Denne Netflix-serien på åtte episoder klassifiseres som "Spy-adventure" og "Comedy-drama" på Wikipedia, men den er mest det første og litt mindre det andre. Tonen er ganske lett tross de alvorlige konfliktene og de til dels blodige og smertefulle hendelsene, så det er nok der komedien finnes.
lørdag 21. januar 2023
The Recruit (Netflix)
Denne Netflix-serien på åtte episoder klassifiseres som "Spy-adventure" og "Comedy-drama" på Wikipedia, men den er mest det første og litt mindre det andre. Tonen er ganske lett tross de alvorlige konfliktene og de til dels blodige og smertefulle hendelsene, så det er nok der komedien finnes.
torsdag 8. september 2022
Better Call Saul - Bedre enn BB
Nå er, omsider, Breaking Bad universet komplett. Vi ender faktisk opp etter Breaking Bad i tidslinjen, men starter også mye før. Det er derfor mest en "prequel" men også i siste serien litt sequel. Det er Bob Odenkirk som står i sentrum som Jimmy McGill - eller Saul Goodman (som han blir i løpet av serien). Den pratsomme, tvilsomme og "frekkere enn flatlusa" advokaten fra Breaking Bad.
Jeg har sett alle sesongene, bortsett fra den sjette og siste, to ganger. For å ta konklusjonen først: Dette er bedre enn Breaking Bad. Det er noe av det beste som har vært vist på skjermen noen gang.
Den første sesongen kom for syv år siden og var svært god, men det er også noe med det kumulative når karakteren får en historie, en dybde og får spille seg ut mot en rekke andre karakterer. Det store spørsmålet som bygger seg opp er: Er Jimmy/Saul uten moralsk kompass? Det er åpenbart at han ikke er ond i en enkel forstand, men kan man stole på at han noen gang kan gjøre "det rette"?
Svaret får vi ikke før helt på tampen av sesong 6, og før den tid har vi vært gjennom høyspenning, stor humor og karakterskuespill av rang. Startsekvensene med et kamera som beveger seg i uventede vinkler og på tilsynelatende - men bare tilsynelatende - trivielle ting, viser seg å være en Tarkovskij verdig.
Skuespillet til Bob Odenkirk er i en særstilling, men Rhea Seehorn ligger tett opptil. Odenkrik burde hatt flere Emmy og ikke bare nominasjoner. Kanskje det blir en råd nå når serien er over?
Jeg kommer nok til å se denne serien også en tredje gang uansett.
Konklusjon - Klar befaling!
mandag 8. november 2021
The Harder They Fall (Netflix)
Dette er en vakker, påkostet film med nydelig musikk og gode skuespillere. What could go wrong?
Det meste, vil jeg si.
Karakterene snakker som dagens hip-hop'ere i The Bronx. Det er svært krevende å forestille seg at de faktisk hører til i den dramatiske tidfestingen her. Stedfestingen også, for den del. Og det er ikke bare språket, men også holdninger og syn på sin verden og den store verden. Helt anakronistisk. Alle er også svarte, noe som synes å være hovedpoenget.* Jeg tipper det vil se veldig 2021 ut om noen år.
Plottet er både tynt, usannsynlig og klisjéaktig. Handlingen er spekket med ekstrem og til dels umotivert vold, og blodet spruter i alle retninger. En ironisk Tarantino-distanse er helt fraværende. Dialogen er oppstyltet og platt. De store, potensielt flotte shoot-out scenene er også platte og komisk urealistiske.
Komisk er også den pompøse innledningen med "These. People. Existed." Det er sikkert sant, men aldri på samme sted og tid og i et (elendig) plot som dette. Jeg tipper de roterer i sine graver.
Men bildene er vakre. Det skal de ha.
Konklusjon? - Ligg unna!
* - Hvis poenget er å vise, som sant er, at det var flere svarte på begge sider av loven i det gamle vesten, så ødelegges det av en film der ALLE er svarte. Too much of a good thing isn't wonderful. It just looks stupid. Men det er det neppe noen som våger å si høyt eller skrive i dagens kulturelle klima.
søndag 8. august 2021
Naomi Osaka (Netflix)
Naomi Osaka, for de som ikke kjenner til henne, er blant annet verdens best betalte kvinnelige idrettsutøver. Hun er 22 år, spiller tennis, og har allerede vunnet fire Grand Slams (de største og mest krevende turneringene). Denne mini-dokumentarserien på Netflix har tre episoder på mellom en halvtime og tre kvarter.
Serien har ganske mye både privat og personlig materiale, og er ikke laget med noen som helst kritisk distanse eller med et journalistisk grep ut over det å la henne mer eller mindre ta over det hele. For min del er det rørende å se hennes to foreldre i privat opptak overlykkelige trille rundt med henne som lite barn. Det vi i svært liten grad får se, er det beinharde regimet med hjemmeskole og intens trening fra en svært tidlig alder.
Først og fremst er serien ganske kjedelig for alle andre enn blodfans. Den er ikke redigert med noen nerve eller med noe tydelig overordnet grep. Vi kommer kanskje litt nærmere personen bak resultatene og kontroversene, men jevnt over må dette produktet kunne karakteriseres som mislykket.
Kontroversene går blant annet på at hun under French Open nektet å delta på de obligatoriske møtene med pressen etter kampene. Hun hevdet at hun ikke ville tåle kritiske spørsmål om hvorfor hun ikke spilte like godt på grus som på hardcourt. Hun fikk bøter, og trakk seg senere fra turneringen. Wimbledon (som så mange andre er hun heller ikke vant til å spille på gress) trakk hun seg også fra, og viste til mentale problemer.
Det er mange sider ved kontroversene, både de jeg har nevnt og de jeg ikke har nevnt, men denne serien kommer ikke inn på dette i noen særlig grad. Det må også nevnes at hun hevdet å være mentalt stresset under OL, der hun røk ut tidlig etter å ha fått æren av å tenne den olympiske ild. Men tennis er en ekstremt stressende sport der det fysiske og det mentale går over i hverandre, og der det er "vinn eller forsvinn" som gjelder hver gang man spiller.
Det er en god del sutring i serien, selv om det også kommer fram mye positivt - om forholdet til søsteren Mari (som også ble dyrket fram under samme harde regime, men som ikke ble like god). Det nevnes ikke at hun er svært privilegert, rik og innflytelsesrik - og det er på denne bakgrunn den klagingen vi hører fremstår som sutring.
Som halvt japansk og meget merittert idrettsutøver, har hun tjent svært mye på reklame som jeg går ut fra slår særlig sterkt i det enorme asiatiske markedet. Og hennes utvilsomme sjenanse er ikke verre enn at hun stiller opp i badedrakt på coveret av Sports Illustrated Swimsuit Issue.
Naomi Osaka er en svært god tennisspiller med mentale utfordringer som hun er åpen om. Som barn av foreldre fra Japan og Haiti er hun en ypperlig rollemodell for mange. Men denne serien ble for tam og ukritisk.
Konklusjon - Bruk tiden på noe annet.
mandag 28. juni 2021
Lupin (Netflix)
Assane Diop, spilt av Omar Sy, er ute etter å hevne sin immigrant-far som ble utsatt for et komplott av den onde rikingen Hubert Pellegrini. Assane vokste opp som beundrer av gentlemansforbryteren Arsène Lupin fra bøkene til Maurice Leblanc, og han har utført mange forbrytelser inspirert av Lupin. Bare mot de som fortjener det, vel å merke, for som Lupin er Diop en som fremmer det gode fra den gale siden av loven.
- Det foregår i Paris og Frankrike, og jeg lider av voldsom abstinens.
- Omar Sy og karakteren han spiller er svært sjarmerende.
- Rettferdigheten skjer fyldest.
- Vi hører fransk heller enn engelsk.
- Spenningen er moderat, og tempoet
- Plottet og handlingen har hull så store som hus.
