John Cale - Thoughtless Kind

Fra M:Fans - en nyinnspilling av hans Music for a New Society fra 1982 - har jeg tidligere lagt ut "Close Watch" her på bloggen. Her følger den andre store favoritten min, "Thoughtless Kind".

Det er ikke musikk for alle, og slettes ikke easy listening, men jeg er fullstendig overveldet. Jeg må begrense meg selv fra å spille denne omtrent hele tiden i bilen.

Music for a New Society var en suksess hos kritikerne, og en fiasko i butikken. Den kommer med M:Fans som et dobbeltalbum, men jeg må si jeg klart foretrekker nyinnspillingen.

10cc - How Dare You? (Album)

Lenge hadde jeg ikke platespiller. Min lille datter klarte ikke å holde fingrene unna stiften, og to ganger måtte jeg investere i ny stift til stygge priser. Etter det la jeg den brakk til jeg var sikker på at stiften var trygg. Veldig sikker. Det er ikke så lenge siden jeg fikk montert ny pick-up.

Etter at par Stones-album var jeg klar for en annen gammel favoritt - den i tittelen her. Jeg "kan" hele albumet omtrent utenat, men det er sikkert 20 år siden jeg hørte det. Gjenhøret ble meget hjertelig.

Wikipedia klassifiserer dem som art rock band, og det kan vel ha noe for seg, men denne gruppa fra Nord-England har på dette albumet laget det mest perfekte og intelligente pop-albumet jeg tror jeg har hørt noen gang. Fullt av klassiske referanser, plutselige forandringer i tempi, instrtumentering og annet - så høres det likevel helt perfekt og harmonisk ut uten noen gang å bli tamt. "Don't Hang Up" og "I'm Mandy Fly Me" er personlige favoritter. Sheer genius!

Musikken er fenomenal, og tekstene ligger ikke langt bak. Var du for ung i 1976 (jeg var 14) til å få det med deg, så er sjansen her fremdeles.

Konklusjon? - Klar befaling! 

Alt var bedre før - i alle fall popmusikken

Det er ikke bare jeg som har blitt gammel: det var mer variasjon i musikken før. Da jeg leste artikkelen i lenken dukket plutselig "Sitting on a Fence" opp i min indre jukebox (se over: dobbelklikk gjerne). Jeg forstår god folk som er plaget av å høre stemmer, men for min del er jeg beriket over å ufrivillig høre mye musikk. I sommer har det særlig vært Stones "Sweet Black Angel" som har rullet og gått, i tillegg til Led Zeppelins "Ten Years Gone". Det er ikke nødvendigvis mine favoritter, og jeg har ikke den fjerneste ide om hvorfor akkurat disse sangene dukker opp når de gjør det. Det kan være en stemning, en assosiasjon, eller noe helt stokastisk som utløser det hele.

Men tilbake til artikkelen: Det er spanske forskere som har brukt arkivet "Million Song Dataset" med sanger fra perioden 1955 til 2010, og de fant at musikken har blitt høyere, og at variasjonen har blitt mindre. Vi som kjøpte våre første plater på 60-tallet har vårt på det tørre når vi hevder at musikken har blitt mindre variert. Akkorder, melodier og typer lyd viser et snevrere spenn enn før.

Moderne sanger har også færre instrumenter, og et smalere utvalg noter rett og slett. Det er kanskje derfor Brian Jones og hans sitar-klimpring dukket opp på min indre jukebox?

De spanske forskerne har også en oppskrift for å få eldre sanger til å høres mer moderne og nyskapende ut: færre instumenter, mer forutsigbar harmonisk progresjon, og fremfor alt høyere lyd.

Fri og bevare oss: Alt var bedre før!

Musikksmak og smak i sin alminnelighet

Det meste av det jeg skriver på bloggen har lite med faget mitt å gjøre. Det er en arbeidsdeling. Men denne gangen må jeg bare skrive om noe jeg har en profesjonell interesse i: smak. Det er ingen objektive kriterier for hva som er bra og ikke, men om noen ting er det omtrent universell enighet. David Hume er mest kjent for å ha skrevet om dette i "Of the Standard of Taste" fra 1757, og jeg har også vært innom problematikken i ting jeg har skrevet om vin for Vinforum.

Som før nevnt driver jeg og leser Keith Richards' Life til langt på natt hver natt. Den er utrolig velskrevet - noe medforfatter James Fox kan ha en del av æren for - men den er også full av skarpe observasjoner, vittige anekdoter og generelt mange dype innsikter. Der har jeg nok Keef som hovedmistenkt.

Blant annet skriver han om musikksmaken til han selv og Mick Jagger: Mick and I had a totally identical taste in music. We never needed to question or explain. It was all unsaid. We'd hear something, we'd both look at each other at once. ... We'd hear a record and go, That's wrong. That's faking. That's real. It was either that 's the shit or that isn't the shit, no matter what kind of music you were talking about. ... But there was a very definite line of what the shit was and what whasn't the shit. Very strict. (Life, s. 84)

Hvor kommer slike dommer fra? Når det gjelder fenomen som virkelig berører meg er jeg på samme måten. Og hvordan kunne Keef og Mick være så til de grader på linje når det ikke var objektive kriterier som lå til grunn?

Disse to svært så offentlige personene illustrerer bare noe mange har opplevd. Særlig i tenårene er det en grunnleggende erfaring at vennskap bygges på samstemt estetikk. Er det et sosialpsykologisk fenomen? Ikke i bunn og grunn: man behøver ikke en gang å være på samme kontinent for å vite at den/de andre mener det samme som deg. Det er heller ikke et massefenomen - for slike ting er mer subkultur enn noe annet.

Uansett hva det grunner seg i: det uttrykkes svært treffende i Life.

Det neste innlegget på bloggen her blir innlegg nummer 500. Tenk det! 500!