Dronenes tidsalder

Da jeg for to måneder siden pekte på fire langsiktige følger av krigen mot Irans terror-regime avsluttet jeg med å peke på dronenes betydning. På bildet over får vi nok en påminning om dette. 

Mens det gleder meg usigelig at Ukraina klarer å føre krigen til Moskva og dørmatten til krigsherrene der, så er implikasjonene av det vi ser på bildet svært skremmende. 

Vi må ikke tro at det er enkelt for Ukraina å sende droner femti mil for å sprenge oljelagre. Det kreves mye mer enn utstyr fra Temu eller Clas Ohlson, men det er uansett ganske rimelig krigføring når en vurderer innsatsen mot konsekvensene. Mengder av droner kan sette de mest avanserte luftforsvarssystemer, som de i Israel, sjakk matt. Det koster milliarder å nøytralisere det som kommer inn, men bare en brøkdel å lage og sende en mengde droner der den lille prosenten som kommer gjennom vil kunne gjøre jobben med å skape frykt, redsel og et politisk press uten like. 

Det er all grunn til å tro at slike angrep har kommet for å bli i store konflikter, og det er nok bare et tidsspørsmål før mer klassiske terrorister tar dem i bruk i angrep mot sivile i for eksempel Europa (men det skjedde ikke allerede i 2024 slik jeg spådde). 

Men dronene gjør også at man ikke behøver være en stor aktør for å skape frykt, redsel og press av ulikt slag. Hvor mange slike raffinerier her i verden har et avansert luftforsvarssystem å gjemme seg bak? Uhyre få, vil jeg tro. Det kan også åpne for aktører av ikke-statlig art. Det kan jo hende at også aktivistene bak "Just Stop Oil" ser på bilder som det vi ser over og kommer til at det å kaste suppe på klassiske kunstverk og å lime seg fast til motorveien ikke har gitt gode nok resultater. Så kanskje vi skal prøve noe nytt? 

Tyrann på tanken

 

For oss som husker Essos slagord. 

To do or not to do - that is the question

Krigen for å svekke eller til og med fjerne terror-regimet i Iran er i gang, og utfallet er ukjent. Som i all krig dør sivile, og som i all krig skjer det mye uventet. Det er alltid mange grunner til å la være å gjøre noe, også denne gang. Eksemplet som alltid manes frem er krigen mot Saddams Irak i 2003. Det gikk ikke så bra, for å si det forsiktig. Det vil si: Saddam ble fjernet for godt, men resultatet ble likevel alt annet enn godt. Det å agere ga uønskede konsekvenser for de aller fleste perspektiv. 

Et helt allment poeng er dette: Vi kan aldri vite hva som hadde skjedd dersom ingenting ble gjort. Vi kan ikke kjøre et eksperiment der vi prøver begge deler samtidig. Derfor vil alternative utfall alltid være basert på sannsynlighet og spekulasjon. I tilfellet Irak vil de fleste gå ut fra at det ville gått bedre uten invasjonen i 2003, men det vet vi ikke. 

Er da lærdommen at man aldri skal agere? Hvor mange titusener av etniske albanere er evig takknemlige overfor Bill Clinton, Tony Blair, Jacques Chirac og resten for at de forhindret folkemordet i 1999? Hvordan kan rettferdigheten i den kampanjen måles? 

Kanskje vi skal ta et eksempel på ikke-handling og passitivitet:

I 2012 erklærte Barack Obama at ethvert kjemisk angrep fra Bashar al-Assad i Syria ville utgjøre en «rød linje» for USA og medføre «enorme konsekvenser». På morgenen et år senere, 21. august 2013, ble al-Shami-familien i forstaden Ghouta i Damascus vekket av lyden av innkommende raketter som, merkelig nok, ikke ble fulgt av de vanlige eksplosjonene. I stedet begynte familiemedlemmer å få pustevansker, før de begynte å fråde om munnen og få kramper. Om morgenen lå moren, tre døtre og to sønner døde (sak i Daily Telegraph)

Dødstallet den natten antas å være over 1700, drept av opptil ett tonn saringass sluppet over dem av den syriske despoten. I England sa David Cameron i parlamentet at uten inngripen er  det ingenting som hindrer Assad og andre diktatorer i å bruke kjemiske våpen igjen og igjen. Ed Miliband, da leder i Labour, var uenig. Han insisterte på at det er viktig at enhver handling som tas har et klart juridisk grunnlag, og viste til at skyggen av Irak-krigen hviler tungt. At Russland ville ha nedlagt veto mot kampanjens «lovlighet», ble aldri nevnt. Da som nå er Kreml skurkenes sponsor og allierte. Cameron led nederlag, som i sin tur skapte et stort politisk sjokk i Washington D.C., og militær aksjon ble lagt på hyllen.

