Russians Among Us - Gordon Corera

Så du The Americans på Netflix eller NRK? Dette er boka om virkelighetens The Americans, og andre programmer og aspekter ved sovjetisk og senere russisk spionasje og påvirkning rettet mot den frie verden. (Under: Matthew Rhys og Keri Russel i TV-serien.)

Forfatteren er BBC redaktør med ansvar for sikkerhetstjenestene, og har tidligligere også skrevet bøker om blant annet MI6 og spionasje på nettet (Cyberspies). Her får vi en grundig og spennende historie om programmet med planting av illegale spioner (de legale har diplomatstatus) både før og nå. De som var modeller for TV-serien The Americans ga for øvrig serien kredit for å ha vært virkelighetsnær, bortsett fra drapene og parykkene. Og all kjedsomheten, selvsagt. 

En 'take home message' fra denne boka er hvor trege vestlige sikkerhetstjenester og politikere var med å fange opp Russlands onde hensikter. Det er rett og slett ubegripelig, og har åpenbart bidratt til å gjøre Russland mer modig med sine fremstøt mot naboland som Georgia og Ukraina. 

Med den kalde krigens opphør kom en annen type agent østfra: Påvirkningsagentene, eksemplifisert med Anna Chapman. Det er grunn til å tro at disse har dårligere vilkår nå når de aggressive hensiktene til Putins kleptokrati har blitt så tydelige. 

Corera er svært god, og meget aktuell, når han viser hvordan russiske cyber-agenter påvirker vestlig opinion gjennom aktiviteter på internet. De siste kapitlene alene bør være nok til å fastslå at dette er obligatorisk lesning. Anmeldelsen til Luke Harding i The Guardian, en journalist som mer enn noen annen jeg kjenner til har avdekket det russiske regimets aktiviteter i vesten, er absolutt verdt å lese. Men det er boka også. 

Konklusjon - Klar befaling!

Ben Macintyre - The Spy and the Traitor (Anmeldelse)

Dette er en av de mest spennende bøkene jeg har lest - til tross for at jeg visste hvordan det kom til å gå. Men den er ikke bare spennende, den er avslørende for den verden vi levde i, både før og etter jernteppets fall. Oleg Gordievsky, som er spionen i tittelen, endret verdenshistorien til det bedre. Det er det få forunt å kunne hevde, men det kan han. 

Boka følger Gordievsky fra oppveksten i en KGB-familie (både far og bror var i hhv. NKVD og KGB), og til en ideologisk oppvåkning særlig påvirket av invasjonen i Tsjekkoslovakia. Vi følger han også videre gjennom utdanning i KGB og utplassering i København på 60-tallet og videre inn på 70-tallet. 

Noe av det første han bidrar med etter rekruttering, er informasjon om det som viser seg å være Gunvor Galtung Haavik og Arne Treholt. Ingen som leser denne boka er det minste i tvil om at Treholt var skyldig i alt han ble dømt for - og vel så det! 

Boka er virkelig avslørende for det indre livet i KGB, og årene tilbake i Moskva der Gordievsky først er nedtrykt og underkuet er viktige. Han hadde nemlig begått den kardinalsynd å bli skilt, og dermed var han ute i KGBs mørke. Men han satser på en plan om å komme seg ut på posting i London, og lykkes omsider. Da skyter virkelig karriæren som spion fart.

I London legger han til rette først for at Mrs. Thatcher gjør en god figur i begravelsen til Andropov, og så for at de vestlige land for alvor skjønner hvor paranoide de er i Kreml. Få har vel hatt større grunn til å ta æren for ha lagt til rette for slutten på den kalde krigen. 

Allerede ved starten la MI6 en plan for å eksfiltrere Gordievsky fra Sovjet-Unionen om det skulle bli nødvendig. Den var snedig, detaljert, og ble innøvd stadig vekk. Men svært mye kunne gå galt, for å si det forsiktig.

Den nest siste delen av boka er fortellingen om denne fasen fra Gordievsky, som var blitt rezident for KGB i London, ble kalt hjem til Moskva for samtaler, til han skjønte at han var under mistanke, og til han satte fluktplanen i kraft og så fullføring. 

Boka er spennende, innsiktsfull og utrolig godt skrevet. Det er noe av det beste jeg har lest! 

Konklusjon - Klar befaling!

Holdningsteppet i Europa

OK, jeg innrømmer det gjerne. Tittelen var kanskje ikke  så god, men fenomenet jeg vil fokusere på følger nesten helt det gamle jernteppet. Fenomenet er et skarpt skille mellom øst og vest når det gjelder sosiale holdninger. Bildet viser bare ett slikt spørsmål - om holdninger til homoekteskap (eller "samkjønnede ekteskap" for å være mer politisk korrekt), men fargene endrer seg lite når andre spørsmål som holdninger til andre kulturer, innvandring, predestinasjon, tro på gud, kvinners rettigheter osv. stilles. Russere og grekere er de som er mest overbevist om sin egen kulturs overlegenhet, for eksempel.

Hvorfor dette? Jeg tror et mye oversett faktum er at dne sosialliberale vinden som blåste gjennom de vestlige samfunn på 60-tallet og utover på 70-tallet ble stoppet av det gamle jernteppet. Kvinners rettighter, den seksuelle frigjøringen (som den har blitt hetende), påvirkningen fra borgerrettighetsbevegelsen i USA - og ikke minst arbeidsinnvandringen som grep om seg i samme periode. Alle disse har endret de vestlige samfunn på grunnleggende måter, og vi glemmer at denne prosessen ikke har skjedd i landene i øst. 

Kommunistene hadde kvinners rettigheter høyt på agendaen, og det var fri abort, men som mye annet som kom ovenfra i disse diktaturene fikk ikke dette rot i folks hjerter. Heller tvert om. Ikke for det, det er ikke alle i vesten heller som er komfortable med sekulære og åpne samfunn, men likevel er det et klart skille mellom øst og vest. 

Vi som mener oss historisk bevisste lekser gjerne opp om reformasjonen som forklaring på forskjeller mellom nord og sør i Europa, og opplysningstiden som forklaring på økende rasjonalitet og vitenskapelig fremgang. Det er på tide at vi ser at Jernteppet også har vært en demning mot sosiale bølger som på avgjørende måter har formet vesten som liberale og åpne samfunn. 1968 hadde en annen betydning i øst enn i vest. 

Hva er det Russland driver med?

Da jeg vokste opp var bildet greit: Det var det demokratiske vesten mot de kommunistiske diktaturene i øst. Rundt om i verden ellers var det varm krig - der Sovjet- (og Kina-) støttede frigjøringsbevegelser sto mot gamle mer eller mindre kolonistater, men i vår del av verden var det kald krig. (Foto: MIKHAIL SVETLOV/ GETTY IMAGES EUROPE) Selv trodde jeg at sannheten lå et sted mellom kommunistisk og vestlig propaganda, men da murne fallt ble det tydelig at den vestlige fremstillingen av forholdene i øst var for moderat - og jeg justerte mitt verdensbilde deretter. 

Selv om nesten alle forsto at det var mest et ferniss, så lå det en slags ideologi og (og en gang i tiden muligens) gode tanker bak maktutøvelsen i øst. Proletariatet skulle frigjøres. Men hva er det i dag? Russland har restartet den kalde krigen. Russland driver en aktiv hybridkrig mot vestlige land. Intensiteten varierer, men bildet er klart. Mot land i den gamle interessesfæren, som Ukraina og Georgia, har krigføringen vært mye av den gamle "tanks og soldater over grensen varianten". Hva er motivasjonen?

Det gamle Sovjet-Unionen drev også med løgner, men Putins regime har gjort det til en viktig bestanddel i selve systemet. Putin benektet først at russiske soldater var aktive i Ukraina. Uniformene var jo så like. Det var ingen sak å kjøpe russiske uniformer og bruke dem, så det kunne ikke være noe bevis. Senere sa han at selvfølgelig var det russiske soldater i Ukraina. Jeg tror at selve det å heve seg over sannheten er en vesentlig del av maktutøvelsen - man viser hvor suveren man er, og er ikke bundet av alminnelige normer om sant og usant. 

Konspirasjonsteoriene florerer også. Etter at Skripal ble byttet mot russiske spioner i 2010 sverget Putin at forrederen skulle dø. Og etter at han ble forgiftet var de skyldige: Theresa May, Ukraina, Slovakere, Sverige, Tsjekkere, og datterens fremtidige svigermor. Alt dette, og mer, har utenriksminister Lavrov fått seg til å påstå. Til og med passasjer fra Jules Verne har de fått seg til å bruke som "bevis" for at det var Storbritannia selv som sto bak. 

Dette er selvsagt ikke troverdig. Det er ganske desperat. Men kanskje det er method in the madness. Charles Clover sa en gang at 

“Putin has correctly surmised that lies unite rather than divide Russia’s political class. The greater and more obvious the lie, the more his subjects demonstrate their loyalty by accepting it, and the more they participate in the great sacral mystery of Kremlin power.”

Det forklarer den strategiske bruken av løgn. Men hvor kommer desperasjonen fra? Hvorfor denne fullstendig unødvendige aggresjonen mot vesten? 

Det korte svaret er følelsen av mindreverdighet. Russland er digert, og det er utrolig rikt i naturressurser. Men økonomien er elendig. At den var det i Sovjet-tiden kunne (i alle fall i ettertid) forklares internt med at systemet faktisk var ubrukelig. Men nå?

Sett utenfra er det også klart at i dag er det mest korrupsjon og vanstyre som er hovedforklaringen, men dette sliter på selvtilliten og er vanskelig å innrømme. Som de gamle (og nyere - som Venezuela) kommuniststatene er det "de andre" som har skylden. Det er vesten sin skyld! Det er et sterkt mindreverdighetskompleks som ligger under og motiverer det som skjer i dag, og det er det som nærer det hatet som driver fram absurde beskyldninger og en aktiv hybridkrig. 

Ved å utnytte svakheter i vest, og å nøre opp under motsetninger, svekker Russland vestlig overlegenhet. Egen lykke er best, men andres ulykke er en god nummer to. 

Men underlegenheten har også et østlig motstykke: Kina har reist seg voldsomt, og er ikke lenger den fattige fetteren i øst. 

Om Russland ikke kan få respekt, så kan det i det minste bli fryktet. Det er det nest beste. Jeg tror det er her vi finner den viktigste motivasjonen for det Russland driver med. 

Russland 2015 - del I

I serien av ting vi ikke kan vite noe om, har turen kommet til Russland og dets umiddelbare framtid. Jul og nyttår er høysesong for spådomskunst, og få land kan være mer spennende å vurdere for oss i Norge enn nettopp vår nabo i nord.

Selv om jeg kan det kyrilliske alfabetet (sånn noenlunde) kan jeg ikke russisk, og jeg følger ikke russiske media. Men jeg er så heldig at jeg kjenner noen som gjør det, og jeg har fått vite over lang tid at det bildet alminnelige russere har av verden gjennom sine media er et helt annet enn det vi har. Og dette er ikke noe nytt - det har pågått over lang tid. Den nasjonalistiske og paranoide ideologien som Putin og hans gjeng med kleptokrater holder seg med har 90% av russiske media vært med på å spre.

Men det var ikke en ideologisk bankerott som endte den Sovjet-Union Putin gjerne vil gjenopprette. Det var en økonomisk bankerott. Den kan fort gjenta seg dersom nåværende trender holder seg.

En av de mest informative artikler jeg har lest dette året kom jeg over 22. desember. Den er full av grafer og data, og handler om fallet i oljeprisen og Russlands statsfinanser. Det er grunn til å frykte at innholdet her vil påvirke året vi såvidt er inne i.

Fra overskriftene vet vi at rubelen har fått halvert sin verdi, og at oljeprisen har reist sørover vet vi godt her hjemme også. De umiddelbare effektene er en plutselig inflasjon siden 55% av forbruksvarene til russerne per 2014 er importerte. Gjeld til utlandet, som det er mye av, blir også dobbelt så dyr. Det har vært hamstring, og IKEA har stengt deler av sitt utvalg. Lett omsettelige og ikke-fordervelige varer kjøpes i stort omfang for å berge sparepengers verdi. Flere bilprodusenter har stoppet leveringene.

På grunn av den nye kalde og ikke-så-kalde-krigen har Russland, motsatt av under krisen i 1998, vesten mot seg. Tross bedre forhold østover, så er det i London og New York at finansmarkedene befinner seg. I alle fall de som har en interessant størrelse for et land og et næringsliv på kne.

Det er hovedbildet. Hva kan Putin og hans kleptokrater tenkes å gjøre? Hvilke alternativ har de? Det følger jeg opp i del II.

Kleptokratenes gamle løgner

I vonde gamle dager, under den kalde krigen og Sovjet-diktaturet, brukte de høye herrer i Kreml uforfalsket løgn og bakvaskelser for å dekke over sine vanvittige overgrep mot naboland og minoriteter. Alltid var det fascismen som var begrunnelsen for inngripen. De hadde et eget miniserium som drev med løgn og bakvaskelse - Ministeriet for Propaganda og Agitasjon.

Det var fascismen som truet i Ungarn i 1956 og i Tsjekkoslovakia i 1968, og det var frigjørere som kom med tanks og ordnet opp til fordel for frihet og sosialisme. I alle fall dersom du kjøper Kremls versjon. Du kan ta kommunismen ut av landet, men ikke ut av mannen. Putin er gammel KGB-offiser, og når behovet melder seg gjør han som før. I Ukraina er det ikke et opprør mot korrupte kleptokrater - neida - det er fascister og anti-semitter som konspirerer sammen med vesten. Det er hovedbudskapet i de mange løgnene som flyter tykt ut av Kreml - nå som tidligere.

Da som nå er det nyttige idioter i vesten som biter på løgnene. Men kanskje noe har blitt endret de siste 25 årene? Det er ikke like lett som før å undertrykke ytringsfriheten. Mer enn 20 av de mest fremtredende jødiske borgere i Ukraina har derfor forfattet et åpent brev til Putin der de tilbakeviser løgnene som blir spredd fra Kreml. De er ganske tydelige i sin tale:

Your certainty of the growth of anti-semitism in Ukraine ... does not correspond to the facts. It seems you have confused Ukraine with Russia. [You] have tried to scare us with ‘fascists’ attempting to wrest away the helm of Ukrainian society with imminent pogroms. Yes, we are well aware that ... the forces of social protest who have secured changes for the better ... include nationalistic groups, but we certainly know that [they] are well controlled by civil society and the new Ukrainian government — which is more than can be said for the Russian neo-Nazis, who are encouraged by your security services. ... We must admit that in recent days stability in our country has been threatened. This threat is coming from the Russian government, namely from you personally.

Nå er det ikke kommunismen som skal forsvares av Kreml, men det nye øst-europeiske kleptokratiet. Det er nok ikke fascistene i Ukraina som skremmer Putin, men et Ukraina som kanskje kunne komme til å bryte med det autoritære kleptokratiet til Janukovitsj. Hvis Ukraina ble mer vestlig, ville kanskje dette lettere spre seg til Russland. EU er ikke Russlands fiender, men de krav EU setter til medlemsland er krav som ville bety slutten for kleptokrater og oligarker. Dersom russerne kom til å kreve det samme ville det være slutten på Putin. Det vet han godt.

