Transkjønnede i konkurranseidrett

Når Laurel Hubbard fra New Zealand løfter vekter i det kommende OL er det som kvinne med mannskropp. En kropp som, vurdert ut fra en biologisk kvinnes historie, har vært dopet i flere tiår. Dette skjer med Den Olympiske Komités velsignelse så lenge testosteronnivået reduseres i forkant av konkurransen i en tidsperiode på et år. Men "dopingen" som naturen har gitt henne over flere tiår blir ikke borte. Det har gitt henne 30-60% sterkere overkropp, 30% mer kraft, lengre og sterkere bein, større muskelmasse, osv., osv. enn det kjønn hun nå identifiserer seg som (FOTO: ADRIAN DENNIS / AFP)

Prinsippene krasjer. Det ville være sårt for noen som identifiserer seg som kvinne å konkurrere med menn. Det å ikke bli godtatt som kvinne når man føler, identifiserer seg og agerer som kvinne er vondt. 

Men idretten eksisterer ikke for å få folk til å føle seg vel og inkludert, den eksisterer for å konkurrere og for å konkurrere under like forutsetninger. Det siste er grunnen til at det finnes kvinneklasser i det hele tatt, eller aldersklasser for den saks skyld. For ikke å snakke om vektklasser i bryting og boksing, for eksempel. Ingen ville hørt om Marit Bjørgen, Grete Waitz eller noen av de andre kvinnelige idrettsheltene i individuelle- eller lagidretter siden de aldri ville nådd opp om de konkurrerte med først gutter og så menn. De ville neppe brydd seg. Spjælingene i bryting og boksing ville blitt most. 

En av de øvelsene der forskjellene på kvinner og menn er minst, er på 100m. Det har nok noe med at man også må flytte med seg de store musklene som gir deg fart, og at man får mindre nytte av toppfarten siden det er fort overstått. Men OL-vinneren for kvinner i 2016, Elaine Thompson, ble i samme år slått på tid av 1.826 menn og gutter, selv 14-åringer og noen over 50. 

Nå kan det hevdes (og det blir det) at fordelene med en mannskropp bare er ett aspekt av andre naturlige fordeler, og at raske muskelfibre i sprint, store hender og lange bein i svømming osv. er andre naturlige fordeler man ikke korrigerer for gjennom egne klasser. Som funksjonær ved friidrettsstevner har jeg gjort meg noen refleksjoner når jeg ser på de som registererer seg for forskjellige øvelser. Men den androgene utviklingen, hormonene som bygger en mannskropp, er så til de grader mye sterkere enn de andre naturlige faktorene at, som i tilfellet Thompson, kvinnene ville forsvinne ut av resultatlistene og antakelig sporten. 

IOCs "løsning" løser ingen ting, for 13 ulike studier viser alle at de avgjørende faktorene som muskelmasse, muskelstyrke, bentetthet osv. ikke endres ved denne reduksjonen av testosteron over 12 måneder. De endringene som kunne spores var minimale. 

Så langt er det ikke mange transkjønnede som har slått gjennom i sin idrett, men så er det ikke så mange transkjønnede heller. Det betyr at IOC og andre fortsatt kan feie utfordringen under teppet, men det går neppe i det lange løp. 

I dette tilfellet kan man ikke oppnå inklusjon, rettferdighet og sikkerhet på samme tid. Idretten må velge, og jeg håper den velger rettferdighet. 

Å bli tatt ved nesen

Her er et par illustrasjoner fra sportens verden som kanskje kan brukes til overskriften "å bli tatt ved nesen".

Ganske heldig, disse fotografene, med øyeblikket. 

Det gikk ikke helt etter planen

I ett øyeblikk er du grasiøs, elegant, kraftfull og situasjonens mester. I det neste ....

Upublisert Matt

Novak Djokovic og jeg

Novak Djokovic er min favoritt på tennisbanen, og mange lurer på hvorfor. På ett vis er det håpløst å forklare noe slikt. Hvordan skal en fotballfan forklare sin tilknytning til klubben - særlig når det ikke er en tilknytning via hjemsted, nasjon eller andre forbindelser/forpliktelser? Det blir like håpløst som å overbevise noen om å elske eller like noen.

