Clos de Tarts?

Hvis man kjenner til den hverdagslige og litt ufine betydningen av tart, er dette bildet litt morsomt. Da er det kanskje ikke en "grand crew" som sitter der. ((Foto: Bill Nanson)

Andrew Karpaty Kennedy - Chance Survivor

Andrew Kennedy (opprinnelig Andor Ödön Kárpáti) var min kollega i to år (1996 - 1998) da jeg var 1. amanuensis i britisk kulturkunnskap ved Engelsk institutt ved Universitetet i Bergen. Jeg spurte han en gang om hva som var hans bakgrunn. 'Hungarian, Jewish' var det korte svaret jeg fikk. Denne boka med selvbiografi fram til 25 års alder, er det lange svaret. Denne boka vil jeg minnes lenge.

Andrew skulle endt i gasskammeret i Auschwitz som så mange av sine slektninger og andre jøder i Europa. Det spilte ingen rolle at familien hadde konvertert til kristendommen og levde et meget borgerlig og ganske så ungarsk liv. Det som førte toget, der han som trettenåring sammen med familien var stuet sammen med ufattelig mange andre i en krøttervogn, i en annen retning var en feil. En SS soldat hadde blandet sammen to tog, og deres tog endte nær Wien. En arbeidsleir der de som klarte seg gjorde innsats i en våpenfabrikk.

Etter krigen kom restene av familien (faren døde av dysenteri ganske tidlig) til Ungarn igjen, men alt var annerledes. Ikke minst var det det snikende kommunistiske diktaturet og det totalitære styret som utgjorde forandringen, men igjen klarte Andrew å unnslippe - men ikke søsteren og moren.

Forfatteren graver fram gjennom skriften den unge gutten han en gang var, og vikler ut en verden og et perspektiv der den ytre trussel går fra en noe diffus frykt til noe helt konkret forferdelig. Han er særlig god til å få fram den nesten umerkelige prosessen fra å være selvstendig til å bli en ting der bevisstheten på et vis overlever gjennom å distansere seg. Det vanvittige og gruoppvekkende blir sterkere gjennom å bli formidlet tørt og konkret; det er finnes ikke noen store ord eller besvergelser i disse sentrale delene av fortellingen. Det gjør den sterkere.

Det både nekrologen i The Guardian og den av kolleger i På høyden hopper over, er kampen for å slippe unna det stadig sterkere kommunistdiktaturet i Ungarn etter krigen. Som så mange andre som overlevde nazistene kom Andrew i klørne på et nytt undertrykkende regime. Det var, i alle fall ikke i Ungarn på 40-tallet, like morderisk og uttalt rasistisk som det nazistiske, men det var like fullt en seriøs kamp for å unnslippe og også mye flaks som skulle til for å komme seg ut. 

I England var det kampen for å bli anerkjent og sett som noe annet enn en utlending som sto i sentrum - og en eksepsjonell interesse for litteratur og teater. Andrew gjorde et poeng av at vi hadde felles bakgrunn, for han tok også en utdanning i både filosofi og litteratur, men det er åpenbart litteraturen som fenget han mest.  

Boka ender da Andrew er 25 år, og avsluttes av en gjennomtenkt kommentar på noen sider. Forfatteren var også skjønnlitterær forfatter, og språk og stil er upåklagelig hele veien. Som foreleser - etter det jeg har forstått - var han rik på digresjoner og forutsatte mye hos sine studenter. Her, derimot, er stilen klar, ryddig og med svært god fremdrift. Boka er en leseropplevelse! 

Konklusjon - Klar anbefaling!

Grantchester - Sesong 2

Grantchester er en landsby ved Cambridge i England. Sidney Chambers (James Norton) er prest her på femtitallet, og han har det med å blande seg i etterforskningen av alvorlige forbrytelser. De er det som regel Geordie (Robson Green) som etterforsker. Egentlig. En av seriens mindre realistiske grep er med hvilken letthet presten kan etterforske, og intervjue mistenkte.

Men det spiller liksom ikke noen stor rolle. Som i den første serien, som jeg anmeldte på bloggen, er dette både spennende, tidsautentisk og usedvanlig velspilt. Vennskapet mellom Geordie og Sydney er et sentralt tema, og her får det blant annet brynt seg mot deres svært avvikende syn på dødsstraff (som ble praktisert på den tiden serien er lagt).

Sidneys damemangel er også et sentralt tema, og det følger absolutt med fra den første serien. Det samme gjør stort sett hele galleriet av sentrale personer. På prestegården er det den bistre og strenge hushjelpen og den nokså åpenbart homofile kapellanen.

Intrigene krysser av og til episodegrensene uten at det gjør noe, og de sentrale karakterenes relasjoner er jo gjennomgående. Plottene er jevnt over meget bra, og dette er britisk krim på sitt absolutt ytterste. Etter min mening er dette minst like bra som Lewis og Endeavour.

Konklusjon - Klar anbefaling!

The Oxford comma

"Regelen" om komma foran avsluttende konjunksjon i oppramsinger, som i engelsk er mer et stilistisk valg enn noen regel, kan av og til gjøre det mindre morsomt å lese. Det har forfatterne av setningene over heldigvis glemt. Eller husket. Hvem vet.

Historien om engelsk

Her er historien om engelsk. Animert. Kjapp, morsom og informativ. Selv jeg (kremt, host) lærte noe.

Pøssi Raiet?

Tannlegeregningen kan komme til å bli stor dersom jeg fortsetter å høre nyhetsformidlere på radio og TV omtale Punk-gruppa/Konseptkunstgruppa/de politiske aktivistene Pussy Riot omtalt som "pøssi raiet". Denne uttalen er i alle fall ikke i samsvar med det jeg har kjennskap til av engelsk uttale og fremkaller skjæring av tenner.

