tirsdag 31. mars 2015

Kjellerviner i mars - del II

2004 La Chablisienne Chablis La Sereine
Denne ble servert som et "magnumtriks". Første glass (der det hadde vært Sancerre): reduksjon og flint (som jeg egentlig vet er brent jern). Syrlig. Sitrus. Lang ettersmak, og den setter seg skikkelig fast i gummene.  Andre glass (der det hadde vært Riesling): først litt blass, så kommer det mer sitrus og mineraler. Virker lettere enn første glass, og det er mindre trøkk i dette glasset enn i det første.

Karaflene ble fylt opp "bit for bit" (ikke første halvdel i den ene, og resten i den andre). Glassene var tømt for vin før denne kom, men det er jo alltid litt som henger igjen. Kunne dette gi så store utslag?

1979 Château Lanessan
Servert sammen med 2009-årgangen av samme. Litt vandig kant og noe bruning, men ikke mye. Dufter varm murstein, tobakk, lær og litt høstløv. Vinen er i meget god form, og griper godt i munnen. Virkelig flott, og mye bedre enn den forrige flasken jeg drakk.

2008 Weingut Allram Grüner Veltliner Eiswein 
Som en student så treffende sa det: flytende himmel. Det er honning og sitrus, fantastisk fylde og lengde. To flasker på tampen av måneden. Nydelig vin.

2004 Georg Mosbacher Forster Pechstein Riesling Großes Gewächs
Til de som sier at GG ikke kan lagre: Hold kjeft! Dere prater tull. 11 år har denne fått, og den er knallbra. Duft av kalk, fennikel og mango. Intens, med vedvarende ettersmak. Satt som et skudd til bakt torsk med chorizo på en seng av potetpurré. 

Den siste av mine flasker fra denne årgangen, men jeg ser jeg har fem senere årganger. 

2007 Arlaud Bonnes Mares Grand Cru
Litt bruning i fargen, men flott på nesen. Jordlig duft, og en fylde, kraft og intensitet som klart varsler om Grand Cru nivå. Lang ettersmak, naturligvis. Tross alderen er det litt sous bois her, og lite eller intenting av den eikesniffen jeg mener å ha opplevd på tidligere flasker. En dypt tilfredsstillende vin. Heldigvis har jeg en flaske igjen.

mandag 30. mars 2015

Volnay 2012

Vitis-smakingen 8. mars fortsetter her med tre viner fra Volnay.

Benjamin Leroux Volnay 1cru Clos de la Cave des Ducs 2012
Her dufter det først permanent - som når damene i min oppvekst skaffet seg krøller i håret - men det gir seg litt etter hvert. Litt foruroligende er det likevel. I munnen er den flott og lekker, men ettersmaken er litt i korteste laget synes jeg.

Bouchard Père Volnay 1er Cru Cailleret Ancienne Cuvee Carnot 2012  
Litt diffus duft i retning jordbær. Flott og frisk i munnen med både spenning og dybde. Skuffelsen kommer med ettersmaken som tørrer i overkant mye. Bouchard Père overbeviser ikke helt denne kvelden - heller ikke med vinen fra parsellen de kjøpte først - fra en kar som hette Carnot - da familien slo seg opp som vinrpodusenter i Burgund.  

d'Angerville Volnay 1er Cru Champans 2012   
Første sniff sier "dritt", eller merde som det heter på de kanter. Så blir det mer geranium/geraniol - som mange kanskje vil kalle "vegetal". Meget intens i munnen. Mest konsentrasjon, "tygde", av disse tre vinene. Totalt sett også den klart beste - men den koster også 100-150 kroner mer. (Foto: Wine-Searcher.com)

onsdag 25. mars 2015

Death in Paradise 4 (TV Serie)

Jeg har anmeldt og omtalt de tre foregående rundene av denne serien, og den fjerde holder absolutt nivået fra de foregående.

Dette er ikke nyskapende TV, og produksjonen er ikke svært påkostet, men det er knakende god underholdning når dagen er over. I grove trekk er det Agatha Christie lagt til en øy i Karibien, men noe forenklet og med en koselig stab av politifolk lagt til.

Formelen er følgende: en engere krets personer er samlet, og en av dem myrdes. Alle, eller nesten alle, viser seg å ha motiv, og tilsynelatende er det noe uforklarlig med saken. Det lukkede roms mysterium får vi, og flere klassiske varianter av vanskelige saker. I hver episode er det nye ganske så kjente britiske skuespillere som slettes ikke gjør seg bort.

Humphrey og Camille løser sakene hver gang, selvsagt, i kompaniskap med de underordnede offiserene på det lille politikammeret. I all hovedsak er det Humphrey som - ganske genialt - ser løsningen når noe over førti minutter er gått, og så samles alle mistenkte og politifolkene, og saken får sin oppklaring.

I denne runden av serien er det en ny utskifting av en person i det sentrale mannskapet - uten at jeg vil avsløre mer enn det. Når rulletekstene kommer på siste episode er det tung stemning i heimen, men det hjelper på at den femte serien kommer neste år.

Konklusjon - Klar anbefaling!

mandag 23. mars 2015

Kjellerviner i mars - del I

2007 Domaine Henri Gouges Nuits St. Georges 1er Cru Clos des Porrets St. Georges

Duft av jordbær og jord, med et snev av allehånde også. I munnen er den syrligere enn mange andre 2007'ere, mens fylden ikke er helt på samme nivå. Jeg tror jeg holder litt igjen på den andre flasken. Et par år eller så, kanskje.

Gjenkjøp? - Helt klart.

2001 Fattoria Selvapiana Chianti Rùfina Riserva Bucerchiale

Den forrige flasken var korket, og sannelig stinket det ikke kork av denne også. Av mine fire 1999'ere var det en god flaske, og dette tegnet til å bli skrale saker. Men så kom  det frukt. Jordbær og vanilje, og lær. I ettersmaken var det et meget solid bitt. Vinen var god, men det var et snev av kork. På nesen var det nesten ikke merkbart, men i topptonene i munnen var den der - og i starten av ettersmaken. Meget svakt rammet, men likevel ikke optimal. Resten av mine Bucerchialer må være sabla gode for at ikke dette blir et av mine dårligste kjøp noen gang.

Gjenkjøp? - Å i |"#¤"§#¤# heller! 


2008 Schäfer-Fröhlich Bockenauer Felseneck Riesling halbtrocken

Duften sier epler og et snev av honning, i munnen er det bare fylden som sladrer om at dette ikke er en helt tørr vin - for denne smaker som en fruktig tørr vin. Seks-syv år fra starten har restsukkeret bidratt til nye kombinasjoner av molekyler. Ettersmaken er lang, og vinen er meget tilfredsstillende.

Gjenkjøp? - Ja. 

2007 A.Christmann Königsbacher Idig GG Riesling 
Fullmoden og aromatisk Riesling som like gjerne kunne vært Alsace eller Østerrike. Faktisk gikk forsamlingen i retning Østerrike og Grüner Veltliner. Duften har lime, grapefrukt og mango - i tillegg til en fast kjerne med et mer steinete preg. Vinen er usedvanlig fyldig, men likevel frisk. Dette er tysk Riesling som gjerne finner veien til min kjeller på ny.

Gjenkjøp? - Absolutt!


1996 Guy Charlemagne Champagne Mesnillésime Blanc de Blancs Grand Cru Brut
Det er 14 år siden jeg kjøpte denne, og den smaker fremdeles utrolig friskt. Det var omtrent umulig å få ut korken, og det er alltid et godt tegn for en champagne med alder. På duft er det glassepler og brødbakst, og i munnen er det kalk i en svært lineær smakskurve som fortsetter lenge etter at vinen er ute av munnen. Ingen tegn på alderdommelig svekkelse. Dette er min siste flaske, men jeg tror sikkert den vil vare lengre enn jeg. 

Gjenkjøp? - Absolutt!


2003 Bartolo Mascarello Barolo
Noe bruning her, og en duft i retning kirsebær, høstløv og litt tjære. Solid Barolo som neppe har de store fremtidsutsiktene, men som passet perfekt til boeuf bourgignon. Kjøpt på bruket i mai 2008.

Gjenkjøp? - Abolutt!

