Fornuften rømmer når posørene poserer

Hvorfor fortsetter folk å si ting som åpenbart er falske? Kort sagt fordi overdrivelser virker. Det skumleste er kanskje hvorfor overdrivelser brer om seg: vanlig språkbruk har mistet sin emosjonelle kraft. Å kalle noe urettferdig skaper lite respons, mens å kalle det fascisme eller folkemord stopper debatt og mobiliserer følelser. Utfordringen ligger i denne moralske inflasjonen. Som med enhver utvannet valuta må hver påstand være mer ekstrem enn den forrige for å ha effekt. Når alt fremstilles som katastrofalt mister ord mening, og de virkelige katastrofene blir blasse.

Mønsteret er tydelig: politiske motstandere blir Hitler og at sivile dør i krig blir folkemord. Noe mindre fungerer bare ikke. Emosjonelle snarveier vinner over argumenter, motargumenter, og nyanseringer. I stedet for å argumentere låner man historiens moralske tyngde og griper til det verste man kan tenke seg. Noe annet vil jo ikke duge. Hvis motstanderen kan fremstilles som nazist slipper man også å forklare eller forsvare sin egen posisjon. Det er retorikk brukt for å vinne følelser, og da blir argumenter overflødige.

I dagens medielandskap, også kjent som "klikkøkonomien," belønnes denne atferden. Raseri gir klikk, ekstreme ytringer gir sendetid, og nyanser forsvinner. Der har du medielogikken. Også psykologisk, i det enkelte sinn, gir dette gevinster. Dramatiske påstander fungerer som statussignaler: se hvor moralsk alvorlig og opplyst jeg er. Ingen prisutdeling slipper unna. Rolig realisme sprer seg aldri, mens apokalyptisk retorikk fyker verden rundt på null komma svisj. «Anti-bullshit is doomed never to go viral,» som Niall Ferguson sier. Resultatet er en konkurranse om å fremstå mest mulig opprørt, og da har man ingen insentiver til å undersøke grunnlaget for denne følelsen særlig nøye. Raseriet og opprørtheten begrunner seg selv. 

Bak dette ligger også dypere psykologiske drivkrefter. Verden er kompleks og vekker uro. Verden har alltid vært et skummelt sted, men kjente mønstre er nå i rask endring. Mange håndterer ikke kompleksiteten og søker enkle fortellinger med klare skurker og der man kan gå inn i rollen som helt. Rettferdig harme føles godt! Dermed blir protest en identitet og raseri blir en livsstil. Vestlige samfunn som tidligere forsto grader av alvor hopper nå gjerne rett over på «katastrofe» først som sist. Når emosjonelle reaksjoner erstatter analytisk tenkning blir nyanser og motforestillinger grader borte og polariseringen brer videre om seg.

Det vi ser er ikke lenger reell politisk debatt men teatralsk moralposering. Folk forsøker ikke en gang å overbevise. De signaliserer. De argumenterer ikke, men deler ut roller der de selvsagt er heltene og «de andre» er skurkerne. Overdrivelser blir nødvendige når sannheten ikke passer inn i ideologien. Og det burde bekymre oss alle. 

Bruk komma!

Det beste som er skrevet om tennis?

David Foster Wallace hørte ikke til den vanlige klassen av sportsjournalister. Han var en av USAs høyest vurderte forfattere, og dessuten tennisspiller. Kombinasjonen holder det den lover. Som det sto i The New York Times Book Review: 'The greatest tennis writer ever.' 

Dette er en samling av de fem beste essay han skrev om tennis. Det første, 'Derivative Sport in Tornado Alley', handler om oppveksten i Illinois, i Tornado Alley, og om livet som ung tennisspiller. Det han forteller er nok både allment, slik at flere kan kjenne seg igjen, og unikt. Det mest unike er nok språket og tonen. Selv de som aldri har tatt i en racket vil bli dratt inn, og antakelig ende opp med å humre i dagevis over slutten. 

Det andre, 'How Tracy Austin Broke My Heart', handler på sett og vis om sportsjournalistikkens elendighet. Men ikke bare. Fremdeles utrolig godt skrevet, morsomt, men også innsiktfullt om hva som kreves mentalt og sosialt for å bli en tennisspiller på toppnivå. 

