"Hvordan går det an å være en sånn værhane, da?", spurte (retorisk) en kvinne jeg møtte i en festlig anledning tidligere i måneden. Det hadde nettopp kommet fram at jeg var SVer i min ungdom, og Høyre-medlem nå. Spørsmålet var et klart utslag av snakking før tenkning, men dette åttende innlegget i serien (søk på Politikk og personlighet i søkefeltet øverst til venstre, og alle innleggene vil vise seg. Eller klikk denne lenken.) er del i et svar på hvordan man kan endre ståsted. Det syvende, og foreløpig siste, kom 20. mai og handlet blant annet om mitt (altfor nære) forhold til Honecker (just kidding).
(Dette innlegget omfatter store deler av 80-tallet, så illustrasjonen er tre ukjente mennesker med 80-tallsfrisyrer. Jeg har i alle fall aldri hatt så mye hår!)
Det er også snart stortingsvalg, og jeg har meldt meg til tjeneste igjen for Høyre. Hvorfor det?When the going gets tough, ... - er et mulig svar. Men jeg liker å finne et mer solid feste for politiske valg enn hva de andre jeg omgås stemmer, eller hva som synes å være i tiden. Jeg lar meg heller ikke styre av hvordan partilederen ser ut. Kvinnen som kom med spørsmålet i innledningen syntes visst at Erna Solberg var for tjukk - som om det skulle ha relevans for noe som helst. Men i alle fall...
Det tidlige 80-tallet var ingen god tid for SVere som meg. Ved stortingsvalget i 1981, for 28 år siden!, var jeg valgkampsekretær for SV i Nord-Trøndelag. Det var tungt, men lærerikt og fruktbart. Jeg fikk startet fire nye SV-lag i fylket, og minst to av de jeg fikk aktivt med har siden vært ordførere! Men det store politiske gjennomslaget var det ikke.
Jeg trakk meg, som nenvt i del VII, ut av aktiv politikk da jeg var student. Studentersamfunnet i Trondheim fortonte meg da, som senere, som en lekegrind for - nåja. Jeg skal kanskje la være å tilskrive så mange uheldige personlige egenskaper på tynt grunnlag. I alle fall: jeg var ikke lenger omgangsvenn med et stort antall raddiser. Eller rettere: ikke et stort antall POLITISK AKTIVE raddiser. Jeg fikk, som det så fint heter, et bredere utvalg impulser.
Jeg hadde på dette punkt sluttet å betrakte meg som sosialist. Jeg kallte meg selv sosialdemokrat selv om jeg stemte SV, for jeg hadde ingen illusjoner om at planøkonomier var markedsøkonomier overlegen på noe vesentlig punkt.
På denne tiden brukte jeg å dra hjem og besøke mine aldrende foreldre og katten min ganske ofte, og min slektning - som vi kan kalle OJ - drev business i Namdalen i tillegg til jobben i samfunnsøkonomi på NTH. Han dro gjerne oppover hver helg, og siden han jobbet døgnet rundt passet det bra at jeg kjørte mens han sov. Når han ikke sov, og han våknet gjerne rundt Verdal, diskuterte vi. Jeg liker også å diskutere, men OJ har det som livsstil. Jeg husker fremdeles mange av diskusjonene - der jeg kom til kort. Jeg innså at jeg kom til kort, men det tok lang tid før jeg tok konsevensen av det. OJ sto på markedsøkonomien, og økonomisk liberalisme, og forresten hele pakken fra den mest mørkeblå delen av Høyre. Vi diskuterte intenst, men trafikkfarlig ble det aldri.
Som jeg har vært inne på før er ikke politiske valg utslag av rasjonelle avgjørelser. I alle fall ikke BARE rasjonelle avgjørelser. De har med identitet å gjøre, og man fester større relevans og holdbarhet til argumenter og resonnement som kommer fra personer man identifiserer seg med. For min del tok det sju år fra jeg sluttet som aktiv i SV til jeg stemte noe annet - Arbeiderpartiet (i 1989). Det gikk to år til før jeg tok springfart (omtrent) inn i valglokalet og stemte Høyre. Det var en betydelig overvinnelse, men jeg kom til at jeg ikke KUNNE annet.
