Skatt og fordøm!

Det du skatter får du mindre av! (Tabellen viser skatt på næringskapital i Norge) Så enkelt er det. Det er derfor det koster å kjøre gjennom bomringen eller å kjøpe alkohol. Det er selvsagt terskler her som på andre felt. Vanens makt er sterk, og opp til et punkt lar man seg ikke påvirke så mye, men så blir det for drøyt. 

Drøyt har det tydeligvis blitt for en del rikinger her i landet. Noen mer profilerte enn andre. Sveits er landet for både eks-skiløpere og eks-fiskere med betydelig næringsvirksomhet. Det er sikkert ikke bare flagget som er et stort pluss. Skatt spiller nok også en rolle. 

Med på turen får de hat og forakt fra de samme politikerne som har skattet dem ut av landet. Det spiller også en rolle. Dersom du blir uglesett for å lykkes, så bidrar det ikke til at du vil være lenge i landet. Insentiver, og skatt er et negativt insentiv, virker. Noen ganger positivt. Uten skattenivået i Storbritannia under Labours Harold Wilson hadde vi sikkert ikke fått Beatles-sangen "Taxman" og Keith Richards ville vel heller ikke flyktet til Nellcôte ved Nice der Exile on Main Street ble spilt inn. I Storbritannia ville de ha betalt 98% skatt, og de hadde gjeld å betale. Skatte-Exile ble løsningen. 

Men skatt må vi (det vil si stat og kommune) ha, og skatt må vi betale. Ingen krangler på det, og det er heller ikke skattenivået Sveits-flyktningene plages mest med men systemet. Systemet der man må betale skatt av næringsformue, enten den tjener inn penger eller ikke. Formueskatten er ikke - som moms, utbytteskatt og inntektsskatt - knyttet til en pengestrøm. Slik sett fungerer den som en straff for ikke å bruke opp pengene i banken eller verdiene i en bedrift. De som eier bedrifter må ta penger ut av virksomheten som den har skattet av, og betale utbytteskatt på dette, for å betale formueskatten sin. Slik tappes bedrifter for midler på en måte som få OECD land fortsatt gjør. Ikke Sverige, ikke Danmark, ikke Finland, og så videre. 

To bedrifter som ligger vegg i vegg, som gjør det samme og tjener det samme, kan få to ulike utfall år for år. Hvis den ene er eid av en norsk eier og den andre av en utenlandsk, må den norske ta ut ekstra utbytte (som beskattes) for å betale formueskatten. Det må ikke den som eies av utlending. 

Det synes umulig å få en debatt om skattesystemet i Norge uten at det utarter til en utskjelling av rikinger. Ikke for det, skatten på næringsformue har økt betydelig i Norge det siste år. Regjeringens økning av skatt på næringskapital er den største i Norges historie. Fra 2021 til 2022 er den mer enn doblet fra 7,2 mrd til 15,2 mrd (men noe av dette skyldes tilpasning til fremtidig skattenivå). Og mer skal det bli, om signalene fra Regjeringen og ikke minst budsjettpartner SV er til å stole på. Det skal virkelig svi å lykkes med næringsvirksomhet her i landet. 

Utbytteskatten øker også, fra 22 til 32 milliarder fra 2021 til 2022 (sier Finansdepartementet). Totalt betaler norske eiere ca. 47 mrd i formueskatt og utbytteskatt i 2022 (estimert). Det er omtrent det samme som det koster staten å sponse folks låneopptak (rentefradrag). 

Norske husholdninger er verdens mest forgjeldede, og hvert år blir de mer forgjeldet. Gjeldsveksten er år om annet på minst det doble av veksten i nasjonalproduktet og har lenge vært på et kritisk nivå. Ikke rart, når du får betalt på skatteseddelen for å ta opp lån. (Noe jeg skrev om for snart ti år siden, og fikk titusenvis av lesere på.) Hvis man skal se etter en løsning for penger i statskassen som også reduserer den norske overforgjeldingen, så har vi her en ordning som er overmoden for revisjon eller fjerning. 

(Dette ble skrivet over en uke før Statsbudsjettet legges fram.)

Charlie Watts RIP

"Alle" skriver om Charlie Watts nå etter hans bortgang i går, 24. august, og jeg kan ikke være dårligere. 

Det bør ikke være noe sjokk at en mann på 80 år dør, men sånn kan det likevel være når noen "alltid har vært der" og har fulgt deg i mange tiår. I Rolling Stones var han på mange måter det solide midtpunktet i et band der motsetninger kom og gikk, og mange andre medlemmer kom og gikk. Alle gikk godt over ens med Charlie, og mens det var mye styr rundt de fleste andre i bandet var Charlie legemliggjøringen av stil og eleganse, stoisk ro og deadpan humor. 

