Roger Daltrey

Roger Daltrey er en del av min oppvekst som vokalist i The Who. Dessverre underkjent av mange, men helt klart en sentral figur i gruppens suksess. De prøvde seg uten Daltrey en kort periode både tidlig (før de slo helt gjennom) og sent (da Roger sa klart fra at det var han eller Kenny Jones, og det ble Jones) - men det ble aldri noen suksess. Townshend har sagt at The Who var tre geni og en vokalist, og det utsagnet yter på ingen måte Daltrey noen rettferdighet. 

Denne selvbiografien er en av flere fra rockelegender som jeg har lest og skrevet om de siste årene, som den til Keith Richards og den til Pete Townshend. Det var svært gode bøker, og ikke bare svært gode bøker for de som er ualminnelig interessert i disse personene og musikken deres. Er det også tilfelle for boka til Roger'n?

Først og fremst er dette en svært god fortelling av en svært god forteller. Ikke vet jeg hvordan den har blitt skrevet, men inntrykket jeg får er at Roger sitter ved siden av meg på puben og forteller fargerikt, innsiktfullt og svært morsomt om livet sitt. Jeg ser ikke bort fra at vi her har en ghostwriter som skriver boka, basert på timevis av samtaler med Roger. Resultatet er i alle fall at jeg har hatt store problemer med å legge den fra meg, og omgivelsene har blitt plaget med høy latter. 

Akkurat som boka til Keith, er også denne en fortelling om England fra slutten av krigen og fram til nå. Særlig er etterkrigsårene malt med tydelig pensel, og det er også tiden på 60-tallet da ungdomstiden ble oppfunnet. Mange som er opptatt av The Who har kanskje ikke fått med seg at Daltrey også er en betydelig skuespiller, og dette dekkes også godt i boka - men ikke på langt nær så godt som tiden med The Who. 

Alle som leser denne boka, eller hører på platene til The Who, forstår at Townshends karakteristikk av The Who som "three geniuses and a singer" er blodig urettferdig.  I boka fremstår Daltrey som ærlig, rett fram, men også klok. Fremfor alt er han anekdotenes mester. 

Konklusjon - Klar anbefaling! (Men mest for The Who fans) 

Fjasbokutfordring - del II

Utfordringen kom om ti album fra ungdommen på ti dager. Album som fremdeles betyr noe for deg. Det første gikk på The Who, men nå har tiden kommet for Rolling Stones, og det må bli Let It Bleed fra 1969. Den har to av bandets aller beste låter. Kanskje DE to beste. Gimme Shelter og Midnight Rambler. Jagger/Richards helt på topp!

Albumet kom meg i hende 9. august 1976 fra Tandy's Records for £2.50. Jeg spiller det fortsatt. Ganske ofte. 

Kjedebrev på Fjasboka - mitt første svar

På Fjasboka fikk jeg en utfordring fra min venn fra oppveksten, Brynjulf Risnes. Mange har vel sett disse på FB: 10 album på 10 dager. Album som gjorde et sterkt inntrykk i ungdommen, og som fortsatt gir målbare utslag på hjerterytmen. Selv satte jeg oppveksten/ungdommen til å ha gått over da jeg fyllte 20, men ikke alle har vært like strenge med datoene. Jeg er ikke videre glad i kjedebrev - som dette er - men det var et påskudd til å reklamere litt for musikk som var uhyre viktig for meg i oppveksten, og som jeg fortsatt setter stor pris på.

Mine absolutte favoritter var alltid Rolling Stones og Led Zeppelin. Det var dager, uker og hele år valget mellom dem var vanskelig - inntil jeg slo meg til ro med å la være å velge. Derfor gikk jeg for The Who som  nr. 1 av 10. Kanskje også fordi John Entwistle er den eneste "rockeguden" jeg har møtt. Det var i London i 1982, og jeg fikk billett til "Battle of the Bands" som skulle vises på BBC. Entwhistle var en av dommerne, og jeg fikk satt meg slik at han passerte meg på tur ut. Jeg fikk et håndtrykk og autografen. 

