Namsos i krig - sett av en fransk offiser

Jeg ble født søtten år etter andre verdenskrig, og vokste opp med voksne som hadde opplevd den og som stadig vekk kom tilbake til disse årene med krig og okkupasjon. Filmen her gir reelle bilder av det som skjedde, mens jeg fram til nå har måttet nøye meg med mine egne mentale bilder basert på alt det jeg har hørt. 

Namdalen, og særlig Namsos, fikk mer krig enn nesten alle andre områder av landet (med særlig unntak for Narvik) gjennom allierte styrker som ble satt i land og en by som ble totalt ødelagt på Hitlers bursdag 20. april i 1940. (Dobbelklikk for full skjerm)

Denne filmen, basert på opptakene gjort av Kaptein Mallez fra Frankrike, nevner ikke at det ble bombet oppover i Namdalen også. Trolig basert på etterretning om hvor de allierte styrkene befant seg. Også familiegården vår ble bombet, trolig fordi en tropp engelske soldater bodde på gården, men brannbombene (ca. 60-70 i tallet) gjorde ingen skade på grunn av mye snø. Dette og mere til har jeg før omtalt her. 

Enemies and Neighbours - Ian Black (Anmeldelse)

Hvis du ser verden i svart og hvitt, i skurker og helter, overgripere og ofre, så er ikke dette boken for deg. Enten du ser historien om Israel og Palestina som en fortelling om en nasjon som får sitt lovede land og bygger et demokrati blant diktaturer, eller om koloniale overgrep, fordrivelse og apartheid, så vil du antakelig bli skuffet i lesningen av denne boka. Derimot kan du komme til å forstå det som skjer i Palestina/Israel på et mye dypere nivå. 

Det er derfor den er så bra. Både israelske og palestinske historikere har gitt den gode skussmål, og det er ikke så lite bare det. Ensidighet er det nok av, mens det er ganske lett å finne ut at enkle løsninger gir flere problemer og mye mer vold og elendighet. Hylekorene på gater og i sosiale media burde ta en pause for å lese denne boka, og anmeldelsene har vært svært gode. 

Vold har det vært nok av i denne historien fra Balfour-erklæringen i 2017 (“One nation solemnly promised to a second nation the country of a third” - som Arthur Koestler skrev) og til nå, og vold og lidelse fyrer opp følelsene og overstyrer forstanden. I min oppvekst var den norske offentligheten ekstremt pro-israelsk, mens den bikket den andre veien for ca. 40 år siden og nå antakelig er den mest anti-Israelske i den vestlige verden. 

Denne boka burde kanskje vært et slags "førerkort" for å uttale seg om konflikten? Ian Black hadde vært Midt-Østen journalist i fire tiår for The Guardian, og jobbet seg dypt og godt ned i kildene uten å rote seg vekk. Han har valgt å la fakta ødelegge fortellingene til begge sider, og også legge vekt på det lokale heller enn å spekulere om eksterne aktører og deres motiver. Det siste er det mer enn nok av på andre kanter. 

Ian Black, som døde nesten søtti år gammel i januar, snakket både arabisk og hebraisk og hadde en skog av kilder på begge sider. Med en PhD i historie fra London School of Economics var han ikke så opptatt av kulepunkter å fyre av i en diskusjon som skulle vinnes, men mer opptatt av å avdekke sammenhenger. Sammenhenger som nesten uten unntak er mer komplekse enn man skulle tro. 

Men boka er ikke kompleks å lese. 

Konklusjon: Klar anbefaling!

Hitler, Stalin, Mum and Dad - Daniel Finkelstein

Denne boka av The Times tidligere redaktør og medlem av Overhuset Daniel Finkelstein (eller Baron Finkelstein) er den beste jeg har lest på flere år. Jeg vet nesten ikke hva jeg skal få skrevet for å få også deg til å lese den, men det må du!

