Så kan vi stole på det som står i Life? Vi som abonnerer på The Times online kan lese lange utdrag på nettet i påvente av publiseringsdatoen 26. oktober.
“You only get the truth from me,” he likes to boast. Well, up to a point. His is a truth filtered through a lifetime of anecdotal repetition and distorted by constant self-justification, a truth made up of soundbites". (Neil McCormick i Daily Telegraph). Er det egentlig noe annerledes med oss, som ikke er i offentlighetens søkelys hele tiden?
From the sublime to the banal: Nylig fikk jeg anledning til å sjekke noe av mitt eget minne om meg selv: at jeg var elendig til å tegne da jeg gikk på skolen. Jeg er elendig nå, og hadde hørt eller trodd jeg hadde hørt - at jeg var dårlig. Jeg var flink til alt annet - bortsett fra ballspill og slikt - så da måtte jeg vel være ekstra elendig i tegning? Men da jeg gikk gjennom mine etterladenskaper i forbindelse med at vi ryddet huset på Skilleås oppdaget jeg gode tegninger som åpenbart var tegnet av meg selv. Minnet var ikke til å stole på - historiene og anekdotene forsterker seg selv.
Våre egne liv er antakelig også invadert av fordreide minner og selvforsterkende halvsannheter, og trolig på mer sentrale områder enn tidlige tegneferdigheter. Få av oss har behov for å beskytte så sterke merkevarer som Keith Richards, men selvbildet har vi nok behov for å holde styrket og polert. Da er det greit at vi slipper å få det gjennomlyst av medias søkelys. Keith slipper nok å bli gått for nøye etter i sømmene - til det er historiene for gode. Men alle skjønner jo det han sa til McCormick: "There’s nobody like Keith Richards that would ever be alive. No way."
Men jeg skal lese alt - som jeg har lest det meste som er kommet om Stones siden 60-tallet. Noe av det beste er According to the Rolling Stones, mens Barbara Charones Keith Richards er morsom men mytologiserende.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar