SVs del. Det var betydelig tøffere å stå på stand da. Det har gjort sitt til at jeg har blitt vant til å ytre meg uten å frykte reaksjonene. Om bare alle kunne hatt det slik! 

Politikk og personlighet - del III

Intervju i Naumdøla Jul - Del I

1. november ble jeg intervjuet av Naudøla Jul. Noen av spørsmålene fikk jeg opplest på telefon, andre fant jeg på selv. Teksten skrev jeg helt alene. Nå er salgsperioden for bladet over, så da tar jeg meg den frihet å laste det opp her, og pynte det med et bilde av bloggeren som pjokk (ca. 4 år gammel, på besøk hos Mormor i Bjønndalen i Nærøy).

- Hvem er du, og hva driver du med?

Arbeidet mitt er å være professor i filosofi ved Universitetet i Bergen. Jeg underviser, veileder, leser, skriver og innimellom får jeg også tenkt litt. Det er greit å få betalt for å tenke, men det jeg kommer med skal holde i møte med kritiske og skarpskodde filosofer på en internasjonal arena.

- Hva slags utdanning og bakgrunn har du?

Lektor med hovedfag i engelsk fra NTNU, og doktorgrad i filosofi fra England.

- Hva driver du med på fritiden?

Jeg driver mye med vinsmaking og skriverier om vin, og siden jeg var 15 har jeg vært politisk interessert og for det meste aktiv. Men i det siste har jeg slått meg på å spille tennis. Jeg klasket litt for over 20 år siden, men lærte det ikke. Det er de siste par årene, etter at jeg ble femti, jeg har fått opplæring, og jeg har satt meg fore å bli god. Det er en teknisk svært krevende sport men utrolig gøy, og ti timer i uka. g har satt meg fore å bli god. asiner i hele Namdalen. n for det man oppljeg spiller mellom fem og ti timer i uka. Det er min nye besettelse.

- Fortell litt om bloggen din

Ja, den driver jeg jo også med på fritiden. Jeg startet den nesten ved et uhell i 2007, og siden 2009 har jeg oppdatert minst annenhver dag i gjennomsnitt. Det er jeg stolt over: de fleste bloggene er for lengst lagt ned eller glemt. Jeg skriver om mye og mangt, men mange liker å lese smaksnotater om vin så det blir litt av den typen. Noe av det jeg er mest fornøyd med er serien “Politikk og personlighet” der jeg satte meg fore å finne ut hvorfor mine politiske oppfatninger har utviklet seg som de har gjort. Hva har hatt mest å si: arv, miljø eller fornuft? Søker man på http://olemski.blogspot.no og skriver “Politikk og personlighet” i søkefeltet oppe til venstre får man innleggene opp. 

Valgomaten: innebygd tendens?

Jeg er godt over gjennomsnittet interessert i politikk - og informert om politikk. Det siste håper jeg i alle fall.

Men hva med de som ikke følger med så mye, og kanskje ikke har så sterke oppfatninger om så mange spørsmål? Jeg utstyrte meg selv med en for meg ukjent personlighet, gikk til NRKs valgomat for Bergen, og svarte først som dette: Verken/eller og litt viktig på alle spørsmål. Resultatet ble som følger

1. Byluftlisten (73%)
2. Arbeiderpartiet (67%)
3. Venstre (66%)

For å variere litt svarte jeg så verken/eller og uviktig på alle spørsmål. En velger som ikke mener noe, og bryr seg mindre - både clueless and careless.. Hva skal han eller hun velge?

1. Byluftlisten (73%)
2. Arbeiderpartiet (67%)
3. Venstre (66%)

Litt interessant var det at SV kom helt på bunn. Som entusiast, da, som er helt enig i alt og mener det er svært viktig?

1. Venstre (62%)
2. Arbeiderpartiet (56%)
3. Pensjonistpartiet (56%)

Legg merke til at vi så langt har to partier som er med på toppen av alle listene: Arbeiderpartiet og Venstre. Men så: hva skal kverulanten velge - han eller hun som er drivende uenig i alt og mener det er svært viktig. Her fikk vi et annet utvalg. For første gang.

1. Rødt (52%)
2. Senterpartiet (51%)
3. Miljøpartiet De Grønne (50%)

Så hva sier slike tester om folks partivalg? Da jeg prøvde den som åpen og ærlig velger heller enn ekstremist kom heldigvis Høyre på topp, men Kystpartiet og Pensjonistpartiet gjorde det skremmende godt. En annen gang kom også FrP altfor høyt opp.

Slike tester er aldri bedre enn de forutsetningene som legges inn. Resultatene over kan tyde på en innebygd tendens i retning Arbeiderpartiet og Venstre - for nesten alle er vel usikre eller lite engasjerte i en del ting?

Kystpartiet ville jeg aldri velge uansett hvor enige jeg måtte være med deres program, og det samme for Pensjonistpartiet. Å basere politikk på så snevert grunnlag er etter min mening helt feil. FrP gir populismen et dårlig rykte, og å blande politikk og religion som KrF gjør partiet uaktuelt for meg. Slike forhold klarer ikke valgomater å ta høyde for ser det ut til. Og det kan jo være greit: anvendelse av egen dømmekraft og klokskap kan ingen algoritme erstatte.

Politikk og personlighet - del IV

Til nå har jeg skrevet tre innlegg i denne serien: 21. mai, 11. august og 21. november. Klikk dere tilbake dit for å få hele forløpet. Formålet er å undersøke hva som betyr mest for ens politiske ståsted: arv eller miljø. Eller rettere: hvilke er de viktigste faktorene som styrer ens utvikling i retning av et verdensbilde. Her representert med politisk grunnsyn, og meg selv som eksempel. Valget av illustrasjon er tematisk: er vi forutbestemt, som toget, til å følge et bestemt forløp, eller kan vi også spore av? OK, kanskje litt søkt, men jeg likte bildet. Det får holde som begrunnelse for illustrasjonen (fra Boston Globe). Det er penere enn Berge Furre, som prydet det forrige innlegget.

