Vi dekker noe av det samme som i hans selvbiografi i denne dokumentaren, men dette er selvsagt visuelt mer detaljert. Vi følger etter den slentrende bestefaren i Chicago, i sin egen hage, og andre sentrale steder. Vi møter folk som har noe viktig å si, hans gitar-Jeeves blant andre, og en serie med blueslegender. Det er også en rekke historiske filmklipp, og mange av disse har jeg aldri sett før.
Men først og fremst er det Keith som står i sentrum, og han forteller gjerne. Man kan lure på hvordan det kan ha seg at denne mannen spiller blues på en måte som får herdede amerikanske bluesutøvere fra the deep south til å strø om seg med superlativer. Enten han røyker, spiller gitar, eller røyker og spiller gitar (det vil si nesten hele tiden), så ler han. Harr-harr-harr. Dette må være den lystigste bluesgitaristen (og bassisten) noen sinne.
Konklusjon - Klar befaling (for alle musikkinteresserte)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar