Icarus (Netflix dokumentar)

Bryan Fogel lager dokumentarprogram om doping i amatørsykling - med seg selv som doper. I arbeidet med dette får han et tips om en russer som kan hjelpe ham, og med god hjelp av begivenheter utenfor sin kontroll sitter han plutselig som en sentral brikke i et spill på høyt politisk og sportslig nivå. 

Det som blir rullet opp, med et tett personlig fokus på Grigorij Rodchekov som ledet WADAs anti-dopinglaboratorium i Moskva, er et sinnrikt og utstrakt statlig dopingprogram som var omtrent altomfattende. Rodchenkov var politisk fange og innesperret på psykiatrisk anstalt etter å ha falt i unåde, men plutselig er han den eneste som kan heve Russlands sportslige anseelse og slipper ut. 

Jeg skal ikke si for mye om det som skjer i filmen, for den må sees, men alle som så på Friidretts VM fra London nettopp kunne se med egne øyne resultater av det som kommer frem i denne filmen. Filmen utvikler seg ganske annerledes enn det som var planlagt fra starten, og man kan kanskje si at den burde vært redigert på en annen måte. Men da hadde man heller ikke fått opplevelsen av å plutselig bli dratt inn i en malstrøm av sportspolitiske hendelser og intriger på det aller høyeste nivå. 

Rodchenkov kommer vi, som sagt, nært inn på. Det er lett å bli glad i ham, og også synes synd på ham som offer for et totalitært regime som ødelegger hans liv. Det kommer klart fram at det som får ham til å se sammenhenger i sin tilværelse er George Orwells 1984. Men nærheten mellom Fogel og Rodchenkov er også problematisk, og seeren bør gjøre seg opp sin egen mening om Rodchenkov er offer eller skurk - eller kanskje mest sannsynlig en mellomting. 

Alle som er interessert i sport, i Russland spesielt, eller hvordan et totalitært regime styrer sine undersåtter og knuser sine dissidenter, bør se denne gripende filmen. IOC og Russland blir stående igjen som ynkelige juksemakere, men med omtrent uinskrenket makt på sine områder. 

Dette er en meget sterk film.

Konklusjon: Klar anbefaling. 

Sovjet-Unionen 1984 - del IV (Azerbaijan)

I den norske offentligheten har det pågått en debatt ("krangel" er kanskje mer dekkende?) om hva norsk kultur er - og om kulturelle kjennetegn. Jeg kunne skrevet lenge og kanskje også vel om emnet, men to minutter i Azerbaijan (kjært barn har mange skrivemåter! - det er Azərbaycan etter deres egen skrivemåte) i 1984 fortalte meg at jeg hadde kommet til et helt annet sted enn de stedene jeg så langt hadde vært i Sovjet-Unionen. (Først i Leningrad, i andre delen til Tbilisi i Georgia, og i den tredje i buss til Jerevan).

Sovjet-Unionen var et strengt sekulært samfunn, i en ateistisk stat. Men likevel: i Moskva, Tbilisi, Jerevan og alle de andre stedene hadde jeg likevel vært innenfor kristenheten. Som agnostiker hadde jeg vel liten fidus til dette begrepet, men etter kort tid i Baku (en omtrent 2000 år gammel by, og hovedstaden i Azerbaijan) begynte jeg å tro at det kunne være noe i det likevel.

Det var ikke lange veien mellom Jerevan, Tbilisi og Baku - men den opplevde forskjellen mellom de to første på den ene siden, og Baku på den andre, var forbløffende. Likevel, og som i den norske debatten, er det vanskelig å sette ord på denne uten å gli over i banaliteten. Den må oppleves som en totalitet, rett og slett.

På det øverste bildet var jeg ved det Kaspiske hav (omtrent 28 muh), og det er jeg på bilde over her også men med utsikt den andre veien. Her stinket det nafta, og har hadde det vært oljeproduksjon så lenge noen kunne huske. I alle fall var det ingen som hadde ryddet opp noe særlig. Så sent som i 1925 kom halvparten av verdens olje herfra, og forekomstene hadde vært helt oppe i dagen. Det var vel ikke uten grunn at navnet Azerbaijan er avledet fra "ildens voktere", for her brant det i bakken både sent og tidlig i begynnelsen av forrige århundre og lenge før det.

Det kan derfor passe å ta med et bilde fra "Ildtilbedernes tempel" og også

en karavanserai der noen av oss spiste. Det er mange motiver jeg ikke har bilder av, og ett av de jeg savner aller mest er statuen av Lenin utenfor hotellet der vi bodde. Den var helt vanvittig diger. Jeg hadde rom i fjerde eller femte etasje, og kunne derfra se Vladimir Ilyich Uljanov rett inn i synet. Den statuen er selvsagt borte nå, og jeg har ikke klart å finne den på nettet.

Til sist et bilde fra det statlige teppemuseet, som nå er tilbakeført som moske. Den var bygd på 1400-tallet.

Kort oppsummert var vel besøket i Baku både det mest eksotiske, og samtidig muligvis det minst innholdsrike. Men konkurransen var svært hard!

Sovjet-Unionen 1984 - del III (Armenia)

Første del i denne serien kom i oktober, den andre (Georgia) i november, og nå kommer den tredje fra Armenia. (Bildene kan man klikke på for å få dem større)

Bildet over er fra landsbygda rett over grensen fra Azerbajan - for den 300 km. lange bussturen fra Tbilisi i Georgia og til Jerevan i Armenia tok også med en liten bit Azerbajan. Bildet, av vinranker, er fra det landskapet som overtok etter steppelandskapet som avsluttet innlegget fra Georgia. Bildet er fra omtrent der det østlige ytterpunktet av det orange området er på kartet under.

Kartet er av Spitak-jordskjelvet i 1988 - fire år etter at jeg var i området.

Etter stepper og frodig jordbruksland, og det mest møkkete offentlige toalett jeg har besøkt, begynte stigningen opp til fjellene med blant annet Sevan-sjøen (se kartet). Bussen bar seg noe voldsomt i stigningene (se bildet under), men opp kom vi, og oppover mot toppen passerte vi noen ytterst fattigslige bosettinger. Der så jeg de gladeste fjesene på hele turen - som en illustrasjon på at velstand og lykke ikke nødvendigvis er sammenfallende størrelser.

Etter at vi vel og vakkert var kommet opp på platået, hadde vi en stopp ved Sevan-sjøen (bildet under - med turlederen til høyre), som ligger på 1900 moh. Det var det turkise vannet som var mest bemerkelsesverdig der, og om jeg ikke minnes feil var det karpe på menyen.

Vel og vakkert framme i Jerevan ble vi innkvartert på et typisk hotell - typisk i og med at det var en etasjedame og jevn Sovjet-stil.

Interessant nok var det et slumkvarter rett ved hotellet (se under). Dette området, og også tomten til hotellet, var blitt rasert under et eller annet jordskjelv. En av dagene i Armenia var jeg litt indisponert, og jeg ville gå meg en tur. Jeg snakket med etasjedamen om planen (de var vanligvis tilknyttet KGB), og da jeg kom ut møtte jeg en gutt på ca. 11-12 år som snakket perfekt engelsk.

De var noe slikt som 12-15 barn i hans familie, og de bodde i denne slummen. De hadde fått en utrangert buss fra staten for å forlegge alle barna. Armenske familier hadde gjerne mange barn, kunne han fortelle, for de ville bygge opp igjen befolkningen etter tyrkernes herjinger i det som ofte også omtales som et folkemord. Det var naturligvis også i Sovjet-Unionens interesse å fokusere på det som skilte armenerne fra Tyrkerne i NATO. Dette var jo et sted der alle hadde utsikt til Tyrkia. Se bildet under med utsikten mot Ararat fra flyplassen i Jerevan.

Så var denne gutten jeg tilfeldigvis møtte utplassert for å prate med nettopp meg? Det vil jeg ikke se bort fra, for han var sjeldent skarp i Engelsk og svært interessert i å få kontakt.

Jeg kom meg ganske fort, og kunne greit ta del i de andre utfluktene, ikke minst til minnesmerket over folkemordet 1915-1923 (bildet under).

Men noe av det mest interessante på denne turen var besøket i Etchmiadzin, armenernes hellige by. Her overvar jeg en messe med deres katholicos. Katedralen var den første statsbygde kirke i verden, fra rett etter 300 e.kr., og det var Armenia som først fikk kristendommen som statsreligion. De har, som man forstår, sin egen verdensomspennende kirke - den Armensk Apostoliske Kirke.

Jeg avslutter avdelingen fra Armenia med nok et bilde av denne eldgamle katedralen.

Neste innlegg blir fra Baku i Azerbajan.

Sovjet-Unionen 1984 - del II (Georgia)

Dette er den andre delen av serien fra min tur i Sovjet-Unionen, og den første finner du her. Der skrev jeg også at bildene fra turen fikk så stor oppmerksomhet da jeg la dem ut på Fjasboka at jeg bestemte meg for å lage noen innlegg på bloggen også.

Vi fløy Aeroflot fra Leningrad og over Kaukasus til Tbilisi i Georgia - der disse bildene er tatt. Vi merket godt i flyet at vi fløy over svært høye fjell, og da vi landet var det en klart annen kultur enn den russiske vi møtte. Det ser man også på byggeskikken. Det er balkongene man legger merke til som turist i Tbilisi.