Før jeg går videre med året 1977 og den kronologiske fortellingen kan det være på plass med noen metodologiske aspekter. Det å skulle bruke en selv som undersøkelsesobjekt er vanskelig. Distansen blir borte, og anstrengelsene ved å prøve å legge an 'the view from nowhere' (for å bruke Thomas Nagels uttrykk) blir betydelige. Men: fordelen er at detaljene og det egenopplevde blir desto tydeligere.

Da året ble 1977 gikk jeg i 8. klasse på ungdomsskolen og skulle konfirmeres. Jeg abonnerte på Ny Tid, og jeg ble gammel nok til å melde meg inn i et politisk parti. Jeg tror bestemt at det som skjedde den sommeren var sterkt bestemmende for mitt videre politiske virke. Berge Furre og Finn Gustavsen lekket rapporten om Loran C og Omega - at Norge, uten offisiell klarering, stilte sitt område til rådighet for avlytting mv. til fordel for USA. Det var tale om riksrett og annet. Jeg ble engasjert, og følelsen av å ha rett men bli overkjørt av makta og offentligheten ble sterkt motiverende for meg. Da jeg den sommeren ble kontaktet av en hyggelig kar som var Valgkampsekretær for Nord-Trøndelag SV ble jeg også smigret. Han brukte abonnementslistene til Ny Tid, og jeg fikk en del materiale som jeg lovet å dele ut. Jeg syklet ganske mange mil den sensommeren og høsten før valget.

Jeg ble enten kontaktet, eller ble satt i forbindelse med, Namsos SV. Jeg meldte meg inn, og ble med på studiesirkel. Dette ble starten på mye sykling og haiking for å dekke avstanden mellom Skilleås og Namsos, som var ca. 18 kilometer. Min (fille-)onkel Palmer, som bodde på Hylla - der veien mot Overhalla forlot Namsos ble en vanlig stopp på veien hjem. Palmer, gift med fars søster Karen, var en pensjonert skredder som hadde vært med i krigens sluttfase og var glødende kommunist. Han abonnerte på Friheten og fikk mye propaganda fra den Sovjetiske ambasaden. Tante Karen var vel kanskje klodens snilleste, og Palmer var interessant å diskutere med. Min far hadde et annet syn enn Palmer, kan man vel si, og han var også av den tydelige sorten i politiske diskusjoner. Men han var overraskende tolerant med meg i mitt avvik. Kjærligheten til ens barn er, har jeg jo selv også oppdaget, en kraft som ikke lar seg kue. Det må ha vært noe der - samt en velutviklet klokskap.

Valget gikk riktig elendig, men SV kom på vippen. Jeg møtte mange intelligente, snille og åpne mennesker i Namsos SV. De årene jeg holdt på med politikk i Namdalen, først i Namsos SV, hele tiden i Namsos Sosialistisk Ungdom (som jeg ledet fra 1978 til 1982), og så i Overhalla SV, var utrolig rike. De var viktige for meg i å utvikle min selvstendighet, og også på det å få trygget på min identitet som skoleflink og intellektuell. I løpet av 1977 reiste jeg også på min første konferanse: på Snåsa. Hit kom Erik Rudeng, som sterkt oppmuntret meg til å sikte på en universitetsutdannelse.

Det er vel kjent for de fleste at andre har grodd fast i sine oppfatninger. Fakta og argumenter rokker dem ikke. Oss selv da? Kjølig analyserende, klartseende og klarttenkende. Helt uten behov for å beskytte eksisterende oppfatninger i møte med virkeligheten. Helt klart. Rimelig? Neppe! Ethvert menneskes sinn beskytter sine fordommer og sitt verdensbilde på det mest innbitte.

I ungdommen er man mer søkende. Tilfeldige og ikke så tilfeldige påvirkninger har større sjanse for å nå gjennom sinnets beskyttelse. For meg var det vel i 1977 viktig å få anerkjennelse, danne min egen identitet og bli selvstendig. På kjøpet fikk jeg styrket det akademiske aspektet av min identitet. Alt lå til rette for at jeg også skulle være sosialist, eller i det minste sosialdemokrat, også 31 år senere. Slik gikk det ikke. Følg med, følg med!!!

Politikk og personlighet - del XI (Klasse)

Forige innlegg i denne serien var i november i fjor, og det begynner å bli en stund siden. Mange andre innlegg har etterhvert også tatt avstikkere innom denne tematikken, men tanken var alltid å ta for meg tematikken kronologisk. Som jeg skrev i første innlegget, fra mai 2008, er det ikke min hensikt å holde meg til det private og overdrive min egen betydning, men heller å drøfte hva det er som påvirker hvor man befinner seg politisk. Ytre påvirkning, eller noe mer grunnfestet i den type person man er?

Jeg var aktiv i SV og SU fra jeg var 15 til jeg var 20 (omtrent), og hadde mange tillitsverv lokalt, regionalt og nasjonalt (Landsstyret i Sosialistisk Ungdom). Jeg sluttet å betale medlemskontingenten i 1983, men stemte på SV til og med valget i 1987. I 1989 stemte jeg Arbeiderpartiet, og fra 1991 Høyre. En klassisk "radikal som ung og konservativ som moden" historie, kanskje? Noen skifter parti som andre skifter skjorte, men politikk betyr langt mer for meg enn for de fleste. Det å gå fra SV til Høyre voldet meg derfor en del sjelekvaler.

Så langt har jeg i hovedsak sett på ytre forhold, og funnet at det som gjorde det mulig for meg å endre politisk ståsted uten for store sosiale omkostninger og offentlig/privat dissonans, var at jeg skiftet miljø. Først fra Namdalen til Universitetet i Trondheim, og så fra 1988 til University of Warwick i England. Warwick var jo kjent som et radikalt universitet helt fra Germaine Greer og E. P. Thompson (bildet) på 60- og 70-tallet, men for meg betød det nok mer at jeg kom i kontakt med intellektuelle som var høyreorienterte. Eller rettere: intellektuelle som ikke bare var venstreorienterte.

