Begrunnelse for karakterer

Karakterer har vært en del av min hvedag de siste 35 årene, med noen korte avbrudd. Jeg har fått og gitt karakterer, og har også behandlet klager på disse og begrunnet karaktergivningen. Nå blir en ordning med obligatoriske karakterbegrunnelser prøvd ut ved Universitetet i Oslo, og "alle" studenter har kastet seg på dette og forlanger det for sine institusjoner. Begrunnelsen (sic) er at dette vil øke læringsutbyttet, og føre til færre klager på karaktersettingen fra studentene. Mon det!

Jeg forstår at dette kan virke som en god idé, men frykter at det som ligger til grunn er et noe forfeilet bilde av hvordan eksamener vurderes. Dersom dette blir en fast ordning for alle eksamener på alle fag kan det føre til det økonomene kaller "eksternaliteter" - i dette tilfelle tap som ikke bæres av dem som burde bære dem. Jeg skal forsøke å begrunne begge deler.

Det finnes sikkert fag, også på Universitetene, der karaktergivningen er noe i retning objektiv. Man kan ha rett eller feil, og komme fram til svaret på en god eller en dårlig måte. Vi kjenner det fra prøver i matematikk på skolen der antallet rette svar bestemte karakteren. Her hvor jeg underviser har vi noe slikt på "breddetesten" på ExPhil. Syv rette av ti spørsmål gir bestått, og spørsmålene er basert på fakta om filosofer og deres tenkning. Hvor mye forståelse dette avslører vites ikke. Vi bruker prøven for å få studentene til å lese boka og ta notater på forelesningene. Forståelsen avslører de, mener vi, i skrivingen av semesteroppgaven. Det er den som får karakterer fra A til F (eller fra "Absolutt fabelaktig" til "Fiasko", som jeg forklarer disse bokstavene med).

Men de fleste eksamenene våre er av en slik art at vurderingene ikke lar seg begrunne rent objektivt. Forståelsen kan være mer eller mindre god, og resonnementene svake eller sterke. Og om de er det - svake eller sterke - er det ikke mulig å avgjøre "objektivt". Et kjent kriterium for å få karakteren "A" er "høy grad av selvstendighet" - og hvordan avgjør man det? Det er naturlig nok ved skjønn. Det er taus kunnskap: man kan ikke eksplisere hva som ligger til grunn for anvendelsen av dette skjønnet. Det som ligger til grunn er naturlig nok flere år med studier og undervisning, tenkning, skriving og diskusjoner. Hvordan skal man begrunne noe i løpet av noen setninger ut fra dette?

Begynner man å begrunne karakterer FØR eksamenene gis, får man en situasjon der studentene kan følge begrunnelsene slik at de skriver en oppgave til A. Faren her er at man spesifiserer hva en besvarelse må inneholde, og slik lager en "oppskrift" på en god besvarelse. Vridingen fra selvstendig tenkning og over til fakta-basert reproduksjon av kunnskap er en innebygd fare i en slik utvikling.

En annen fare er at formalia får større betydning. Det er lettere å begrunne en dårlig karakter med det at referansene var ført på en feilaktig måte enn at forståelsen av Descartes argumenter var overfladisk og lite selvstendig. Noen mener at begrunnelsene som nå kreves vil gjøre studentene bedre i stand til å begrunne sine klager - og da har vi det gående. Studenten som får manglende referanser påvist vil ikke klage: det er et objektivt faktum. Studenten som får beskjed om at forståelsen er for grunn vil klage og si at "min forståelse er dyp nok til en bedre karakter". Hvilket objektiv faktum kan man da svare med?

Feil og vilkårlighet forekommer. Det er sjelden, men det forekommer også på Universitetene som ellers der mennesker finnes. Da kan studentene klage og få oppgaven vurdert av andre. Min frykt for obligatoriske begrunnelser er at de på mer eller mindre subtilt vis vil vri eksaminering og deretter undervisning over på objektivt målbare størrelser, og dermed svikte universitetenes århundrerlange misjon med å fremme kritisk tenkning og refleksjon, originalitet og uforskningstrang.

Veien til helvetet er, som vi vet, brolagt med gode hensikter. Med eller uten begrunnelser.