Novaks deportasjon

Det burde nå være kjent hva jeg mener om vaksineskepsis, alternativ "medisin," og lignende. Jeg er også fortsatt fan av Novak Djokovic tross hans svært lite kloke avgjørelser og handlinger. Men i saken om hans utvisning fra Australia kommer vi også i stor grad inn på noe vesentlig som ikke har med vaksiner, tennis og juksemedisin: Liberale prinsipper og maktens tredeling.  Der kommer ikke Australia særlig bra fra det. (Foto: Al Jazeera)

Det er nemlig helt vesentlig å få med seg at retten ikke hadde noen mulighet til å overprøve Alex Hawkes avgjørelse om å deportere Novak Djokovic. Rettens domene er satt ut av spill, og immigrasjonsministeren har eneveldig makt til å utvise personer på hvilket grunnlag som helst. Glem maktens tredeling, liberale prinsipper og gode begrunnelser. Hawke kan tuppe ut hvem han vil, omtrent på linje med Kim Jong-Il. 

Den eneste grunnen Hawke har oppgitt var at Novak hadde gitt uttrykk for oppfatninger Hawke mente var utålelige, og kilden han oppga var uttalelser fra Novak tidlig i 2020. The Australian Lawyers’ Alliance uttalte dettei sakens anledning:

“One of the most dangerous aspects of the Djokovic matter is the preparedness of the federal government to deem someone a risk to public order simply on the basis of what it perceives that person’s views might be. This is Orwellian and it is deeply troubling in a society supposedly committed to freedom of speech and freedom of thought”.

Det er ikke bare ryktet til Novak som lider under denne saken, men også ryktet til et land som en gang var blant de mest liberale i verden. En pandemipolitikk som har stengt grensene også mellom stater i Australia og har vært den mest drakoniske utenfor Kina, har vist seg mislykket. Raseriet har blitt rettet utover, og verdens beste tennisspiller har fått rollen som syndebukk. Nå er han jaget ut i ørkenen. Det gjør neppe noe fra eller til, for også Australia får sin runde med omicron. Jeg tipper Australian Open blir pepret med positive tilfeller blant spillerne - som alle andre idretter disse dager. 

Til å begynne med hevdet Scott Morrison, statsministeren, at Novak var en helserisiko. Det er latterlig. Novak har hatt covid19 to ganger og er dermed bedre rustet enn de 93% av Australias befolkning som har fått to stikk. I Melbourne, der Australian Open skal gå, er det nå ca. 40.000 positive tilfeller hver dag. Novak testet negativ ved innreise. 

De to siste årene har jeg også hatt et litt nærmere forhold til Australia enn før. 27.1 2020 fikk jeg vite at min morfar hadde bodd mesteparten av sitt voksne liv i Australia, i all hovedsak i Adelaide. Australiere jeg kjenner har gitt meg status som australsk (i alle fall nesten), men med avgjørelser som denne og på dette grunnlaget er jeg ikke så sikker på om jeg vil ta i mot den statusen. Landet fremstår som en bananrepublikk styrt av paranoide og populistiske politikere bortenfor lov og orden. 

Icarus (Netflix dokumentar)

Bryan Fogel lager dokumentarprogram om doping i amatørsykling - med seg selv som doper. I arbeidet med dette får han et tips om en russer som kan hjelpe ham, og med god hjelp av begivenheter utenfor sin kontroll sitter han plutselig som en sentral brikke i et spill på høyt politisk og sportslig nivå. 

Det som blir rullet opp, med et tett personlig fokus på Grigorij Rodchekov som ledet WADAs anti-dopinglaboratorium i Moskva, er et sinnrikt og utstrakt statlig dopingprogram som var omtrent altomfattende. Rodchenkov var politisk fange og innesperret på psykiatrisk anstalt etter å ha falt i unåde, men plutselig er han den eneste som kan heve Russlands sportslige anseelse og slipper ut. 

Jeg skal ikke si for mye om det som skjer i filmen, for den må sees, men alle som så på Friidretts VM fra London nettopp kunne se med egne øyne resultater av det som kommer frem i denne filmen. Filmen utvikler seg ganske annerledes enn det som var planlagt fra starten, og man kan kanskje si at den burde vært redigert på en annen måte. Men da hadde man heller ikke fått opplevelsen av å plutselig bli dratt inn i en malstrøm av sportspolitiske hendelser og intriger på det aller høyeste nivå. 

Rodchenkov kommer vi, som sagt, nært inn på. Det er lett å bli glad i ham, og også synes synd på ham som offer for et totalitært regime som ødelegger hans liv. Det kommer klart fram at det som får ham til å se sammenhenger i sin tilværelse er George Orwells 1984. Men nærheten mellom Fogel og Rodchenkov er også problematisk, og seeren bør gjøre seg opp sin egen mening om Rodchenkov er offer eller skurk - eller kanskje mest sannsynlig en mellomting. 

Alle som er interessert i sport, i Russland spesielt, eller hvordan et totalitært regime styrer sine undersåtter og knuser sine dissidenter, bør se denne gripende filmen. IOC og Russland blir stående igjen som ynkelige juksemakere, men med omtrent uinskrenket makt på sine områder. 

Dette er en meget sterk film.

Konklusjon: Klar anbefaling.