Finkelstein er akkurat like gammel som jeg, født sommeren 1962. Han beskriver en scene fra sitt dagligliv i Nord-London da han fylte femti år, og hva han sa den gangen. Nesten alle var som han - britisk middelklasse av jødisk opphav, og han trodde noe som det hans familie gjennomgikk sytti år tidligere ikke kunne skje igjen. Det tror han ikke lenger, og det var en viktig grunn til at denne boka ble til. 

Kort fortalt så prøvde Hitler å ta livet av moren og hennes familie, mens Stalin hadde de samme planene for faren og hans familie. De lyktes bare nesten. På hver sin kant, som ofre for hvert sitt brutale diktatur, overlevde foreldrene krigen gjennom en serie med prøvelser, mirakler og tilfeldigheter som gir leseren hakeslipp. 

Handlingen, eller handlingene, i denne boken er mer enn nok til et dusin filmer. Du tenker at du har lest det meste om andre verdenskrig og alskens elendighet, men det har du bestemt ikke. Jeg regner meg som over gjennomsnittet belest og orientert om denne tidsepoken (og la oss ikke glemme at boken også følger Mirjam og Ludwik i fred og frihet i Storbritannia også), men jeg lærte mye nytt. Blant annet om hvorfor vi sjelden eller aldri hører noe om konsentrasjonsleiren Sobibor (der flere av morens familie ble myrdet). (Av kanskje en kvart million overlevde 56. Gjennomsnittlig levetid etter ankomst var tre timer!)

Boken er gripende, spennende, opplysende og også oppbyggelig. Gjennomgående kildebelagt og svært godt skrevet. Du bare må lese den! 

Konklusjon. KLAR BEFALING!

Steinfeld - Fedre og sønner (bokanmeldelse)

Dette var en svært interessant leseropplevelse, og det ikke fordi Dag Steinfeld er en kjent person eller en stor forfatter. Boka er velskrevet (og velredigert!), men det er sammenhengen mellom den store historien og familiehistorien som interesserer og overbeviser. 

Det var (ikke bare, men i hovedsak) pogromene mot jøder i det store Russiske riket som jaget de fleste av jødene som kom til de skandinaviske landene. Dags oldefar Moses Steinfeld rømte fra dagens Latvia, og kom seg derfra til Sverige før skjebnen tok han til Norge. Som så mange andre drev han med omreisende handel omtrent over alt i Norge, men særlig nordover langs kysten. 

Hans sønn Jacob ble gift med en ikke-jødisk kvinne, og en av sønnene var far til Dag og hans søsken - Hermann. Han giftet seg også ikke-jødisk, med søsteren til en tidligere kollega av meg. Tittelen viser til konfliktene mellom generasjonene helt fra Moses' (sic) dager, der generasjoners troskap mot jødedommen og tradisjonene hadde bevart det jødiske folk mot å forsvinne selv uten å ha et eget land. (Her må jeg også melde en personlig interesse siden fars fetter Odd Einar [f. 1902] giftet seg jødisk - en historie jeg kun kjenner omrisset av. Ruth Levin var datter av Johanna, som emigrerte fra Sverige til New York med sin fire år gamle datter 2. april 1903.)

Det er særlig når han kommer fram til sitt eget liv og konfliktene med faren at fortellingen gnistrer. Det er interessant å lese om historien om det som i praksis var en fordrivelse fra Russlands sfære, og jeg har hatt en langvarig interesse for denne tematikken, men det er når fortellingen tas inn mot 70-tallet og tider jeg selv husker at det blir virkelig vanskelig å legge boken fra seg. 

Det var ingen åpen konflikt mellom meg og min far, og far var verken torturoffer eller i det hemmelige politi, men jeg kjenner meg likevel igjen i modellen radikal ungdom og konservativ far. 

Jeg er virkelig glad for at jeg leste denne boken!

Konklusjon - Klar anbefaling!

Rogue Heroes (HBO)

For litt over to år siden skrev jeg om boken SAS - Rogue Heroes, og nå er TV-serien her. Den er laget av BBC, men ligger nå også på HBO. De seks episodene er svært spennende, godt spilt, og nesten helt autentisk. Det må sies, for mye - svært mye - som disse karene faktisk stelte i stand i Nord-Afrika er på eller over grensen til det en thriller-forfatter kunne sluppet unna med å finne på. 

Krig setter folk på prøve, men krig slipper også løs folk - gjerne menn - som sivilisasjonen sliter med å holde i tømme. De sentrale karakterene her - Jock Lewes, David Stirling og Paddy Mayne - var åpenbart eksepsjonelle individ som gjennom flaks, tilfeldigheter og intenst arbeid og listig påvirkning (David Stirling) fant sammen og fikk etablert en avdeling som skulle sabotere fienden (Rommel) i kampene om Nord-Afrika. De var ikke på noen måte tamme. 

Resten er i grunnen en legende. De lyktes så til de grader i krigen, og denne avdelingen med de tøffeste av de tøffe lever fortsatt. 

Serien tar seg selvsagt noen friheter, men ikke så mange. Det er en slående vakker kvinnelig leder for fransk etterretning i Nord-Afrika som virkeligheten ikke hadde. Synd for virkeligheten! Paddy Mayne blir her en working class hero, mens han i virkeligheten var sønn av en storbonde, hadde en grad fra University of Ulster og var advokat. En landslagsspiller i Rugby var han òg, og slettes ikke den drankeren serien gjør han til. 

Det gjør ikke så mye, for dette er fabelaktig bra underholdning som jeg er glad for at jeg fikk se. En av de originale medlemmene, Mike Sadler (101), har også gitt sine førstehånds erfaringer og sin velsignelse til serien.

Boka er selvsagt mye bedre, og den tar seg tid til å reflektere over disse eksepsjonelle individene, men som TV-underholdning er dette førsteklasses. 

Stephen Knight er hovedpersonen bak denne serien, og det er han som sto bak ikke helt ukjente Peaky Blinders. Han bekrefter at det kommer mer. 

Konklusjon - Klar anbefaling! (og verdt et abo på HBO)

Namsos i krig - Filmet av Kaptein Mallez med fargefilm.

Dette er en sjeldenhet - en privat fargefilm fra andre verdenskrig. Kaptein Mallez i de franske styrkene som var med på "den norske kampanjen" i april-mai 1940 holder kamera, og filmen ble funnet først for noen år siden. (Du kan dobbelklikke for å komme til YouTube, eller også gå hit.)

Perspektivet er naturlig nok fransk. Her er det ikke så mange britiske soldater, bortsett fra karismatiske og legendariske Sir Adrian Carton de Wiart. 

Bakgrunnen "The Norwegian Campaign" - en solid fiasko, i alle fall den delen som foregikk i Midt-Norge, der også Skilleås ble forlegning for britiske soldater og kom i tyske bombeflys sikte. 

Fargefilmen får det hele til å fremstå mye mer nært i tid, og det passer da også godt når en annen del av Europa er under angrep av hensynsløse imperialister. 

Krigsseileren og jeg

(Bildet: Jeg, Bjarne Nymoen, og min mor Bjarnhild Skilleås. Coventry, England, 1992.)

Da jeg ble født var det bare søtten år siden krigen var over. Krigen for oss var andre verdenskrig, så klart. Den hadde vår foreldregenerasjon klare minner fra, og familiegården på Skilleås ble rekvirert som forlegning for britiske soldater i april 1940. Den ble også bombet av tyske fly. Det er en annen historie (som ligger i lenken over).

Nå er det krigsseilerne som står i sentrum for interessen på grunn av en film jeg ennå ikke har sett. En slik var Bjarne Nymoen - mannen i midten over. Han rømte til Shetland under krigen, og ble først en del av mannskapet på land for Shetlandsbussen. Her er hans dokument i Krigsseileregisteret. Der er det uklart hvor han var født, men han var født i Overhalla i 1913. 