Men hadde skiftet også noe med sosial klasse å gjøre? Daniel Finkelstein skrev at det var enkelt for han å skifte fra Labour til Tory siden han er jøde og dermed utenfor klassesystemet. Min mor har knapt grunnskolen, og arbeidet i tjenerskapet på gårder på Vikna og i Overhalla. Ikke klassisk skiftenøkkel-arbeiderklasse, men langt unna selv lavere middelklasse. Da hun som enke giftet seg andre gang, med min far, var det å gå fra arbeiderklasse til middelklasse (på et enkelt landlig vis). Far hadde, med handelsskole og landbruksskole, utdannelse og drev en liten maskinstasjon i tillegg til å være selger. De 15 kronene som han fikk til konfirmasjonen i 1930 hadde han investert i høner, og fortjenesten gikk inn i revefarm, og så videre til den første traktoren, selvfinansiert utdanning, og så videre. Da de giftet seg var han faktisk disponent for Eik og Hausken i Namsos. Gikk jeg rett og slett fra å identifisere meg med min mors "lavere stand" til min fars status som self-made man? Tross alt, jeg var på vei til - ved hjelp av min egen akademiske suksess - å gå inn i de høyere akademiske lag.

Noen vil sikkert hevde at vi ikke har tydelige sosiale klasser i Norge, men det tror ikke jeg noe på. Det er bare selvbedrag. De er ikke så tydelige som i England der George Orwells observasjon om at han "grew up in the lower upper middle class" gir umiddelbar mening, og kan predikere avispreferanser, fritidsaktiviteter mv. med stor treffsikkerhet.

Men dette med sosial klasse gir ikke stort utslag på relevans innenfor den norske konteksten, og heller ikke den engelske. Innenfor litteratur og filosofi er det en tydelig overvekt av venstreorienterte, og det å gå fra venstre mot høyre politisk har på ingen måte gjort det lettere å gli inn i miljøet noe sted jeg har befunnet meg i yrkesmessig sammenheng. Heller tvert om. Da trengs det en hjelpehypotese, som for eksempel denne: jeg er opposisjonell av natur, og liker å være outsider. Kanskje det? Det er en psykologisk forklaring i så fall, men det er uansett lite trolig at bare en type forklaring kan klare hele jobben.

Sosial klasse kan være en del av forklaringen, men kun en liten del, på hvordan jeg kunne gå fra venstre mot høyre politisk.

Mitt Sør-Afrika - del III

Så langt i denne serien har jeg omtalt mitt forhold til personer fra dette utrolige landet, men denne gangen er tanken at jeg skal nå fram til min egen tur dit i 1998. Jeg har ikke for vane å skrive personlig på denne bloggen, men av og til gjør jeg unntak. Det gjelder i hovedsak denne serien, og serien om politikk og personlighet.

Da jeg bodde i England 1988-1993 fikk jeg mange venner, og en av de beste har også en klar forbindelse til Sør-Afrika. Hs foreldre kom fra Sør-Afrika, og hans mor var også født der. Faren flyttet dit som liten, og husker møtet med Cape-Town som et eventyr som liksom ikke tok slutt. Men da de giftet seg flyttet de ut av landet og til Sør-Amerika i første omgang. H er født i Buenos Aires og oppvokst i Rio de Janeiro, men gikk på katolsk kostskole i England fra han var ganske liten. Foreldrene flyttet også til Europa etter hvert, og England ble familiens base mens faren jobbet i flere land i Europa. Tidlig på 90-tallet, etter at Apartheid ble avskaffet og frie valg gjennomført, kjøpte de en leilighet i Sør-Afrika og tilbrakte halve året der. Nå, i alt tiltagende alderdom, har de flyttet dit permanent.

Tidligere nevnte jeg også min tremenning som ble alkoholiker, og så skilt. I første episoden fortalte jeg at jeg oppsporte hans fraskilte hustru som arvet min fars kusine, og vi brevvekslet etter det. Jeg kunne fortelle at jeg skulle på Joseph Conrad konferanse i Sør-Afrika, og da ble jeg invitert til å komme til Johannesburg på forhånd. Jeg ordnet det også slik at jeg etter konferansen, som var delt mellom Potchefstroom i nord og Cape Town i sør, innlosjerte meg hos Hs foreldre i Somerset West nær Cape Town. I alt ble det noe slikt som tre uker i landet jeg hadde tenkt mye på, og hatt så nære forbindelser med, siden jeg i tidlige tenår begynte å skrive med fars fetter Hans Skilleås i Durban.

Jeg hadde nettopp blitt samboende med hun som senere samme år skulle bli min kone, og så la jeg ut på en lang tur til andre enden av planeten. Jeg kom til Johannesburg og ble møtt av Jy og Jn - før nevnte tremennings fraskilte hustru og hennes mann. Jeg ble mottatt på beste vis, og de dagene vi hadde sammen i Johannesburg ble som ventet svært lærerike. Jn var, som Jy, født i Rhodesia - som det het den gangen. Mens Jy kom til Sør-Afrika gjennom venner og jobb, måtte Jn - som hadde støttet Ian Smith - rømme fra landet i 1980. Han fikk bare med seg det han hadde plass til i bilen.

I del II skrev jeg om Jeff som hadde sittet i fengsel for oppvigleri på vegne av ANC, og nå er jeg venn med en av Ian Smiths støttespillere. I Sør-Afrika går alt ann!

Jy og Jn bodde i et compund. Et innmurt område med vakt i porten. I tillegg var det et finstilt varslingsanlegg, og et eget væpnet vaktfirma som ble tilkalt dersom alarmen gikk. De skulle skyte først og spørre siden. Jeg fikk inngående beskrivelser om hva jeg kunne og ikke kunne gjøre, og historier om folk de kjente som ikke levde lengre fordi de var drept av inntrengere. En familie jeg traff opererte som en milits hver morgen: de to voksne sønnene tok hvert sitt gevær og tok oppstilling på gaten, derpå kjørte foreldrene ut de to bilene, og så hoppet alle inn før de kjørte videre. Mine venner likte selvsagt ikke sikkerhetssituasjonen, men de ville ikke flytte.

