Det er typisk norsk å være snik

Etter kompartative sosialantropologiske studier i sommer er konklusjonen over klar og tydelig: mine landsmenn har ikke snev av køkultur! Gro Harlem Brundtland fant vel det minst typiske ved oss da hun hevdet at "det er typisk norsk å være god". Det er kanskje typisk norsk å være selvgod, men godhet - i betydningen å inneha kompetanse - er ganske likelig fordelt blant de som har muligheten for å utvikle sine ferdigheter.

Når det gjelder køståing, derimot, er vi verst. Sammenligningsgrunnlaget er tre uker på ferie i England, og deretter nesten to i Norge. Begge steder oppsøkte vi steder som var populære for barnefamilier, og det var kø over alt. I England var køene snorrette, og alle tok hensyn og ventet på sin tur. I Norge var det et helvete.

Kanskje det ikke er rettferdig å sammenligne Norge og England? På femtitallet skrev George Mikes den treffende boka How to be an Alien om det å være ny i Storbritannia. Her finnes mange gullkorn, og to av de mer relevante er: 'Queueing is the national passion of an otherwise impassionate race' og 'An Englishman, even if he is alone, forms an orderly queue of one.' Katie Fox i Watching the English har også innsiktsfulle studier i emnet.

Men en bekjent sto også i busskø i London en gang. Køen var klar og tydelig, men da bussen kom dukket en person opp fra siden og strente rett inn på bussen. Personen foran min bekjente snudde seg og kommenterte: 'probably a Norwegian'.

Hvordan artet det seg i sommerens køer i Norge? Folk bare seg inn i køen fra siden, eller stilte seg rett opp framfor deg siden de kjente de som sto foran deg. Eller de lot som det ikke var kø og trengte seg fram samtidig som de så i alle andre retninger enn der det var folk. Det siste er vanlig ved ombordstigning på fly i Norge. I Norge behøver vi ikke spille Rugby, for vi får samme opplevelsen ved å gå ombord på fly. Eller buss, for den del.

På Namsskogan Familiepark sa jeg fra om denne typen oppførsel. Jeg sa til henne som dukket opp foran meg i køen da vi var halvveis til kassen at jeg ikke hadde sette henne da køen begynte. Hun ble vanvittig sur (ingen overraskelse), og stilte seg bakerst. Hennes mann dukket også opp og laget oppstyr og var fortvilet. Jeg sa rolig at dersom jeg tok feil beklaget jeg så meget, men at min erindring var at hun dukket opp foran meg da køen var midtveis. At hun kjente hun som sto foran meg (for det gjorde hun) var ingen formildende omstendighet. Jeg ble utskjelt, men smilte tilbake og sa at jeg var lei for det dersom jeg tok feil. Men til meg selv mumlet jeg: Gotcha!

Det er tross alt min nye leveregel at folk skal slippe å lure på hva jeg egentlig mener!

Men: hva skyldes denne elendige (eller helt manglende) køkulturen? Nordmenn er generelt ikke særlig høflige, så det er kanskje bare et tydeligere utslag av dette. Eller kanskje det at urbaniseringen er et ganske nytt fenomen i Norge? Eller er det dypere lag av den nasjonale psyken som avdekkes? I USA er det nasjonale selvbildet fremdeles at de er nybyggere og frontiersmen, så derfor kjører de Pick-up trucks selv om de bor i byen og aldri er utenfor de snorrette Highways. I Norge er det nasjonale selvbildet at vi er fredelige naturfolk med stø kurs opp mot fjellene på permanent basis, så derfor er det ingen rundt oss. Ingen vi trenger å ta hensyn til i alle fall.

Forslag til forklaring mottas med takk!