DET er ikke å være værhane. Så det så!
(Neste innlegg i denne serien blir om tiden i England. "Thatcher" blir vel et stikkord.)
Det er også snart stortingsvalg, og jeg har meldt meg til tjeneste igjen for Høyre. Hvorfor det?When the going gets tough, ... - er et mulig svar. Men jeg liker å finne et mer solid feste for politiske valg enn hva de andre jeg omgås stemmer, eller hva som synes å være i tiden. Jeg lar meg heller ikke styre av hvordan partilederen ser ut. Kvinnen som kom med spørsmålet i innledningen syntes visst at Erna Solberg var for tjukk - som om det skulle ha relevans for noe som helst. Men i alle fall...
Det tidlige 80-tallet var ingen god tid for SVere som meg. Ved stortingsvalget i 1981, for 28 år siden!, var jeg valgkampsekretær for SV i Nord-Trøndelag. Det var tungt, men lærerikt og fruktbart. Jeg fikk startet fire nye SV-lag i fylket, og minst to av de jeg fikk aktivt med har siden vært ordførere! Men det store politiske gjennomslaget var det ikke.
Jeg trakk meg, som nenvt i del VII, ut av aktiv politikk da jeg var student. Studentersamfunnet i Trondheim fortonte meg da, som senere, som en lekegrind for - nåja. Jeg skal kanskje la være å tilskrive så mange uheldige personlige egenskaper på tynt grunnlag. I alle fall: jeg var ikke lenger omgangsvenn med et stort antall raddiser. Eller rettere: ikke et stort antall POLITISK AKTIVE raddiser. Jeg fikk, som det så fint heter, et bredere utvalg impulser.
Jeg hadde på dette punkt sluttet å betrakte meg som sosialist. Jeg kallte meg selv sosialdemokrat selv om jeg stemte SV, for jeg hadde ingen illusjoner om at planøkonomier var markedsøkonomier overlegen på noe vesentlig punkt.
På denne tiden brukte jeg å dra hjem og besøke mine aldrende foreldre og katten min ganske ofte, og min slektning - som vi kan kalle OJ - drev business i Namdalen i tillegg til jobben i samfunnsøkonomi på NTH. Han dro gjerne oppover hver helg, og siden han jobbet døgnet rundt passet det bra at jeg kjørte mens han sov. Når han ikke sov, og han våknet gjerne rundt Verdal, diskuterte vi. Jeg liker også å diskutere, men OJ har det som livsstil. Jeg husker fremdeles mange av diskusjonene - der jeg kom til kort. Jeg innså at jeg kom til kort, men det tok lang tid før jeg tok konsevensen av det. OJ sto på markedsøkonomien, og økonomisk liberalisme, og forresten hele pakken fra den mest mørkeblå delen av Høyre. Vi diskuterte intenst, men trafikkfarlig ble det aldri.
Som jeg har vært inne på før er ikke politiske valg utslag av rasjonelle avgjørelser. I alle fall ikke BARE rasjonelle avgjørelser. De har med identitet å gjøre, og man fester større relevans og holdbarhet til argumenter og resonnement som kommer fra personer man identifiserer seg med. For min del tok det sju år fra jeg sluttet som aktiv i SV til jeg stemte noe annet - Arbeiderpartiet (i 1989). Det gikk to år til før jeg tok springfart (omtrent) inn i valglokalet og stemte Høyre. Det var en betydelig overvinnelse, men jeg kom til at jeg ikke KUNNE annet.
DET er ikke å være værhane. Så det så!
(Neste innlegg i denne serien blir om tiden i England. "Thatcher" blir vel et stikkord.)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar