Rimeligere hvit burgunder er det vanskelig å finne, og som jeg tidligere har skrevet her er produsenten som oftest riktig så stødig. Men! Dette var ikke mye å skryte av. Nondescript var det ordet som falt meg i hu - og da jeg spurte hun som satt på andre siden av bordet brukte hun også nøyaktig det samme ordet. Den var grei, men totalt intetsigende. Når jeg luktet riktig nøye på den var det et snev av noe urent, men det var knapt merkbart. Kanskje var det "snikkork" - den typen TCA som ikke stinker våt papp men som bare kutter alle aromatiske kurver tvert av? Flasken har skrukork, men TCA kan ha andre kilder. Kanskje en flaskefeil? Jeg vet ikke, men konklusjonen er klar likevel:
Gjenkjøp? - Nei!
Grüner Veltliner Alte Reben 2001 (Bründlmayer)
Jeg hadde en periode da jeg kjøpte en del Grüner Veltliner (heretter GV) for å se hvor godt de lagret. Det tar naturlig nok sin tid, men nå har jeg begynt å åpne noen av dem. Dette lover godt. Det mest merkbare er en tydelig honningtone over lime og mineraler. Tross de ni årene siden vinhøsten er det tydelig modning, men ingen aldringstegn å spore. Vinen er knallgod, men uten så mange lag av kompleksitet.
For åtte år siden var det en smaking i London med de beste eksemplene på chardonnay viner, fra Frankrikge og fra USA, og GV fra Østerrike. GV'ene vant klart, og Bründlmayer kom på toppen av pallen. Resultatene kan leses her. Og vinnerne driver ikke og oksiderer prematurt.
Gjenkjøp? - Oh, yes.
1 kommentar:
Oppdatering: etter tre dager under vakuumkork i kjøleskap, så var Grüneren merkbart bedre og mer interessant. Ingen hast med denne, vil jeg konkludere.
Legg inn en kommentar