Tor Bjørklunds innlegg på konferansen om Høyres historie 1975-2005 (se tidligere innlegg her og her) var en svært interessant tolkning av data fra (i hovedsak) årene 1972-1992. Bjørklunds tese, om vi kan si det slik, var at Høyrebølgen skyldtes kulturell homogenisering. Forklaring følger.
Fra de fleste deltakeres perspektiv, de som var aktive i Høyre under bølgen, fortonte Høyres suksess seg som en side av Arbeiderpartiets fiasko. Ap ble radikalisert på 70-tallet, og det delte lederskapet, en ustødig forsvarspolitikk og fastlåste holdninger til modernisering hjalp Høyre til å bli det nye store.
Men Bjørklund viste at det helst var mellompartienes tilbakegang som forklarte Høyres framgang. EF-striden i 1972 hadde bare forsinket utviklingen med sekularisering og sentralisering som bare måtte svekke partiene i sentrum. Venstres splittelse på Røros i 1972 hjalp også godt på. Høyre fikk flest nye velgere fra disse partiene, og mindre fra Arbeiderpartiet.
Tesen om den kulturelle homogeniseringen tiltaler meg. Jeg har i et tidligere blogginnlegg lagt vekt på den rollen tilhørighet og mentale forestillinger om "det normale for meg" forklarer politisk stillingtagen. Bjørklund viste hvordan "motkulturen" med målsak, avholdssak og lavkirkelig kristendom gikk tilbake i perioden, og også hvordan arbeiderkulturen forvitret. Tiden da man kunne leve hele sitt liv innenfor arbeiderbevegelsen var over, og den syndige byen (eller det lokale veikrysset som ble bygdeby) ble stadig mer forlokkende. Kort sagt: Høyrebølgen kan forklares med befolkningsvekst. Områder med befolkningsvekst (dvs. sentralisering) ble gode Høyrekommuner, mens fraflyttingskommuner ble (og forblir) dårlige.
Hvor ble det av Høyrebølgen? Vi har fremdeles en høyrebølge, men den er med liten "h". Slår man sammen stemmene til Høyre og FrP har vi den fremdeles. Med en "blipp" rundt siste EU-avstemning - der sentrum/periferi igjen manifesterte seg - har disse to partienes samlede oppslutning vært utrolig stabil siden tidlig 80-tall.
FrP får oppslutning fra de med lavere inntekt og utdanning - gjerne i bygdebyer - og Høyre fra høyt utdannede i urbane strøk. Dette bekrefter min tese om at Høyre har et image-problem.
En utfordring for Bjørklund er det jo at FrP er over hele det politiske spektret samtidig. Som en britisk journalist bemerket til Per-Kristian Foss under valgkampen for fire år siden, så er Norge alene om å ha et parti som er både høyre-populistisk OG venstre-populisisk på en og samme tid.
Fra de fleste deltakeres perspektiv, de som var aktive i Høyre under bølgen, fortonte Høyres suksess seg som en side av Arbeiderpartiets fiasko. Ap ble radikalisert på 70-tallet, og det delte lederskapet, en ustødig forsvarspolitikk og fastlåste holdninger til modernisering hjalp Høyre til å bli det nye store.
Men Bjørklund viste at det helst var mellompartienes tilbakegang som forklarte Høyres framgang. EF-striden i 1972 hadde bare forsinket utviklingen med sekularisering og sentralisering som bare måtte svekke partiene i sentrum. Venstres splittelse på Røros i 1972 hjalp også godt på. Høyre fikk flest nye velgere fra disse partiene, og mindre fra Arbeiderpartiet.
Tesen om den kulturelle homogeniseringen tiltaler meg. Jeg har i et tidligere blogginnlegg lagt vekt på den rollen tilhørighet og mentale forestillinger om "det normale for meg" forklarer politisk stillingtagen. Bjørklund viste hvordan "motkulturen" med målsak, avholdssak og lavkirkelig kristendom gikk tilbake i perioden, og også hvordan arbeiderkulturen forvitret. Tiden da man kunne leve hele sitt liv innenfor arbeiderbevegelsen var over, og den syndige byen (eller det lokale veikrysset som ble bygdeby) ble stadig mer forlokkende. Kort sagt: Høyrebølgen kan forklares med befolkningsvekst. Områder med befolkningsvekst (dvs. sentralisering) ble gode Høyrekommuner, mens fraflyttingskommuner ble (og forblir) dårlige.
Hvor ble det av Høyrebølgen? Vi har fremdeles en høyrebølge, men den er med liten "h". Slår man sammen stemmene til Høyre og FrP har vi den fremdeles. Med en "blipp" rundt siste EU-avstemning - der sentrum/periferi igjen manifesterte seg - har disse to partienes samlede oppslutning vært utrolig stabil siden tidlig 80-tall.
FrP får oppslutning fra de med lavere inntekt og utdanning - gjerne i bygdebyer - og Høyre fra høyt utdannede i urbane strøk. Dette bekrefter min tese om at Høyre har et image-problem.
En utfordring for Bjørklund er det jo at FrP er over hele det politiske spektret samtidig. Som en britisk journalist bemerket til Per-Kristian Foss under valgkampen for fire år siden, så er Norge alene om å ha et parti som er både høyre-populistisk OG venstre-populisisk på en og samme tid.
3 kommentarer:
hei! hva er Høyrebølgen?
Hei! hva er høyrebølgen??
hei. hva er vensterebølgen?
Legg inn en kommentar