Med NKP til DDR 1982 - del IV

En av de mest fornøyelige episodene under oppholdet foregikk i en kinosal. Det er en kjent sak at DDR var smekkfullt av Sovjetiske soldater og deres dødelige utstyr. Soldatene gjorde ikke så mye av seg i bybildet (se over), men de var der. Så sent som i 1991, nesten to år etter at muren falt, var det fremdeles 338.000 Sovjetsoldater i DDR. I tillegg kom deres familier og ikke-militære styrker. I Magdeburg var det den tredje sjokk-arme som sto. (De tre tidligere innleggene kom også i mai 2013, og du finner de i menyen til høyre)

Jeg ble kjent med ei jente som (dette husker jeg ikke godt) studerte norsk i Greifswald, og vi ble enige om å gå på kino en kveld. Hun tok kommandoen. Da vi kom fram viste det seg at salen var full-booket. Hun snakket fort og instendig til damen i billettluken, og jeg hørte ord som SED og "Norwegen". Vi fikk de to fremste plassene midt på. Vi fikk filmen midt i fleisen.

Jeg hadde ikke undersøkt hva som gikk, men det viste seg å være en tysk-dubbet (naturligvis) versjon av Lady Chatterly's Lover med Sylvia Kristel i hovedrollen. Hennes yndigheter var ganske sikkert det mest eksplisitte de sovjetiske soldatene hadde sett, og i salen kunne man høre den berømte knappenålen falle. Stemningen var som i en katedral under nadverden - bare stillere.

Vi ble tatt med rundt omkring, blant annet til neue Neustadt i Magdeburg (over). Skikkelig moderne. Kontrasten er betydelig til landsbyen i Harz-fjellene (bildene under) der vi startet spaserturen til Bloksberg (se første bildet i første innlegget).

Dette er nå over 30 år siden, og det var bare syv år før muren falt og DDR-regimet med den. Ingen av oss den gangen forestilte oss dette, og mange av kommunistene har sikkert vanskelig med å forsone seg med det den dag i dag. Mange av oss så på øst versus vest som en evig situasjon, en situasjon det var viktig å håndtere og forstå for å bevare freden. Modigere og mer klartsynte folk enn oss, som for eksempel filosofene Roger Scruton og Kathy Wilkes, opererte bak jernteppet med betydelig fare for egen sikkerhet. (Jeg nevner dem siden jeg også har møtt begge, men hele operasjonen har fått sin egen bok, The Velvet Philosophers).

Takket være folk som Mrs. Thatcher, Ronald Reagan og Pave Johannes Paul II ramlet diktaturene sammen. Den helt klart mest gjennomgripende historiske forandring i mitt liv til nå.

Systemet er like knust som denne propaganda-plakaten fra partiskolen der vi holdt til (se lenke til rottenplaces.de i tidligere innlegg). Mesterverket Stasiland av Anna Funder viste med all ønsket tydelighet at sosialismen i DDR var mye verre enn vestlig propaganda klarte å fremstille den.

Ostalgien er grunnløs. Mitt bidrag til DDR-regimet var ganske ubetydelig, men jeg tenker på det ganske ofte, og jeg blir vill og gal når noen foreslår sensur - for eksempel. Jeg har lovet meg selv å være klar og tydelig mot alle former for anti-demokratisk tenkning, sensur og annet som kjennetegnet dette regimet.

Det var kanskje det viktigste jeg lærte i DDR i juli 1982 (eller rettere sagt på bagrunn av det oppholdet).