I løpet av måneder slapp Assad klorgass i tønnebomber fra helikoptre i Talmenes, Sarmin og Qmenas. I 2017 tok hans luftvåpen igjen i bruk sarin i angrepet på Khan Shaykhun. Året etter var det tilbake til klor i et luftangrep på Douma. Hvor mange syriske familier ville vært i live i dag dersom Miliband ikke så høytidelig hadde holdt fast ved de korrumperte prinsippene om «folkerett»? «Folkeretten» (les: retten til Kina og Russland til å støtte sine diktatorer) triumferte.

Men følgene av passivitet og handlingslammelse går videre enn som så. Da Vladimir Putin så hvor lett Obamas røde linjer kunne viskes ut, marsjerte han i 2014 inn i Krym – som ble forspillet til fullskalainvasjonen i Ukraina i 2022.

Irans skrekkregime har slaktet ned 30.000 til 40.000 av sine unge, og Folkeretten beskytter deres voldsmonopol innen landets grenser. Der kan de yte grenseløs vold mot ungdommer som fredelig motsetter seg å leve etter 1400 år gamle leveregler. De kan bygge interkontinentale raketter og anrike uran til våpen fordi disse våpnene ikke utgjør noen «umiddelbar trussel». Det spiller visst ingen rolle at regimet i 50 år har skreket «død over Vesten», bygget opp terrororganisasjoner over hele verden, og utført sabotasje, drap, kidnappinger og massakre. Hengt homofile fra kraner som folkeforlystelse.

Nei, for vi må beskytte «Folkeretten» som beskytter despoter og massemordere. 

Si det med - gatenavn

"Si det med blomster," var et gammelt slagord for floristene, men politiske budskap er kanskje best formidlet med gatenavn heller enn kaktus? Her fra Praha. 

Et paradigmeskifte i krigføring

Vi klarer ennå ikke helt å fatte det, men Ukrainas angrep på Russlands krigsfly er et paradigmeskifte i krigføring. Allerede har denne krigen vist både at første verdenskrigs skyttergraver ikke er avlegs, og at droner er fremtiden. Ikke bare for tradisjonelle herstyrker, men også for terrorister - som jeg skrev for halvannet år siden. 

Men implikasjonene av det vellykkede angrepet på Russlands angrepsfly er store. Så store at de blir vanskelig å prosessere. 

Små droner med ganske moderate eksplosiver til anslagsvis 3000 kroner, kan sette ut militært materiell til mange titalls milliarder kroner. Dette betyr at store militære investeringer kan settes ut for en meget billig penge. "Sårbarhet" er bare fornavnet. 

Ikke at dette er helt nytt. Under andre verdenskrig, for eksempel, var tyskernes slagskip Tirpitz stort sett ute av kampsonene. Det var for risikabelt å ha det i operasjon siden det ville tiltrekke seg fientlig aktivitet. 

Men store innkjøp av militær kapasitet må nå veies opp mot ekstrem sårbarhet. I det minste må man komme opp med riktig smarte løsninger for å sikre disse. 

Turkish Delight

Peter Brooks i The Times. 

Det beste jeg har sett om antisemittisme

Dobbelklikk for full skjerm, eller klikk på Youtube-logoen for å se der. 

Er Israel skyldig i folkemord?

Israel kommer ikke til å bli kjent skyldig i tiltalen som nå er for den internasjonale straffedomstolen i Haag. Det tror jeg også Sør-Afrika, som har stevnet Israel, vet og forstår. Krigføringen i Gaza er hard og brutal, ødeleggelsene er store og de sivile tapene like så. Kanskje er noe av denne krigføringen i strid med krigens folkerett på ett eller flere vis. Å ettergå dette, også rettslig, har så klart noe for seg. Men de eneste som har folkemord som plan og målsetting, mer uttalt enn Hitler i Mein Kampf, er Hamas. Massakren 7. oktober hadde åpenbart som mål å få Israel til å gå inn i Gaza mens terroristene gjemte seg bak 2 millioner menneskelige skjold. 