Da jeg studerte i England (1988 - 1992) fikk jeg høre at min tante Margits nabo på Øyesvoll i Overhalla hadde en halvbror i Coventry der jeg bodde. Jeg oppsøkte mannen, Bjarne Nymoen, og ble kjent med en svært hyggelig eldre mann fra min hjemkommune. Han kom fra svært moderate kår i Overhalla, og måtte tidlig søke arbeid. (Akkurat som min mor, som kom til Overhalla fra Vikna i januar 1940).

Han ble dårlig behandlet på gårdene der han jobbet, og kom seg etter hvert til Sunnfjord som fabrikkarbeider. Da krigen brøt ut ble han engasjert i illegalt arbeid, og måtte rømme til England i 1941. Han rømte med Shetlands Larsen, og ble en del av gjengen på land på Shetland, men etter hvert kom han på Shetlandsbussen og var med på hele 11 tokt. Ni tokt i 1943-44 og to i 1944-45. Alltid med Shetlands Larsen som han hadde 100% tillit til, grensende til overtro. 

På permisjon under krigen møtte han hun som ble kona, Mary, på Euston Station i London. (Hun var registrert som bosatt i Edgware i London, men kom fra Irland.) De bosatte seg på Leirvik på Stord (fra Lerwick til Leirvik), men lengselen til hennes hjemlige Irland ble for sterk. De flyttet dit, men det var lite arbeid å få i Irland på femtitallet. I 1956 kom de som så mange andre fra Irland til Coventry der det var og er en betydelig irsk kontingent. 

Det var her jeg møtte han. Han hadde arbeidet på bilfabrikk (Hillman, senere Chrysler), men var for lengst pensjonert. Norsken var ikke lenger feilfri, men lengselen etter en forbindelse til Overhalla var sterk.

Bjarne hevdet at han aldri var redd på tokt.  Det var spennende, ja, men han var aldri redd. Ikke hadde han hatt traumer i ettertid heller. Det finnes noen som Bjarne, men de er ikke mange.

Sterkt for meg var det å få en så tett forbindelse til en annen tid med helt andre betingelser. Vi som har vokst opp i fred har vel ofte lurt på: hva om det var jeg som måtte ta slike valg som de tok? Ville jeg kastet meg inn med livet som innsats? Eller ville jeg feiget ut? Vi kan kanskje være glade for at vi ikke har funnet ut av det.

Jeg hadde hyggelige stunder med Bjarne på hans stampub, men han var ikke så ivrig etter å fortelle om krigen og det han hadde vært med på. Han døde over 90 år gammel. 

Mange liv i ett

Livet til den tyske jøden Ursula Kuczynski (1907-2000) var flere liv i ett. Hun var antakelig Stalins viktigste spion, og overlevde både forfølgelse, etterforskning og Stalins utrenskninger i Moskva på 30-tallet. Hun var gift to ganger og fikk tre barn med tre menn, og spionerte i Kina, Mandsjuria, Polen, Sveits og Storbritannia. Ingen av de mange hun var føringsoffiser for svek henne noen gang, til tross for brutale forhør. Via en hul trestamme nær Banbury i Oxfordshire sørget hun for at Stalin fikk nok informasjon til at Sovjet-Unionen fikk atombomben ganske kort tid etter USA og Storbritannia. Hun var føringsoffiser for Klaus Fuchs som utførte noen av de viktigste beregningene som førte til både atombomben og hydrogenbomben, og som ble dømt bare 14 års fengsel for spionasje siden Sovjet-Unionen var en alliert på den tiden. Heller ikke han anga "Agent Sonya."

Det er vel så mye jeg bør si om akkurat hva som skjer i denne boka. Den er utrolig spennende og innsiktsfull, og fører oss gjennom mange av det forrige århundrets mest gruoppvekkende hendelser. Hun vekkes politisk hjemme i Berlin under nazistenes fremmarsj i Tyskland på 20-tallet, blir kommunist og følger sin arkitektektemann til Shanghai. Der blir hun rekruttert til spionasje, og trår til tross den overhengende faren for tortur og avrettelse dersom hun blir avslørt. 

Hun får i flere omganger utdanning i Sovjet-Unionen, skifter identitet og skifter bleier omtrent like lett. De usedvanlige fargerike personene i hennes omgangskrets får også god plass i boken, og skjebnene deres er ofte til å gråte blod av. 