Sovjet-Unionen 1984 - del IV (Azerbaijan)

I den norske offentligheten har det pågått en debatt ("krangel" er kanskje mer dekkende?) om hva norsk kultur er - og om kulturelle kjennetegn. Jeg kunne skrevet lenge og kanskje også vel om emnet, men to minutter i Azerbaijan (kjært barn har mange skrivemåter! - det er Azərbaycan etter deres egen skrivemåte) i 1984 fortalte meg at jeg hadde kommet til et helt annet sted enn de stedene jeg så langt hadde vært i Sovjet-Unionen. (Først i Leningrad, i andre delen til Tbilisi i Georgia, og i den tredje i buss til Jerevan).

Sovjet-Unionen var et strengt sekulært samfunn, i en ateistisk stat. Men likevel: i Moskva, Tbilisi, Jerevan og alle de andre stedene hadde jeg likevel vært innenfor kristenheten. Som agnostiker hadde jeg vel liten fidus til dette begrepet, men etter kort tid i Baku (en omtrent 2000 år gammel by, og hovedstaden i Azerbaijan) begynte jeg å tro at det kunne være noe i det likevel.

Det var ikke lange veien mellom Jerevan, Tbilisi og Baku - men den opplevde forskjellen mellom de to første på den ene siden, og Baku på den andre, var forbløffende. Likevel, og som i den norske debatten, er det vanskelig å sette ord på denne uten å gli over i banaliteten. Den må oppleves som en totalitet, rett og slett.

På det øverste bildet var jeg ved det Kaspiske hav (omtrent 28 muh), og det er jeg på bilde over her også men med utsikt den andre veien. Her stinket det nafta, og har hadde det vært oljeproduksjon så lenge noen kunne huske. I alle fall var det ingen som hadde ryddet opp noe særlig. Så sent som i 1925 kom halvparten av verdens olje herfra, og forekomstene hadde vært helt oppe i dagen. Det var vel ikke uten grunn at navnet Azerbaijan er avledet fra "ildens voktere", for her brant det i bakken både sent og tidlig i begynnelsen av forrige århundre og lenge før det.

Det kan derfor passe å ta med et bilde fra "Ildtilbedernes tempel" og også

en karavanserai der noen av oss spiste. Det er mange motiver jeg ikke har bilder av, og ett av de jeg savner aller mest er statuen av Lenin utenfor hotellet der vi bodde. Den var helt vanvittig diger. Jeg hadde rom i fjerde eller femte etasje, og kunne derfra se Vladimir Ilyich Uljanov rett inn i synet. Den statuen er selvsagt borte nå, og jeg har ikke klart å finne den på nettet.

Til sist et bilde fra det statlige teppemuseet, som nå er tilbakeført som moske. Den var bygd på 1400-tallet.

Kort oppsummert var vel besøket i Baku både det mest eksotiske, og samtidig muligvis det minst innholdsrike. Men konkurransen var svært hard!

Sovjet-Unionen 1984 - del III (Armenia)

Første del i denne serien kom i oktober, den andre (Georgia) i november, og nå kommer den tredje fra Armenia. (Bildene kan man klikke på for å få dem større)

Bildet over er fra landsbygda rett over grensen fra Azerbajan - for den 300 km. lange bussturen fra Tbilisi i Georgia og til Jerevan i Armenia tok også med en liten bit Azerbajan. Bildet, av vinranker, er fra det landskapet som overtok etter steppelandskapet som avsluttet innlegget fra Georgia. Bildet er fra omtrent der det østlige ytterpunktet av det orange området er på kartet under.

Kartet er av Spitak-jordskjelvet i 1988 - fire år etter at jeg var i området.

Etter stepper og frodig jordbruksland, og det mest møkkete offentlige toalett jeg har besøkt, begynte stigningen opp til fjellene med blant annet Sevan-sjøen (se kartet). Bussen bar seg noe voldsomt i stigningene (se bildet under), men opp kom vi, og oppover mot toppen passerte vi noen ytterst fattigslige bosettinger. Der så jeg de gladeste fjesene på hele turen - som en illustrasjon på at velstand og lykke ikke nødvendigvis er sammenfallende størrelser.

