Russians Among Us - Gordon Corera

Så du The Americans på Netflix eller NRK? Dette er boka om virkelighetens The Americans, og andre programmer og aspekter ved sovjetisk og senere russisk spionasje og påvirkning rettet mot den frie verden. (Under: Matthew Rhys og Keri Russel i TV-serien.)

Forfatteren er BBC redaktør med ansvar for sikkerhetstjenestene, og har tidligligere også skrevet bøker om blant annet MI6 og spionasje på nettet (Cyberspies). Her får vi en grundig og spennende historie om programmet med planting av illegale spioner (de legale har diplomatstatus) både før og nå. De som var modeller for TV-serien The Americans ga for øvrig serien kredit for å ha vært virkelighetsnær, bortsett fra drapene og parykkene. Og all kjedsomheten, selvsagt. 

En 'take home message' fra denne boka er hvor trege vestlige sikkerhetstjenester og politikere var med å fange opp Russlands onde hensikter. Det er rett og slett ubegripelig, og har åpenbart bidratt til å gjøre Russland mer modig med sine fremstøt mot naboland som Georgia og Ukraina. 

Med den kalde krigens opphør kom en annen type agent østfra: Påvirkningsagentene, eksemplifisert med Anna Chapman. Det er grunn til å tro at disse har dårligere vilkår nå når de aggressive hensiktene til Putins kleptokrati har blitt så tydelige. 

Corera er svært god, og meget aktuell, når han viser hvordan russiske cyber-agenter påvirker vestlig opinion gjennom aktiviteter på internet. De siste kapitlene alene bør være nok til å fastslå at dette er obligatorisk lesning. Anmeldelsen til Luke Harding i The Guardian, en journalist som mer enn noen annen jeg kjenner til har avdekket det russiske regimets aktiviteter i vesten, er absolutt verdt å lese. Men det er boka også. 

Konklusjon - Klar befaling!

Spionens minne

Hvorfor er det fortsatt folk som tror Arne Treholt var uskyldig dømt for spionasje? På toppen av alt annet var storspionen Oleg Gordievskij (bildet) vitne på at han var KGB-spion, og i Stasis arkiver dukker det også opp ganske tydelige bevis på det samme:

«Han var en kilde til verdifull informasjon i militærstrategiske spørsmål, og aktuelle internasjonale problemer. Samvittighetsfullt og med stor ansvarsfølelse hjalp han Sovjetunionens sikkerhetstjeneste, samtidig som han forsøkte å motvirke faren ved USAs militaristiske kurs».

Sovjet-Unionen var også svært ivrige på å få han utvekslet med vestlige spioner, uten at det ble noe av. Han forlot Norge etter at han slapp ut. Visstnok for å slippe unna hat og annet ubehagelig, men på Kypros var det mye som tydet på at han forvaltet KGB-formue, og nå de siste årene flyttet han like godt til Moskva der han ble godt tatt vare på. (Mer om Gordievskij og Treholt her.)

Så hvorfor fortsetter fremstående norske samfunnsdebattanter å prosedere hans uskyld, eller at det fortsatt er tvil om dommen han fikk? Jeg tror svaret er å finne i en TV-serie på Britbox og i boka den er basert på. 

Kim Philby var uten tvil den mest betydningsfulle sovjetiske spion i vesten. Mistankene ble rettet mot han flere ganger, man han slapp unna. Noe var flaks, noe dyktighet, men det Ben Macintyre og andre legger mest vekt på er rett og slett at han var "en av våre egne" og dertil svært sjarmerende. 

Minner det om noen kanskje? Det er som en beskrivelse av Arne Treholt. Vi har ikke dyre kostskoler med dype nettverk, men vi har Arbeiderpartiet som i flere tiår var statsbærende. Og vi har etterkrigsgenerasjonen som kom til posisjoner i en tid der middelklassen åpnet seg nedover. Treholt var absolutt "en av oss," og hans ubetvilelige sjarm og tilsynelatende oppriktighet var perfekte egenskaper for en spion. 

Han var virkelig "A Spy Among Friends," og nå står vennene fram og holder de meningsløse forsvarstalene nok en gang. (Bildet: Gordievskij og Treholt, Dagbladet.no) 

The Recruit (Netflix)

Denne Netflix-serien på åtte episoder klassifiseres som "Spy-adventure" og "Comedy-drama" på Wikipedia, men den er mest det første og litt mindre det andre. Tonen er ganske lett tross de alvorlige konfliktene og de til dels blodige og smertefulle hendelsene, så det er nok der komedien finnes. 