Men like fullt kan det gjøres - å forklare det, altså, men ikke å overbevise noen om å gjøre det samme. En type forklaring er kausal: Man ser seg selv utenfra, og viser til årsaker for hvorfor det måtte (eller i alle fall kunne) skje at man fikk en slik tilknytning. Den andre er vesensforklaringer - forklaringer på hvorfor alle burde gjøre det samme. De siste overbeviser få, og de andre får kanskje noen til å si "OK" eller "Å, ja."

Årsakene tror jeg kan ha med disse forholdene å gjøre: Jeg begynte aktivt å se på tennis igjen for ca. fem-seks år siden. Novak var da inne i en meget god periode, og det var så mange som mislikte eller hatet han. Det opplevde jeg som grovt urettferdig og totalt ubegrunnet. Tennsiverdenen var allerede delt mellom Federer og Nadal da Novak slo gjennom for fullt i 2011, og nesten alle disse mislikte oppkomlingen fordi han ødela idyllen deres. Dertil var han fra Øst-Europa, og han spilte verken power-tennis a-la Nadal, eller ballett-tennis a-la Federer. Man skal rett og slett forstå tennis ganske så bra for å se hvor genial han er. Som en annen spiller sier:

“There is no doubt that Federer is more beautiful to look at, but Novak is the best ever. We do one thing and he does another. We try to hit a winner, while he places the ball in difficult and irritating areas, where it is impossible to surprise him. He suffocates you slowly. What he does is just incredible.”
Tennys Sandgren

Man kan med fordel se på tennistv.com (abo-tjeneste) og høre på kommentatorene der. De kan virkelig sine saker, og får deg til å se tennis på en annen måte. Særlig opplysende er det å se på Novaks kamper med så gode kommentarer, for de får ofte fram det geniale i det han gjør. 

Matthew Syed (The Times): Djokovic is subtly — and, to me, beautifully — different. As the sun sets and rises, as opponents come and go, as the tension of a match waxes and wanes, still he plays with the same, calibrated intensity. I have often seen him smile as the crowd gets behind opponents, as if recognising that it gives him a renewed opportunity to probe his own resolve.

Jeg liker en underdog, og Novak - til tross for sine enorme talenter og rangering som verdensener - er en underdog. Det var bare å se på Wimbledon-finalen 2019. Han spilte mot Federer og (nesten) hele Centre Court. Han spilte geniale poeng, drev Federer fra side til side før han satte vinneren rakt ned sidelinjen. Og publikum stønnet! Hvordan kommer du deg ut av noe slikt? De fleste ville blitt knust, men han tok troféet! Tålte to matchballer mot på Federers serve, og vant den lengste Wimbledon-finalen i historien i det første tie-break i Wimbledonhistorien i femte sett. Han vant de viktigste poengene, og dermed kampen. 

Det har blitt forsket på fordelen av hjemmebane, og fotballspillere som spiller på bortebane har 67% lavere testosteronnivå enn de som har hjemmebane. Og selv ikke da han spilte mot Andy Murray i finalen var publikum like mye på motstanderens side som Wimbledon 2019. 

Som Matthew Syed sier det: 

"Djokovic will always lay plausible claim to the mantle of steeliest sportsman, the person you would want on your side if your life was on the line. His resolve, the way his technique retains its metronomic rhythm, is impressive enough. That he sustains such composure with crowds around the world against him makes him a psychological outlier."

For min del er det ikke så nøye om han får flere Grand Slam troféer enn rivalene Nadal og Federer, selv om det ville vært fint. Det viktigste er at han blir anerkjent som en av de tre gigantene i tennishistorien. Det er uansett flere rekorder i tennis, og Novak har mange av dem. Dessuten har han vunnet flere kamper enn han har tapt mot begge disse storhetene. Bare det burde avgjøre alle slike diskusjoner om storhet, eller GOAT (Greatest Of All Time) til hans fordel. 

Jeg syns han er svært sympatisk, særlig hvordan han gir komplimenter på en automatisk måte til motspillere under kamper og han er åpen og ukunstlet på banen og av banen. Han både viser og innrømmer feil og svakheter. Men viktigst er det kanskje at så mange misliker han. Vi er på samme side Novak og jeg. 

Det beste som er skrevet om tennis?

David Foster Wallace hørte ikke til den vanlige klassen av sportsjournalister. Han var en av USAs høyest vurderte forfattere, og dessuten tennisspiller. Kombinasjonen holder det den lover. Som det sto i The New York Times Book Review: 'The greatest tennis writer ever.' 

