Slutten for universelle stønader?

Det framlagte statsbudsjettet bød ikke på de store sjokkene. Naturligvis er det for lite til forskning og utdanning, men i det store og hele er det meste som før. Pengene strømmer inn, og vi har pe-eng på bok som finansministeren fra Toten vet å fortelle oss.

Om ti år, derimot, er utfordringene her. I Bergens Tidende i går fikk vi høre fra kolleger borte på Samfunnsøkonomi at skattene må opp med 17% fra 2020 hvis vi skal holde på dagens velferdsnivå. Vi har hørt det før, og vi får høre det oftere og oftere framover: utgiftene vil overstige inntektene fra og med 2020. Færre må betale for flere. Dagens velferdsnivå kan bare beholdes dersom vi enten tjener utrolig mye mer enn i dag, eller vi må betale mer i skatter.

Grovt sett er det tre muligheter:

1. Skattene må opp med 17% (etter de tallene samfunnsøkonomene bruker)
2. Velferdsytelsene må ned tilsvarende
3. Omfanget av hva som er statens oppgaver må krympe

Storbritannia sliter med store underskudd på statsbudsjettet og må gjøre noe NÅ - ikke i 2020. Der har regjeringen nå foreslått at barnetrygden fjernes og blir erstattet av en behovsprøvet ytelse fra 2017. De som tjener mer enn £44.000 vil ikke lenger få barnetrygd, noe som bryter med prinsippet om universelle ytelser.

Universelle ytelser har vært en bærebjelke i de fleste vestlige velferdssamfunn siden krigen - ikke bare i Norge, Norden og Storbritannia. Men de fleste som mottar stønaden trenger den jo ikke. Vi mottar også barnetrygd, men det vil være feil å si at vi trenger den. Den er en slags negativ skatt for de som har barn, men neppe avgjørende for at vi velger å ha barn. Men endringene i Storbritannia reiser flere interessante spørsmål:

• Vil støtten til slike ytelser i befolkningen gå ned når ikke alle får den?

For min del vil jeg vel si at den lettere viser sin berettigelse når den går til de som trenger den, heller enn til familier som sitter godt i det. Å ta penger gjennom skatter og avgifter for så å gi dem tilbake igjen bør ha en bedre begrunnelse mener nå jeg. Studenter og lavinntektsfamilier kan gjerne få mer, og vi ingenting.

• Behovsprøving innfører terskler som gjør det mindre attraktivt å tjene mer.

Dette er en høyst reell utfordring for et nytt system: tjener du mer gjennom å jobbe mer, for eksempel, mister du ytelser (som f.eks. denne stønaden som skal innføres i Storbritannia), og det blir fort mer attraktivt å leve på stønadene. Utfordringen gjelder alle ytelser eller skatter med terskler, som f.eks. toppskatten, og synes uløselig. Flate skatter og ytelser løser disse problemene, men har ingen utjevningseffekt eller målrettethet.

Løsningen blir ofte glidende overganger, men problemet blir aldri borte. Det gjelder alle universelle stønader - og også alle skatter.

Jeg er i tenkeboksen med hensyn til universelle ytelser, og også hva løsningen skal være for velferdsstaten under byrden av eldrebølgen. Men det er god grunn til å følge Storbritannia nøye framover, for ubehagelige valg vil vi også bli stilt overfor her til lands. Ganske snart.