Ja, og så endret hun verdenshistorien ved å sørge for at Sovjet-Unionen får tilgang til vestens atomprogram. MI5 var på sporet, men bommet. Kanskje fordi hun var så vanlig, så vennlig og så kvinne? 

Kort sagt en usedvanlig spennende bok om et usedvanlig menneske, hennes tid og miljø. På feil side, men vanskelig å mislike. 

Konklusjon - Klar anbefaling!

En av Thatchers beste

I kjølvannet av The Crown sesong fire på Netflix har det blitt en del diskusjon om Gillian Andersons versjon av Thatcher, og jeg har selv deltatt i den. Her har vi et klipp av Thatcher på hennes absolutt beste der svensk nøytralitet under andre verdenskrig får passet sitt påskrevet. 

Jeg husker dette klippet fra langt tilbake, og det var en fornøyelse å se det igjen. 

SAS - Rogue Heroes

Dette dreier seg selvsagt ikke om det skandinaviske flyselskapet, men om britiske elitetropper og eliteavdelingen over alle eliteavdelinger og dens tilblivelse og bedrifter under andre verdenskrig. 

Ben Macintyre er historiker og journalist med fast spalte i The Times. Han skriver fabelaktig bra, akkurat som i The Spy and The Traitor som jeg skrev om tidligere på bloggen. Det er vanskelig å legge boka fra seg, rett og slett. 

SAS - Special Air Service er en legendarisk avdeling, og denne boka bygger på en unik tilgang til avdelingens arkiver fra andre verdenskrig. Alt som skjedde senere er fortsatt gradert informasjon. Men det var under andre verdenskrig, i ørkenen i Nord-Afrika, at The L-detachment (som den kryptisk ble kalt) først ble etablert av David Stirling og Jock Lewes. De to kunne knapt vært mer forskjellige som typer. Lewes var asket og holdt seg mye for seg selv. Streng - ikke minst med seg selv - og meget intens. Han oppfant også "The Lewes bomb" - som i seg selv har et rettmessig krav på å ha endret historiens gang. 

Stirling var høy, hengslete, utadvendt, elegant og meget høflig. Han festet i overkant mye, og kom i kontakt med alle og enhver. Sammen gjorde de denne uortodokse avdelingen ikke bare mulig (mot sterke odds), men også vellykket (mot minst like sterke odds). 

Dette er en bok ikke bare om ekstraordinært mot og fantastiske hendelser. Den er minst like mye om personligheter, om hva som kjennetegner og hva som driver personer som de som forekommer mellom permene på denne boka. Det er skrevet mange bøker om flere av personene i boka, og noen av dem har også skrevet fra egen erfaring. Men dette sammenfatter avdelingens tilblivelse, dens legendariske bedrifter (fiaskoer såvel som suksesser) under andre verdenskrig, og den gjør det på en eminent måte. 

Konklusjon - Klar anbefaling!

Andrew Karpaty Kennedy - Chance Survivor

Andrew Kennedy (opprinnelig Andor Ödön Kárpáti) var min kollega i to år (1996 - 1998) da jeg var 1. amanuensis i britisk kulturkunnskap ved Engelsk institutt ved Universitetet i Bergen. Jeg spurte han en gang om hva som var hans bakgrunn. 'Hungarian, Jewish' var det korte svaret jeg fikk. Denne boka med selvbiografi fram til 25 års alder, er det lange svaret. Denne boka vil jeg minnes lenge.

Andrew skulle endt i gasskammeret i Auschwitz som så mange av sine slektninger og andre jøder i Europa. Det spilte ingen rolle at familien hadde konvertert til kristendommen og levde et meget borgerlig og ganske så ungarsk liv. Det som førte toget, der han som trettenåring sammen med familien var stuet sammen med ufattelig mange andre i en krøttervogn, i en annen retning var en feil. En SS soldat hadde blandet sammen to tog, og deres tog endte nær Wien. En arbeidsleir der de som klarte seg gjorde innsats i en våpenfabrikk.