2001 Ratti Barolo Marcenasco
Ikke helt samme klasse som vinen over, men likvel godt drikke. Kom kanskje litt i kaldeste laget, og viste seg først fra den strenge siden. Ganske mørk på fargen med en svak antydning til bruning. Når den får mer luft og varme, er det roser og fioler, samt noe skogsbunn, som slår gjennom. Men under det hele ligger noen jernbanesviller på en varm sommerdag.

Gjenkjøp? - Jada. 

fredag 20. mars 2015

Auxey-Duresses og Monthelie 2012

Her kommer et par notater til - fra to mindre påaktede kommuner i Burgund. Prisene her er mye hyggeligere enn i bedre kjente kommuner i nærheten - som Volnay.

Prunier-Bonheur Auxey-Duresses 1er Cru Les Duresses  
En av de lyseste vinene i smakingen. Duft av fioler og litt jordbær. Den har også strukturelle elementer, men det er et stykke opp til de beste vinene i smakingen. Prisen på 281 kr. var den klart laveste i hele smakingen.

Bouchard Père et fils Monthélie 1er Cru Clos les Champs Fulliot
Denne vinmarken ligger kloss opp til to av de mest kjente i Volnay, men prisen er greie 331 kroner. Greie i dagens burgundermarked, vel å merke, der ingen priser vel kan sies å være greie. Denne vinen er mer kompleks enn den over - med god margin. Her er det mer lær og bringebær. I munnen er det et godt grep,og i slutten er det en del bitterhet. Jeg er sikker på at dette blir mye bedre - kanskje til og med riktig bra - om en fem-åtte år. Et godt kjøp, alt tatt i betraktning. 

onsdag 18. mars 2015

Carillon

8. mars hadde vi en smaking i Vitis Bergensis av burgundere i 2012 - årgangen. De fleste vinene hadde vi kjøpt på spesialslipp, så mange av disse finner du ikke i polets vanlige lister. Jeg starter med de to hvite, og resten av notatene kommer etter hvert.

Begge vinene kom fra François Carillon, og ikke broren Jacques. Domenet ble delt i 2009 mellom de to, og François' vinmarker er generelt noe høyere beliggende. Mine erfaringer er sort sett fra før denne delingen. Det hendte flere ganger at Carillons landsbyvin viste seg bedre enn 1er cru fra andre og mer omtykte produsenter. I 2012 var også F. Carillon årgangens overachiever hos Jancis Robinson.

F. Carillon Puligny Montrachet 2012  
Duft av litt smør og nøtter, fin friskhet i munnen og en harmonisk helhet. Stilen er lett og lekker. 

Jeg har kjøpt Carillon landsby-Puligny siden 2008, og de jeg har smakt (2008 og 2009) har vært meget gode kjøp. Jeg venter ikke noe annet av denne. 

F. Carillon Chassagne-Montrachet  1er Cru Les Chevenottes 2012
Vinmarken er den mest nordvestlige i landsbyen, og ligger et veikryss fra Montrachet. Den var litt reduktiv i starten, og det var noe "eikestøy" og svovel, men så slår det gjennom med hvite blomster og sitrus. Den legger på seg og får fylde, men er likevel langt fra noen "tung" burgunder. Selv til 540 kroner er dette et godt kjøp etter min fattige forstand. 

mandag 16. mars 2015

Sideshow

Ved Madeirasmakingen for omtrent tre uker siden - en fantastisk opplevelse - var det også litt champagne til å begynne med, og to velkvalifiserte viner i pausen. Her kommer noen notater. På champagnene skrev jeg ikke notater, så det er hukommelsen som må aktiveres.

Diebolt-Vallois NV (Dobbelmagnum)
Eieren hadde hatt denne vinen i egen kjeller i omtrent femten år, så den var ikke akkurat fersk. Men formatet betyr jo at den heller ikke var over høyden nødvendigvis. Det som var lettest å merke var den flotte fylden, og frukten som best kan beskrives som sitronterte. Flott vin!

Dom Perignon 1988
Her var duften av det diffuse slaget - den manglet fokus. Når den kom i munnen var det mye lettere å få tak på den: kaffe, treverk og snev av autolyse. God fylde, selv om ettersmaken var vel kort til å være en vin på dette nivået.