Etter at vi vel og vakkert var kommet opp på platået, hadde vi en stopp ved Sevan-sjøen (bildet under - med turlederen til høyre), som ligger på 1900 moh. Det var det turkise vannet som var mest bemerkelsesverdig der, og om jeg ikke minnes feil var det karpe på menyen.

Vel og vakkert framme i Jerevan ble vi innkvartert på et typisk hotell - typisk i og med at det var en etasjedame og jevn Sovjet-stil.

Interessant nok var det et slumkvarter rett ved hotellet (se under). Dette området, og også tomten til hotellet, var blitt rasert under et eller annet jordskjelv. En av dagene i Armenia var jeg litt indisponert, og jeg ville gå meg en tur. Jeg snakket med etasjedamen om planen (de var vanligvis tilknyttet KGB), og da jeg kom ut møtte jeg en gutt på ca. 11-12 år som snakket perfekt engelsk.

De var noe slikt som 12-15 barn i hans familie, og de bodde i denne slummen. De hadde fått en utrangert buss fra staten for å forlegge alle barna. Armenske familier hadde gjerne mange barn, kunne han fortelle, for de ville bygge opp igjen befolkningen etter tyrkernes herjinger i det som ofte også omtales som et folkemord. Det var naturligvis også i Sovjet-Unionens interesse å fokusere på det som skilte armenerne fra Tyrkerne i NATO. Dette var jo et sted der alle hadde utsikt til Tyrkia. Se bildet under med utsikten mot Ararat fra flyplassen i Jerevan.

Så var denne gutten jeg tilfeldigvis møtte utplassert for å prate med nettopp meg? Det vil jeg ikke se bort fra, for han var sjeldent skarp i Engelsk og svært interessert i å få kontakt.

Jeg kom meg ganske fort, og kunne greit ta del i de andre utfluktene, ikke minst til minnesmerket over folkemordet 1915-1923 (bildet under).

Men noe av det mest interessante på denne turen var besøket i Etchmiadzin, armenernes hellige by. Her overvar jeg en messe med deres katholicos. Katedralen var den første statsbygde kirke i verden, fra rett etter 300 e.kr., og det var Armenia som først fikk kristendommen som statsreligion. De har, som man forstår, sin egen verdensomspennende kirke - den Armensk Apostoliske Kirke.

Jeg avslutter avdelingen fra Armenia med nok et bilde av denne eldgamle katedralen.

Neste innlegg blir fra Baku i Azerbajan.

Sovjet-Unionen 1984 - del II (Georgia)

Dette er den andre delen av serien fra min tur i Sovjet-Unionen, og den første finner du her. Der skrev jeg også at bildene fra turen fikk så stor oppmerksomhet da jeg la dem ut på Fjasboka at jeg bestemte meg for å lage noen innlegg på bloggen også.

Vi fløy Aeroflot fra Leningrad og over Kaukasus til Tbilisi i Georgia - der disse bildene er tatt. Vi merket godt i flyet at vi fløy over svært høye fjell, og da vi landet var det en klart annen kultur enn den russiske vi møtte. Det ser man også på byggeskikken. Det er balkongene man legger merke til som turist i Tbilisi.

Her har vi elven Mt'k'vari i Tbilisi - også kjent som Kura. Litt lenger vest ligger byen Gori, der Georgias store sønn Ioseb Besarionis dze Jughashvili ble født i 1878. Han studerte ved seminaret i Tbilisi, men ville vel heller bli diktator. Det var meningen at vi skulle til Gori, men det ble det av en eller annen grunn ikke noe av. Derimot spanderte en i følget det som skulle være Stalins favorittvin på meg - uten at den satte noen spor i mitt sinn. Det var noen år til jeg begynte å interessere meg for vin. Men det er verdt å merke seg at Georgia kanskje er det området der man først begynte å lage vin for 8000 år siden.