Who's Next fra 1971 er et knallsterkt album. Bildet på coveret er tatt på en slagghaug ved Easington Colliery i County Durham. 

Hva hadde de ventet?

Jeg leser i Namdalsavisa at en mann har herpet et hotellrom på Namsoshotellet "Rica Rock City Hotell": "Det er skadeverk på inventar; lamper, tepper og gulv."

Men hva hadde de ventet seg da de ga hotellet dette navnet? Kombinasjonen rock og hotell fører med nærmest logisk nødvendighet til omfattende ødeleggelser.

The Whos Keith Moon var ikke toppen på kransekaken som hotellherper - han var selve kransekaken - eller etasjekaken. Da han feiret sin 21. årsdag kastet han en femetasjers kake på gjestene på rommet hans før han kjørte en Lincoln Continental i bassenget.

Men den mest talende episoden var da "shortly after leaving a hotel, he sat up in a panic and told the driver to stop and turn around. 'I forgot something! We've got to go back!' Upon returning to the hotel, he ran to his room, grabbed the television and threw it out the window and into the pool. Returning to the car, he said with a great sigh of relief, I nearly forgot.'" Kilden.

Om Moon ikke var oppfinneren, så var han i alle fall kongen av hotellherping. Det som skjedde i Namsos var bare en fjern krusning, og for å være helt ærlig: absolutt på tide!

An Ox's Tale (DVD)

The Ox var en av oppnavnene til John Entwistle, bassisten i The Who, og denne DVDen er historien om han.

Jeg har i nær fortid omtalt Pete Townshend og hans selvbiografi Who I Am. Den har store kvaliteter som menneskelig dokument, og burde ha appell langt ut over fansen. Med denne DVDen er det vanskeligere å påberope store kunstneriske kvaliteter i utførelsen: den er en helt alminnelig TV-biografi, selv om Entwistle på så mange måter var usedvanlig.

En må antakelig være bassist for helt å verdsette hans bridrag til bassens plass i Rocken, men hvis en følger denne lenken til You Tube vil man finne flere tilfeller av basspillet til Entwistle isolert fra musikken forøvrig. Det unike og nyskapende, for ikke å nevne det rett og slett virtuose, i spillet hans er da også et sentralt tema i denne DVDen. I år etter år, lenge etter hans død i 2002, fortsetter han å toppe lister over "beste basspiller" der musikere er de eneste som stemmer.

Jeg burde selvsagt ha skrevet "John" og ikke "Entwistle" i dette innlegget, for denne karen var den eneste superstjernen innen Rock jeg noen gang har møtt. Det var i London i 1982 at BBC arrangerte en "Battle of the Bands" konkurranse der Entwistle skulle være en av dommerne, og jeg fikk billett og satte meg slik at han måtte passere meg på tur ut. Der fikk jeg autografen og vekslet noen ord, men det var ikke for ingenting at han også var kjent som "the quiet one". Den stilleste av scenen, og den mest bråkete på scenen.

Alle med interesse for John (sic), bør også få med seg denne siden: Tribute to the Ox.

Konklusjon - Klar anbefaling (for fansen).

Rocken og krigen(e)

Hva var det egentlig som utløste den sosiale revolusjonen på 60-tallet? The Summer of Love, rocken, langt hår og hele greia?

De mest vanlige forklaringene tar for seg baby-boomen etter andre verdenskrig, en forlenget ungdomstid og bedre råd. Alt dette har nok mye for seg, men selve andre verdenskrig utgjør nok en vesentlig men indirekte årsak for mye av det som skjedde - det har jeg tidligere omtalt her på bloggen.

Denne forklaringsmodellen blir forsterket gjennom lesningen av Pete Townshends Who I Am. Han skriver om tiden tidlig på 70-tallet da marginalskatten drev flere band, deriblant Stones, utenlands:

Everything I am and have done formyself, all my artistic work, was rooted in the British way of life, the two world wars and the hidden damage they had done to four generations. I knew I'd never leave Britain. (s. 152)

.

Det er ikke uten grunn at gruppen gjerne har posert med, i, under, foran og bak Union Jack. Det kommer mer om denne strålende boka i et senere innlegg.