Disse to vinene ble servert blindt:

Chave 1996 Hermitage Blanc
Lys, lekker, duft av pære og druer. Duften er helt fabelaktig, og den tok meg til Loire og kanskje moden senthøstet Sancerre. Når jeg gjetter riktig i blindsmaking er det gjerne på hvitvin og duften, men her bommet jeg stygt. Men forklaringen kom da jeg faktisk smakte på vinen. Den var såpass syresvak at jeg vel hadde gått til Rhône, kanskje, om jeg hadde smakt på den før jeg kom med dommen.

Joly Clos de la Coulée de Serrant 1996
Her gjettet jeg faktisk rett. Det er mange år siden jeg smakte denne vinen sist, og da var det en av de beste vinene jeg hadde smakt. Dufter røyk og mandelkake. Både rik og frisk på den måten bare store viner kan være. Rett og slett fantastisk. Fremdeles.

lørdag 14. mars 2015

Madeira Serical

Dette er det siste av fire innlegg fra en enestående smaking 21. februar 2015. De foregående innleggene, blant annet med de eldste vinene, har stått de siste ni-ti dagene. Serical er den tørreste typen madeira.

Vinhos Barbeito Serical 1910
Dufter uteluftet klesvask og litt møbelpolish. Smaken er litt "grønn", men også med friske røde bær. Mest i retning rips med sprit, men her er også et snev av hasselnøttskall. Det gjelder i grunnen flere av vinene.

Araujo Serical 1891
Under alkoholen og oksideringen er det mye karamell. Medisinal, bitter og på grensen til plagsomt påtrengende i munnen. Den svir i munnen og på tunga, og er i overkant kantete. Burde vel vært luftet en uke.

Vinhos Barbeito Serical 1875? 1887? 
Kveldens 'mystery wine' - det var rett og slett umulig å lese årgangen på flasken, men årstallene over kom med gode begrunnelser uten at det var mulig å avgjøre sikkert. Vinen framsto som søt og intens, lekker og god, men i likhet med den over svei den i munnen.

D'Oliveiras Serical 1862
Vinen er hundre år eldre enn jeg. Ulikt vinene over er den ikke brutal mot munnen - kanskje er den i overkant langt ute på den andre kanten? Dufter litt karamell, nøtter og rosiner. Klart kveldens mest avdempede og lavmelte vin.

Konklusjonen etter disse fire innleggene og den sensasjonelle smakingen jeg fikk det privilegium å delta på? Madeira er svært god vin. En fellesnevner er konsentrasjon og munnfølelse. Mens burgundere er neseviner, er madeira munnviner. Alderen på disse vinene utfordrer fatteevnen, og evnen til å fremstå purung og frisk etter et århundre eller to er imponerende.

torsdag 12. mars 2015

Samlet gjeld

Vi vet at den norske staten, særlig gjennom Statens pensjonsfond utland (SPU) er rik, og at norske husholdninger er blant de mest forgjeldede på planeten. Men hvordan står det til sånn samlet sett? Ikke så bra.

Grafen over fra McKinsey forteller sitt (klikk på bildet for å gjøre det større). Den vertikale aksen forteller om den totale gjeldsutviklingen i et land fra 2007 til 2014, mens den horisontale forteller om total gjeldsgrad relativt til nasjonalproduktet. Som vi ser har ikke gjelden i Norge vokst så fryktelig etter finanskrisen, men det totale nivået er langt høyere enn vi liker å tro. Land som Tyskland og USA er mindre forgjeldede - totalt sett - enn Norge. Bare fem land har klart å krympe den totale gjelden i perioden. Og legg merke til Kina: der er det store - og negative ting - på gang!

Grafen under forteller om utviklingen totalt sett i verden fra 2007 til 2014. Den viser i klartekst noe jeg tidligere har pekt på her på bloggen: etter finanskrisen har ikke gjeldsproblemene blitt løst. De har blitt forverret. På verdensbasis er økningen i gjeld på svimlende 57 billioner dollar, eller 456 billioner kroner. Det er altså bare økningen. I forhold til de glade dagene fra årtusenskiftet og til finanskrisen, har både bedrifter og regjeringer økt sin gjeld fortere etter finanskrisen, mens husholdnignene og finanssektoren har tatt det litt mer med ro. Men gitt at det knapt er vekst å spore, går situasjonen fra vondt til verre for alle sektorer.