Denne anklagen er derfor en avsporing, og Sør-Afrika vet helt sikkert dette. Så spørsmålet er bare hvorfor de allikevel gjør dette i en konflikt som er så langt unna og der de har svært begrensede interesser? 

Et svar ligger vel i deres nye venner: Russland, Kina, Nord-Korea og Iran. Da Russland invaderte Ukraina var Sør-Afrika ett av landene som forholdt seg nøytrale i FN. Da verdens ledere, minus Jonas Gahr Støre, ringte Israel etter massakren 7. oktober, ringte Sør-Afrika lederne i Hamas. 

Sør-Afrika går trolig et ærende for sine nye venner i en fornyet "ondskapens akse." Det er den mest rimelige forklaringen på dette initiativet. Det gjelder å relativisere og alminneliggjøre anklager om folkemord, slik at diktatorer og autokrater lettere skal kunne slippe unna. Ufarliggjøring gjennom alminneliggjøring. 

Russiske paramilitære grupper

Wagner er en kjent russisk paramilitær gruppering som ble kjent som operative i Ukraina,og senere som for forsøk på statskupp - hvis det var det det var. 

Men de er ikke alene. Her er en oversikt fra Molfar - en organisasjon av frivillige som setter samme informasjon fra åpne kilder - noe som Bellingcat. Oversikten er obligatorisk lesning for alle som er interessert i Russland.

Paramilitære grupper er forbudt etter russisk lov. Men russisk lov spiller ingen rolle når de er akseptert og i flere tilfeller aktivt brukt av makthaverne i Kreml, i siste instans Putin selv. Undersøkelsen viser at alle 37 gruppene har kontakter til Kreml, og må aksepteres av Kreml, men også at mange av dem opererer under kommando av grupperinger i den russiske staten. De fleste er finansiert av forsvarsdepartementet, men noen er finansiert av selskaper, som Gazprom, og noen også av den Russisk Ortodokse kirken. 

De er skapt for å føre hybrid-kriger, uten direkte forbindelse til den russiske staten. Wagner, og andre grupper, har også vært involvert i tradisjonell krigføring i Ukraina og andre steder. 

En mer folkelig oppsummering er at disse gruppene er samlinger av avskum, sadister, nazister, psykopater og krigsforbrytere. De står til rådighet for maktpersoner - enten makten er politisk eller økonomisk (men forbindelsen mellom disse sfærene er tett i Russland. Ingen er mektig uten å være rik, og er du mektig er du også nådeløst brutal). 

De som ser for seg en blodig slutt på Putins regime, kan trolig være trygge på at disse gruppene vil være involvert. På en eller annen måte. 

Dilemmaene i vår støtte til Ukraina

I en kronikk i Aftenposten 12. august ber Julie Wilhelmsen oss om å "makte å se dilemmaene og alternativene i vår fortsatte støtte til Ukraina." Det er i alle fall det tittelen sier. Jeg ble så opprørt over det jeg leste at jeg bestemte meg for å la være å skrive om den for å unngå å la følelsene få overtaket. I mellomtiden har Geir Flikke skrevet et godt svar som kom 16. august. Likevel må jeg få ta tak i det Wilhelmsen skriver i kronikken, og jeg tror jeg nå klarer å skrive ganske uopprørt. (Bildet: Chamberlain erklærer "fred i vår tid.")

Jeg har engasjert meg for Ukraina på forskjellige vis, blant annet gjennom pengestøtte til Fritt Ukraina. (Kom igjen folkens!) Men styrken ved et demokrati er meningsbrytning, så jeg stilte sinnet forsøksvis på "åpent" og leste kronikken. Wilhelmsen har jo fått Fritt Ords pris for 2023 for å ha «bidratt med nyanserende faglig kunnskap i et opphetet offentlig ordskifte.» Det er lite som gjør meg så opphetet som Russlands overfall på Ukraina, så noen nyanser og kjølende tanker var på sin plass fant jeg ut. 

Så hva er dilemmanene og hva er alternativene? 

I følge prisvinneren er dilemmaene for det første at vi må veie tap av land mot tap av liv, og for det andre at vi sender allslags våpen til Ukraina men våger ikke våre egne liv (i form av soldater i kamp). 