To år senere flyttet de til England likevel. Begge døtrene til Jy ble boende, men den eldste kom flyttende et par år senere. Hun hadde overlevd en "situasjon" på en bussholdeplass. En "taxi" hadde kjørt sakte forbi, og flere i taxien hadde skutt mot folk som ventet på bussen eller en konkurrerende "taxi". Politiet talte 57 tomme hylser etterpå, og seks døde. Jys datter hadde kastet seg ned bak skuret, men tiden i hjemlandet var over etter dette. Taxi-krigene er et velkjent fenomen i landet.

Jy og Jn tok meg til Sun City, en surrealisisk opplevelse. I tilknyting til dette stedet er det også en game-park mm. Pilanesberg var også en pussig opplevelse for meg, men mer om det i neste avsnitt. (Bildet: kart over Pilanesberg Game Reserve)

Politikk og personlighet - del X (Utenriks)

Da jeg var ung politikk-nerd var jeg og mine like politisk interesserte venner (av ulike politiske sjatteringer) skjønt enige om at den eneste ministerposten vi virkelig drømte om var Utenriksminister. Jeg har vanskelig for å tro at mange unge politikerspirer sikler etter den posten i dag. Som vi skal se hadde utenrikspolitikken mye å si for min politiske utvikling.

I en utveksling på Facebook for kort tid siden mente en av mine gamle klassekamerater fra Videregående at overgangen fra venstresosialist til Høyremann lett kunne forklares med mer penger og murens fall. Som forklaring har den bare en fordel: enkelheten.

For det første: folk liker sitt ståsted, og jo mer politisk interssert man er jo mer er det del av den historien vi spinner om oss selv. Så også med meg. Politisk ståsted blir en del av identiteten. Folk har også svært utviklede evner når det gjelder å bortforklare det som ikke passer med de oppfatningene vi er nærmest knyttet til, så murens fall var en filleting i den sammenhengen. Det var få ledende kadre i SV som forlot partiet av den grunn.

En forklaring har jeg allerede gitt i denne serien: skiftet av miljø. Det blir enklere å endre syn når man ikke lenger omgås med gjengen. Men det forklarer ikke hvorfor endringen skjer i utgangspunktet. Indre og ytre dissonans, det at ulike deler av det man står for og mener ikke lenger henger sammen, og at det ikke står seg mot virkeligheten. Det er slik jeg helst vil forklare det, og det er her utenrikspolitikken kommer inn igjen.

Da jeg ble med i SV var det for en vesentlig del begrunnet i den kalde krigen. I 1977, da jeg ble med i SV, var en mulig riksrett mot Berge Furre og Finn Gustavsen aktuell og noe som engasjerte en 15-åring. Da jeg kom på sesjon valgte jeg også å søke fritak fra militærtjeneste, og SV var et naturlig valg for pasifister.

Men utover 80-tallet begynte plagene. Da general Galtieri og co invaderte Falklandsøyene var jeg helt og holdtent på Britene og Mrs. Thatchers side. Det passet seg ikke for en SVer. Jeg mente at diktatorer som mot innbyggernes ønsker tusker til seg noen øyer fordi de ligger i nærheten fortjente juling. Og det fikk de. Min pasifisme var svekket.

Da Saddam Hussein gikk inn i Kuwait og annekterte landet 2. august 1990 (det var DA Gulfkrigen begynte, og ikke da de allierte slo tilbake[Illustrasjonen over er av Operation Desert Storm]) var jeg av den klare oppfatning at Irak måtte slås tilbake snarest, mens norske venstreorienterte var klart imot militær inngripen - og det var mange innen Arbeiderpartiet også. Det ble veldig klart for meg at jeg ikke kunne stå for noen mellomposisjon i vesentlige utenrikspolitiske saker. I 1990 var det forlengst klart at det syn SV og jeg hadde hatt på den kalde krigen og forholdene i Øst-Europa var uholdbart: vi hadde bare bidratt til å legitimere undertrykkelse og et umenneskelig system. Jeg var mer enn klar til å gå linen ut og støtte det partiet som klarest hadde en vest-orientert utenrikspolitikk: Høyre.

Da tok jeg også konsekvensen av mitt endrede syn og søkte meg over til militærtjeneste. Når prinsippene fører til konsekvenser man ikke kan stå for, er det prinsippene som må vike. Mitt eksplisitte syn og mine dypere holdninger var igjen i balanse.

Politikk og personlighet - del III

Det kan unektelig virke en antydning selvopptatt å publisere biter av en selvbiografi på en blogg – særlig når man ikke er kjendis og/eller en betydningsfull person. Men formålet er verken egenreklame eller rettferdigjøring av gamle synder. Det er et forsøk på å avdekke, for meg selv og eventuelt andre interesserte, hvilke faktorer som spiller inn på de dypere oppfatninger man har, og det verdensbilde man danner seg. Politisk ståsted har med tilfeldigheter, den tid man lever i, og ikke minst med de personer man møter å gjøre. Det er i alle fall mine hypoteser i dette arbeidet med å avdekke min egen vei fram til der jeg nå befinner meg politisk.

Det har vært to innlegg tidligere i denne serien, men de kom for en stund siden (nr. II var 11. august). Kort oppsummert viste de at jeg kom fra et hjem med få bøker men mange aviser, og en svært politisk interessert og aktiv far (Senterpartiet). Som funksjonelt enebarn (mine to halvsøsken er betydelig eldre enn meg) var jeg også bråmoden. Fra jeg var 7 år leste jeg aviser (jeg klipte ut politiske karikaturer, og de første er fra 1969) og så på Dagsrevyen med faren min. I del II kom vi fram til 1973, sånn omtrent.

Far satt i kommunestyret, og var formann i Senterpartiet. Det er derfor ikke så rart at da min venn, som vi kan kalle A, spurte om det ikke var noe i partiets program som ikke var helt optimalt så svarte jeg, etter en kort tenkepause, nei. Men Høyrebølgen begynte å skvulpe inn også på Nord-Trønderske strender, så da det i 7. klasse var prøvevalg i en samfunnsfagtime, så fikk Høyre 5 stemmer – deriblant min. Til og med far, som var sterkt knyttet til landbruksnæringen som traktorselger, snakket pent om Høyre og sa at han vurderte å stemme på partiet. Han ble kanskje også motivert til å re-orientere seg da han ble strøket ut av kommunestyret gjennom en sokne-aksjon blant senterpartister i Ranem sogn?