- Smartness og overraskelser blir det lite av tross navnet på serien og henvisninger til romanene. Her kunne man lagt seg på linje med Jonathan Creek eller en middels Poirot-episode, men det blir heller uforklarlige eller umulige løsninger på situasjonene.
tirsdag 16. februar 2021
Ring min agent! (Netflix)
"Ring min agent!" (eller Dix Pour Cent som den heter på originalspråket) er en drama-komedie i serieformat som foregår i et byrå for skuespilleragenter i Paris. En ekstra twist er at minst en ekte skuespiller spiller seg selv i hver episode. Vi får se Beatrice Dalle, Isabelle Huppert, og en serie internasjonalt og mer nasjonalt kjente filmstjerner.
tirsdag 24. november 2020
En av Thatchers beste
I kjølvannet av The Crown sesong fire på Netflix har det blitt en del diskusjon om Gillian Andersons versjon av Thatcher, og jeg har selv deltatt i den. Her har vi et klipp av Thatcher på hennes absolutt beste der svensk nøytralitet under andre verdenskrig får passet sitt påskrevet.
Jeg husker dette klippet fra langt tilbake, og det var en fornøyelse å se det igjen.
søndag 22. november 2020
Undercover - Sesong 2
For å si det rett ut: Denne andre runden med den Flamsk/Belgiske serien "Undercover" er fantastisk!
For omtrent en måned siden anbefalte jeg første runde med dommen "klar anbefaling." Den jekker jeg nå opp til "klar befaling!" Dersom man i det hele tatt liker spenning på TV er det knapt noe bedre enn denne andre serien. Et pluss, mener jeg, er at det hele foregår (for det meste) på flamsk - et sjarmerende germansk språk som tidvis høres forbløffende norsk ut.
Det er vel vanskelig å skrive mye om det som foregår uten å røpe for mye av plottet, men noe må jeg få med.
Denne gangen er det internasjonal og illegal (selvsagt) våpenhandel det går i, men også uferdig business fra første sesong er i høy grad med og driver handlingen fremover. Derfor bør man absolutt få med seg den svært gode første sesongen før man setter i gang med denne fantastiske sesongen.
Mye foregår på ranchen til brødrene Berger. Der er det ridning, line-dance og Country & Western. Der jobber også Nathalie, som har en sønn i småskolealder sammen med Laurent - den eldste og mildeste av de to Berger-brødrene. Naturlig nok, gitt tittelen, må noen skaffe informasjon fra innsiden av operasjonen som forsyner kjeltringer og banditter kloden over med dødbringende våpen.
Bob, undercover politimannen i sentrum av bildet over, får et svare strev med å drive denne etterforskningen, håndtere uoppgjorte synder fra første sesong, og ikke minst pleie de mildt sagt frynsete relasjonene med egen familie og nyrekrutterte agenter.
Til tider blir det nesten for spennende!
Konklusjon - Klar befaling!
mandag 16. november 2020
Gillian Anderson som Thatcher - jeg gremmes!
Jeg har akkurat sett de første par episodene i sesong 4 av The Crown på Netflix. Mye bra der, men jeg må få lufte en kraftig irritasjon. (Bildet: AP News)
Gillian Anderson som Mrs. Thatcher hadde jeg store forventninger til, men jeg ble grusomt skuffet. Kanskje fordi jeg nettopp hadde sett The Iron Lady (Jernkvinnen) på Netflix - en film fra 2011 - der Meryl Streep spilte Mrs. Thatcher. Det skal godt gjøres å komme opp på det nivået av skuespill (hun vant Oscar for den) og sminke (også Oscar).
Men en ting kunne vel Anderson og staben på The Crown fått til, og det hadde gjort en stor forskjell. De kunne fått stemmen hennes til å høres ut som et menneske i femtiårene heller enn i nittiårene. Det er såvidt hun klarer å hvese sakte frem det hun har å si. Det er som om Anderson har studert de ytterst få offentlige opptredenene til Thatcher som skikkelig gammel mens hun har oversett de fra da hun var statsminister. De er det lett å finne på Youtube, og jeg anbefaler en sammenligning.