Owen Hendricks er en ny advokat i CIA, med en far som døde i Afghanistan og mye å bevise. Han deler leilighet med to andre i Washington D.C, og den ene er en tidligere kjæreste. Han vikles fort inn i en sak der en tidligere dobbeltagent truer med å fortelle det hun vet om en hemmelig operasjon dersom hun ikke slippes ut av fengselet i Arizona. 

CIA fremstilles som et rottereir der alle er ute etter å unngå svarteper, og å komme seg opp og fram i organisasjonen. En av de litt mindre sentrale figurene er Janus Ferber som har hatt et kontinuerlig panikk-attakk i flere år. Han er kostelig spilt av Kristian Bruun. Det er nesten verdt å se serien bare for denne karakteren. Også de andre skuespillerne er fra øverste skuffe. 

Dette er en av de få seriene jeg kan huske som er nesten helt uten dødpunkter. Det er sjelden "plukke-opp-mobilen-for-å-se-om-det-har-skjedd-noe-refleksen" har vært så fraværende over åtte hele episoder. Det var kanskje ti minutter litt over halvveis, men ellers har dette vært knakende god underholdning (men ikke noe mer enn det) hele veien. 

Konklusjon: Klar anbefaling.

John Le Carré - Silverview

Har du lest noen bøker av Le Carré vet du hva du får: Det dreier seg som oftest om spionasje og fungerende men likevel skakkjørte sjeler. Stilen er gjerne antydende, og leseren får sjansen til å tenke selv og liksom trekke strekene fra punkt til punkt og se et bilde som forfatteren selv overlater til leseren å skape. Som leser blir du skjerpet, og kan komme til å føle deg smart. 

Denne romanen var ikke ferdig da Le Carré døde for over et år siden, men den er i all hovedsak fullstendig i den forstand at handlingen kommer i mål. Med bare 207 sider er den betydelig kortere enn hva som er vanlig fra den kanten, og ofte kan man komme over korte avsnitt som bare antyder noe som i en vanlig roman fra denne kanten ville tatt en side eller fire.

Vår hovedperson er en relativt ung "flyktning" fra livet i The City, i London. Han etablerer en bokhandel i en døsig kystby på nordsjøkysten nord for London, og her møter han en sjarmerende og litt eksentrisk eldre mann som blir involvert i bokhandelen men som gjør en del påfallende ting. 

Uten å røpe for mye, så er handlingen i nåtid i denne lille byen og i London. Både Balkan og Midt-Østen kommer inn i handlingen som bakgrunn for personene, og som (nesten) alltid kaster også andre verdenskrig og den kalde krigen lange skygger inn i denne boka. 

Men det blir aldri særlig spennende. Det er i grunnen det viktigste ankepunktet. Man kan ganske tidlig se hvor dette bærer, og det er tynt med overraskelser. Som fan av forfatteren, og særlig den sentrale Smiley-trilogien, må man jo få dette med seg. Men jeg ble skuffet, og jeg er slett ikke sikker på om forfatteren ville ønsket at denne boka kom ut. 

Konklusjon - For blodfansen. 

Mange liv i ett

Livet til den tyske jøden Ursula Kuczynski (1907-2000) var flere liv i ett. Hun var antakelig Stalins viktigste spion, og overlevde både forfølgelse, etterforskning og Stalins utrenskninger i Moskva på 30-tallet. Hun var gift to ganger og fikk tre barn med tre menn, og spionerte i Kina, Mandsjuria, Polen, Sveits og Storbritannia. Ingen av de mange hun var føringsoffiser for svek henne noen gang, til tross for brutale forhør. Via en hul trestamme nær Banbury i Oxfordshire sørget hun for at Stalin fikk nok informasjon til at Sovjet-Unionen fikk atombomben ganske kort tid etter USA og Storbritannia. Hun var føringsoffiser for Klaus Fuchs som utførte noen av de viktigste beregningene som førte til både atombomben og hydrogenbomben, og som ble dømt bare 14 års fengsel for spionasje siden Sovjet-Unionen var en alliert på den tiden. Heller ikke han anga "Agent Sonya."

Det er vel så mye jeg bør si om akkurat hva som skjer i denne boka. Den er utrolig spennende og innsiktsfull, og fører oss gjennom mange av det forrige århundrets mest gruoppvekkende hendelser. Hun vekkes politisk hjemme i Berlin under nazistenes fremmarsj i Tyskland på 20-tallet, blir kommunist og følger sin arkitektektemann til Shanghai. Der blir hun rekruttert til spionasje, og trår til tross den overhengende faren for tortur og avrettelse dersom hun blir avslørt. 

Hun får i flere omganger utdanning i Sovjet-Unionen, skifter identitet og skifter bleier omtrent like lett. De usedvanlige fargerike personene i hennes omgangskrets får også god plass i boken, og skjebnene deres er ofte til å gråte blod av. 

Ja, og så endret hun verdenshistorien ved å sørge for at Sovjet-Unionen får tilgang til vestens atomprogram. MI5 var på sporet, men bommet. Kanskje fordi hun var så vanlig, så vennlig og så kvinne? 

Kort sagt en usedvanlig spennende bok om et usedvanlig menneske, hennes tid og miljø. På feil side, men vanskelig å mislike. 

Konklusjon - Klar anbefaling!

Daniel Silva - The Kill Artist

 

Denne thrilleren fra ca. 20 år tilbake ligner mye mer på Le Carrés bøker enn på andre amerikanske thrillere med Bosch og Reacher som "helter." Det er Gabriel Allon som er gjennomgangsfiguren i denne serien. Allon arbeider for Mossad med farlige oppdrag, men er minst like interessert i sitt cover-yrke som er å føre gamle malerier tilbake til fordums prakt. 

Det viktigste for bøker som denne er å være spennende, og det er den absolutt. Men den er også noe mer. Atmosfæren, de ulike miljøene og perspektivet fra ulike karakterer gjør at den streker opp en verden som har flere fasetter en en thriller vanligvis har. Her er det modellen Rachel i Paris kommer inn. Hun er etterkommer av et par franske jøder som ble sendt i gasskammeret, men ikke før deres lille sønn ble reddet av naboene. 

Rachel, som egentlig heter Sarah Halévy, er allerede pensjonert som agent men den farligste palestinske terroristen har planlagt å ødelegge fredsforhandlingene med en spektakulær aksjon. Derfor blir hun trukket inn i bransjen igjen og går under cover. Jeg skal ikke avsløre så mye mer, annet enn at det er svært spennende og at man får sjansen til selv å avdekke sammenhenger og skjønne hvordan ting henger sammen. Likevel kommer en del ting ganske så overraskende. 

Silva konverterte til jødedommen før han giftet seg med en jøde. Selv om vi følger en Mossad-agent trenger ingen trenger frykte for israelsk propaganda. Her er det skurker og mer sympatiske figurer på begge sider, og jeg kan ikke huske å ha lest en så velbalansert fremstilling av bakgrunnen for konflikten i en fiksjon noen gang. Knapt nok i sakprosa heller. 

Av serien med Gabriel Allon har jeg så langt bare lest denne. Den har gitt mersmak, så neste bok i serien er lastet ned. 

Konklusjon - Anbefaling. 

Ben Macintyre - The Spy and the Traitor (Anmeldelse)

Dette er en av de mest spennende bøkene jeg har lest - til tross for at jeg visste hvordan det kom til å gå. Men den er ikke bare spennende, den er avslørende for den verden vi levde i, både før og etter jernteppets fall. Oleg Gordievsky, som er spionen i tittelen, endret verdenshistorien til det bedre. Det er det få forunt å kunne hevde, men det kan han. 

Boka følger Gordievsky fra oppveksten i en KGB-familie (både far og bror var i hhv. NKVD og KGB), og til en ideologisk oppvåkning særlig påvirket av invasjonen i Tsjekkoslovakia. Vi følger han også videre gjennom utdanning i KGB og utplassering i København på 60-tallet og videre inn på 70-tallet. 

Noe av det første han bidrar med etter rekruttering, er informasjon om det som viser seg å være Gunvor Galtung Haavik og Arne Treholt. Ingen som leser denne boka er det minste i tvil om at Treholt var skyldig i alt han ble dømt for - og vel så det! 

Boka er virkelig avslørende for det indre livet i KGB, og årene tilbake i Moskva der Gordievsky først er nedtrykt og underkuet er viktige. Han hadde nemlig begått den kardinalsynd å bli skilt, og dermed var han ute i KGBs mørke. Men han satser på en plan om å komme seg ut på posting i London, og lykkes omsider. Da skyter virkelig karriæren som spion fart.

I London legger han til rette først for at Mrs. Thatcher gjør en god figur i begravelsen til Andropov, og så for at de vestlige land for alvor skjønner hvor paranoide de er i Kreml. Få har vel hatt større grunn til å ta æren for ha lagt til rette for slutten på den kalde krigen. 

Allerede ved starten la MI6 en plan for å eksfiltrere Gordievsky fra Sovjet-Unionen om det skulle bli nødvendig. Den var snedig, detaljert, og ble innøvd stadig vekk. Men svært mye kunne gå galt, for å si det forsiktig.

Den nest siste delen av boka er fortellingen om denne fasen fra Gordievsky, som var blitt rezident for KGB i London, ble kalt hjem til Moskva for samtaler, til han skjønte at han var under mistanke, og til han satte fluktplanen i kraft og så fullføring. 

Boka er spennende, innsiktsfull og utrolig godt skrevet. Det er noe av det beste jeg har lest! 

Konklusjon - Klar befaling!

Berlin Station (DVD)

"Berlin Station" er en amerikansk TV-serie lagt til Berlin med britiske skuespillere på toppen av rollelisten. Dette er en omtale av den første serien, som kom i 2016. 

Vi er på CIAs hovedkvarter i den tyske hovedstaden, og der er stemningen langt fra god. En intern kilde driver og lekker informasjon om CIAs aktiviteter i Tyskland, og denne kilden blir kalt Thomas Shaw. 

CIA og amerikanerne er ikke akkurat populære i Berlin etter avsløringene om avlytting av Merkels telefon, og Thomas Shaw gjør situasjonen stadig verre. Daniel Miller (Richard Armitage) går fra en fin stilling som analytiker i Langley og til den som har jobben med å røyke ut "Thomas Shaw". 

Det mangler ikke spenning og intriger. Dette er en serie som kan sammenlignes med Le Carrés serie om George Smiley og den franske Le Bureau. Det er store sko å fylle, og denne serien klarer det vel ikke helt på samme nivå. Men i mangelen av nye episoder Le Bureau er dette mer enn godt nok til å holde på interessen og ønske seg mer!

Rhys Ifans gjør en strålende rolle som Hector DeJean. 

Det er to serier til, men jeg ser ikke hvordan jeg kan få tilgang til de.

Konklusjon - Klar anbefaling! 

Slow Horses (krim)

Her går det ikke fort i starten, og det kan være lett å gi opp. Jeg holdt ut og det er jeg glad for. 

Denne boka ble begynnelsen på en serie, der den sjette boka kommer i løpet av dette året. Vi befinner oss i London, men veldig langt fra James Bond og hans like. Vi er i etterretningens personalmessige søppelbøtte der anti-heltene er svært så anti. Men det tar seg veldig opp.

Vi får en grundig innføring i karakterene som befolker Slough House, the "slow horses" som de blir omtalt av etterretningen forøvrig. Hit blir tjenestens fiaskoer flyttet for at de skal forstå at de er ubrukelige og si opp, men det er ikke alle som er like raske i oppfattelsen, eller som rett og slett pønsker på å finne en veg tilbake.

Jackson Lamb leder avdelingen, og han har vært i aktiv tjeneste under den kalde krigen. Uten ambisjoner om å komme tilbake i varmen, men med en suveren forakt for pult-rytterne og en sluhet av en annen verden, blir han etter hvert den sentrale karakteren i denne romanen - og i hele serien. Lamb er ikke lett å like, men han blir likevel en anti-heltenes anti-helt. 

Forbrytelsen som står i sentrum i boka er at en ung muslimsk mann blir bortført, og kidnapperne skal hogge hodet av han i løpet av et par dager sier de. Kan han reddes? Har etterretningens søppeldunk noe å bidra med? Hvem skal få æren av å lykkes, og hvem vil sitte med svarteper om det går til helsike?

Som skrevet: til å begynne med gikk det litt tregt, men etter midten var det full gallopp. Jeg skaffet meg kvikt neste bok i serien. 

Konklusjon: Klar anbefaling. 