Den politiske interessen var enorm. A og jeg skrev etter alle partienes programmer som vi leste. Vi ble ikke fornøyd med noen, så vi laget et liksom-parti som jeg tror vi kallte Reformpartiet (før Carl I. Hagen gjorde det), og hadde stor glede av å skrive partiets program.

Høsten 1975 kjøpte jeg Klassekampen på stand i Namsos. En eldre bror av en klassekamerat (skoleklasse, vel å merke) sto og solgte den. Dateringen er sikker, siden jeg husker at svensk dikter klaget over at Generalissimo Franco var så seiglivet (han døde senere den høsten). Jeg begynte å interessere meg for hvordan kommunister så verden, og prøvde å se Dagsrevyen gjennom deres øyne. Jeg lyktes vel bare sånn passe. Men min daværende samfunnsfaglærer og klasseforstander, EF kan vi kalle han, var SV’er. Han likte også Rolling Stones, og hadde også av den grunn en høy stjerne hos meg.

Min venn B hadde fått abonnement på SV avisen Ny Tid i julegave fra et søskenbarn. Disse søskenbarnene var også mine fjerne slektninger. De studerte eller var ferdig utdannede akademikere, og det var mange diskusjoner der på gården i feriene. Vi (A, B og meg) deltok også. En gang i 1976, tror jeg at det var, tok jeg også et abonnement på Ny Tid. Jeg ville gjerne bli bedre skodd i diskusjonene, men far var ikke imponert. Men andre som jeg så opp til, EF og en tysklærer på skolen, samt mine akademiske og (på flere vis) fjerne slektninger støttet SV. De hadde også en akademisk og seriøs stil som appellerte til meg. Jeg var flink på skolen og selvstendighetstrangen økte nok noe.

Det er for drøyt å snakke om noe ungdomsopprør hos meg, for noe som minner om opprør er ganske fjernt fra mitt lynne. Men det er nok rimelig å se på min politiske utvikling på denne tiden som motivert av et behov for å markere selvstendighet. Min egenforståelse som noe intellektuell var vel også i vekst, går jeg ut fra, og de akademiske kretser i Norge den gang – og enda mer nå – er i stor grad venstreorienterte. Lærere og venner trakk noe i den retningen også, men det bildet var ikke entydig. Venn A ble, etter runder med, i rask rekkefølge, AKP, SV og Venstre, Høyre-mann.

En person jeg da, og senere, så opp til var Berge Furre. Den gang (fra 1976) leder i SV. Han hadde en solid, argumenterende og intellektuell stil. Han var ingen folkeforfører, men alt dette appellerte til meg og derfor får hans bilde pryde innlegget i bloggen. I neste episode får dere lese om da jeg ble aktiv i SV og ble gjenkjent av Berge Furre på Karl Johan.

Politikk og personlighet - del II

Så langt har jeg skrevet bare ett innlegg i denne selvbiografiske serien om min politiske utvikling. Da var jeg kommet til en gang mot slutten av 60-tallet da mor fortalte at mannen vi fikk julekort fra var Statsminister i Norge og het Per Borten.

Det er vel ikke til å legge skjul på at jeg var tidlig moden på så mange vis. Kanskje det kom av at jeg var funksjonelt enebarn? Jeg har to halvsøsken som er betydelig eldre enn meg, 15 og 19 år, og som i oppveksten var mer som onkel og tante. Det er først som voksen jeg har fått søsken, kan man si. I alle fall: jeg begynte tidlig å lese. De sier at bøker i heimen er en sterk predikator for det utdanningsnivået barn vil oppnå. Jeg kan ikke huske at foreldrene mine leste bøker noen gang, men derimot aviser! Far abonnerte på Nationen, Adresseavisen (fram til EF-striden i 1972), Trønderavisa, Nordtrønderen og Namdalen (også kjent som Tørtrønderen og Tamdalen), etterhvert også Namdal Arbeiderblad (noe han av politiske grunner holdt seg unna svært lenge), samt de obligatoriske Bondebladet og Norsk Landbruk. Vi fikk også magasinet Sosial Trygd, men det syntes jeg var for kjedelig.

Nationen hadde en svært god karikaturtegner, og jeg samlet på tegningene. Mange av disse har jeg ennå, og man kan lure på hvor stor forståelse jeg kunne ha? En av tegningene jeg klippet omhandlet at Georges Pompidou ble president i Frankrike, og kan derfor dateres til 1969. Det året jeg begynte på skolen.

Interessen for politikk fikk jeg selvsagt fra far. Han var formann i Senterpartiet (derfor julekort fra Borten) lokalt, og medlem av Kommunestyret 1971-75. Han ble strøket ut i 1975 i et typisk sogne-oppgjør, der det andre sognet i kommunen strøk representanter fra vårt sogn. Om jeg ikke husker feil gikk han deretter av som formann. I alle fall: jeg fikk en solid innføring i politisk sosiologi fra far. Når vi kjørte i bil rundt omkring i kommunen spurte jeg hva de stemte på der og der, og far kunne svare. Begrunnelsen var ofte hva de jobbet med, eller at far positivt visste hva de stemte på. Det var fars oppgave å sitte utenfor valglokalet og følge med på hvem som kom og stemte, og å hanke inn de av Senterpartiets velgere som ikke dukket opp. Min tendens til politisk aktivisme er ikke vanskelig å spore tilbake far.

I 1972, da jeg var 10 år, var jeg veldig for norsk medlemskap i EF. Jeg hadde fulgt med på debatter på TV, og da mor spurte meg sa jeg at vi burde bli med i EF. Samarbeid mellom land mente jeg var en god ting. Jeg husker hun reagerte svært positivt på at jeg hadde et begrunnet syn på dette. Men jeg endret oppfatning etter å ha sett Berge Furre debattere mot Oddvar Norli. Furre mer eller mindre demonterte Norli, og jeg fikk et Nei-merke fra far som jeg senere gikk med. Samme året traff vi Johan J. Jacobsen på Stiklestad-spelet, og han så en god rekrutt for Senterungdommen i meg, sa han. Det hører med til historien at far var av dem som fikk dratt Johan J. med i politikken. Det er også en familie-forbindelse her: Johans bror er gift med mitt søskenbarn Solveig.

