Russians Among Us - Gordon Corera

Så du The Americans på Netflix eller NRK? Dette er boka om virkelighetens The Americans, og andre programmer og aspekter ved sovjetisk og senere russisk spionasje og påvirkning rettet mot den frie verden. (Under: Matthew Rhys og Keri Russel i TV-serien.)

Forfatteren er BBC redaktør med ansvar for sikkerhetstjenestene, og har tidligligere også skrevet bøker om blant annet MI6 og spionasje på nettet (Cyberspies). Her får vi en grundig og spennende historie om programmet med planting av illegale spioner (de legale har diplomatstatus) både før og nå. De som var modeller for TV-serien The Americans ga for øvrig serien kredit for å ha vært virkelighetsnær, bortsett fra drapene og parykkene. Og all kjedsomheten, selvsagt. 

En 'take home message' fra denne boka er hvor trege vestlige sikkerhetstjenester og politikere var med å fange opp Russlands onde hensikter. Det er rett og slett ubegripelig, og har åpenbart bidratt til å gjøre Russland mer modig med sine fremstøt mot naboland som Georgia og Ukraina. 

Med den kalde krigens opphør kom en annen type agent østfra: Påvirkningsagentene, eksemplifisert med Anna Chapman. Det er grunn til å tro at disse har dårligere vilkår nå når de aggressive hensiktene til Putins kleptokrati har blitt så tydelige. 

Corera er svært god, og meget aktuell, når han viser hvordan russiske cyber-agenter påvirker vestlig opinion gjennom aktiviteter på internet. De siste kapitlene alene bør være nok til å fastslå at dette er obligatorisk lesning. Anmeldelsen til Luke Harding i The Guardian, en journalist som mer enn noen annen jeg kjenner til har avdekket det russiske regimets aktiviteter i vesten, er absolutt verdt å lese. Men det er boka også. 

Konklusjon - Klar befaling!

Spionens minne

Hvorfor er det fortsatt folk som tror Arne Treholt var uskyldig dømt for spionasje? På toppen av alt annet var storspionen Oleg Gordievskij (bildet) vitne på at han var KGB-spion, og i Stasis arkiver dukker det også opp ganske tydelige bevis på det samme:

«Han var en kilde til verdifull informasjon i militærstrategiske spørsmål, og aktuelle internasjonale problemer. Samvittighetsfullt og med stor ansvarsfølelse hjalp han Sovjetunionens sikkerhetstjeneste, samtidig som han forsøkte å motvirke faren ved USAs militaristiske kurs».

Sovjet-Unionen var også svært ivrige på å få han utvekslet med vestlige spioner, uten at det ble noe av. Han forlot Norge etter at han slapp ut. Visstnok for å slippe unna hat og annet ubehagelig, men på Kypros var det mye som tydet på at han forvaltet KGB-formue, og nå de siste årene flyttet han like godt til Moskva der han ble godt tatt vare på. (Mer om Gordievskij og Treholt her.)

Så hvorfor fortsetter fremstående norske samfunnsdebattanter å prosedere hans uskyld, eller at det fortsatt er tvil om dommen han fikk? Jeg tror svaret er å finne i en TV-serie på Britbox og i boka den er basert på. 

Kim Philby var uten tvil den mest betydningsfulle sovjetiske spion i vesten. Mistankene ble rettet mot han flere ganger, man han slapp unna. Noe var flaks, noe dyktighet, men det Ben Macintyre og andre legger mest vekt på er rett og slett at han var "en av våre egne" og dertil svært sjarmerende. 

Minner det om noen kanskje? Det er som en beskrivelse av Arne Treholt. Vi har ikke dyre kostskoler med dype nettverk, men vi har Arbeiderpartiet som i flere tiår var statsbærende. Og vi har etterkrigsgenerasjonen som kom til posisjoner i en tid der middelklassen åpnet seg nedover. Treholt var absolutt "en av oss," og hans ubetvilelige sjarm og tilsynelatende oppriktighet var perfekte egenskaper for en spion. 

Han var virkelig "A Spy Among Friends," og nå står vennene fram og holder de meningsløse forsvarstalene nok en gang. (Bildet: Gordievskij og Treholt, Dagbladet.no) 

Ben Macintyre - The Spy and the Traitor (Anmeldelse)

Dette er en av de mest spennende bøkene jeg har lest - til tross for at jeg visste hvordan det kom til å gå. Men den er ikke bare spennende, den er avslørende for den verden vi levde i, både før og etter jernteppets fall. Oleg Gordievsky, som er spionen i tittelen, endret verdenshistorien til det bedre. Det er det få forunt å kunne hevde, men det kan han. 

Boka følger Gordievsky fra oppveksten i en KGB-familie (både far og bror var i hhv. NKVD og KGB), og til en ideologisk oppvåkning særlig påvirket av invasjonen i Tsjekkoslovakia. Vi følger han også videre gjennom utdanning i KGB og utplassering i København på 60-tallet og videre inn på 70-tallet. 