Jeg skal se resten av serien, men med mindre Anderson plutselig begynner å snakke som en dame i femtiårene heller enn i nittiårene, kommer jeg til å skjære tenner når hun snakker.
tirsdag 10. november 2020
Jernkvinnen (Netflix)
Denne filmen er ikke ny. Den kom i 2011, men er ikke noe dårligere for det. Jeg ble meget positivt overrasket da jeg så den. Ikke minst over at venstreorienterte skuespillere som Meryl Streep (Mrs. Thatcher/Lady Thatcher) og Jim Broadbent (Dennis Thatcher) spiller sine høyreorienterte karakterer med så god innlevelse.
Jeg har tidligere ment at Meryl Streep har vært overvurdert som skuespiller, men ikke etter å ha sett denne filmen på ny på det lille lerret. Hun vant Oscar for rollen, og filmen vant også Oscar for make-up and hair styling. Vel fortjent! Detter er method acting, for til tider var det virkelig vanskelig å forestille seg at det IKKE var den virkelige Thatcher som var i bildet. Stemmen og aksenten var helt perfekt til tider.
Min anmeldelse av kinofilmen kom på skuddårsdagen i 2011.
Det skal bli interessant å se Gillian Anderson som Mrs. Thatcher i The Crown. Det er vanskelig å tro at hun kan overgå Meryl Streep i denne filmen.
mandag 26. oktober 2020
Undercover (Netflix)
Serien er basert på arrestasjonen i 2009 av Janus van Wesenbeeck, som bodde på en campingplass ved Lommel og drev i denne bransjen. Han ble avslørt på bakgrunn av arbeidet til en eller flere agenter som jobbet under dekke av falsk identitet.
Det er også opplegget her. Det gjelder å komme tett på Ferry og kona Danielle. Men Ferry er ikke født i går - han har også kilder i politiet, og blant skurkene er det ingen venner men derimot mange griske slanger. Komplikasjonene og spenningen bare øker på.
Serien er virkelig spennende, og til tider morsom. Frank Lammers som Ferry er bare helt fantastisk. Mannen ser ut som den type karikatur man kjøpte fra raske tegnere på gatehjørner før i verden, og spiller rollen til perfeksjon.
Serien har ti episoder. Den andre sesongen kommer 8. november, har jeg lest. Jeg klarer nesten ikke vente!
Lesere av mine anbefalinger av TV-serier har kanskje lagt merke til at jeg vurderer det som positivt om serien går på et annet språk enn Engelsk. Her er det Nederlandsk og Flamsk det går i, og det er forfriskende.
Konklusjon? - Klar anbefaling.
søndag 18. oktober 2020
Young Wallander (Netflix)
Young Wallander er en serie på Netflix som byr på mye hodebry selv før plottet kommer i gang. Forbindelsen til Henning Mankells Wallander er både tydelig og eksplisitt, men Wallander er allerede død (tipper vi). Likevel er denne serien lagt til nåtidens Rosengård i Malmø, og alle snakker engelsk selv om de er svenske. Jeg har sett lignende løsninger før og klart å venne meg til det (med 'Allo 'Allo som det fremste eksemplet på hvordan det kan gjøres), men her sliter jeg hele veien gjennom.
Adam Pålsson som unge Wallander er den eneste svensken i hele serien, og hans engelsk med svensk aksent gjør det litt mer tilforlatelig. I omtrent ti sekunder til neste engelsktalende, gjerne med dialekt, tar over dialogen. Det hjelper på at han er en god skuespiller, og han spiller bra. Det er flere presumptivt gode skuespillere med, men de spiller heller middelmådig. De blir ikke troverdige.
Der er mørkt i denne serien - på både den ene og den andre måten. Det er scandi-noir så det forslår. Det er forsåvidt spennende til tider, men det er for mye som skurrer. Ikke minst er det stereotypene. Man kan jo prøve å gjette, da, gitt dette formatet om det er de kriminelle gjengene og deres ledere som er skyldige - eller kanskje en rik mann med arvede penger?* Hva er sjansen for det første i svensk krim?
Konklusjon? - Take it or leave it.
* - Det er ingen premie for å gjette riktig.
mandag 22. juni 2020
White Lines (Netflix)
Handlingen går på to tidsakser: "i dag", der Zoe må ned på Ibiza for å identifisere et lik som er funnet i fastlands-Spania og som trolig er hennes bror, Alex, som forsvant på 90-tallet. Nå er det tydelig at han ble drept, og Zoe får det for seg at hun skylder ham å finne ut hvem det var som drepte ham.