Dilemmaet "land mot liv" er absolutt reelt, men ikke "vårt." Det er Ukrainas land og ukrainernes liv dette gjelder, og det er de som står overfor slike dilemma. Det Wilhelmsen impliserer er at det er vi som ikke risikerer våre liv, vårt land og vår frihet som skal diktere for Ukraina hva de skal inngå av kompromiss. Dette er en svært arrogant holdning. Prisvinneren må vel tolkes slik at Vesten (NATO) skal kalibrere sin støtte til Ukraina slik at de blir tvunget til å inngå kompromisser med overfallsmakten Russland slik at liv kan spares. Det er vel alternativet i denne sammenhengen? At "vi" altså både kan og bør manipulere offeret Ukraina slik at overfallsmakten Russland blir passe fornøyd og avslutter sine angrep og inngår avtaler. 

Dette alternativet er ikke bra. Det er arrogant, manipulatorisk og derfor også egnet til å skape mistillit og fientlighet på vår (vestlige, demokratiske) side i mange tiår. 

Dilemmaet med å sende våpen men ikke soldater er ikke noe nytt. Som Flikke påpeker er denne typen våpenstøtte forankret i FN-pakten. Og som alle vet er det å engasjere NATO mot Russland "mann mot mann" og rakett mot rakett ikke et alternativ som vurderes som aktuelt av noen med vettet i behold. At man kan føle seg både maktesløs og feig får så være, men dette er ikke noe egentlig dilemma og alternativet med å engasjere NATO er totalt uaktuelt. 

Et element i Wilhelmsens kronikk som ikke blir viet så mye plass, er USAs støtte med klasebomber. Dette er ikke etisk våpenbistand, mener Wilhelmsen, og "innebærer også en implisitt nedprioritering av forhandling." Det er mye galt å si om klasebomber, og scenarier med ueksploderte bomber som mange år etter krigens slutt dreper barn som leker er gruoppvekkende. Men også her må nesten Ukraina få avgjøre selv. Det er de som vil få leve med disse konsekvensene (om de vinner områder på denne måten). Etiske våpen finnes vel ikke, for alle våpen dreper og ødelegger om enn på ulike vis og med ulik effektivitet. 

Wilhelmsen viser i sin innledning til "kompleksiteten i verdenspolitikken" og at man må "se det store bildet." Det store bildet er at dilemmaene "vi" står overfor er det Ukraina som må ta stilling til. Noe annet er uetisk manipulasjon. "Alternativene i vår støtte" er av samme slag. Skal vi manipulere Ukraina til å inngå kompromiss de ikke vil ha? Wilhelmsen etterlyser "det store bildet" og "lengre tidsperspektiv" men erkjenner også at "Putin-regimet ikke er et som inngår kompromisser man kan stole på." Den siste innrømmelsen er vel det viktigste poenget her.

I det store bildet, i lys av det lengre tidsperspektiv Wilhelmsen etterlyser, kommer Chamberlains "land for fred" avtale med Hitler tydelig fram. Kan forhandlinger og avtaler inngås med noen som ikke er til å stole på? Bildet over er dessverre en god illustrasjon på det mest sentrale dilemma og det eneste alternativet vi står overfor. 

Russians Among Us - Gordon Corera

Så du The Americans på Netflix eller NRK? Dette er boka om virkelighetens The Americans, og andre programmer og aspekter ved sovjetisk og senere russisk spionasje og påvirkning rettet mot den frie verden. (Under: Matthew Rhys og Keri Russel i TV-serien.)

Forfatteren er BBC redaktør med ansvar for sikkerhetstjenestene, og har tidligligere også skrevet bøker om blant annet MI6 og spionasje på nettet (Cyberspies). Her får vi en grundig og spennende historie om programmet med planting av illegale spioner (de legale har diplomatstatus) både før og nå. De som var modeller for TV-serien The Americans ga for øvrig serien kredit for å ha vært virkelighetsnær, bortsett fra drapene og parykkene. Og all kjedsomheten, selvsagt. 

En 'take home message' fra denne boka er hvor trege vestlige sikkerhetstjenester og politikere var med å fange opp Russlands onde hensikter. Det er rett og slett ubegripelig, og har åpenbart bidratt til å gjøre Russland mer modig med sine fremstøt mot naboland som Georgia og Ukraina. 

Med den kalde krigens opphør kom en annen type agent østfra: Påvirkningsagentene, eksemplifisert med Anna Chapman. Det er grunn til å tro at disse har dårligere vilkår nå når de aggressive hensiktene til Putins kleptokrati har blitt så tydelige. 