Noe av det første han bidrar med etter rekruttering, er informasjon om det som viser seg å være Gunvor Galtung Haavik og Arne Treholt. Ingen som leser denne boka er det minste i tvil om at Treholt var skyldig i alt han ble dømt for - og vel så det! 

Boka er virkelig avslørende for det indre livet i KGB, og årene tilbake i Moskva der Gordievsky først er nedtrykt og underkuet er viktige. Han hadde nemlig begått den kardinalsynd å bli skilt, og dermed var han ute i KGBs mørke. Men han satser på en plan om å komme seg ut på posting i London, og lykkes omsider. Da skyter virkelig karriæren som spion fart.

I London legger han til rette først for at Mrs. Thatcher gjør en god figur i begravelsen til Andropov, og så for at de vestlige land for alvor skjønner hvor paranoide de er i Kreml. Få har vel hatt større grunn til å ta æren for ha lagt til rette for slutten på den kalde krigen. 

Allerede ved starten la MI6 en plan for å eksfiltrere Gordievsky fra Sovjet-Unionen om det skulle bli nødvendig. Den var snedig, detaljert, og ble innøvd stadig vekk. Men svært mye kunne gå galt, for å si det forsiktig.

Den nest siste delen av boka er fortellingen om denne fasen fra Gordievsky, som var blitt rezident for KGB i London, ble kalt hjem til Moskva for samtaler, til han skjønte at han var under mistanke, og til han satte fluktplanen i kraft og så fullføring. 

Boka er spennende, innsiktsfull og utrolig godt skrevet. Det er noe av det beste jeg har lest! 

Konklusjon - Klar befaling!

Harding - A Very Expensive Poison

Dette er ikke en kriminalroman, men en meget veldokumentert fortelling om hvordan en av verdens mest kjente statsledere drepte en fiende på et annet lands territorium på en meget farlig og utrolig kostbar måte. Kostbar fordi den omfattet bruk av Polonium 210 - et av de mest radioaktive stoff som finnes, og som bare produseres ved ett anlegg i Russland i svært små mengder og som derfor koster flere titalls millioner for de mengdene som krevdes for å ta livet av Alexander Litvinenko. Kanskje over hundre millioner kroner. Farlig fordi ikke bare Litvinenko, som døde etter kort tid, men også alle andre som var i nærheten var i fare.

Polonium 210 ble antakelig valgt siden det både har en ganske kort halveringstid (138 dager) og bare avgir alfastråler (og det finnes svært få detektorer for alfastråler). Noen må ha trodd at Litvinenko derfor ville dø smertefullt og mystisk, mens morderne ville slippe lett fra det. Men den gang ei.

Historien har klare elementer av Le Carré, men det mest skremmende er nok at Putin selv må ha gitt klarsignal til aksjonen. Kan han ha visst at de ville bruke Polonium? Det er sannsynlig, for logistikken og kostnadene ved dette valget krever ordre fra høyeste hold. I så fall har en statsleder med vitende og vilje ført radioaktive stoffer til et annet land med det for øye å ta livet av en eller flere borgere av denne staten.

De som bare vil ha fakta kan lese alt her, på The Litvinenko Inquiry, men Harding - som var The Guardians reporter i Russland før han ble trakassert og utvist - gir oss en mer leservennlig og mangefasettert fortelling. Det er en av de mest spennende politiske thrillerne jeg har kommet over på lenge, og det er en historie fra virkeligheten. Han trekker veksler på sin bok Mafia State (der han hevder at Russland under Putin er en mafiastat), men i all hovedsak er det likvideringen av Litvinenko som står i sentrum her. Historien er rystende.

Konklusjon - Klar anbefaling!

Kleptokratenes gamle løgner

I vonde gamle dager, under den kalde krigen og Sovjet-diktaturet, brukte de høye herrer i Kreml uforfalsket løgn og bakvaskelser for å dekke over sine vanvittige overgrep mot naboland og minoriteter. Alltid var det fascismen som var begrunnelsen for inngripen. De hadde et eget miniserium som drev med løgn og bakvaskelse - Ministeriet for Propaganda og Agitasjon.

Det var fascismen som truet i Ungarn i 1956 og i Tsjekkoslovakia i 1968, og det var frigjørere som kom med tanks og ordnet opp til fordel for frihet og sosialisme. I alle fall dersom du kjøper Kremls versjon. Du kan ta kommunismen ut av landet, men ikke ut av mannen. Putin er gammel KGB-offiser, og når behovet melder seg gjør han som før. I Ukraina er det ikke et opprør mot korrupte kleptokrater - neida - det er fascister og anti-semitter som konspirerer sammen med vesten. Det er hovedbudskapet i de mange løgnene som flyter tykt ut av Kreml - nå som tidligere.