Det tredje essayet heter (hold dere fast) 'Tennis Player MichaelJoyce’s Professional Artistry as a Paradigm of Certain Stuff about Choice, Freedom, Limitation, Joy, Grotesquerie, and Human Completeness'. Tittelen er, selvsagt, litt selv-parodisk. Først og fremst handler det om Michael Joyce - som de fleste har glemt og få kjente til da han var på topp - men det er da også et viktig poeng her. Hvor vanvittig god man kan være i en sport som tennis, og likevel ikke være kjent særlig langt ut over hjemstedet. De videre tema er godt oppsummert i tittelen, men det er ikke noen kjedelig utlegning av filosofisk art (han hadde filosofi som hovedfag), men fortsatt morsomt og innsiktsfullt. Slettes ikke bare om tennis, men også om sentrale menneskelige tema som valgfrihet, frihet, begrensninger - og også resten gjetter du ut fra tittelen. 

Det fjerde essayet, 'Democracy and Commerce at the U.S. Open', er både det morsomste og det som har stått seg dårligst i møtet med tidens tann. 

Da er det like greit at det femte, 'Federer Both Flesh and Not,' har stått seg så bra. Ingen har vel bedre fanget i ord det tilnærmet overjordiske ved Roger Federers talent. Skrevet ganske tidlig i det som har blitt en svært lang karriære, får det andres skriverier til å blekne. 

Som forfatter kan Foster Wallace underholde, more, informere og utfordre deg som leser om emner du egentlig ikke vet så mye om. Det er ikke bare en usedvanlig evne til å skrive som ligger under her, men en intellektuell nysgjerrighet som evner å begeistre.

Konklusjon - Klar befaling! (Dersom du noen gang har tatt i en tennisracket) 

The Oxford comma

"Regelen" om komma foran avsluttende konjunksjon i oppramsinger, som i engelsk er mer et stilistisk valg enn noen regel, kan av og til gjøre det mindre morsomt å lese. Det har forfatterne av setningene over heldigvis glemt. Eller husket. Hvem vet.

Ordklasser på svensk

Hard kost

Det er jul og jeg har åpnet for mer fornøyelige historier enn det jeg vanligvis serverer her på bloggen. Sist jeg gikk utenfor oppsatt løype var det min onkel Olais grisehistorie som ble servert. Denne gangen er det min fars grandonkel Severin Vannebo (1846-1920) som er hovedperson (se bildet). Han må også være kilden til historien - og det sier vel noe om han som person. Min oldemor Margrete (derfra mitt mellomnavn) hadde en bror som reiste til Göteborg og slo seg opp der. Skal man bli rik er det ikke nok å tjene penger, man skal heller ikke bruke dem opp. Mine kilder til historien er først og fremst onkel Olai (1902-1999) og Harald Strand (1920-). Begge hadde min farfar Salamon (1866-1942) som kilde. Han hadde et godt og nært forhold til onkelen sin.

Severin Vannebo på restaurant i Frankrike



Severin kom fra øvergården i Vannebo, og reiste ut og slo seg opp i Gøteborg. Han var døpt Andreas Severin, men det var bare mellomnavnet som ble brukt til daglig. Severin var etter alle mål en usedvanlig driftig kar. Han var hovedårsaken til at Vannebo Kraftverk kom igang så tidlig, men ett prosjekt kom han ikke i land med - det var å etablere teglsteinsfabrikk i Vannebo, der det er så mye leire.


Severin drev blant annet med dampmaskiner, og hadde levert dampmaskinen til både Hunn Meieri og Tørvstrøfabrikken på Tramyra. Til Frankrike kom han enten for å levere eller selge dampmaskin, men han snakket ikke språket. Engelsk og Tysk snakket han visst, men ikke Fransk. Det til tross måtte han jo ha mat, og gikk på en restaurant og fikk menyen. Den forsto han lite av, med unntak av prisene. De var visst ganske høye, for det var visst en fin restaurant, og uansett var jo Severin "ækt værnbu kar" (som både Harald og Olai formulerte det) så han fant det billigste langt nede på menyen og pekte på det.

Kelneren ristet på hodet og lot han forstå at det kunne han ikke få, men Severin sto på sitt. Dette gjentok seg lenge. Helt til kelneren forsvant, men han kom snart tilbake. Da smilte han og signaliserte "OK, det er greit". Men hvor mye? Dette foregikk trolig på tegnspråk. Severin tok en asjett og viste en solid haug på tallerkenen, og var fornøyd da kelneren gikk. Det var han ikke da kelneren kort tid etterpå kom og plasserte en asjett på bordet foran ham og bukket dypt. Overdrevent dypt. Asjetten hadde en haug med tannpirkere. Om han senere kjøpte noe dyrere men lettere fordøyelig forteller ikke historien noe om.

Som før nevnt måtte Severin selv være kilden til historien, så det er vel grunn til å hevde at han hadde solide reserver både av humor og selvironi. I tillegg til intelligens og betydelig sosial oppdrift.