Corera er svært god, og meget aktuell, når han viser hvordan russiske cyber-agenter påvirker vestlig opinion gjennom aktiviteter på internet. De siste kapitlene alene bør være nok til å fastslå at dette er obligatorisk lesning. Anmeldelsen til Luke Harding i The Guardian, en journalist som mer enn noen annen jeg kjenner til har avdekket det russiske regimets aktiviteter i vesten, er absolutt verdt å lese. Men det er boka også. 

Konklusjon - Klar befaling!

Spionens minne

Hvorfor er det fortsatt folk som tror Arne Treholt var uskyldig dømt for spionasje? På toppen av alt annet var storspionen Oleg Gordievskij (bildet) vitne på at han var KGB-spion, og i Stasis arkiver dukker det også opp ganske tydelige bevis på det samme:

«Han var en kilde til verdifull informasjon i militærstrategiske spørsmål, og aktuelle internasjonale problemer. Samvittighetsfullt og med stor ansvarsfølelse hjalp han Sovjetunionens sikkerhetstjeneste, samtidig som han forsøkte å motvirke faren ved USAs militaristiske kurs».

Sovjet-Unionen var også svært ivrige på å få han utvekslet med vestlige spioner, uten at det ble noe av. Han forlot Norge etter at han slapp ut. Visstnok for å slippe unna hat og annet ubehagelig, men på Kypros var det mye som tydet på at han forvaltet KGB-formue, og nå de siste årene flyttet han like godt til Moskva der han ble godt tatt vare på. (Mer om Gordievskij og Treholt her.)

Så hvorfor fortsetter fremstående norske samfunnsdebattanter å prosedere hans uskyld, eller at det fortsatt er tvil om dommen han fikk? Jeg tror svaret er å finne i en TV-serie på Britbox og i boka den er basert på. 

Kim Philby var uten tvil den mest betydningsfulle sovjetiske spion i vesten. Mistankene ble rettet mot han flere ganger, man han slapp unna. Noe var flaks, noe dyktighet, men det Ben Macintyre og andre legger mest vekt på er rett og slett at han var "en av våre egne" og dertil svært sjarmerende. 

Minner det om noen kanskje? Det er som en beskrivelse av Arne Treholt. Vi har ikke dyre kostskoler med dype nettverk, men vi har Arbeiderpartiet som i flere tiår var statsbærende. Og vi har etterkrigsgenerasjonen som kom til posisjoner i en tid der middelklassen åpnet seg nedover. Treholt var absolutt "en av oss," og hans ubetvilelige sjarm og tilsynelatende oppriktighet var perfekte egenskaper for en spion. 

Han var virkelig "A Spy Among Friends," og nå står vennene fram og holder de meningsløse forsvarstalene nok en gang. (Bildet: Gordievskij og Treholt, Dagbladet.no) 

Steinfeld - Fedre og sønner (bokanmeldelse)

Dette var en svært interessant leseropplevelse, og det ikke fordi Dag Steinfeld er en kjent person eller en stor forfatter. Boka er velskrevet (og velredigert!), men det er sammenhengen mellom den store historien og familiehistorien som interesserer og overbeviser. 

Det var (ikke bare, men i hovedsak) pogromene mot jøder i det store Russiske riket som jaget de fleste av jødene som kom til de skandinaviske landene. Dags oldefar Moses Steinfeld rømte fra dagens Latvia, og kom seg derfra til Sverige før skjebnen tok han til Norge. Som så mange andre drev han med omreisende handel omtrent over alt i Norge, men særlig nordover langs kysten. 

Hans sønn Jacob ble gift med en ikke-jødisk kvinne, og en av sønnene var far til Dag og hans søsken - Hermann. Han giftet seg også ikke-jødisk, med søsteren til en tidligere kollega av meg. Tittelen viser til konfliktene mellom generasjonene helt fra Moses' (sic) dager, der generasjoners troskap mot jødedommen og tradisjonene hadde bevart det jødiske folk mot å forsvinne selv uten å ha et eget land. (Her må jeg også melde en personlig interesse siden fars fetter Odd Einar [f. 1902] giftet seg jødisk - en historie jeg kun kjenner omrisset av. Ruth Levin var datter av Johanna, som emigrerte fra Sverige til New York med sin fire år gamle datter 2. april 1903.)