Dermed spilles også oppløpet til drapet på 90-tallet inn, og vi følger House-DJ'en Alex og hans ferd mot berømmelse som party-konge på Ibiza. Zoe og Alex mistet moren til kreften, og politi-faren er kontrollerende. Alex, derimot, er utagerende og har ambisjoner. Han stikker av til Ibiza og søsteren blir igjen. Alex tar 'an helt ut på Ibiza, og Zoe blir veldig streit i Manchester. Helt til denne serien begynner.
Fortiden rulles sakte opp, med varierende mengder av hver episode som er fra 90-tallet og det som skjedde da. Zoe kommer ikke bare nærmere hva som skjedde med broren, men hun (og vi) skjønner også mer av hvem han var, og hvem han ble. Zoe blir raskt mindre streit på Ibiza, og glemmer vel bort at hun er gift og har en datter tidlig i tenårene.
De første episodene har mer komikk enn de senere, og det passer forsåvidt greit siden handlingen generelt blir mørkere. Det kan også være en fordel å ha et liberalt forhold til narkotiske stoffer, for det har den implisitte seeren av denne serien på ti episoder. På den annen side, jeg er ingen narko-liberaler og tålte det godt.
Pina har nok sett en del på Almodovars filmer, og hans portretter av kvinner. De er sensuelle og irrasjonelle - jevnt over - men dette er jo fiksjon, må vite. Ikke at mennene er fri for irrasjonalitet heller - eller grov vold.
Episodene er av svært ujevn kvalitet. Det var en episode litt over midtveis der jeg sterkt vurderte å gi opp hele serien på grunn av dårlig skript og lite fremdrift, men heldigvis fortsatte jeg. Neste episode var spennende og holdt på oppmerksomheten hele veien.
Zoe får sitt svar til slutt, og lærer mye på veien. Det gjør vi også - men det viktigste er at vi blir underholdt.
Konklusjon - Anbefaling.
tirsdag 8. oktober 2019
Papirhuset (Money Heist) (Netflix)
Aksjonen er planlagt ned til minste detalj og er svært utspekulert. Men selvsagt går ikke alt etter planen i krig og tjuveri. Det er mye spenning på action-nivå, men om det var alt ville jeg ikke bedømt serien som en av de beste jeg har sett. Det er samspillet og dramaet mellom aktørene som spiller på et svært vidt register. Skuespillerne er til dels ypperlige, og på det dårligste svært gode. Som seer får man også trimmet de emosjonelle musklene.
Det spanske preget er også meget tydelig, og fortellerstemmen er en av de kvinnelige skurkene. Det er befriende ikke å ha en anglosaksisk eller amerikansk serie som er så god, og enda bedre at den er tydelig i sin annerledeshet.
Hovedpersonen bak det hele kalles professoren, og han er ikke del av teamet som kommer seg inn myntverket. Hans rolle får også kontakt med politiet på så mange vis, og det er et rikt register av konflikter, lojaliteter og total oppofrelse som kommer i spill.
Jeg føler meg beriket som menneske over å ha sett denne serien (til nå). Det er visst også snakk om en fjerde runde.
Konklusjon - Klar befaling!
mandag 23. september 2019
The Vietnam War (Netflix)
Det som gir serien liv, og som griper deg mer enn noe annet, er intervjuene. Ikke at andre elementer av serien ikke er gripende, men over så mange episoder og så lang tid blir man på et vis venner med de som går igjen om intervjuobjekter. Det er mange eks-soldater fra USA, selvsagt, men også Vietcong, Nord-Vietnamesere, sivile fra sør og nord, og naturlig nok pårørende.
En annen viktig kilde, og som gjør stort inntrykk, er opptak av regulære samtaler og telefonsamtaler mellom sentrale aktører i USA. Naturlig nok får man ikke slikt fra Nord-Vietnam. En annen mangel er reportasjer fra journalister som var med Vietcong eller Nord-Vietnams styrker. De fantes rett og slett ikke. "Embedding" av journalister i de militære styrker er virkelig en enestående åpenhet som USA og vesten må være stolte av. Derfor får vi godt dokumentert grusomheter og overgrep fra USAs styrker, men ingenting slikt fra den andre siden. Det er et kildeproblem som mange - også denne serien - helt overser.