Le Bureau (TV-Serie)

Kort sagt så er dette den beste etterretningsserien siden Tinker, Tailor, Soldier, Spy (le Carré). Spooks hadde kanskje en mer fortettet spenning, og større overraskelser, men her er vi i mer realistisk terreng. Serien ligger klar til strømming på NRK.no. Den har vært omtalt flere ganger, men fremdeles er det noen ikke har fått den med seg. Det er for galt. Ingen vet noe om morgendagen. 

Tittelen er ikke tilfeldig. Det er organisasjonen, og det de driver med, som står i sentrum. Likevel er det karakteren Guillaume Debailly (kodenavn Malotru) som i den første serien står i fokus. Han kommer hjem etter seks år undercover i Syria, og sliter med å finne seg til rette. Da hans kjæreste i Syria plutselig befinner seg i Paris bryter han regler, og gjenopptar forholdet under sin tidligere dekk-identitet. 

En annen agent, den unge seismologen Marina Loiseau, kommer klarere inn i den andre serien. Hun havner etter hvert i Iran, og det er jo et interessant sted å være for både seismologer og spioner. 

Uten å røpe for mye av handlingen, så kommer vi tett på konfliktområder i Midt-Østen, og dypere spørsmål om identitet, trofasthet, plikt, mot og kjærlighet. 

Realismen synes å være betydelig. Serien er da også skrevet i nært samarbeid med virkelige agenter. 

Skuespillerne er av ypperste klasse. Mathieu Kassovitz som Malotru er mesterlig, og det samme er Jean-Pierre Darroussin som Heri Duflot - lederen for undercoveravdelingen. 

Produksjonen er meget god, og den styrer fint mellom det spenningsbevarende og det realistiske. Karakterene kommer virkelig under huden på deg, og de tre seriene er det vanskelig ikke å kjøre i ett. Heldigvis er det også, etter det jeg kan forstå fra Le Figaro (min fransk er ikke all verden), bestilt en fjerde serie. Jeg venter i spenning!

Konklusjon - Klar befaling!!!!

Le Carré - A Legacy of Spies (bok)

Vi som så BBC-serien Tinker, Tailor, Soldier, Spy med Alec Guinness som George Smiley på 70-tallet glemmer det ikke. Jeg har sett serien på video og på DVD siden, og gripes stadig vekk av den. Det hjelper ikke på at jeg faktisk møtte Alec Guinness i en bokhandel i Charing Cross Road i London på tidlig 90-tall. Hele dette universet av hemmelighetsfulle, rasjonelle og nådeløse personer fascinerer. Med denne boka får det en slags avrunding.

Det er først og fremst The Spy Who Came in from The Cold som står i sentrum for denne boka. Den kom allerede i 1963 og var Le Carrés (David Cornwells) gjennombrudd. Begivenhetene som utgjør bokas presens dreier seg rundt en rettssak som er instigert av barn av ofre for (det som hevdes å være) feil gjort av britisk etterretning under den kalde krigen i DDR. 

Den som blir dratt til London og som må grave seg gjennom sakene, og som forventes å stille som utpekt offerlam i en eventuell rettssak, er ikke George Smiley men Peter Guillam. Det er Guillam som er førsteperson i boka, og med unntak av dokumenter av ymse slag som siteres, så er det hans fortelling vi følger. 

Det er spennende og gripende. Det er en spion på slutten av livet vi følger i rammefortellingen, men fortellingens basis foregår for en del år siden uten at noe årstall er spesifisert - men det er godt i etterkant av murens fall. Det er uansett spenning både i nåtid og fortid. 

Jeg ser i reklamen for boka internasjonalt at "the past has come to claim its due", og dette er virkelig et tema. Vel så viktig er det kanskje å forstå de offer som den kalde krigen krevde, og den mentaliteten som de som ble politisk bevisste etter 1989 ikke fatter så lett. 

For min del har denne boka ført meg bort i bokhylla for å lese om igjen flere av Le Carrés bøker der Smiley og Guillam figurerer.

Konklusjon? - Klar anbefaling (og en befaling! til de som har lest bøkene nevnt over). 

WikiSviks

WikiLeaks var lenge helter for den liberale venstresiden. De var den digitale verdens varslere med store datamengder som avslørte hvordan makten var korrumpert. Ledet av en av planetens største ego, Julian Assange, sto nettstedet fram som helter. Så stor var denne helten at fremstående intellektuelle skjønte at han ikke var skyldig i seksuelle overgrep i Sverige siden han var mot USAs utenrikspolitikk.