I Leningrad møtte vi svartebørsen for valuta, og i Georgia så vi det private initiativ. Det dukket opp en person med en liten vogn med en liten fryser, og begynte å selge is. Umiddelbart ble det en lang kø. Hvor folk kom fra vet jeg ikke, men fra folk som levde under kommunismen vet jeg at alle forsto at når de så en kø var det bare å stille seg i den. Det var noe spesielt i enden av den - og hvis du ikke ville ha, så ville helt sikkert en slektning eller venn ha det. Da det var tomt forsvant vogna og folket med et knips. Under ser du faktisk også noen lokale karer.

På en organisert tur er det ikke lett å danne seg et korrekt bilde av vesentlige forhold, men inntrykk er jo ikke riktige eller feilaktige. Mitt inntrykk var at vi her var i et middelhavsland i kristenheten. Kultur og folk hadde betydelig likhet med Hellas og (vil jeg tro) Bulgaria. Alle som sa noe understreket det spesielle med Georgia, og under finner vi et nytt eksempel på arkitekturen.

Mens myndighetene hadde god kontroll på hva vi fikk se i storbyene - som jo også fikk store summer fra sentrale myndigheter - var det noe annet på landsbygda. Noen av de minnene som sitter sterkest er fra den ca. 300 km. lage bussturen fra Tbilisi til Jerevan i Armenia. Armenia blir neste innlegg i denne serien. Turen gikk gjennom en serie med geo-klimatiske soner, inklusive steppe. Landet har et svært variert klima, med årsnedbør mellom 4.500 mm (omtrent det dobbelte av Bergen!) og mindre enn 400 mm. Bildet under er fra den sør-georiske steppen som vi kjørte over på veien til Armenia.

Sovjet-Unionen 1984 - del I

Det er en stående vits: hvis du skal få folk ut av huset i en fart, så er det bare å plukke frem ferie-bildene. Likevel, da jeg presenterte bildene fra en tur jeg hadde i Sovjet-Unionen i 1984 på Fjasboka ble de omfattet av betydelig interesse. Det er grunnen til at jeg velger å presentere dem her også.

Jeg var 22 år, student, og hadde tjent penger på å grave en grav for andre (sommerjobb som kirketjener). Jeg ville oppleve noe litt utenom det vanlige, og ble med på en tur gjennom fire sovjet-republikker: Russland (Leningrad og Moskva), Georgia (Tbilisi og en busstur derfra til neste land:), Armenia (Jerevan, Echmiazin, Sevan-sjøen mv.) og Azerbajan (Baku). Det var naturligvis umulig å gjøre slikt på egen hånd, så jeg reiste med "Sovjet-Reiser" - et selskap basert i Østfold.

Året var 1984, den kalde krigen var svært kald, og Tsjernjenko var Generalsekretær for SUKP.

Allerede på flyplassen i Leningrad ble reisefølget litt mindre: en ble tatt for å smugle bibler, og han ble satt på første fly tilbake. Reisefølget var svært interessant: minst et par krigsseilere som hadde mye å fortelle fra krigsårene, noen innbitte kommunister selvsagt, og mange med interessante livshistorier og åpne sinn. Jeg var desidert yngst.

Leningrad, med sine historiske steder og monumenter, var naturlig nok interessant på sitt vis. Det var påske, og vinteren var i ferd med å slippe taket. Bildet over er av Moder Russland og meg. Hun voktet over kirkegården med døde fra beleiringen av St. Petersburg under siste krig. Det var vanlig at par kom hit for å legge ned krans den dagen de giftet seg. Flere kom mens vi var der.

Over har vi Panserkrysseren Aurora, som avfyrte det første skuddet under statskuppet 7. november 1917 - stormingen av Vinterpalasset. Aktiviteten vi ser i forgrunnen her har lite med Aurora å gjøre. Det var illegal veksling av rubler mot dollar.

Del II vil ta for seg Georgia oppholdet i Georgia.