Arv og oppdragelse peker derfor i retning Senterpartiet!

Illustrasjonen denne gang blir av min far, Svein Johan, som i kraft av å være Formann i Overhalla Pensjonistforening hilser på gammelpresen Sverre Gustad i 1991. Far var da 76 år, og hadde sluttet i jobben to år før. Far til venstre.

Fornuftens begrensning - Politikk og personlighet - XVI

I denne serien som har gått noen år, med stadig lengre mellom hvert innlegg, har jeg blant annet tematisert betydningen av personlighet og tilhørighet som faktorer i politisk tilhørighet. (Det forige innlegget var dette). Jeg har forsøkt meg på en slags egenanalyse i hva som har ført meg dit jeg er i dag i det politiske landskapet, og jeg har ikke forsøkt å underspille betydningen av faktorer som er utenfor det strengt rasjonelle.

Av spesiell betydning denne gangen er vel det jeg har skrevet om tilhørighet og identitet, for forskere i USA undersøkte om folk lot seg bevege av forskning. Hvorfor lar ikke folk seg overbevise av vitenskaplige funn? Selv overveldende solide forskningsresultater synes ikke å spille noen rolle.

Noen mener at folk ikke skjønner vitenskapen - som for eksempel viten om klodens oppvarming og årsakene til det. Tesen som forklarer dette kalles gjerne "The Science Comprehension Thesis" (SCT). Svikten ligger på manglende kunnskaper og evnen til å forstå. Dette har vært den mest fremherskende forklaringen.

Et bidrag i Yale Law School, Public Law Working Paper No. 307 fra Daniel Kahan (bildet) og medforfattere har en annen forklaring. Forklaringsmodellen forkortes ICT og den lengre versjonen er The Identity-protective Cognition Thesis. Kort fortalt forklares denne manglende evnen til å la seg overbevise av entydig forskning med at en kulturell konflikt (dette er USA, må vite) blokkerer de kognitive ferdighetene.

I mange sammenhenger stoler alle på ekspertene. Få om noen tviler på at det finnes andre galakser selv om vi ikke akkurat har erfart disse selv. Men når det gjelder noen områder og emner er ikke folk interessert i å finne ut hva som er tilfelle, men bare i å vinne diskusjonen.

Forsøket tok 1.000 amerikanere og registrerte deres politiske oppfatninger og sympatier, og så fikk de en standard mattetest for å sjekke evnenivået innen dette feltet. Deretter kom en "nøtt" der de skulle vurdere om en hudkrem var effektiv til å bekjempe eksem. En mental snarvei ville tyde på at ja - det var den. Men ser man nærmere på det er virkningen motsatt. De fleste bommet - uansett politisk overbevisning. De som var bedre i matematikk gjorde det bedre på testen, og vise versa. (Se bildet under.)

Men når de samme tallene ble brukt om politisk kontroversielle saker ble resultatet et annet. De samme tallene fortalte denne gangen om kriminalitetsutviklingen i byer som hadde forbudt skjulte våpen versus byer som ikke hadde gjort det. I den ene versjonen hadde forbudet kuttet kriminaliteten, men i den andre versjonen var tallene brukt til motsatt konklusjon.

Nå spilte det ingen rolle hvor dyktige respondentene var i matematikk. De liberale ble plutselig svært dyktige til å vise at tallene faktisk viste at våpenkontroll begrenset kriminaliteten, og de konservative plutselig like flinke like til å vise det motsatte.

De som var dårlige i matematikk var 25% bedre til å finne rett resultat når det passet deres politiske holdninger, og de flinke 45% bedre. Med andre ord: jo flinkere respondentene var i matematikk, jo større betydning hadde deres politiske oppfatninger for om de kom fram til riktig resultat.

Eller med andre ord: jo flinkere respondentene var i matematikk, jo dårligere ble de til å se at tallene støttet et syn de ikke delte i utgangspunktet.

Kort sagt: folk brukte bare sine evner når dette kunne støtte et syn de delte fra før - ellers ikke.

Kahan har også gjennomført forsøk som viser at respondentene vurderer vitenskapsfolk som mer pålitelige jo mer enige de er med dem selv om sentrale saker.

Det sentrale her er jo confirmation bias som er en effekt av belief resilience. Dette gjør det vanskeligere å endre politisk oppfatning på den måten som jeg har gjort fra min røde periode på 70-tallet og fram til åttitallet, og min modne (mener jeg nå selv da) konservatisme. Man møter truende informasjon med å mobilisere ens intellektuelle arsenal - det vil si truende mot ens identitet som liberal, konservativ, sosialist, radikal, nasjonalist osv.

Det er derfor jeg har brukt såpass mye plass i denne serien på å vise til de prosessene som "holder oss på plass", og hvor mye identitet har å si for politiske oppfatninger.

For politiske partier og andre aktører har denne forskningen en grunnleggende og dyp betydning: skal man ha håp om å få støtte til sin politikk gjelder det å få folk til å identifisere seg med dine verdier i større grad enn å få dem til å se fornuft.

For, som flere kloke hoder (bla. Voltaire) har observert: common sense is not so common.

Den konservative arv? - Politikk og personlighet del XIV

Hva styrer det politiske grunnsyn - arv eller miljø? Det er et av spørsmålene som har opptatt meg i min gjennomgang av min politiske utvikling. Serien har nådd fjorten innlegg, og noen avstikkere. Sist forsøkte jeg å si noe om det syn på mennesket og samfunnet som ligger til grunn for meg, og satte det mer eller mindre ut på anbud siden den britiske filosofen John Gray artikulerte det så bra.

I mine forsøk på egenanalyse har jeg vel kommet til at både min forsiktige og moderate personlighet OG den tid og de mennesker jeg har møtt har formet mitt politiske grunnsyn. Ingen overraskelser der, altså, bare det kjedelige "både og". Men i dag leser jeg oppslag om at konservatisme kan spores i hjernestrukturene. Vi har visstnok større angstsentrum i hjernen. Grøss og gru!