Serien skal også ha skryt for å inkludere perspektiver fra den andre siden, og kritisk gjennomgå politikken til Nord-Vietnam og deres allierte Sovjet-Unionen og Kina. Helt balansert blir det selvsagt ikke, for hovedperspektivet er vestlig og basert på vestlige medier, men dette er mye bedre enn man kunne forvente.
Jeg regner meg som godt orientert innen det 20. århundres historie og politikk, men det var mye her jeg ikke kjente til - eller ikke kjente godt nok til.
Blant annet kommer det klart fram at amerikanske ledere allerede fra Kennedy skjønte at sjansen for å vinne krigen i Vietnam var uhyre små. Likevel fortsatte man å sende soldater, materiell, og å ødelegge sitt navn og ettermæle. Man kan reagere moralsk og med avsky - noe annet ville være rart - men man bør også forsøke å forstå hvorfor rasjonelle mennesker agerer på denne måten. Fullstendige svar gir ikke serien, så her får man forsøke å trekke strekene mellom punktene selv. Det er også en styrke: Man blir ikke utsatt for misjonering.
Serien viser også klart hvor korrupt og på alle andre vis elendig det Sør-Vietnamesiske regiment var. En meningsmåling i Sør-Vietnam viste tydelig hvem som var mest populær i Sør-Vietnam: Hvem som helst som ikke var Vietcong eller regjeringen i sør! Og denne gjengen brukte man titusener av liv og vanvittige summer på å forsvare.
Dette er kraftig kost. Man bør stålsette seg, og ta serien godt over langs. Det har ikke noe for seg å "binge watch" denne serien. Det har du IKKE godt av.
Den siste episoden er klart den beste, men den bygger også på alle de foregående. Det skal godt gjøres å holde øynene tørre, og det skal også godt gjøres å ikke reagere like hardt på Nord-Vietnam som på USA etter å ha sett den politikken de representerte. Det var 800.000 som flyktet i båt fra kommunistregimet og kom fram i live - hvor mange som døde på havet vet vi ikke.
What a waste,! er tanken man sitter igjen med. Men man sitter igjen med så mye mer enn det. Dette er virkelig en serie du MÅ se.
Konklusjon - Klar befaling!
onsdag 14. august 2019
The Good Place (Netflix)
Dette er utgangspunktet for The Good Place, en komedie på Netflix.
Eleanor heter den feilplasserte, spilt av Kristen Bell. Hun er ikke bare et dårlig menneske, hun er svært egoistisk og usympatisk. Men ikke bare - da hadde ikke dette fungert som komedie.
Den andre hovedpersonen er Michael - en "ånd" som har tatt menneskelig form for å se til at den verdenen han har skapt for disse som har kommet på riktig side i det hinsidige fungerer som den skal. Rollen spilles av Ted Danson - mest kjent som bartenderen Sam Malone i Cheers.
Det blir, som vi kan vente, en serie forviklinger og utfordringer. Mange av dem overraskende moralsk interessante. Men fremfor alt er dette morsomt og avhengighetsskapende. Episodene er korte, og det er vanskelig ikke å dure på gjennom denne første serien.
Dette er meget god underholdning dersom man tåler denne amerikanske stilen, for svært amerikansk er den.
Anmeldelsen er basert på den første sesongen. Jeg har bestilt den andre på DVD, for dette måtte jeg ser mer av.
Konklusjon - Klar anbefaling.
mandag 20. mai 2019
Carlo & Malik (Netflix)
Hovedgrunnen til det er at livet til hovedpersonene blir tema for kriminalintrigen. Som i så mange slike serier som baserer seg på en relativt høy grad av realisme, er hovedpersonenes liv den røde tråden mellom episoder der et mord eller slikt blir oppdaget og løst i løpet av en episode.
Far og datter har hver sin rolle i etterforskningen. Faren er etterforskningsleder, og datteren rettsmedisiner. Malik, til venstre i bildet, kommer inn i livene til begge.