De to gjenlevende medlemmene fra originalbesetningen, Keith og Mick, har fra tidlige år vært det kreative musikalske sentrum. Men denne artikkelen av Alexis Petridis viser også hvordan Charlie har bidratt musikalsk og tematisk til låter der han ikke har fått kreditt. Det er nok mange andre også. 

Med sin personlighet var Charlie en stødig faktor i en vill verden, og en person man kunne relatere seg til uten noen sinne å ha møtt han. Han vil savnes! 

Gimme Shelter i enkelte bestanddeler

Overskriften er ikke helt riktig, men dette YouTube-klippet gir oss en sjanse til å høre enkelte deler av Rolling Stones beste stykke mye tydeligere. Det blir enklere å sette pris på, og forstå, det geniale.

Ikke minst er det Merry Clayton, nygift og gravid korsanger på 20, som får ryggmargen til å svinge med fra ca. 2:47 og utover et stykke. Hun ble vekt midt på natten, kom inn i studio, og sang for alt det hun var verdt - og vel så det. Den sørgelige delen av dette kommer frem i dette intervjuet, men kanskje enda bedre i denne artikkelen fra 2013. 

Fjasbokutfordring - del 3

På Fjasboka fikk jeg en utfordring fra min venn fra oppveksten, Brynjulf. Mange har vel sett disse på FB: 10 album på 10 dager. Album som gjorde et sterkt inntrykk i ungdommen, og som fortsatt gir målbare utslag på hjerterytmen. Selv satte jeg oppveksten/ungdommen til å ha gått over da jeg fyllte 20. Jeg har hørt mye etter det som jeg vil sette høyere, men ett sted får man sette grensen for ikke å overveldes av utfordringen. 

Siden mine to første var svært så forutsigbare, slår jeg denne gangen tilbake med en overraskelse. Den absolutte kvaliteten på dette albumet er under snittet for Stones, men her er det snakk om den personlige vinklingen. Dette var det første ferske albumet av Stones jeg kjøpte sommeren 1976 - som i mitt minne var lang og varm.

Jeg fikk den fra Tandy's Records 2. juni 1976. Jeg og min venn Lars hørte mye på den den sommeren, og straks jeg hører første akkord på "Hot Stuff" strømmer fjortissommeren på den trønderske landsbygda tilbake i utsøkt detalj. Prousts kaker dyppet i te kan ikke måle seg. 

Fjasbokutfordring - del II

Utfordringen kom om ti album fra ungdommen på ti dager. Album som fremdeles betyr noe for deg. Det første gikk på The Who, men nå har tiden kommet for Rolling Stones, og det må bli Let It Bleed fra 1969. Den har to av bandets aller beste låter. Kanskje DE to beste. Gimme Shelter og Midnight Rambler. Jagger/Richards helt på topp!

Albumet kom meg i hende 9. august 1976 fra Tandy's Records for £2.50. Jeg spiller det fortsatt. Ganske ofte. 

Keith Richards - Under the Influence

Tittelen på denne Netflix-dokumentaren spiller selvsagt på dobbelheten i det å være påvirket. Keith Richards er jo kjent for sitt langvarige heroinmisbruk, men her er det påvirkningen fra amerikansk folkemusikk og blues som står i sentrum. (Dette har jeg skrevet om Keith før på bloggen.)

Vi dekker noe av det samme som i hans selvbiografi i denne dokumentaren, men dette er selvsagt visuelt mer detaljert. Vi følger etter den slentrende bestefaren i Chicago, i sin egen hage, og andre sentrale steder. Vi møter folk som har noe viktig å si, hans gitar-Jeeves blant andre, og en serie med blueslegender. Det er også en rekke historiske filmklipp, og mange av disse har jeg aldri sett før.

Men først og fremst er det Keith som står i sentrum, og han forteller gjerne. Man kan lure på hvordan det kan ha seg at denne mannen spiller blues på en måte som får herdede amerikanske bluesutøvere fra the deep south til å strø om seg med superlativer. Enten han røyker, spiller gitar, eller røyker og spiller gitar (det vil si nesten hele tiden), så ler han. Harr-harr-harr. Dette må være den lystigste bluesgitaristen (og bassisten) noen sinne.

Konklusjon - Klar befaling (for alle musikkinteresserte)

Halloween Keith

Verden er ikke så stor. En venn av meg fra USA, viser det seg, vokste opp like ved huset til Keith Richards (han i Stones, vet du) i Weston, Connecticut. Dette fortalte han om å ha Keith i nabolaget i oppveksten:
"My little brother and his friends used to go to his house for Halloween and he once gave them a bottle of Jack Daniels- a story we laugh about to this day.."

Can't You Hear Me Knockin'?

Sommeren 1970 møttes The Rolling Stones for å gjøre ferdig et album som ble til Sticky Fingers. Flere av sporene var klare, blant annet Brown Sugar og Dead Flowers.

Keith og Charlie jammet, med Keiths gitar i en åpen G-stemming. Så skjedde det ting, og dette sporet ble skapt. Over har vi en tidlig versjon av Can't You Hear Me Knockin'?

At dette og andre spor dukker opp nå er ingen tilfeldighet, for i juni kommer en nyredigert utgave av Sticky Fingers.

Brev fra en attenåring som heter Keith

Letters of Note har lagt ut brevet Keith Richards skrev til sin tante Pat et par måneder før jeg ble født. Det er absolutt leseverdig selv for folk som ikke er blodfans av Stones.

I tillegg til å vise den unge mannens entusiasme for musikken han skulle bli berømt for, så viser det også en velutviklet humoristisk sans og ungdommelig pågangsmot.

Men viktigst av alt, kanskje: den snart steindaude kunsten å skrive brev. RiP.

Dartford Train Station

Artig å tenke på hva dette møtet har ført med seg. Noen burde skrive om rollen til togtabellene i rockens historie. Men kanskje noen har gjort det allerede?

Keith (snart) 70!

Hvis du på 70-tallet hadde satt penger på at Keith Richards ville bli 70 år, kunne du nå sett fram til en solid slump penger om en knapp uke. 18 desember er det 70 år siden han ble født.

I den anledning har Wall Street Journal sett nærmere på historien til "Street Fighting Man" og hvordan denne ikoniske låten ble til. Gjennom å høre på en tidligere versjon (over, fra YouTube) kan man lett slå fast at opptøyene i mai 1968 førte noe godt med seg, for det var etter disse at Keith og Mick endte opp med teksten. Det er ikke lett å tenke seg at "Pay Your Dues" ville fått samme oppmerksomhet - den originale opptaksmetoden til tross.

Jeg har hørt historien om hvordan melodien ble tatt opp på en av de første Philips kassettopptakerne med akkustisk gitar, men ikke før hørt detaljene om trommesettet.

Hvordan blir stor musikk til? Jeg tror mye ligger i det at hver sang bør ha sin egen stemning og atmosfære. Det er i alle fall ikke nok med musikalske ferdigheter og en god melodi. Keith er sikkert ikke den fremste instrumentalisten i sin generasjon, men han har vært bedre enn de fleste på nettopp det å skape stemning og atmosfære - og å tenke utenfor boksen som det heter.

Keith ser et mønster

Med en overskrift som denne kunne man laget mye morsomt og ironisk basert på hans noe utsvevende levesett i gamle dager, men det er noe annet som ligger under her og som på sett og vis kan fungere som en oppfølging til det jeg har skrevet før om hans eksepsjonelle selvbiografi Life.

I et morsomt intervju med The Boston Globe kommer det frem at han ser en tråd i sitt liv som handler mer om Stones enn om ham: 'That thread is how much I love Charlie Watts and actually how much I admire Mick Jagger for all of the work he does in front. You can take it for granted, but that man is incredible.'

Det er i alle fall et noe annet perspektiv enn det bildet som skapes av løssalgspressen, kanskje særlig i England. Daily Mail har gjerne vært langt fremme med det sensasjonelle om Stones, og de er ikke noe unntak i denne sammenhengen - se for eksempel denne artikkelen. Men også der kommer det fram - helt mot slutten - at det kreative forholdet deres ligner mer på et gammelt ekteskap enn et område der Geneve-konvensjonen har gyldighet.

Crossfire Hurricane (Blu-Ray)

Hvordan er det å være i stormens øye? Det synes å være spørsmålet som besvares i denne filmen. Stormen har The Rolling Stones i stor grad blåst opp selv, med god hjelp av Andrew Loog Oldham (deres første manager). Den er også av det langvarige slaget, 50 år sist sommer, akkurat som en norsk blogger jeg ikke skal nevne navnet på (kremt), og det er i anledning Stones' jubileum at denne ble produsert.

Jeg var riktig fornøyd med å ha valgt blu-ray formatet til denne filmen, for de mange tidligere ukjente opptakene var for en stor del i svart/hvitt, og de ble riktig kontrastrike og detaljerte i dette formatet.