Nå er det mer tydelig enn noen gang at de står sammen med Russland og Kina i forsøkene på å bryte ned tilliten innen vestlige demokratier. De har aldri publisert ett eneste dokument som avslører noe av hva verdens diktaturer driver med av nederdrektig virksomhet; avretting, snikmord, fengsling uten lov og dom, og så videre. Til og med nå tror noen naive sjelder at dette er tilfeldig.

Noe av det jeg først kritiserte WikiLeaks og Assange for var at de ikke sto ansvarlige for noen. Det var over seks år siden. Tiden etterpå har vist hvor viktig dette var.

Nå i det siste har nettstedet dumpet tusenvis av dokumenter som viser hvordan CIA opererer, og det tjener jo USAs fiender godt. Vi venter i spenning på dokumenter som viser hvordan FSB opererer, men jeg vil advare mot å holde pusten. Noen har slått dette stort opp. Det er kanskje ikke så rart siden det ikke er ofte man får innblikk i slikt. Men dokumentene har ikke vist at organisasjonen gjør noe ulovlig eller noe utetisk.

Siden kryptering er lett tilgjengelig nå til dags, må en slik organisasjon skaffe seg tilgang til enheter som sender og mottar informasjon. Ellers kunne de like gjerne lagt ned virksomheten. Alle som er oppdaterte skjønner dette, og det er også slik den norske Dark Room etterforskningen har operert mot nettverk av overgripere.

Skandalen er todelt: for det første at noen fikk tak i denne informasjonen som har kommet ut. Trolig er det outsourcing som er problemet.

Den største skandalen er, som jeg antydet i starten, WikiLeaks selv. Ikke bare er de selektive i hva de er ute etter og hva de lekker, men de lyver også bevisst og uhemmet for å sverte vestlige demokratier. De hintet for eksempel at CIA hadde fingert russisk deltakelse i hackingen av demokratene under valgkampen. At CIA skulle hacke seg inn i presidentens parti og sluppet ødeleggende eposter fra organisasjonen til noen som snart kunne komme til å bli president? Ikke bare mangler dette støtte i dokumentene (etter det jeg forstår), men det er jo ulogisk og spinnvilt.

Nei, WikiLeaks er mafiastaten Russlands forlengede arm. I mange år har det vært en stigende mistanke, men nå har tvilen fordampet.

Codename Kyril

Denne britiske serien på to episoder og drøye tre timers spilletid ble laget i 1987, men den virker mye mer utdatert enn Tinker, Taylor, Soldier, Spy fra 1979. Alvorlige menn møtes på øde steder og snakker kryptisk. Mest utdatert er det vel kanskje at et norsk landskap skal være russisk, og at norske skuespillere med norsk aksent liksom skal være russere.

Det er ikke så mange av de siste, og de (Espen Schønberg og Tor Stokke) gjør forsåvidt en grei jobb, men det holder ikke helt. De britiske skuespillerne er gode, men replikkene de må si grenser mot det tunge og unaturlige. Vi får et første møte med en kjedereøykende Richard E. Grant (som like etterpå skulle bli kjent for "alle" som Withnail i Withnail and I), og en av de skumleste og mektigste personene spilles av en av de skumleste skuespillerne jeg vet om, Peter Vaughan.

Det hjalp heller ikke at serien manglet teksting - til noe språk som helst. Plottet er ganske komplekst, og det beste ved det er at utviklingen i handlingen er internt sett logisk, men også helt uventet for alle de som har makt til å styre den. Slutten er ganske overraskende. Mens jeg ikke vil si at det var dryge tre bortkastede timer, så var det heller ikke særlig gripende.

Modellen er helt klart før nevnte serie med Alec Guinness som George Smiley. Jeg elsker den serien, og har sett den flere ganger. Også her er det et meget intellektuelt plot og mye som står på spill, men det fenger ikke.

Konklusjon? - Ligg unna. 

The Americans (Sesong 3)

Denne tredje sesongen i serien The Americans er helt klart den beste. (Tidligere har jeg omtalt den første, mens den andre ser ut til å ha unngått omtale.) (Foto: Hitfix.com)

Det mangler ikke ytre spenning i denne runden heller, men seriens karakter av familiedrama blir forsterket gjennom KGBs press for at datteren, Paige, også skal bli agent for dem. Det er neppe for mye informasjon å si at dette er et tema som spilles ut på flere måter, og som ikke nødvendigvis er noe som styrker forholdet mellom de to spionene.