Oppslagene de siste dagene dreier seg om en artikkel som skal komme ut, med referanse "Kanai et al., Political Orientations Are Correlated with Brain Structure in Young Adults, Current Biology (2011), doi:10.1016/j.cub.2011.03.017". Den kan leses av de som har "Science Direct" tilgang. De konkluderer blant annet med at "greater conservatism was associated with increased volume of the right amygdala" og "Although our data do not determine whether these regions play a causal role in the formation of political attitudes, they converge with previous work [4, 6] to suggest a possible link between brain structure and psychological mechanisms that mediate political attitudes."

Det er to store svakheter med denne studien. Den første gjelder de sentrale begrepene konservativ og liberal. Forskerne ved UCLs Institute of Cognitive Neuroscience har bygd på tidligere forskning - og det er bra. Men denne er USA-basert i all hovedsak, slik som "Alford, J., Funk, C., and Hibbing, J. (2005). Are political orientations genetically transmitted? Am. Polit. Sci. Rev. 99, 153–167." I USA er "liberal" venstreorientert - noe i retning sosialist i Europa, mens "konservativ" i de fleste tilfeller er mye mer konservativ (og gjerne kristen) enn i Europa. I Storbritannia, der UCL ligger, er også de konservative og de liberale i regjeringssamarbeid. Det er derfor grunn til å lure på hvordan respondentene har forstått "konservativ" og "liberal" når de ble bedt om å karakterisere seg selv. De brukte også studenter fra UCL, og sier selv at "the UCL students from which we recruited our participants disproportionately have a middle-class to upper-class background".

Den andre, og viktigste, svakheten gjelder fortolkningen. Funnet, om vi godtar det ut fra begrensningene nevnt over, ligger - som vi har sett - i at "greater conservatism was associated with increased volume of the right amygdala." Her ligger en vridning i det at det meste av forskningen om Amygdalas psykiske rolle har vært sentrert om psykopatologi. Ikke så rart, kanskje, men det gir et vridd bilde av rollen Amygdala har i vårt følelsesliv. Angst og frykt blir dermed assosiert med Amygdala, men ikke glede og tilfredshet. Så også i denne studien. De sier: "our findings are consistent with the proposal that political orientation is associated with psychological processes for managing fear and uncertainty. The amygdala has many functions, including fear processing. Individuals with a large amygdala are more sensitive to fear [...].

Men hva med glede? Hva med det sosiale? Personer med stor Amygdala har flere venner, og mer sammensatte sosiale nettverk. Ny forskning nettopp publisert i Nature Neuroscience viser også dette. Hvorfor knytter ikke forskerne ved UCL dette til sine funn? Forskningsresultater må fortolkes!

Min interesse og kjennskap til Amygdala er knyttet til min interesse for persepsjon og bedømmelse av vin, en del av vårt prosjekt Wine between Science and Aesthetics. Amygdala har nær forbindelse med luktesansen. I den forbindelse har det blitt klart at Amygdalas rolle i forbindelse med positive følelser er manglende utforsket. Det er så godt som bare de negative følelser, som frykt og angst, som er utforsket i forbindelse med Amygdala - og ikke glede, begeistring, tilfredshet. Duften av en god vin - det er min hypotese - setter Amygdala i sving med de positive følelsene. Og glede er sentralt for konservative mennesker. Som Roger Scruton sier det: "Conservatism is founded on love: love of what has been good to you, and forgiveness of what has not". (Gentle Regrets, s. 67).

Politikk og personlighet - del IX (1987-1989)

Så hva får et landsstyremedlem i Sosialistik Ungdom til å stemme Høyre? Ti år hadde gått fra mitt siste landsstyremøte i SU til mitt oppmøte i valglokalet i 1991, og i forrige innlegg i denne serien hadde jeg kommet til slutten av 1980-tallet. For kort å oppsummere hele denne serien (som du finner ved å trykke HER), så handler den om hvordan bakgrunn, omstendigheter, tidsånden og ikke minst dem du møter former deg som person. Men er det kanskje noe mer grunnleggende, i din personlighet, som ikke er å komme utenom? Hva hadde størst betydning for meg?

I 1987 meldte jeg meg aktivt ut av SV, og året etter reiste jeg til England for å studere til Dr. graden ved University of Warwick (og et bilde herfra får illustrere dette innleget). Universitetet hadde et rykte som venstreorientert, men det var der jeg traff flere som målbar en intellektuell og intelligent høyreorientering i politikken. Tidligere hadde OJ (omtalt i del VIII) vært en ganske enslig svale av den typen. Det å være akademiker innen humaniora og samfunnsfag på 80-tallet var omtrent ensbetydende med å være venstreorientert, derfor hadde vel ikke min ungdoms rødfarge så mye å bryne seg på selv om jeg sluttet i aktiv politikk. De sosiale omgivelsene, gjengen, er nok den faktoren som har mest å si for ens politiske ståsted. Som Daniel Finkelstein sier det: People adopt their political opinions largely to create an identity for themselves. Many just want to be part of a gang. Det enkleste er å passe inn i omgivelsene - det blir minst bråk av det.

I 1989 tok jeg konsekvensen av at jeg var sosialdemokrat og EU-tilhenger, og stemte Arbeiderpartiet. Jeg gikk inn i den norske ambasadens lokaler i Eccleston Street i London og fant listen med Arbeiderpartiet på. Det var første og siste gang.

Dette med EU-tilhenger var ganske vesentlig. På mine besøk hjemme merket jeg at diskusjonen om EU var i gang igjen, og jeg merket meg et innlegg fra Nord-Trøndelag SV (der jeg en gang satt i Fylkesstyret) som hevdet at en stemme til SV var en stemme mot EU. Det var ingen ansatser til fordomsfri nytenkning. Miljøspørsmålet var sentralt i 1989, og det ble slått fast at EU var en pest og en plage for miljøet. Argumentasjonen var mildt sagt spesiell.

Jeg skrev et innlegg til Namdalsavisa der jeg hevdet at om EU justerte sine utslipp med promiller, ville det ha mer å si for miljøet enn om Norge var flinkest i klassen.