De mange interessante opptakene er en grunn til å anbefale denne filmen, den andre er kommentarene fra de involverte. Særlig er det Bill Wyman, Charlie Watts, Mick Taylor og Ronnie Wood som har mest interessant å si denne gangen - kanskje fordi The Glimmer Twins har fortalt sin historie så ofte før? Men uansett, selv for en langvarig og svært opplest Stones-fan er det mye nytt å plukke opp, og det er også mye kulturkunnskap og glimt av visdom å ta med seg.

Fortellingen har et tyngdepunkt fra tidlige tider og til omtrent 1972, deretter er det en del rundt Keiths arrestasjon i Toronto i 1977, og så er det den store turneen tidlig på 80-tallet som blir avslutningen - selv om folkene sitter i 2012 og forteller historien.

Jeg vil også gjerne gjøre oppmerksom på at jeg for snart seks år siden her publiserte den endelige rangeringen av The Rolling Stones album.

Til slutt et sitat fra Bill Wyman: "Look at any member of this band. They're not normal people. We're all completely nuts in a certain way, aren't we?"

- Bill Wyman, 1987

Konklusjon - Klar anbefaling (men mest for fansen).

50 i juli

Jeg ble femti i sommer. Her er et bilde fra selve dagen som ble feiret i Sør-Frankrike. Samme dagen jeg ble født markerte Konrad Adenauer og Charles de Gaulle freden, etter tre store kriger mellom de to folk, i Reims i Champagne, og en storslått messe i byens fantastiske katedral. At denne markeringen falt sammen med min fødsel er selvsagt en tilfeldighet, men for meg knytter det ting sammen: historien, Europa og vinen. Hollande og Merkel (neppe like historiske figurer som de to fra 1962?) markerte også de femti i Reims samme dag som meg:

Uten sammenligning forøvrig: Fire dager senere, 12. juli, spilte The Rolling Stones sin første konsert i Marquee Club i London. Fire herrer var der for å markere de femti de også:

Bare tre av dem var med første gangen. Jeg legger derfor til et av de første bildene av gruppen, og anbefaler bildeserien i The Daily Telegraph.

La meg kort få legge til at en av de uventede effektene av å ha blitt et halvt århundre, er at et århundre ikke virker så uendelig lenge som det gjorde før. Historien har på et vis krympet for meg.

Alt var bedre før - i alle fall popmusikken

Det er ikke bare jeg som har blitt gammel: det var mer variasjon i musikken før. Da jeg leste artikkelen i lenken dukket plutselig "Sitting on a Fence" opp i min indre jukebox (se over: dobbelklikk gjerne). Jeg forstår god folk som er plaget av å høre stemmer, men for min del er jeg beriket over å ufrivillig høre mye musikk. I sommer har det særlig vært Stones "Sweet Black Angel" som har rullet og gått, i tillegg til Led Zeppelins "Ten Years Gone". Det er ikke nødvendigvis mine favoritter, og jeg har ikke den fjerneste ide om hvorfor akkurat disse sangene dukker opp når de gjør det. Det kan være en stemning, en assosiasjon, eller noe helt stokastisk som utløser det hele.

Men tilbake til artikkelen: Det er spanske forskere som har brukt arkivet "Million Song Dataset" med sanger fra perioden 1955 til 2010, og de fant at musikken har blitt høyere, og at variasjonen har blitt mindre. Vi som kjøpte våre første plater på 60-tallet har vårt på det tørre når vi hevder at musikken har blitt mindre variert. Akkorder, melodier og typer lyd viser et snevrere spenn enn før.

Moderne sanger har også færre instrumenter, og et smalere utvalg noter rett og slett. Det er kanskje derfor Brian Jones og hans sitar-klimpring dukket opp på min indre jukebox?

De spanske forskerne har også en oppskrift for å få eldre sanger til å høres mer moderne og nyskapende ut: færre instumenter, mer forutsigbar harmonisk progresjon, og fremfor alt høyere lyd.

Fri og bevare oss: Alt var bedre før!

Gimme Shelter (1973)

Etter siste innlegg hadde jeg ikke samvittighet til å la være å dele "Gimme Shelter" fra The Brussels Affair. Antakelig en av de aller beste versjonene som er spilt inn, og igjen ganske lik den på Bedspring Symphony (som er fra Wembley 9. september 1973). Denne er også opprinnelig fra Let It Bleed (1969).