Land har altså ikke klart å låne seg ut av problemene, og deflasjon (fallende priser) er en utfordring svært mange steder. Ufattelige mengder med penger har blitt pøst ut, men etterspørselen har blitt liggende i dvale. I Nord-Europa, sier rapporten, er utfordringen gjelden i husholdningene og husprisene. Norge er ikke noe unntak.

Det som trengs er nye måter å betjene gjeld, og det er neppe noen vei utenom lave renter. Vi som har penger i banken går skrinne tider i møte. Men også andre aktiva vil miste verdi, for det må foregå en overføring fra de som har lånt ut til de som har lånt. Vanlige måter å betjene gjeld på fungerer ikke. Det betyr kollaps i aksje- og eiendomspriser. Det er slikt som ikke skjer gradvis men som plutselige hendelser.

Det er alltid ubehagelig. Men nå er dere advart.

onsdag 11. mars 2015

Brev fra en attenåring som heter Keith

Letters of Note har lagt ut brevet Keith Richards skrev til sin tante Pat et par måneder før jeg ble født. Det er absolutt leseverdig selv for folk som ikke er blodfans av Stones.

I tillegg til å vise den unge mannens entusiasme for musikken han skulle bli berømt for, så viser det også en velutviklet humoristisk sans og ungdommelig pågangsmot.

Men viktigst av alt, kanskje: den snart steindaude kunsten å skrive brev. RiP.

tirsdag 10. mars 2015

Madeira Boal

Flere madeiraviner fra smakingen 21. februar. Dette er vel det tredje av fire innlegg i denne serien, og de andre har kommet i nær fortid, og det siste (Serical) kommer ganske snart. Boal/Bual er den nest søteste varianten av madeira.

D'Oliveira Boal 1908
I forhold til vinene som er nesten et århundre eldre, så er denne meget mørk på farge. Dufter brent karamell og litt kaffe. Intens i munnen, og merkbart søtere enn de eldre utgavene og mindre harmonisk (kritikk på et meget høyt nivå!). I ettersmaken er de et umiskjennelig drag av appelsin.

Blandys Boal 1907
Rik duft av plommer, moreller og litt brent sukker. Frisk, lang og deilig. Intens og heftig i munnen. På tok for ung til tross for at den er godt over hundre år. En av de beste vinene denne kvelden.

Oscar Acciaioly Boal 1883
Litt sopp her sammen med madeirapreget. Fantastisk flott i munnen. Nesten umulig å spytte ut. Fantastisk syre og harmoni. En av mine favoritter.

Vinhos Barbeito Boal 1863
En av de søteste vinene denne kvelden. Toffin (karamell og melkesjokolade) med syre, kan man si. Sødmen er nesten påtrengende, men likevel en flott vin.

Oscar Acciaioly Boal 1837
Dufter av alt som er godt: marsipan, sjokolade, kake osv. Perfekt harmoni og svært lang. Sømløs vin. Smakingens eneste Master of Wine hadde denne på topp, og det var det ikke vanskelig å forstå.

En fare ved en slik smaking er at man blir "fartsblind": vinene er så fabelaktige, og kommer i en tett stim, og derfor kan man lett komme til å miste fotfestet og ikke forstå hvor gode de er. Men her var det ikke vanskelig å forstå, men kanskje noe vanskeligere å skille tydelig mellom dem.

mandag 9. mars 2015

Madeira Terrantez

Dette er tredje innlegget fra den eventyrlige Madeirasmakingen 21. februar 2015. De to eldste og den yngste vinen var hvite Madeiraviner laget på druen Terrantez. Den er nå bortimot utdødd på øya, men finnes på Azorene og brukes litt på fastlandet som blandingsdrue i Vinho Verde. (Bildet har ikke noe med smakingen å gjøre annet enn vintypen og året på den ene flasken.)

D'Oliveiras Terrantez 1971
Medisinal nese, litt tjære også, i munnen har den flott fylde allerede og tydelig fruktighet med florale innslag. Det er frukten som merkes best i den lange ettersmaken. Noen bemerker "kakedeig" om denne vinen, og det kan ha noe for seg. Min eneste kritikk er at den godt kunne hatt mer dybde - men sammenlignet med de andre vinene denne kvelden er dette rene barnerovet.

Oscar Acciaioly Terrantez 1802
Dette var året min tippoldefar Svein Olsen Skilleås ble født, og Beethoven gjør ferdig sin andre symfoni. Det var en stund siden, men vinen har ikke tatt noen skade av det. Heller tvert om. Her var det harmonien som regjerte, og det var lite om noen ting som stakk seg ut. Noen mente å merke nellik, men jeg er ikke så sikker. Lekker og intens, eleganse og harmoni. Litt bitterhet i slutten av ettersmaken - men det er fine greier. Kanskje den beste vinen denne kvelden? At man skulle få oppleve noe slikt! Dette klarte jeg ikke å spytte.

Oscar Acciaioly Barbeito Terrantez 1795
Kveldens eldste vin, og den eneste vin jeg har smakt fra det attende århundre. Fløyelsmyk duft, det er mykheten som preger munnfølelsen også, men den har likevel friskhet og god lengde. Harmonien regjerer også i denne vinen. En deilig vin som utvikler seg i glasset. Jeg lot siste slanten stå i en time eller to, og den var fantastisk og mer utviklet. Hvorfor jeg rangerer denne vinen under 1802 vinen over, så er det fordi den hadde mer spenst og nerve.

søndag 8. mars 2015

Madeira Malvasia

Malvasia er også kjent under anglisismen "Malmsey", og er den søteste varianten av Madeira. Vinene er gjerne mørke og rike men syren i disse vinene er heftig, så de blir fint balanserte likevel. Jeg har postet ett innlegg som forklarer noe om anledningen disse ble smakt. Denne kvelden var det ikke mange i denne stilarten, men her er de.

Vinhos Barbeito Malvasia 1875
Duften er søtlig, men her er det også syrlig duft i retning grapefrukt og pærer også. Søt, fyldig og god vin med intense syrer.

Oscar Acciaioly Malvasia 1836
Den siste vinen som ble servert denne kvelden, og den var blant de lyseste tross det jeg skrev over om stilartens kjennetegn. Det er de strukturelle kvalitetene som stikker seg fram her: svært konsentrert og meget lang. Blant de aller beste vinene eksepsjonelle kvelden.


torsdag 5. mars 2015

Hvordan blir noen terrorister?

Det er ikke å ta for hardt i å si at spørsmålet i tittelen er aktuelt. Jeg har som vanlig amatør lenge lett etter svarene, og noen har jeg funnet. (Bildet over er en parodi, selvsagt, men dette er blodig alvor.) Det er gjerne de negative svarene som er tydeligst. Her er noen:

Terroristene er ikke fattige og uten utdanning. Heller tvert om. Alle data tyder på at de jevnt over er bedre utdannede og står seg bedre materielt enn gjennomsnittet av befolkningen de utgår fra. Ikke så rart: de som er fattige har nok med å holde seg og sine i live.

Terroristene har sjelden vært voldelige eller forbrytere. Marc Sageman samlet en database med 400 terrorister, og bare fire av disse hadde vist noen som helst voldelige trekk før de begikk handlingene som kvalifiserte som terror. Det er godt under snittet i befolkningen.

Terroristene var ikke spesielt ideologiske eller religiøse. Vi har alle lest om IS-krigere og andre islamistiske terrorister som kjøpte Islam for Dummies før de la ut for å ofre sine liv, eller ta så mange som mulig, for troen.

Men det skjer åpenbart noe med disse. Mekanismen er kjent fra sosialpsykologien. I grupper som har et spesielt tyngdepunkt meningsmessig, vil gruppen som helhet og individene hver for seg utvikle seg mer og mer i denne retningen. Det skjer med andre ord en radikalisering, et slags race to the extreme. De halvhjertede presses ut, forestillingene om normalitet blir forskjøvet, og gruppemekanismer slår inn.

Motforestillinger blir tolket som svik, verdensbildet tegnes i stigende grad i svart og hvitt, og selv representerer man det gode. Når så motstanderne blir dehumanisert og samtidig tillagt aggresive hensikter, så er grunnlaget lagt. De aksepterer en fortelling som legitimererer terror

I dag er det islamistiske miljøer som er mest i fokus, men historien er stappfull av eksempler på slike miljøer og prosesser. Den spanske inkvisisjonen, stalinistene i Sovjet i 30-åra, SS-grupper, Bader-Meinhof, enhver samling nynazister, og så videre.