Siden så mye i denne serien må holdes hemmelig, og siden de sentrale karakterene må lyve så det renner av dem omtrent hele tiden, så har serien en egen mulighet til å utforske den betydning løgn, feilinformasjon og svik har på våre relasjoner til andre.

I flere situasjoner er vi som seere ikke sikre på om karakterene er ekte, eller om de spiller et spill for å oppnå et mål. Denne typen flertydighet er ikke det samme forvirring, og flertydigheten bidrar til det som gjør serien ypperlig.

For det er ingen tvil i min sjel: denne sesongen av serien er noe av det beste som har vært vist i TV-formatet noen gang. 

Konklusjon - Klar befaling!

The Americans (DVD)

Reagan er president i USA og den kalde krigen er intens. I frontlinjen står to falske amerikanere. De er plantede sovjetiske agenter som opererer bak en besteborgerlig fasade i Washington DC. Dette er grunnlaget for denne serien - den første av minst tre.

De ble plantet som et par av KGB, selv om de ikke var kjærester. De følger forventningene og bor sammen som et ektepar, og får barn sammen. I denne serien er barna 13 og ti. Agentene driver et reisebyrå, og får mye tid til å drive spionasje på si.

Over gaten flytter en ny FBI agent inn, og som amerikanere flest er de alle joviale og omgås mye. Både han og våre KGB-agenter verver sine agenter på innsiden av de andres organisasjon.

Her er det mer action enn i The Game som jeg anmeldte for ikke så lenge siden, men det er også et ekteskapsdrama. Mellom de to hovedpersonene er det bindinger og konfliktmateriale til å bære mange serier.

Serieskaperen er tidligere CIA-agent Joe Weisberg, så helt hinsides realitetene kan vel serien ikke være? Likevel er det en del som må tas på poetic licence. Jeg skal ikke nevne noe av det, men alt er gjort for å gjøre dette til en tett spenningsserie.

Skuespillerne i hovedrollene er Keri Russell og Matthew Rhys (Evans). Russell er perfekt i rollen som dedikert og nådeløs agent Elizabeth Jennings, og her er det Philip Jennings i waliseren Rhys' skikkelse som er den noe rundere og mindre kompromissløse av de to. En ikke ubetydelig del av serien er samspillet mellom de to, og den noe ualminnelige basisen for deres ekteskap. (Det å spille i en serie sammen er kanskje også en noe uvanlig basis, men de to venter barn sammen i løpet av året.)

Bortsett fra de to barna, så er det ikke lett å finne noen i denne serien som man kan identifisere seg med. Men likevel er jeg spent nok på fortsettelsen til at jeg kjøper neste serie også. (Eller kanskje ikke - begge er på Netflix.)

Konklusjon - Klar anbefaling.

The Game (DVD)

Seks episoder med spionasje, kontraspionasje, svik, bedrag og overraskelser. Noen av Storbritannias beste skuespillere, gode intriger, noe humor (faktisk!), og ut-på-stolkanten-spenning. Det er hva du kan vente deg av denne serien.

Når tiden er 70-tallet, byen er London og organisasjonen er MI5, så er forbindelsen kort til Le Carré, Smiley og hans kalde krig. Jeg skal ikke påstå at vi her har den samme psykologiske dybden, men spenningen er det lite å si på.

Det er vanskelig å si noe om handlingen uten å ødelegge noe av spenningen, men må du absolutt vite mer så står det en god del her. Som vanlig tar det litt tid før bitene begynner å falle på plass. Så må de omorganiseres. I starten er spenningen god, men på slutten blir det nesten uutholdelig.

Skal jeg trekke for noe, så blir det fargepaletten. Den er grå-blå som mye moderne krim, og det gir det som skal være 70-tallet i London preg av å være tidlig etterkrigstid. Det mest kritikkverdige er vel likevel det at det ikke blir en serie nummer to.