Det er særlig når han kommer fram til sitt eget liv og konfliktene med faren at fortellingen gnistrer. Det er interessant å lese om historien om det som i praksis var en fordrivelse fra Russlands sfære, og jeg har hatt en langvarig interesse for denne tematikken, men det er når fortellingen tas inn mot 70-tallet og tider jeg selv husker at det blir virkelig vanskelig å legge boken fra seg. 

Det var ingen åpen konflikt mellom meg og min far, og far var verken torturoffer eller i det hemmelige politi, men jeg kjenner meg likevel igjen i modellen radikal ungdom og konservativ far. 

Jeg er virkelig glad for at jeg leste denne boken!

Konklusjon - Klar anbefaling!

Euromaidan Press

Jeg "Liker" Euromaidan Press på Facebook. Det er ukrainske nyheter på engelsk, og bidrar til å gjøre min hverdag mer påkoblet det som skjer øst i vår verdensdel. Det er lett, og ikke å forglemme betydelig mer behagelig, å glemme det som skjer. Men en brutal angrepskrig fra et bandittregime pågår fortsatt, og målet er fortsatt å utslette en hel nasjon. 

Nettverket har også et nettsted med nyheter. 

Fremfor alt setter jeg pris på de nesten daglige påminnelsene om hva Ukraina ofrer. De ofrer sine egne, sin egen ungdom og fremtid for å unngå å bli utslettet, torturert eller sendt i sibirsk fangenskap. Over ser vi Artem Pyrih som ble bare 27 år. Under Natalia Strebkova som ble 28. Vi sutrer over høye strømpriser. De gir sine liv, og får landet sitt pulverisert av krek og banditter. 

For ett år siden var disse, og tusener andre som ikke lenger finnes, fredelig engasjert i sine liv, utdanning, jobb, i venner og kjærester. De har blitt til ingenting på grunn av et imperialistisk og menneskefientlig russisk regime. Det må stoppes! 

Gorbatsjov RIP

Karen til høyre i bildet hadde en stor rolle i avviklingen av den kalde krigen (CWI). Den kanskje viktigste begivenhet i mitt liv. Jeg ser ikke for meg at han som nå styrer i Kreml ville latt seg avbilde på denne måten. Som initiativtager til CWII har Putin mye å svare for. 

Amnestys rykte er skutt i filler

Jeg var medlem av Amnesty International fra tidlig 90-tall til 2001. Jeg bidro fast med et beløp hver uke fordi jeg støttet arbeidet for samvittighetsfanger og fokuset på ytringsfrihet. Grunnen til at jeg meldte meg ut i 2001 var at lederen for Amnesty i Norge, SV'eren Petter Eide, på vegne av Amnesty gikk ut mot NATOs svar på angrepene mot USA 9. september 2001. Jeg hadde ikke meldt meg inn i et Amnesty som skulle ha et standpunkt til om land som var angrepet av terrorister ikke skulle ha rett til å gå etter terroristenes ledere og treningsleire. Det ble Adios, Amnesty og farvel til de tusenlappene jeg sendte dem hvert år. (Jeg meldte meg ut av Røde Kors da deres norske leder på lignende vis gikk ut over RKs formålsparagraf. Jeg er med igjen nå, når den mannen er vekke.)

Noen retur til Amnesty tror jeg ikke det blir. Til det har organisasjonen altfor tydelig vist at den har blitt et redskap for bandittstaten Russland. AI har blitt et redskap for russisk propaganda. Det er ikke mine ord, men ordene til lederen for Amnesty International i Ukraina, Oksana Pokalchuk. AI har gått rett på den russiske limpinnen ved i en rapport fra 4. august å gjengi deres beskyldninger om at styrkene til Ukraina setter sivile liv i fare ved å kjempe fra sivile områder. Oksana Pokalchuk er ikke lenger med i Amnesty. 

Amnesty fordømmer altså styrker som forsvarer sitt land og sin sivilbefolkning mot en provosert aggressor som vil fjerne Ukraina fra kartet fordi det ikke har rett til å eksistere. At styrkene står i sivile områder er selvsagt fordi de sivile områden blir angrepet av russiske styrker. Russland myrder, torturerer og voldtar ukrainske sivile, og det er opplagt at landets forsvar må ta dette på alvor og forsvare sin egen befolkning der de er! Dette nekter altså Amnesty å innse. Amnesty Ukrainas innvendinger til utkastet til det som ble rapporten, ble helt oversett. 

