Keith ser et mønster

Med en overskrift som denne kunne man laget mye morsomt og ironisk basert på hans noe utsvevende levesett i gamle dager, men det er noe annet som ligger under her og som på sett og vis kan fungere som en oppfølging til det jeg har skrevet før om hans eksepsjonelle selvbiografi Life.

I et morsomt intervju med The Boston Globe kommer det frem at han ser en tråd i sitt liv som handler mer om Stones enn om ham: 'That thread is how much I love Charlie Watts and actually how much I admire Mick Jagger for all of the work he does in front. You can take it for granted, but that man is incredible.'

Det er i alle fall et noe annet perspektiv enn det bildet som skapes av løssalgspressen, kanskje særlig i England. Daily Mail har gjerne vært langt fremme med det sensasjonelle om Stones, og de er ikke noe unntak i denne sammenhengen - se for eksempel denne artikkelen. Men også der kommer det fram - helt mot slutten - at det kreative forholdet deres ligner mer på et gammelt ekteskap enn et område der Geneve-konvensjonen har gyldighet.

Midnight Rambler Live i Brussel 1973

Skal jeg plukke en favoritt fra mitt favorittband The Rolling Stones må det blir "Midnight Rambler", Jagger/Richards' blues opera fra Let It Bleed i 1969. Nærmeste konkurrent til statusen er også på samme album: "Gimme Shelter". På albumet er den noe over seks minutter, mens i denne versjonen er den nesten 13 minutter. Her får man også anledning til å legge merke til musikeren Mick Jagger. I Keith Richards' Life sier Keef mye om Mick som sistnevnte kanskje ikke liker så godt, men han får full kreditt som musiker og særlig som munnspiller (noe i retning "verdensmester"). Her kan man forstå grunnlaget for en slik bedømmelse.

Denne downloaden, "The Brussels Affair", er omtrent den samme som bootlegen Bedspring Symphony som kanskje er den beste Stones-platen jeg har. Bildene til Lloyd Grossman er helt fantastiske.

Keith igjen

Man skal ikke bedømme en bok etter omslaget sies det. Men jeg våger å bedømme før omtalte Keith Richards Life etter 34 sider: den er strålende. Unputdownable og alt det der. Den ligger på nattbordet mitt nå, og det lover dårlig for nattesøvnen framover. Hvis jeg er uvanlig gretten i dagene framover har du en sannsynlig årsak her.

Han har hatt god hjelp av James Fox, det tror jeg nok, men den er rik på humor, selvinnsikt og er et tidsbilde så godt som noe annet. Jeg er nok langt mer enn alminnelig oppdatert og opplest på Rolling Stones, men selv de med et perifert forhold til bandet og et negativt inntrykk av Keef vil ha stor glede av å lese boka. Eller rettere sagt: de 34 første sidene i alle fall.

(Bildet: her, i dette huset i Chastillian Road, bodde Keith Richards som barn. Ut døra og ned første gate til venstre, i Denver Road, bodde en gutt på samme alder: Michael Phillip Jagger. Nå er det en blomsterbutikk, Darling Buds of Kent, i første etasje der Keith bodde. Han var der på besøk nettopp.)