Konklusjon - Klar anbefaling

The Sandbaggers (TV-serie)

"The best spy show in TV history" - sto det i The New York Times. Foreløpig holder jeg meg til Tinker, Tailor, Soldier, Spy basert på Le Carrés roman og med Alec Guinness i hovedrollen som George Smiley, men jeg må ile til og bekjenne at jeg skriver dette bare basert på den første serien. De to andre må jeg nok se uten kona, for hun syntes dette ble i overkant pratete og lite actionpreget.

Og det er sant: her merker man at det har gått noen tiår siden første serien gikk på lufta i 1978, men så kan det da også være godt med en pause fra det kjappe, visuelle og overproduserte som TV-mediet er så rikt på i våre dager. Produksjonen er til dels ganske billig, kan man si, men plottene er svært gode og spennende. Det er ganske tydelig at Karakterene, med Neil D. Burnside i spissen (spilt av Roy Marsden), er ikke nødvendigivs likandes heller.

MI6 nevnes ikke, men det er avdelingen i etterretningen "the sandbaggers" sorterer under. Det er kald krig, og "the sandbaggers" er en eliteavdeling for spesielle oppdrag. Neil Burnside leder avdelingen, og mye av handlingen dreier seg også om den manøvreringen som kreves innad i avdelingen og opp mot departement og i siste instans Number 10 Downing Street.

Det er ikke mange som jobber i denne elitedivisjonen. Tre er maksimalt i den første serien, og i flere episoder er det egentlig bare en i tillegg til Burnside - som jo ikke lengre er i utøvende tjeneste.

Det er synd at episodene ikke er tekstet. Rett nok er uttalen så perfekt at Dronning Elisabeth har noe å lære her, men det er ikke alltid at det tales høyt nok til at det er så lett å følge med. Engelske tekster er ofte greie å ha, synes vi her i familien, tross samlet sett syv års universitetsutdannelse i Engelsk.

Jeg må nok sørge for å være alene i huset for å få sett resten av seriene. Sukk.

Konklusjon - Anbefaling.

Helt eller skurk?

I uken som var ble Bradley Manning dømt for spionasje. Han overlot over 700.000 dokumenter til WikiLeaks, og ble dømt for 21 forhold. Noen mener han fortjener Nobelprisen, andre at dødsstraff må være passende. Som vanlig er jeg mer moderat. (Bilde: WikiMedia Commons)

Noe av dokumentasjonen - som videoen av et Apache-helikopter som tar livet av to journalister for Reuters hører absolutt hjemme i "varsler-kategorien". Ingen organisasjon ville frigitt slik dokumentasjon frivillig, og den viste i beste fall tvilsom krigføring - i verste fall overlagt drap på journalister. Hvis han hadde holdt seg til slik dokumentasjon, ting han ikke hadde samvittighet til å holde tilbake fra offfentligheten, så hadde hans heltestatus vært lettere å begrunne. Men slik var det jo ikke.

700.000 dokumenter - minst - var antallet. Det var ikke mulig for Manning å vite noe som helst om hva som sto i dem. Hvis han hadde brukt 10 minutter til å skumlese hvert av dem, ville det tatt ham 875.000 arbeidsdager, eller 2397 år. Hans samvittighet hadde altså ingen formening om det overveldende flertall av de dokumenter han lakk. Å bryte lovnader han hadde gitt sin arbeidsgiver, militæret i det landet han kom fra, og lange alt dette over til en utenforstående part var grovt uansvarlig i beste fall.

Og her kommer asymetrien fram igjen. Det er ingen som Manning i Kina, Nord-Korea, Russland eller andre ikke-demokratiske land. Men likevel: han arbeidet ikke for en fremmed makt, og ikke har han forsøkt å stikke av fra sitt ansvar heller. Det betyr at han ikke passer den gode gamle profilen til spioner av den tradisjonelle sorten.

Men alle hans tilhengere, venstreorienterte av ulike slag, burde vel tenke over hvordan de hadde stilt seg om noen hadde lekket annen informasjon i dette omfanget. Medlemslistene og adressene til alle planetens aktivister og demonstranter, for eksempel? Hvis Manning skulle slippe unna med det han gjorde, hvorfor skulle ikke alle og enhver som brøt avtaler og forpliktelser i jobben slippe unna med det?

Manning, Snowden og Assange viser oss at en ny generasjon av datakyndige som aldri har opplevd den kalde krigen ser seg som hevet over lover og regler, og de tror deres vurderinger skal overkjøre lover og regler i samfunnet. De blir neppe de siste av dette slaget.