Fjasbokutfordring - del 4

Fjerde del av fjasbokutfordringen - og da er tiden overmoden for å ta noe fra Led Zeppelin. Jeg har hørt gjennom produksjonen i løpet av siste år, og selv om det er ganske så forutsigbart så må jeg ta fireren.

Dette var min introduksjon til rockegudene. Mesteren som veiledet novisen var min avdøde venn Tor Inge. Få har vært sterkere i noen tro noen gang - om at Led Zeppelin var frelseren, gjenkomsten og den hellige ånd. Vekslingen mellom sarte folketoner og beinhard rock satt som et skudd. Om jeg skulle vakle mellom denne og noe annet album setter "When the Levee Breaks" saken på plass. Trommene som dundrer som tordenværet, og munnspillet som uler som demoner på speed... Bandets aller beste låt noen gang, og med dype røtter i Mississippi (McCoy og Memphis Minnie).

Skulle noen ta fra meg Zep-samlingen men la meg beholde ett album var saken klar. Jeg ville ikke klart meg uten "Levee". 

Rock GPS

Jeg liker å ha rede på lokalisering. Hvor er det noe skjer, og hvor skjedde det? Jeg har brukt mye tid over kart, og mye tid i nærheten av en aktiv platespiller. Nå kom jeg over et nettsted som kombinerer disse to syslene på en flott måte. Det måtte jo hete rockandrollgps.com. 

Over ser man Bron-Yr-Aur der Led Zeppelins Robert Plant og Jimmy Page skrev mye av deres beste materiale. På dette nettstedet kan man også se bilder av den brannen som inspirerte "Smoke on the Water", for eksempel. Hotellet der Keith Moon endte opp med bilen i svømmebassenget, og The Spanish Castle Jimi Hendrix gjorde berømt er andre steder som blir behørlig registrert og omtalt. 

Her kan jeg komme til å bruke en del tid. 

It Might Get Loud (DVD)

Tre gitarister fra tre generasjoner kommer sammen og snakker og spiller - det er hovedingrediensen her, men likevel er det mye materiale på hver av de tre. De følges også separat, og deres musikalske utvikling blir dekket. Her er det ikke mye overfladisk dilldall - det er musikere og musikknerder som er målgruppen, ikke hoi polloi. Filmens nettside finner man her, og omtalen i Wikipedia her.

Det er lenge siden jeg var begeistret for U2 (ganske nøyaktig 31 år siden), men David Howell Evans kom godt fra dette programmet. At stakkaren, en gubbe på min alder, fremdeles er kjent som The Edge skal jeg ikke henge meg opp i. Heller ikke at han alltid opptrer med en strikkelue - jeg går ut fra at han som jeg har blitt drygt tynn i hyssingen og i hvert fall ikke har kjøpt seg en parykk. Han gir et svært sympatisk inntrykk, og har mye fornuftig å si om gitarspill og musikk.

Jack White (født John Anthony Gillis) var, kremt, ukjent for meg før denne DVDen. Jeg har ikke holdt meg oppdatert på rock siden ca. 1987, og må betale prisen for det. Det som er klart etter dette programmet, er at han har mer musikk i lilletåa enn andre musikere i hele kroppen. Eksentrisk, og svært bevisst på å være eksentrisk, det er han, men her viser han her en rotfestet anarkistisk og jordnær tilnærming til musikken. Instrumenter lager han gjerne selv. Han er god grunn nok i seg selv til å se dette programmet - om igjen og om igjen.

Likevel, for min del er det Jimmy Page som er helten i denne trioen, og et høydepunkt for meg var å bli med inn i Headley Grange der Led Zeppelin IV ble spilt inn, og se trappehallen der trommene til "When the Levee Breaks" (kanskje min Led Zep favoritt) ble spilt inn. En ting er å lese om hvordan trommene ble spilt inn i trappegangen der - noe annet å se det med selvsyn. (Se også "Når demningen brister" fra tre år siden).

Denne halvannen timen er et innslag som sikkert dukker opp på NRK3 eller NRK2 en sen kveldsstund eller på natterstid (eller det har allerede skjedd). Likevel, jeg er glad for å ha kunnet bestemme når jeg ville se det - og glad for å kunne plukke det fram når trangen kommer over meg. Til fem fattige pund var det heller ikke noe stort økonomisk løft.

Konklusjon - Klar anbefaling (for serrrriøst musikkinteresserte)

Alt var bedre før - i alle fall popmusikken

Det er ikke bare jeg som har blitt gammel: det var mer variasjon i musikken før. Da jeg leste artikkelen i lenken dukket plutselig "Sitting on a Fence" opp i min indre jukebox (se over: dobbelklikk gjerne). Jeg forstår god folk som er plaget av å høre stemmer, men for min del er jeg beriket over å ufrivillig høre mye musikk. I sommer har det særlig vært Stones "Sweet Black Angel" som har rullet og gått, i tillegg til Led Zeppelins "Ten Years Gone". Det er ikke nødvendigvis mine favoritter, og jeg har ikke den fjerneste ide om hvorfor akkurat disse sangene dukker opp når de gjør det. Det kan være en stemning, en assosiasjon, eller noe helt stokastisk som utløser det hele.

Men tilbake til artikkelen: Det er spanske forskere som har brukt arkivet "Million Song Dataset" med sanger fra perioden 1955 til 2010, og de fant at musikken har blitt høyere, og at variasjonen har blitt mindre. Vi som kjøpte våre første plater på 60-tallet har vårt på det tørre når vi hevder at musikken har blitt mindre variert. Akkorder, melodier og typer lyd viser et snevrere spenn enn før.

Moderne sanger har også færre instrumenter, og et smalere utvalg noter rett og slett. Det er kanskje derfor Brian Jones og hans sitar-klimpring dukket opp på min indre jukebox?

De spanske forskerne har også en oppskrift for å få eldre sanger til å høres mer moderne og nyskapende ut: færre instumenter, mer forutsigbar harmonisk progresjon, og fremfor alt høyere lyd.

Fri og bevare oss: Alt var bedre før!