Bob Dylan, "Hurricane" Carter og "poetic licence"

Siden jeg kjøpte Bob Dylans "Desire" 16. august 1976 har sangen "Hurricane" vært en del av lageret i min interne MP3 spiller. Dylan er ingen favoritt-artist for meg, men denne sangen har en filmisk kvalitet i teksten som fikserer den i minnet. I sommer har den vært en del av en samling av 70-tallslåter som har spilt i bilen, og jeg har hørt den flere ganger enn jeg setter pris på. Jeg mente også å ha lest - ganske nylig - at Dylans tekst er feil. (Bildet: politiets åstedsbilde fra baren)

"Alle" tror at Göring sa at "når jeg hører ordet 'kultur' løsner jeg sikringen på min pistol" - men det var det en skuespiller som sa. Göring sa det, såvidt vi vet, aldri. Heller ikke Göbbels. Filmer, teaterstykker - og kanskje sanger? - har evnen til å skape en ny historisk "realitet" som er falsk.

Rubin "Hurricane" Carter (1937 - ) ble frikjent i 1985 og lever i Canada. Jeg vet ikke om han var skyldig, og frikjent er frikjent, men uansett hvor dyktig Dylan må være som musiker har han ikke noen priviligert tilgang til sannheten.

Denne veldokumenterte siden, full av henvisninger til bevismateriale, kart, bilder og mye annet, viser etter min mening på en svært overbevisende måte at Dylan "myrder sannheten".

Det ble også laget en film basert på Carters bok. Den var heller ikke spesielt nøye med sine fakta, etter det jeg kan se.

I det store bildet er dette små ting, og det har kanskje blitt en god sang (?) og en god film (?) av det, men problemet med fiksjon som skaper et historisk bilde vil ikke forsvinne så lett. Kildekritikk og bevissthet rundt menneskelige svakheter i forbindelse med persepsjon og hukommelse, er nødvendig dersom fortiden skal være noe man kan lære av. Her er hele siden med dokumentasjon omkring mordene i baren. Solide saker, så langt jeg kan vurdere.