Nyhetsoppleserne, med snåsningen Lisbet Skei i spissen, har en uttale som er ganske - skal vi si - pussi(g). Kanskje noen kan si fra? Hun behersker jo uttalen av bokmål såpass bra (mye bedre enn jeg) at evnene til å legge om talemålet absolutt burde være til stede. Så vanskelig kan det vel ikke å si "pussi raiet"?

Hilsen "Disgusted of Tunbridge Wells/Nesttun".

Bilder, skole og et kostelig øyeblikk

Jeg kommer ikke fra noe akademikerhjem, og derfor ble det ekstra viktig å møte dyktige lærere i skolen. Der var jeg på mange vis svært heldig, for de aller fleste - i alle fall på barneskolen og ungdomsskolen - var dyktige i fagene sine og forstandige folk. Jeg har holdt kontakten med mange av dem, og jeg er dem alle stor takk skyldig. Her skal jeg bare framheve en av dem - men ingen er glemt!

Det er to grunner til at Fred Strømme får æren av å bli nevnt. En grunn ser dere over: han er en svært dyktig fotograf. Her er en lenke til noen av hans bilder (i alle fall er de fleste bildene hans). Jeg er ikke sikker på hvor motivet er hentet, men det er grunner til å tro at det er fra Overhalla. Jeg var så heldig at jeg hadde Fred i Foto valgfag. Det var interessant, men satte neppe så dype spor som engelskundervisningen hans.

Jeg endte opp med hovedfag i engelsk - og det gjorde Fred også. Til slutt. Det er den andre grunnen til å nevne Fred her - det kostelige øyeblikket. Han avbrøt hovedfaget for å ta seg jobb i Overhalla - om jeg ikke husker feil var det stifting av familie som utløste bevegelsen nordover fra Trondheim.

Det hadde seg slik at jeg en periode var Førsteamanuensis i Britisk Kulturkunnskap ved UiB, og jeg var også sensor for fagområdet ved NTNU, et engasjement som varte ut over mine to år ved faget i Bergen.

Omsider gjorde Fred ferdig sitt hovedfag, men veilederen, John Oakland, var vag på hvem sensor skulle være. Jeg glemmer ikke så fort reaksjonen hans da jeg gikk inn på åstedet for muntlig eksamen. Min åpningsreplikk hadde jeg tenkt ut: "Nå er du vel glad for at du ga meg S i engelsk i 1978?". Det gikk bra med Fred også.

Jeg avslutter med et annet av Freds bilder som gjør det samme som bildet øverst og fanger inn både "essensen" av Overhalla (enten det er tatt der eller ei) og viser tåkeeffekten mange av bildene til Fred fanger så godt inn.

Editors

Jeg vil gjerne presentere et av mine favorittband her: Editors, fra "min" del av England. Jeg gikk jo på University of Warwick, og bodde i Coventry, Kenilworth og Leamington Spa over en periode på 51 måneder.

Munich er kanskje den låta som klarest fanger inn det jeg mener er deres sterkeste sider: en utrolig tett sound helt uten noen form for slark, og med driv.

Sheeps? Grrr!

Jeg leser i Aftenposten på nett at ungdomsbandet fra Finnmark, The BlackSheeps, krangler om navnet, og saken skal opp i retten. Hele gjengen burde dømmes for forbrytelser mot det engelske språk.

Jeg har hovedfag i Engelsk, og hver gang jeg hører sheeps brukt som flertallsform av sheep rykker det i min mentale rødblyant. Entall og flertall av sau på engelsk er det samme: sheep. Til og med flertall av saueraser er det samme: sheep.

Kanskje de ikke har så skarpskodde lærekrefter i Finnmark, eller kanskje elevene er mer begavet i musikk enn i språk? Men saken kan lett løses ved at saksøkerne bare tar det korrekte navnet: The Black Sheep, og lar de andre fortsette å la sin lingvistiske inkompetanse "pryde" bandet.

Norsk som fagspråk?

Det er en debatt i Norge der det fremheves at norsk ikke må forsvinne som fagspråk. Det er ikke vanskelig å se problemene med at jeg, som nordmann, skriver på Engelsk. Men på den måten når man potensielt alle som kan lese engelsk på hele planeten. Det er stort - som besøket fra Japan her viser.

I forrige måned fikk jeg nemlig en overraskende e-post. Det var Kenji Hattori fra Gunma University i Japan som skrev. Han skulle på en konferanse i Oslo, og fikk han kanskje lov til å komme til Bergen for å prate med meg? Han hadde skrevet fiksjon, var innvolvert i teateroppsettinger, men av utdanning var han lege. Etter studier i Kant var han nå professor i medisinsk etikk.

Grunnen til at han ville treffe meg var at han hadde lest boken min Philosophy and Literature og var blitt inspirert og imponert. Fikk han komme og bruke av min dyrebare tid?

Jeg har ikke noen problemer med å ordne køen av fans utenfor døren. Der står det for det meste studenter som kommer for å få veiledning, men vi møttes. Han hadde med seg sin kollega og kjæreste Akiko (etternavnet har jeg glemt) også. Det var en interessant samtale, og jeg ba dem hjem til oss på middag samme dag der dette bildet ble tatt.

Det er flere år siden denne boken kom ut, og det at den fremdeles gir folk - til og med fagfolk - noe rører meg. Da boken var ganske fersk skrev også en dame fra Iran og ville oversette den til farsi. I Iran driver de ikke med copyright, så det var fint av henne å spørre. Hadde jeg skrevet på norsk ville, åpenbart, ikke noe av dette skjedd.