Her har vi elven Mt'k'vari i Tbilisi - også kjent som Kura. Litt lenger vest ligger byen Gori, der Georgias store sønn Ioseb Besarionis dze Jughashvili ble født i 1878. Han studerte ved seminaret i Tbilisi, men ville vel heller bli diktator. Det var meningen at vi skulle til Gori, men det ble det av en eller annen grunn ikke noe av. Derimot spanderte en i følget det som skulle være Stalins favorittvin på meg - uten at den satte noen spor i mitt sinn. Det var noen år til jeg begynte å interessere meg for vin. Men det er verdt å merke seg at Georgia kanskje er det området der man først begynte å lage vin for 8000 år siden.

I Leningrad møtte vi svartebørsen for valuta, og i Georgia så vi det private initiativ. Det dukket opp en person med en liten vogn med en liten fryser, og begynte å selge is. Umiddelbart ble det en lang kø. Hvor folk kom fra vet jeg ikke, men fra folk som levde under kommunismen vet jeg at alle forsto at når de så en kø var det bare å stille seg i den. Det var noe spesielt i enden av den - og hvis du ikke ville ha, så ville helt sikkert en slektning eller venn ha det. Da det var tomt forsvant vogna og folket med et knips. Under ser du faktisk også noen lokale karer.

På en organisert tur er det ikke lett å danne seg et korrekt bilde av vesentlige forhold, men inntrykk er jo ikke riktige eller feilaktige. Mitt inntrykk var at vi her var i et middelhavsland i kristenheten. Kultur og folk hadde betydelig likhet med Hellas og (vil jeg tro) Bulgaria. Alle som sa noe understreket det spesielle med Georgia, og under finner vi et nytt eksempel på arkitekturen.

Mens myndighetene hadde god kontroll på hva vi fikk se i storbyene - som jo også fikk store summer fra sentrale myndigheter - var det noe annet på landsbygda. Noen av de minnene som sitter sterkest er fra den ca. 300 km. lage bussturen fra Tbilisi til Jerevan i Armenia. Armenia blir neste innlegg i denne serien. Turen gikk gjennom en serie med geo-klimatiske soner, inklusive steppe. Landet har et svært variert klima, med årsnedbør mellom 4.500 mm (omtrent det dobbelte av Bergen!) og mindre enn 400 mm. Bildet under er fra den sør-georiske steppen som vi kjørte over på veien til Armenia.

Sovjet-Unionen 1984 - del I

Det er en stående vits: hvis du skal få folk ut av huset i en fart, så er det bare å plukke frem ferie-bildene. Likevel, da jeg presenterte bildene fra en tur jeg hadde i Sovjet-Unionen i 1984 på Fjasboka ble de omfattet av betydelig interesse. Det er grunnen til at jeg velger å presentere dem her også.

Jeg var 22 år, student, og hadde tjent penger på å grave en grav for andre (sommerjobb som kirketjener). Jeg ville oppleve noe litt utenom det vanlige, og ble med på en tur gjennom fire sovjet-republikker: Russland (Leningrad og Moskva), Georgia (Tbilisi og en busstur derfra til neste land:), Armenia (Jerevan, Echmiazin, Sevan-sjøen mv.) og Azerbajan (Baku). Det var naturligvis umulig å gjøre slikt på egen hånd, så jeg reiste med "Sovjet-Reiser" - et selskap basert i Østfold.

Året var 1984, den kalde krigen var svært kald, og Tsjernjenko var Generalsekretær for SUKP.

Allerede på flyplassen i Leningrad ble reisefølget litt mindre: en ble tatt for å smugle bibler, og han ble satt på første fly tilbake. Reisefølget var svært interessant: minst et par krigsseilere som hadde mye å fortelle fra krigsårene, noen innbitte kommunister selvsagt, og mange med interessante livshistorier og åpne sinn. Jeg var desidert yngst.

Leningrad, med sine historiske steder og monumenter, var naturlig nok interessant på sitt vis. Det var påske, og vinteren var i ferd med å slippe taket. Bildet over er av Moder Russland og meg. Hun voktet over kirkegården med døde fra beleiringen av St. Petersburg under siste krig. Det var vanlig at par kom hit for å legge ned krans den dagen de giftet seg. Flere kom mens vi var der.

Over har vi Panserkrysseren Aurora, som avfyrte det første skuddet under statskuppet 7. november 1917 - stormingen av Vinterpalasset. Aktiviteten vi ser i forgrunnen her har lite med Aurora å gjøre. Det var illegal veksling av rubler mot dollar.

Del II vil ta for seg Georgia oppholdet i Georgia.