Fortid, nåtid, og personlige relasjoner trekkes sammen av forbrytelser og etterforskning i nåtidens Roma. De siste episodene er virkelig gode, så jeg håper den får en ny sesong.
Konklusjon: Klar anbefaling
lørdag 2. juni 2018
Fauda!
Doron har blitt pensjonert fra den israelske sikkerhetstjenesten etter å ha tatt Hamas' mest effektive terrorist, Taufiq Hammed ("Panteren"), av dage. Han har blitt vinbonde, og lever et tilbaketrukket familieliv. Men så forteller en informant at Panteren lever, og har planer om å komme (forkledd) til sin brors bryllup. Doron insisterer på å komme tilbake til sin avdeling for å avslutte jobben han trodde han hadde utført.
Vi følger begge sidene tett, og både personer og den tragiske konflikten får god plass. Det mangler ikke spenning, og heller ikke vakre mennesker, men serien er absolutt ikke for sarte sjeler. De som ønsker håp og forsoning i det de ser, eller spenning via renslige mord i biblioteket, bør søke andre steder.
Ikke bare er serien spennende, vi lærer også mye. Og det er forfriskende å se en knakende god serie der alle snakker noe annet enn europeiske språk nesten hele tiden.
Serie 2 kommer om kort tid på Netflix, og Serie 3 er i produksjon og forventes vist i 2019.
Konklusjon? - Klar anbefaling.
søndag 20. mai 2018
Collateral
De fire episodene på en time hver er innholdsrike på en god måte, og tema og konflikter får god hjelp av svært gode skuespillere og en klar produksjon uten dødpunkt. Mitt råd er å sette serien på pause dersom du må ut på do eller brygge en kopp te, for her er det ingen lange og dvelende scener.
Mysteriet ligger på flere plan. Hvem skjøt får vi ganske tidlig svar på, eller i alle fall en klar indikasjon. Men traff morderen rett person? Hva er motivet? Hvordan henger ting sammen, og er det mulig å finne en rød tråd gjennom de ulike lagene?
Svarene kommer, og vi mer aner enn vet hvordan ting henger sammen - og noen ganger tar man feil. Både seere og etterforskere.
Men som nevnt er det spenning og mysterium hele veien, og gravide Kip Glaspie som leder etterforskningen ser vi gjerne igjen når hun har gjort ferdig den trolig svært så kortvarige barselpermisjonen.
Konklusjon - Klar anbefaling.
lørdag 2. desember 2017
Mindhunter (Netflix)
Det som skjer i denne serien er det som skjedde i virkeligheten - i alle fall i FBI. Mer eller mindre på grunn av en tilfeldighet begynner en liten gruppe å systematisk intervjue "gale mordere". Målet ble å finne et system i galskapen som skulle gjøre det lettere å oppdage slike beist før de kom i gang med å drepe mennesker (de fleste begynner med dyr), og å finne gjerningspersoner basert på psykologiske profiler.
Vi møter en del av disse mer eller mindre berømte morderne i denne serien, og ikke minst de problemene detektivene har med å få forståelse for det de holder på med. Privatlivene deres får også en betydelig rolle i serien. Det er derfor mer et alminnelig drama vi får her, heller enn en whodunit.
Noen saker dukker også opp underveis, og de får muligheter til å vise at det vitenskaplige arbeidet de driver med har nytte i pågående etterforskning. Likevel er det ikke spenning på stolkanten som preger denne serien - men den har andre verdier.
Fortsatt er Paul Brittans The Jigsaw Man som er toppen på kransekaken i denne sjangeren. Som psykolog utdannet ved det samme universitetet som meg ble han en av de aller første "profilers". Hans personlige beskjedenhet og dype innsikt i virkelig syke sinn gjør boka til en opplevelse som setter spor.
Likevel er serien på Netflix verdt å anbefale som TV-underholdning. På slutten er vår mann i dyp krise både personlig og faglig, og det blir nok derfor en serie 2. Minst.
Konklusjon - Klar anbefaling.




