Russland har selvsagt tatt imot rapporten med glede. Ambassaden i London tvitret dette: 

@Amnesty confirms #Ukraine tactics violate international humanitarian law & endanger civilians... exactly what #Russia has been saying all along. #StopNaziUkraine

Som så mange andre organisasjoner har også Amnesty blitt overtatt av ytre venstre og et verdensbilde der vestlige liberale land står bak alt som er ondt i verden. Da havner de i kompaniskap med land som Russland, Iran og Kina før eller senere. 

Hvordan bør det bli fred i Ukraina?

Hvordan kan det bli fred i Ukraina? Og framfor alt: Hvordan BØR det bli fred i Ukraina? På dagen der vi feirer frihet og selvstendighet er dette et aktuelt tema, dessverre. 

Jeg har tidligere ment at man må gi Putin noe. Krigen kan ikke opphøre på fredelig vis uten at Putins Russland oppnår noe, har jeg ment. Uansett hvor motbydelig den tanken er, så er alternativet verre: En såret despot med ryggen mot veggen tar lett til drastiske virkemidler med uoverskuelige konsekvenser. Men jeg har endret oppfatning. 

Det må være opp til Ukraina hvordan dette skal ende. Det er de som er angrepet, og de som må veie offer opp mot offer. Min endrede oppfatning har også mye med situasjonen på bakken å gjøre: Ukraina gjør det mye bedre enn noen hadde sett for seg. Og Russland mye dårligere. Å stanse en aggressor med å gi ham noe, er noe annet enn å unngå et forsmedelig nederlag for den samme ved å gi ham noe. 

Russland bør lide nederlag i Ukraina. Putin har malt seg inn i et hjørne, og alt han har sagt og skrevet de siste årene tyder på at han vil ha alt. Ukraina har ingen rett til å eksistere som nasjon for det er ingen nasjon. Ukraina er Russland, og Russland har rett til å ta det tilbake. Ingen våpenhvile eller fredsslutning der Putin får noen smakebiter av Ukraina vil endre på det. Han vil ha alt, og det vil ikke endre seg. 

Bare et totalt nederlag for Putin og Russland vil være noe å bygge fred på. Den vel 70-årige etterkrigsordenen som har gitt oss i Europa fred fram til februar (eller egentlig 2014) er basert på en orden der angrepskrig ikke har noen plass. Det å endre på denne vil være å åpne portene for aggresjon som lønner seg. 

Resten av Europa kastet bort mye tid og krefter på å gjøre Putin til lags. Bare et totalt nederlag kan få slutt på de imperiefantasiene som driver dette vanviddet, og gi oss muligheter for fred og stabilitet. Det å gi etter for noen som truer med atomvåpen vil åpenbart gi oss flere trusler om bruk av atomvåpen. Det vil vi ikke ha! 

Men først og sist er det Ukraina som må ta denne avgjørelsen, og per i dag er det lite som tyder på at de tenker som den norske venstresiden om denne saken. Det er deres liv, land og eiendom. 

Dette ser ikke bra ut!

Overskriften viser ikke til funnene av massakrerte sivile i forstedene til Kyiv, men til utsiktene for å få en akseptabel slutt på denne krigen i Ukraina. 

Den ubehagelige sannheten er at en fred i Ukraina vil måtte bety at Putin skal kunne hevde å ha oppnådd sine mål, og å komme seg unna med ære og respekt. Et regimeskifte i Moskva er ønsketenkning - eller kanskje det motsatte, for vi har ingen garantier for at et nytt regime er noe bedre. 

Bevisene for krigsforbrytelser og uhyrligheter blir stadig flere, og tilliten til at Putin og hans bande av løgnere og bedragere kan si en eneste sann eller oppriktig setning synker mot null. Hvordan kan man slutte fred med noen av dette slaget? Løgnene, bedrageriet og svindelen flyter like lett og ubesværet ut av dette regimet av krek og banditter som brutaliteten, volden og de bestialske overgrepene. 

Alternativet til fred, derimot, er en krig som bare eskalerer, og det er et svært dystert scenario. 

Mye tyder på at Putin etter å ha mislyktes i å ta over Ukraina nå forsøker å utslette landet. Å holde det i okkupasjon skjønner han sikkert er umulig. Putin ser på Ukraina som svikere, og svikere behander han på samme måte som Litvinenko (likvidert med det høyradioaktive stoffet Polonium, til en kostnad på nær 100 millioner kroner) og Skripal (forsøkt drept med den internasjonalt forbudte nervegiften Novichok). I Tsjetsjenia ble Grosjny pulverisert og landet overlatt til udyret Kadyrov. I Syria har Russerne brukt gass, nervegift og bombet sykehus med mere. Mønsteret er like tydelig som Putins utenrikspolitiske fantasier i essayet om Russland og Ukraina. 