Etter krigen kom restene av familien (faren døde av dysenteri ganske tidlig) til Ungarn igjen, men alt var annerledes. Ikke minst var det det snikende kommunistiske diktaturet og det totalitære styret som utgjorde forandringen, men igjen klarte Andrew å unnslippe - men ikke søsteren og moren.

Forfatteren graver fram gjennom skriften den unge gutten han en gang var, og vikler ut en verden og et perspektiv der den ytre trussel går fra en noe diffus frykt til noe helt konkret forferdelig. Han er særlig god til å få fram den nesten umerkelige prosessen fra å være selvstendig til å bli en ting der bevisstheten på et vis overlever gjennom å distansere seg. Det vanvittige og gruoppvekkende blir sterkere gjennom å bli formidlet tørt og konkret; det er finnes ikke noen store ord eller besvergelser i disse sentrale delene av fortellingen. Det gjør den sterkere.

Det både nekrologen i The Guardian og den av kolleger i På høyden hopper over, er kampen for å slippe unna det stadig sterkere kommunistdiktaturet i Ungarn etter krigen. Som så mange andre som overlevde nazistene kom Andrew i klørne på et nytt undertrykkende regime. Det var, i alle fall ikke i Ungarn på 40-tallet, like morderisk og uttalt rasistisk som det nazistiske, men det var like fullt en seriøs kamp for å unnslippe og også mye flaks som skulle til for å komme seg ut. 

I England var det kampen for å bli anerkjent og sett som noe annet enn en utlending som sto i sentrum - og en eksepsjonell interesse for litteratur og teater. Andrew gjorde et poeng av at vi hadde felles bakgrunn, for han tok også en utdanning i både filosofi og litteratur, men det er åpenbart litteraturen som fenget han mest.  

Boka ender da Andrew er 25 år, og avsluttes av en gjennomtenkt kommentar på noen sider. Forfatteren var også skjønnlitterær forfatter, og språk og stil er upåklagelig hele veien. Som foreleser - etter det jeg har forstått - var han rik på digresjoner og forutsatte mye hos sine studenter. Her, derimot, er stilen klar, ryddig og med svært god fremdrift. Boka er en leseropplevelse! 

Konklusjon - Klar anbefaling!

Røyken i krigen

Med min onkel Olai (1902 - 1999) som kilde i jula 1997:

Det var tobakksmangel i krigstiden, og avhengigheten av dette ugresset er jo sterk. Man leverte høner til tyskerne, og fikk sigaretter igjen. Reidar Gravset fant en selvdød høne, og fikk tobakk tilbake da han leverte også den til tyskerne.

Det ble dyrket tobakk, også på Skilleås, og de laget sigaretter av det – og de ble visst ganske bra. Plantene var store, og det ble kjørt en høyvogn full av dem til Rønningan, til min onkel og Gudfar, Oddleiv Bjørgum. Der ble de hengt under taket på loven for å tørke – og mange hang visst under taket på kvisten på Skilleås også. Jeg har sett restene henge der på begge steder (OMS).

Under krigen skulle Olai og Sigrun til Reinbjør i selskap like før jul et år. Da kom Harald Strand til gården med ei stor pappeske, og spurte Olai om han kunne ta den med til Sverre Haugdal som julegave. Olai og Sigrun vadet til hoftene i tung fokksnø med denne eska. Den var lett, men stor å dra på, og de angret visst på lovnaden. Da Sverre pakket den ut var den full av spon – og nederst var det en liten eske med 10 hjemmelagede sigaretter. 

Blir vi aldri ferdige med krigen?

Svaret på spørsmålet mitt er enkelt: ikke så lenge min generasjon lever! (Bildet: Bloggeren, Bjarne Nymoen, og min mor Bjarnhild Skilleås. Coventry, 1992.) Fortellingene er for tett på oss.

Da jeg ble født var det bare søtten år siden krigen var over. Krigen for oss var andre verdenskrig, så klart. Den hadde vår foreldregenerasjon klare minner fra, og familiegården ble rekvirert som forlegning for britiske soldater i april 1940. Den ble også bombet av tyske fly. Det er en annen historie.

Jeg skal ikke skrive om dette denne gangen, men heller kort fortelle om Bjarne Nymoen - mannen i midten over. Han rømte til Shetland under krigen, og ble en del av mannskapet på land for shetlandsbussen.

Da jeg studerte i England (1988 - 1992) fikk jeg høre at min tantes nabo hadde en bror i Coventry der jeg bodde. Jeg oppsøkte mannen, Bjarne Nymoen, og ble kjent med en svært hyggelig eldre mann fra min hjemkommune. Han kom fra svært moderate kår i Overhalla, og måtte tidlig søke arbeid. (Akkurat som min mor, som kom til Overhalla fra Vikna like før krigen).

Han ble dårlig behandlet, og kom etterhvert til Sogn som fabrikkarbeider. Da krigen brøt ut kom han i illegalt arbeid, og måtte rømme til England. Han rømte med Shetlandslarsen, og ble en del av gjengen på land på Shetland.

Under krigen møtte han hun som ble kona, Mary, på Euston Station i London under en permisjon. De bosatte seg på Leirvik på Stord, men hjemlengselen til hennes hjemlige Irland ble for sterk. De flyttet, men det var lite arbeid å få i Irland på femtitallet. I 1956 kom de som så mange andre fra Irland til Coventry.

Det var her jeg møtte han. Han hadde arbeidet på bilfabrikk, men var forlengst pensjonert. Norsken var ikke lenger feilfri, men lengselen etter en forbindelse til Overhalla var sterk.

Sterkt for meg var det å få en så tett forbindelse til en annen tid med andre betingelser. Vi som har vokst opp i fred har vel ofte lurt på: hva om det var jeg som måtte ta slike valg som de tok? Ville jeg kastet meg inn med livet som innsats? Eller ville jeg feiget ut? Vi kan være glade for at vi ikke har funnet ut av det!

Rocken og krigen(e)

Hva var det egentlig som utløste den sosiale revolusjonen på 60-tallet? The Summer of Love, rocken, langt hår og hele greia?

De mest vanlige forklaringene tar for seg baby-boomen etter andre verdenskrig, en forlenget ungdomstid og bedre råd. Alt dette har nok mye for seg, men selve andre verdenskrig utgjør nok en vesentlig men indirekte årsak for mye av det som skjedde - det har jeg tidligere omtalt her på bloggen.

Denne forklaringsmodellen blir forsterket gjennom lesningen av Pete Townshends Who I Am. Han skriver om tiden tidlig på 70-tallet da marginalskatten drev flere band, deriblant Stones, utenlands:

Everything I am and have done formyself, all my artistic work, was rooted in the British way of life, the two world wars and the hidden damage they had done to four generations. I knew I'd never leave Britain. (s. 152)

.

Det er ikke uten grunn at gruppen gjerne har posert med, i, under, foran og bak Union Jack. Det kommer mer om denne strålende boka i et senere innlegg.

Namsos 1940 på film

Her er film jeg ikke tidligere har sett fra Namsos 20. april 1940, da byen ble bombet på Hitlers 51. bursdag. Dobbeltklikk på bildet, og REDUSER LYDEN - for dette er svært høy lyd.

Jeg har tidligere skrevet om mitt hjemsted, Skilleås, og at det ble bombet i samme slengen, i innlegget "Slagmark Skilleås".