Jeg har aldri hatt noe til overs for den selvforherligende nasjonalismen som ligger til grunn for mye EU-hat her i Norge. Tross alle mangler er EU det beste som har hendt vår verdensdel siden renessansen og opplysningstiden - og sammenligningen er ikke tilfeldig. Begge er sentrale strømninger som har inpirert dette imponerende byggverket. Romantikken, derimot, ligger til grunn for forestillingene om Norsk eksepsjonalisme, og for nasjonalismen som har ridd vår verdensdel som en mare.

Da var vi kommet til 1989. Men da jeg stemte Arbeiderpartiet fikk vi også inn Inge Staldvik, som senere stemte mot EØS-avtalen og gikk over til SV. Det lærte meg at Arbeiderpartiet ikke er til å stole på i EU-spørsmålet, noe vi fikk bekreftet i 1993-1994. I 1989 ramlet Berlinmuren. Det var heller ikke uten betydning for min politiske utvikling. Mer om det neste gang.

Historien gjentar seg?

Etter at Tony Blair tok Labour inn til sentrum i britisk politikk midt på 90-tallet, og David Cameron gjorde det samme med de konservative omtrent ti år senere, viser det seg nå at partiene må ty til historien for å skape avstand og forskjeller mellom seg. Bildet over viser Gordon Brown som en karaktér fra Life on Mars, og de som har laget den ønsker så klart å vise at Browns låneopptak og underskuddsbudsjettering (på linje med Hellas) vil føre Storbritannia tilbake til de sørgelige 70-åra: streiker, søppel i gatene, og IMF som styrer finansdepartementet. Brown har et hovedansvar for den krisen Storbritannia er oppe i.

To tema har vært ganske konstante i mitt liv fra barnsben av: interessen for politikk (historien til denne har på bloggen fått en egen serie, "Politikk og personlighet") og en vedvarende anglofili. Når det nå snart er parlamentsvalg i Storbritannia er interessen på topp. De konservative er Høyres "søsterparti", men min entusiasme for deres politikk har av og til vært litt under pari. Labour har gått fra å være ganske bra (den første tiden under Blair) til å være ganske skrekkelige under Gordon Brown. De Liberale har jeg hatt stor sans for - og den eneste gangen jeg ble spurt av en meningsmåler om partipreferanse da jeg bodde i England svarte jeg "Liberal Democrat".

De som skal danne ny regjering snart vil få en brutal jobb. Regjeringen, og særlig statsministeren, vil bli enormt upopulær(e). Utgiftene må ned og inntektene opp. De konservative har vært ærlige i forhold til den oppgaven som må utføres, mens Labour i større grad har gitt inntrykk av at det vil ordne seg. Dette er nok den viktigste forklaringen på at gapet mellom partiene - i Toryenes favør - har krympet betraktelig de siste månedene.

Jeg kommer nok til å skrive flere innlegg om valget Storbritannia står overfor, og dette er en av de beste kildene.

Hvorfor stemmer ikke folk etter overbevisning?

Det er valg i Storbritannia i dag, og resultatet er helt åpent. For første gang på en mannsalder ser det ut til at valgnatten ikke vil gi et klart flertall for noe parti i parlamentet. Meningsmålingene spriker, selv om alle gir flest stemmer til det konservative partiet.

Meningsmålingene har også noe til felles som det sjelden snakkes om: de legger inn at de fleste som sier de er usikre stemmer akkurat som sist. Hvorfor det? Det har noe med identitet å gjøre, og svaret på spørsmålet om hvem de er. I min serie på bloggen om "Politikk og personlighet" har jeg fulgt min egen politiske utvikling fra barndommen og til ca. 1990. Jeg har ennå ikke skrevet om første gangen jeg stemte til høyre for midten, og stemte Høyre. Kort fortalt hadde jeg dype sjelekvaler. De sto for en politikk jeg var enig i, men det var tungt å gjøre det. Jeg måtte ta springfart inn i valglokalet, og jeg følte en sterk trang til å rope ut: "Jeg stemmer ikke SV som dere tror, jeg stemmer Høyre!" Men jeg gjorde det selvsagt ikke.

Som Daniel Finkelstein i The Times så treffende sier det: People adopt their political opinions largely to create an identity for themselves. Many just want to be part of a gang. Det krever mot å skifte gjeng. I en strålende artikkel i dagens The Times skriver han at det var enkelt for han å skifte til de konservative. Han hadde en helt annen opplevelse av det enn meg, med andre ord, men mest fordi han allerede var medlem av en "klubb" - britiske jøder - og aldri hadde hatt behov for noen annen. Han visste derfor hva det ville si å være på utsiden av det gode selskap, og som jøde sto han også på sett og vis utenfor klassesystemet.

Finkelsteins artikkel er interessant for meg av flere grunner. Han skiftet fra venstresiden til høyresiden av akkurat de samme grunnene som meg - og samtidig!

For min del ble et sår leget i 1999. Min far var formann i det lokale Senterpartiet flere ganger, og satt også i Kommunestyret for partiet, og var tillitsvalgt også på fylkesnivå. Senterpartiet den gangen var et betydelig mer konservativt parti enn det er i dag, og det var nok ikke noen ønskesituasjon for far at hans eneste barn var aktiv i SV i mange år. Selv om han på 80-tallet snakket om å stemme Høyre regner jeg med at identiteten vant over overbevisningen inne i valglokalet. Den gjør gjerne det. Jeg sa aldri klart fra hjemme at jeg endret retning og stemte Høyre, og far døde i 1995. Men da jeg i 1999 var kandidat til Fylkestinget i Hordaland snakket jeg med min onkel Olai, fars bror og han som tok over farsgården. Jeg gjorde det klart at jeg var valgt inn for Høyre, og var ikke det forferdelig? "Nei, det er på den rette siden. Gratulerer med valget!", sa 97-åringen. Han døde en måned senere, men jeg hadde i alle fall fått godkjent! Selv om det er fritt valg og alle må gjøre seg opp sin egen mening lar vi oss likevel styre av identitet og forventninger. Det gjør mange briter i dag også - i den ene eller andre retningen.