Dette er en samling av de fem beste essay han skrev om tennis. Det første, 'Derivative Sport in Tornado Alley', handler om oppveksten i Illinois, i Tornado Alley, og om livet som ung tennisspiller. Det han forteller er nok både allment, slik at flere kan kjenne seg igjen, og unikt. Det mest unike er nok språket og tonen. Selv de som aldri har tatt i en racket vil bli dratt inn, og antakelig ende opp med å humre i dagevis over slutten. 

Det andre, 'How Tracy Austin Broke My Heart', handler på sett og vis om sportsjournalistikkens elendighet. Men ikke bare. Fremdeles utrolig godt skrevet, morsomt, men også innsiktfullt om hva som kreves mentalt og sosialt for å bli en tennisspiller på toppnivå. 

Det tredje essayet heter (hold dere fast) 'Tennis Player MichaelJoyce’s Professional Artistry as a Paradigm of Certain Stuff about Choice, Freedom, Limitation, Joy, Grotesquerie, and Human Completeness'. Tittelen er, selvsagt, litt selv-parodisk. Først og fremst handler det om Michael Joyce - som de fleste har glemt og få kjente til da han var på topp - men det er da også et viktig poeng her. Hvor vanvittig god man kan være i en sport som tennis, og likevel ikke være kjent særlig langt ut over hjemstedet. De videre tema er godt oppsummert i tittelen, men det er ikke noen kjedelig utlegning av filosofisk art (han hadde filosofi som hovedfag), men fortsatt morsomt og innsiktsfullt. Slettes ikke bare om tennis, men også om sentrale menneskelige tema som valgfrihet, frihet, begrensninger - og også resten gjetter du ut fra tittelen. 

Det fjerde essayet, 'Democracy and Commerce at the U.S. Open', er både det morsomste og det som har stått seg dårligst i møtet med tidens tann. 

Da er det like greit at det femte, 'Federer Both Flesh and Not,' har stått seg så bra. Ingen har vel bedre fanget i ord det tilnærmet overjordiske ved Roger Federers talent. Skrevet ganske tidlig i det som har blitt en svært lang karriære, får det andres skriverier til å blekne. 

Som forfatter kan Foster Wallace underholde, more, informere og utfordre deg som leser om emner du egentlig ikke vet så mye om. Det er ikke bare en usedvanlig evne til å skrive som ligger under her, men en intellektuell nysgjerrighet som evner å begeistre.

Konklusjon - Klar befaling! (Dersom du noen gang har tatt i en tennisracket) 

Seier

Jeg fortsetter den nye trenden her på bloggen min med å være litt mer personlig. 

Som det går fram av den lille spalten til høyre har jeg to tenåringsbarn. Den ene, Svein, driver med friidrett og er løper. I helgen gikk det riktig fort. Så fort at han ble norges beste på 1500m for G16 på Ungdommens Norgesmesterskap. Det var stor stas, og ER stor stas.

Bronsen på 800m lørdag var kanskje basert på en større anstrengelse, men det er tross alt resultatet som teller. Gull er godt som gull!

Icarus (Netflix dokumentar)

Bryan Fogel lager dokumentarprogram om doping i amatørsykling - med seg selv som doper. I arbeidet med dette får han et tips om en russer som kan hjelpe ham, og med god hjelp av begivenheter utenfor sin kontroll sitter han plutselig som en sentral brikke i et spill på høyt politisk og sportslig nivå. 

Det som blir rullet opp, med et tett personlig fokus på Grigorij Rodchekov som ledet WADAs anti-dopinglaboratorium i Moskva, er et sinnrikt og utstrakt statlig dopingprogram som var omtrent altomfattende. Rodchenkov var politisk fange og innesperret på psykiatrisk anstalt etter å ha falt i unåde, men plutselig er han den eneste som kan heve Russlands sportslige anseelse og slipper ut. 

Jeg skal ikke si for mye om det som skjer i filmen, for den må sees, men alle som så på Friidretts VM fra London nettopp kunne se med egne øyne resultater av det som kommer frem i denne filmen. Filmen utvikler seg ganske annerledes enn det som var planlagt fra starten, og man kan kanskje si at den burde vært redigert på en annen måte. Men da hadde man heller ikke fått opplevelsen av å plutselig bli dratt inn i en malstrøm av sportspolitiske hendelser og intriger på det aller høyeste nivå. 

Rodchenkov kommer vi, som sagt, nært inn på. Det er lett å bli glad i ham, og også synes synd på ham som offer for et totalitært regime som ødelegger hans liv. Det kommer klart fram at det som får ham til å se sammenhenger i sin tilværelse er George Orwells 1984. Men nærheten mellom Fogel og Rodchenkov er også problematisk, og seeren bør gjøre seg opp sin egen mening om Rodchenkov er offer eller skurk - eller kanskje mest sannsynlig en mellomting. 

Alle som er interessert i sport, i Russland spesielt, eller hvordan et totalitært regime styrer sine undersåtter og knuser sine dissidenter, bør se denne gripende filmen. IOC og Russland blir stående igjen som ynkelige juksemakere, men med omtrent uinskrenket makt på sine områder. 

Dette er en meget sterk film.

Konklusjon: Klar anbefaling. 

Fart og genetikk

Nå er VM i friidrett over, og jeg må finne på noe annet på kveldene enn å se på TV. Det er mye spennende, ikke minst er det underholdende å se på hvordan utøvere i ulike grener er bygd rent fysisk. Det krever ingen spesielle egenskaper å skille en høydehopper fra en kulestøter, og heller ikke all verdens kløkt for å se om noen er egnet til å løpe langt eller kort og fort. Som Leif Olav Alnes, treneren til Warholm, sa: "friidrett er gen-sport". Særlige fysiske forutsetninger er nødvendige, men langt fra tilstrekkelige. 

Kanskje det er flere enn jeg som har lagt merke til at nesten alle som løper fort over korte distanser kommer fra Vest-Afrika eller har slekten sin derfra (som Jamaicas tropp og de aller fleste i USAs sprintlag). Videre er det vel ikke til å unngå å legge merke til at de fleste som løper fort over lange avstander enten er fra Øst-Afrika (Kenya, Etiopia osv.) eller har forfedre fra de kanter. Selvsagt gjelder ikke dette alle, og vi kan lett finne eksempler på blekansikt som yter helt i toppen av disse ulike idrettene, men med ca. 12 % av jordens befolkning er afrikanere og etterkommere etter afrikanere (i USA, Storbritannia og karibien) kraftig overrepresentert i friidrett. 

Personer i Vest-Afrika har betydelig større sjanse for å ha såkalt fast twitch muscle fibres, og det samme gjelder deres etterkommere i USA og de karibiske øyer. De siste er også etterkommere etter slaver, og de som overlevde overfarten var de sterkeste. Jamaica var siste stopp på reisen, og de er derfor de sterkeste av de sterke. De har ikke noe på lengre distanser å gjøre, for musklene krever tettere bein og sterkere sener for ikke å ødelegge kroppen, og de hurtige musklene bruker opp mye adenosine triphosfat noe som fører til raskere oppbygging av melkesyre. Verken vekten av muskler, sener og bein eller melkesyren er noe å dra med seg mange runder rundt banen. 

Da stiller det seg annerledes med østafrikanere. Det har vist seg vanskeligere å finne tydelige genetiske grunner til deres suksess, men et BBC-program kom til den konklusjonen at lettere beinbygning og særlig smalere ankler gjorde en stor forskjell. 

Alle befolkninger i verden har individ med særlige fysiske forutsetninger. En skal gå veldig langt tilbake for å spore Karsten Warholms vest-afrikanske forfedre, eller familien Ingebrigtsens kenyanske stamtavle. Men gitt at vi alle er fra Afrika, så har også Afrika en vesentlig større genetisk variasjon enn noe annet kontinent på jorden. Derfor er det ikke overraskende at ulike typer disposisjoner finnes i større konsentrasjoner her enn ellers. 

Selvsagt er kulturelle faktorer, og miljøfaktorer, av stor betydning - men kultur og miljø har ofte naturgitte forutsetninger. Dertil kommer betydningen av det som er over slipsfestet (som Alnes så treffende sa). Det hjelper lite med fysiske forutsetninger dersom du ikke gidder trene, og dersom du ikke er villig til å fokusere og ofre nesten alt for å bli best når det gjelder som mest.