Her er  en Youtube-film: https://www.youtube.com/watch?v=eyHQdHJ1VTc  

Her er den andre delen, som dessverre inneholder en del løgn (at de kom tilbake til England uten tap), men også levende bilder av Carton de Wiart:

Slagmark Skilleås

Bildet over er av Sir Adrian Carton de Wiart. Det var han som ledet de fransk-britiske styrkene som gjorde landgang i Namsos og Åndalsnes. Han selv kom med sjøfly til Namsos, og var en svært dreven og fargerik enøyet og enarmet soldat og offiser. Norge ble trukket med i krigen, og det ble min familie også. En tropp engelske soldater ble stasjonert på familiegården, der far, farfar og store deler av slekten forøvrig holdt til i 1940. Sitatet under er fra mine lydopptak med min onkel Olai Skilleås (1902-1999):

Engelske tropper på Skilleås

Det kom en ordonans på motorsykkel, norsk befal, og beordret at de skulle ha så-så mange rom. Det var ikke noe spørsmål om det. Hos Johannes Skilleås, i nabogården, var det ikke ledige rom i hovedlåna, så de brukte buret. Der var det bare bordvegger, og gruelig kaldt. Hos oss var det fire loft fulle av engelskmenn, mens vår familie var i 1. etasje. De kom før bombinga av Namsos. Olai sier de var gode til å lage mat, og vi fikk også servert. De hadde svært gode kjeks og syltetøy, corned beef, og mye annet. Toalettbøtta brukte de til å lage te. Det var ikke videre apetittelig – for fargen på det som var oppi var svært lik den som kom av det vanlige bruket av bøtta. Engelskmennene hadde også kanner med rom, og mye ble stående igjen da de dro. En periode etter at de utenlandske troppene var dratt ble Namdalen gjerne omtalt som "romsdalen".

Onkel Olai og tante Sigrun hadde ikke barn, og som liten fikk jeg høre mye om krigen og om engelskmennnene på fanget til tante. Hun var svært begavet, og hadde lært seg engelsk via radio. Hun lærte meg litt òg, og det er vel ikke utenkelig at min interesse for Storbritannia ble vekket på tantes fang.

20. april, på Hitlers 51 årsdag, ble Namsos bombet flat. Et bombefly kom også og bombet gården "vår" med et stort antall brannbomber. Det var mye snø - også på takene, og det ble ingen skader. Folket hadde løpt til skogs. Mine onkler, Olai og Jarle, og far detonerte bombene etterpå i en steinur. En desarmert bombe tok onkel Olai vare på. Om jeg ikke husker feil sto det "Essen 1937" på den (den finnes ennå, så det kan sjekkes).

Ellers viser jeg til bokomtalen til høyre. Det kommer trolig flere innlegg om dette emnet på bloggen.

Ungdomsopprøret

1968 og alt det der. Hva skyldtes det? Lesingen av Keith Richards Life har gitt meg noen tanker som i alle fall var nye for meg.

Han påpeker at svært mange av lærerne deres hadde vært i krigen, og flere år i kamp eller i alle fall under kommando hadde gjort dem militære i sinn og skinn. Autoriteten kunne vel variere, men nesten alle var autoritære. 'You can take the man out of the military, but you can't take the military out of the man', som en engelsk bekjent - en tidligere offiser - sa til meg en gang. Han hadde rett, i alle fall for sin egen del. Svært hyggelig, vennlig og omtenksom - men du kunne se på en mils avstand at her kom en offiser. Til tross for at han hadde vært sivilist i ti år.

Alle andre årsaker finnes også, naturligvis, stigende velstand, lengre ungdomstid med flere i høyere utdanning og så videre. Men militæret kom inn også her: plutselig, i 1960 var det vel, eller 1959, så ble to års verneplikt opphevet i  Storbritannia. De som reiste inn, observerte Keith, kom tilbake som helt andre mennesker. Militære (bildet: Elvis, som også endret seg i uniform). Men fra og med Keiths generasjon ble ikke unge britiske menn omgjort fra sivilister til soldater mer. I alle fall ikke de som ikke vervet seg. For første gang på flere tiår var ikke unge menn produkter av drill og disiplin lengre. Det er ikke så fjernt å tenke seg at dette må ha bidratt til de endringene som skjedde i samfunn og moral i løpet av 60-tallet.

Keiths bok byr på mange nye vinkler, er utrolig godt fortalt, og mannen har et svært godt minne og en skarp observasjonsevne. Den er tidlige omtalt på bloggen.