Da som nå er det nyttige idioter i vesten som biter på løgnene. Men kanskje noe har blitt endret de siste 25 årene? Det er ikke like lett som før å undertrykke ytringsfriheten. Mer enn 20 av de mest fremtredende jødiske borgere i Ukraina har derfor forfattet et åpent brev til Putin der de tilbakeviser løgnene som blir spredd fra Kreml. De er ganske tydelige i sin tale:

Your certainty of the growth of anti-semitism in Ukraine ... does not correspond to the facts. It seems you have confused Ukraine with Russia. [You] have tried to scare us with ‘fascists’ attempting to wrest away the helm of Ukrainian society with imminent pogroms. Yes, we are well aware that ... the forces of social protest who have secured changes for the better ... include nationalistic groups, but we certainly know that [they] are well controlled by civil society and the new Ukrainian government — which is more than can be said for the Russian neo-Nazis, who are encouraged by your security services. ... We must admit that in recent days stability in our country has been threatened. This threat is coming from the Russian government, namely from you personally.

Nå er det ikke kommunismen som skal forsvares av Kreml, men det nye øst-europeiske kleptokratiet. Det er nok ikke fascistene i Ukraina som skremmer Putin, men et Ukraina som kanskje kunne komme til å bryte med det autoritære kleptokratiet til Janukovitsj. Hvis Ukraina ble mer vestlig, ville kanskje dette lettere spre seg til Russland. EU er ikke Russlands fiender, men de krav EU setter til medlemsland er krav som ville bety slutten for kleptokrater og oligarker. Dersom russerne kom til å kreve det samme ville det være slutten på Putin. Det vet han godt.

Sovjet-Unionen 1984 - del III (Armenia)

Første del i denne serien kom i oktober, den andre (Georgia) i november, og nå kommer den tredje fra Armenia. (Bildene kan man klikke på for å få dem større)

Bildet over er fra landsbygda rett over grensen fra Azerbajan - for den 300 km. lange bussturen fra Tbilisi i Georgia og til Jerevan i Armenia tok også med en liten bit Azerbajan. Bildet, av vinranker, er fra det landskapet som overtok etter steppelandskapet som avsluttet innlegget fra Georgia. Bildet er fra omtrent der det østlige ytterpunktet av det orange området er på kartet under.

Kartet er av Spitak-jordskjelvet i 1988 - fire år etter at jeg var i området.

Etter stepper og frodig jordbruksland, og det mest møkkete offentlige toalett jeg har besøkt, begynte stigningen opp til fjellene med blant annet Sevan-sjøen (se kartet). Bussen bar seg noe voldsomt i stigningene (se bildet under), men opp kom vi, og oppover mot toppen passerte vi noen ytterst fattigslige bosettinger. Der så jeg de gladeste fjesene på hele turen - som en illustrasjon på at velstand og lykke ikke nødvendigvis er sammenfallende størrelser.

Etter at vi vel og vakkert var kommet opp på platået, hadde vi en stopp ved Sevan-sjøen (bildet under - med turlederen til høyre), som ligger på 1900 moh. Det var det turkise vannet som var mest bemerkelsesverdig der, og om jeg ikke minnes feil var det karpe på menyen.

Vel og vakkert framme i Jerevan ble vi innkvartert på et typisk hotell - typisk i og med at det var en etasjedame og jevn Sovjet-stil.

Interessant nok var det et slumkvarter rett ved hotellet (se under). Dette området, og også tomten til hotellet, var blitt rasert under et eller annet jordskjelv. En av dagene i Armenia var jeg litt indisponert, og jeg ville gå meg en tur. Jeg snakket med etasjedamen om planen (de var vanligvis tilknyttet KGB), og da jeg kom ut møtte jeg en gutt på ca. 11-12 år som snakket perfekt engelsk.

De var noe slikt som 12-15 barn i hans familie, og de bodde i denne slummen. De hadde fått en utrangert buss fra staten for å forlegge alle barna. Armenske familier hadde gjerne mange barn, kunne han fortelle, for de ville bygge opp igjen befolkningen etter tyrkernes herjinger i det som ofte også omtales som et folkemord. Det var naturligvis også i Sovjet-Unionens interesse å fokusere på det som skilte armenerne fra Tyrkerne i NATO. Dette var jo et sted der alle hadde utsikt til Tyrkia. Se bildet under med utsikten mot Ararat fra flyplassen i Jerevan.

Så var denne gutten jeg tilfeldigvis møtte utplassert for å prate med nettopp meg? Det vil jeg ikke se bort fra, for han var sjeldent skarp i Engelsk og svært interessert i å få kontakt.

Jeg kom meg ganske fort, og kunne greit ta del i de andre utfluktene, ikke minst til minnesmerket over folkemordet 1915-1923 (bildet under).

Men noe av det mest interessante på denne turen var besøket i Etchmiadzin, armenernes hellige by. Her overvar jeg en messe med deres katholicos. Katedralen var den første statsbygde kirke i verden, fra rett etter 300 e.kr., og det var Armenia som først fikk kristendommen som statsreligion. De har, som man forstår, sin egen verdensomspennende kirke - den Armensk Apostoliske Kirke.

Jeg avslutter avdelingen fra Armenia med nok et bilde av denne eldgamle katedralen.

Neste innlegg blir fra Baku i Azerbajan.