Midnight Rambler Live i Brussel 1973

Skal jeg plukke en favoritt fra mitt favorittband The Rolling Stones må det blir "Midnight Rambler", Jagger/Richards' blues opera fra Let It Bleed i 1969. Nærmeste konkurrent til statusen er også på samme album: "Gimme Shelter". På albumet er den noe over seks minutter, mens i denne versjonen er den nesten 13 minutter. Her får man også anledning til å legge merke til musikeren Mick Jagger. I Keith Richards' Life sier Keef mye om Mick som sistnevnte kanskje ikke liker så godt, men han får full kreditt som musiker og særlig som munnspiller (noe i retning "verdensmester"). Her kan man forstå grunnlaget for en slik bedømmelse.

Denne downloaden, "The Brussels Affair", er omtrent den samme som bootlegen Bedspring Symphony som kanskje er den beste Stones-platen jeg har. Bildene til Lloyd Grossman er helt fantastiske.

Exile on Main Street Blues

I 1976 fikk jeg en liten single i myk plast fra læreren min. Den hadde vært inne i New Musical Express og var reklame for Stones' nye dobbelalbum i 1972, "Exile on Main Street". Her får Jagger nevnt svært mange av låtene på plata på kort tid. Voice-overen er ikke på den lille plastikk-skiva jeg har, og heller ikke den versjonen jeg har på en boot-leg.

Musikksmak og smak i sin alminnelighet

Det meste av det jeg skriver på bloggen har lite med faget mitt å gjøre. Det er en arbeidsdeling. Men denne gangen må jeg bare skrive om noe jeg har en profesjonell interesse i: smak. Det er ingen objektive kriterier for hva som er bra og ikke, men om noen ting er det omtrent universell enighet. David Hume er mest kjent for å ha skrevet om dette i "Of the Standard of Taste" fra 1757, og jeg har også vært innom problematikken i ting jeg har skrevet om vin for Vinforum.

Som før nevnt driver jeg og leser Keith Richards' Life til langt på natt hver natt. Den er utrolig velskrevet - noe medforfatter James Fox kan ha en del av æren for - men den er også full av skarpe observasjoner, vittige anekdoter og generelt mange dype innsikter. Der har jeg nok Keef som hovedmistenkt.

Blant annet skriver han om musikksmaken til han selv og Mick Jagger: Mick and I had a totally identical taste in music. We never needed to question or explain. It was all unsaid. We'd hear something, we'd both look at each other at once. ... We'd hear a record and go, That's wrong. That's faking. That's real. It was either that 's the shit or that isn't the shit, no matter what kind of music you were talking about. ... But there was a very definite line of what the shit was and what whasn't the shit. Very strict. (Life, s. 84)

Hvor kommer slike dommer fra? Når det gjelder fenomen som virkelig berører meg er jeg på samme måten. Og hvordan kunne Keef og Mick være så til de grader på linje når det ikke var objektive kriterier som lå til grunn?

Disse to svært så offentlige personene illustrerer bare noe mange har opplevd. Særlig i tenårene er det en grunnleggende erfaring at vennskap bygges på samstemt estetikk. Er det et sosialpsykologisk fenomen? Ikke i bunn og grunn: man behøver ikke en gang å være på samme kontinent for å vite at den/de andre mener det samme som deg. Det er heller ikke et massefenomen - for slike ting er mer subkultur enn noe annet.

Uansett hva det grunner seg i: det uttrykkes svært treffende i Life.

Det neste innlegget på bloggen her blir innlegg nummer 500. Tenk det! 500!

Keith igjen

Man skal ikke bedømme en bok etter omslaget sies det. Men jeg våger å bedømme før omtalte Keith Richards Life etter 34 sider: den er strålende. Unputdownable og alt det der. Den ligger på nattbordet mitt nå, og det lover dårlig for nattesøvnen framover. Hvis jeg er uvanlig gretten i dagene framover har du en sannsynlig årsak her.

Han har hatt god hjelp av James Fox, det tror jeg nok, men den er rik på humor, selvinnsikt og er et tidsbilde så godt som noe annet. Jeg er nok langt mer enn alminnelig oppdatert og opplest på Rolling Stones, men selv de med et perifert forhold til bandet og et negativt inntrykk av Keef vil ha stor glede av å lese boka. Eller rettere sagt: de 34 første sidene i alle fall.

(Bildet: her, i dette huset i Chastillian Road, bodde Keith Richards som barn. Ut døra og ned første gate til venstre, i Denver Road, bodde en gutt på samme alder: Michael Phillip Jagger. Nå er det en blomsterbutikk, Darling Buds of Kent, i første etasje der Keith bodde. Han var der på besøk nettopp.)