Hva gjør Putin om invasjonen og regimeskiftet fortsatt går like dårlig for han? Vi håper alle at en fred er mulig, der Russland får noen biter av Ukraina og en sikkerhetsgaranti. Men mønsteret og handlingene som nå blir avdekket tyder på noe mye verre. Jeg frykter for at også militær konfrontasjon kan bli nødvendig dersom ikke hele Ukraina skal ofres for denne tyrannen.  

Putin og jeg

Mange har sagt og skrevet at angrepet på Ukraina fikk dem til å se Russland og Putin på en ny måte. Nå får jeg lyst til å si "hva var det jeg sa?".

For min del har jeg sett Putins Russland på samme måte i mange år. For fire år siden, i 2018, så jeg "et stadig tydeligere bilde av et aggressivt Russland vi må beskytte oss mot." Et sitat fra den gang:

Landet har et ferniss av demokrati, men kritiske journalister og opposisjonspolitikere har det med å dø på mystisk vis. Trusler og vold har for lengst ødelagt mulighetene for en kritisk offentlighet, og da har vi et de facto diktatur som stadig vekk viser at det ikke skyr noen midler.

Det er på tide at apologetene snur, at realismen tar over for optimismen, og at vesten utvikler en effektiv strategi for å møte denne nye trusselen mot vår demokratiske livsform.

I 2015 skrev jeg dette etter at nok en nyttig idiot hadde ytret seg i Bergens Tidende om det aggressive NATO: 

I Russland har de ikke en rettsstat, utenom olje, gass og våpenindustrien har de heller ikke et fungerende næringsliv, og de har ikke en nøytral offentlighet. Nå går også økonomien nedenom. Men de er russere. De er del av noe stort og mektig. Dette er nå den basis Putin-regimet bygger på.

Det er farlig for nabolandene. Heldige er de som har blitt med i NATO.

 I "Kleptokratenes gamle løgner" skrev jeg i 2014 blant mye annet dette: 

Hvis Ukraina ble mer vestlig, ville kanskje dette lettere spre seg til Russland. EU er ikke Russlands fiender, men de krav EU setter til medlemsland er krav som ville bety slutten for kleptokrater og oligarker. Dersom russerne kom til å kreve det samme ville det være slutten på Putin. Det vet han godt.

Jeg er i grunnen ubeskjeden nok til å mene at jeg har gjort mitt for å advare mot Putins despoti og hva det er i stand til. Ni dager før invasjonen skrev jeg at det trengtes hardere lut mot Putin. Nå ser det ut til at det kommer, men det burde skjedd senest da han tok over Krim i 2014. 

De dype røttene til Putins diktatur og hvordan dette kan ende

Dette lange intervjuet i The New Yorker er det klart beste jeg til nå har lest om Russland og Putin. Putin blir stående her som bare den siste inkarnasjonen av russisk despoti som har en historie i mange hundre år. Stephen Kotkin er kjent som Stalin-biograf og kjenner russisk historie bedre enn de fleste siden han har hatt en unik tilgang til kilder. 

Han forklarer også godt hvordan historien og geografien sammen trekker Russland i retning diktatur og paranoia. Dette er ikke den vanlige "innsirklingstesen" og historien med invasjoner vestfra, men en langt mer dyptpløyende analyse som starter med Ivan den Grusomme og den flere hundre år lange ekspansjonen av det russiske imperium. I flere hundre år ekspanderte dette imperium med 130 km2 om dagen i gjennomsnitt! 

Kotkin nevner det ikke, men jeg syns det er på sin plass: Enten styrer du på basis av tilslutning eller så styrer du på basis av frykt. Frykt oppstår ikke av seg selv, og i et imperium må alle i hele riket føle denne frykten for at det hele ikke skal gå opp i limingen. Derfor de spektakulære avlivningene med radioaktive materialer og nervegift som Putin har stått bak. Forrædere skal ikke bare dø. De skal dø på spektakulære og særlig smertefulle måter for at alle i imperiet skal frykte en slik endelikt. 

Jeg prøvde meg selv, for fire år siden, med en analyse av hva det var som motiverte Putin. Den står seg fortsatt, mener nå jeg.