Men den mest potente trusselen mot vestlige samfunn i dag er og forblir islamistiske miljøer, og gitt verdensbildet i disse miljøene er det kun andre muslimer som har noe som helst håp om å kunne komme inn og bryte slike prosesser. Det er bare andre muslimer som kan utfordre disse miljøene, og derfor der det avgjørende at de faktisk oppsøker dem og griper inn.


tirsdag 3. mars 2015

Madeira Verdelho

Den 21. februar var jeg med på en en-gang-i-livet-opplevelse med vin. En venn inviterte til Madeirasmaking, og det var svært sjeldne og ikke mindre gamle viner som sto på programmet. Min erfaring med Madeira er begrenset, svært begrenset, og mine referanser er derfor få. Men jeg gjør så godt jeg kan, for det var et absolutt privilegium å få være med på dette.

Vinene har Madeira-preg (oksidert og utsatt for høy varme), naturlig nok, og for de av oss som ikke er vant med det tar det litt tid å merke andre kjennetegn på duft. Men det er først og fremst i munnen, og i munnfølelsen og den intense ettersmaken Madeira utmerker seg. De vinene jeg smakte er nok alle produkter av "Canteiro" metoden, der det er solens varme som utvikler vinen i en prosess som kan ta fra 30 til 100 år.

Disse vinene har først vært på fat lenge etter denne metoden, deretter en lang til på glassbeholdere, og i mange tilfeller også i svært lang tid på flaske. Det er klart det blir intense viner av slikt.

Jeg starter med de to vinene som hørte til i den nest tørreste kategorien - "verdelho". Det kommer flere notater med enda eldre viner etter hvert.

Vinhos Barbeito 1929 Verdelho
Fruktigere på duft en vinene som er tørrere. Rund og fruktig i munnen, riktig smooth. Det er nesten noe karamell her.

Blandys 1887 Verdelho
På duft er det kaffe og sjokolade. I munnen er den overraskende frisk. Det er litt furu her (men ikke furunål, og ikke noe plumpt). Meget harmonisk og integrert i munnen. Nydelig vin.

søndag 1. mars 2015

Inflasjon

Jeg våger den påstand at inflasjon blir et sentralt tema utover dette året.

Så langt har nesten ingen fokusert på denne utfordringen, men det er logisk at prisene vil øke i en åpen økonomi der valutaen har sunket i verdi i nær fortid. Grunnen til at det så langt ikke har skjedd i særlig grad, er at importører har lagre og dessuten kjøper valuta langsiktig. Men sikten er i de fleste tilfeller ikke lengre enn noen måneder, så i løpet av første halvdel av 2015 kommer prisøkninger til å bli merkbare på flere produkter.

Om appelsinene blir 5-10% dyrere merker vi det ikke så lett, men om du skal handle ny bil i år og den blir kostende 330.000 heller enn 300.000 er det lettere å merke. Og ikke minst vil de som skal forhandle lønn i vår merke det. Men skal devalueringen (for det er devaluering det er) gjøre jobben den er ment å gjøre, må ikke nulloppgjøret forstyrres. "Devaluering er som å pisse i buksa", husker jeg fra min oppvekst. "Det gir kortvarig varme". Kulden kommer brutalt tilbake fordi innsatsfaktorene blir dyrere, og dermed blir den fordelen eksportnæringene får med sine lavere priser i utenlandske valuta borte.

Det kan vi ikke ha noe av, siden fallet i oljeprisen fordrer at andre eksportnæringer fyller gapet. Derfor må inflasjonen bli høyere enn lønnsøkningene, og dermed får vi nedgang i kjøpekraften. Storbritannia har klart seg bra gjennom årene etter finanskrisen nettopp fordi britene har hatt en langvarig nedgang i kjøpekraften. Ledigheten har holdt seg lav i forhold til resten av Europa, men familiene har måttet kutte ned på forbruket.

Vi må vel helt tilbake til 80-tallet for noe lignende? Det kollektive minnet er skrøpelig, og det blir tungt å si farvel til (bortimot) stabile priser og en (virket det som) evig lønnsoppgang.


Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...