Homers og Nolans The Odyssey - en slags anmeldelse

Christopher Nolan har laget en meget severdig film for og av vår tid. Min dom er en anbefaling. Jeg leste The Odyssey på Engelsk for snart førti år siden, og det er jo en stund. Jeg kjenner den ellers fra omtale blant annet i Platons Staten, og ellers i litteratur og faglitteratur fra eller om antikkens Hellas. Epoken, tenkningen og mentaliteten har interessert meg lenge, og særlig fra og med min PhD i England. 

Før jeg kommer til innholdet må jeg få komme med en innstendig advarsel: Du må ikke se filmen på en 4DX sal! Jeg vurderer å se filmen på ny fordi jeg ble så forstyrret av effektene. Det var ikke min idé å se filmen i en sånn sal, men jeg fulgte som alltid lydig med.

Det i står omtalen av salen at "visningen innebærer spesialeffekter som setebevegelser, lette vibrasjoner, vind, vann, tåke, luftskudd, dufter og såpebobler." Prøvelsene var kanskje ikke helt opp på vår helts nivå, men det var en sann plage å bli slengt veggimellom. "Lette vibrasjoner, vind, vann, tåke, luftskudd, dufter og såpebobler" (de nevner ikke varme, men det ble varmt om ørene da Troya brant) var helt greit og sikkert noe jeg kunne satt pris på, men "setebevegelsene" var som å bli slengt rundt i en stor trommel. Hadde det bare vært en slags logisk sammenheng mellom slengingen og det som skjer i filmen, men nei. Det er det sjelden. I det minste kunne de ha montert setebelte, og/eller en slags volumknapp du kunne bruke til å regulere mellom "shaken and stirred" i ene enden (noe jeg gjerne hadde valgt) og "veggimellom" (som vi uansett fikk) i den andre. Men nei. "Veggimellom" it is!. Velg heller en vanlig sal og se filmen som et menneske, og ikke som en filledukke! 

Så til innholdet. 

Filmen er, som nevnt, for og av vår tid, og tematikken er av det evige og allmennmenneskelige slaget. Da er det helt greit for meg at skuespillere med et betydelig innbyrdes etnisk mangfold er med, for filmen taler til alle mennesker. Det er vel ikke noe rarere med asiatiske skuespillere enn at de snakker Engelsk med amerikansk aksent, tross alt. Fiksjon krever uansett willing suspension of disbelief som Coleridge skrev, og fiksjonene har de senere årene for lengst omskrevet historien på dette området.  

Da jeg så filmen, og mellom all slengingen, stusset jeg veldig over at Odyssevs skilte seg så kraftig fra den bronsealderhelten jeg leste om for lenge siden. Men det slår meg nå at Nolan aldri kunne oppnådd den identifiseringen vi som publikum har med vår helt dersom han faktisk tenkte og agerte som i Homers verk. Hans personlighet og verdier i filmen er de kristne verdiene, og ikke verdiene til den slu krigshelten antikkens grekere beundret. Slutten på filmen er også den slutten på diktverket som etter alt å dømme er hektet på lenge etter resten  ble skrevet ferdig (eller i alle fall diktet ferdig). Jeg var svært glad for å lese Caleb Cohoes Substack som bekreftet at mitt minne om verket ikke var falskt, for etter førti år må man påregne noe erindringsforskyvning. 

En tidsepoke har det med å speile seg i klassikerne. I min PhD avhandling fra 1992, The Value of Interpretation: The Cases of The Tempest and Heart of Darkness, tok jeg blant annet for meg oppføringshistorien til Shakespeares The Tempest. Forestillinger løses jo opp "Into air, into thin air" som Prospero sier i Act 4, Scene 1 (Our revels are now ended-scenen), men svært mange versjoner lot seg gjenskape for meg siden regissørene som satte dem opp gjerne skrev sine egne versjoner i bokform og ga dem ut samtidig. Etter Cromwell og puritanernes fall var det romantikken som sto i sentrum, og en serie nye karakterer og romantiske forhold ble puttet inn til fortrengsel for mye annet. Etter Darwins "Artenes opprinnelse" ble Caliban framstilt som the missing link, og så videre. 

Det man går glipp av gjennom slik "aktualisering" er en konfrontasjon med noe som ikke så lett tilpasser seg vår forestillingsverden og verdier. Så også i denne filmen, der vi i mindre grad enn hva som kunne vært tilfelle konfronteres med verdier og forestillinger som er radikalt annerledes enn våre. Vi har alle vanskelig for å forstå at andre (som for eksempel islamister) opererer etter helt andre verdier og forestillinger enn oss, der det å dø for islam er toppen på kransekaken. Kanskje en konfrontasjon med bronsealderen kunne vekket noen? 

I Homers tekst er det i alle fall lite av vår tids hang-ups på traumer og skyld, men det tyter ut av alle porer på Matt Damons Odyssevs. Hos Homer er han lur, morsom og fokusert på ære og anerkjennelse. I filmen er det lite av det. Calypso blir hans terapeut, lotusbladene traumebehandling, og her er vel innslaget fra vår tid på sitt tydeligste. Ingen bronsealderhelt var særlig plaget av anger eller angst, og trengte verken terapi eller sympati! Mye, men ikke all, slakting og brutalitet både fra Telemachos og Odyssevs blir vi også spart for. Kanskje like greit. 

Jeg falt også for dette sitatet fra et intervju i The Times med Professor Emily Wilson, som sto bak oversettelsen fra 2017 som Nolan ble inspirert av. Hun falt for antikkens språk heller enn de moderne fordi: 

“In French we learnt how to ask where the bus stop is; in Greek we learnt how it feels when your children are slaughtered in front of your eyes.”

Hver sin smak tenker jeg, men Wilson har åpenbart lært slakting for her kan du lese hennes analyse av filmen i London Review of Books.

Når denne filmen om et par hundre år blir tatt fram som et eksempel på vår tids mentalitet, så håper jeg deres egen epoke ligner mer på vår enn på bronsealderens. Men uansett, og selv med alle "fotnotene" tatt i betraktning, er dette en av filmene du definitivt bør se. 

Anbefaling

(Teksten er skrevet 26. juli, dagen etter at jeg så den, med noen mindre endringer i etterkant, og så hekter jeg også i etterkant på denne litt artige omtalen.)

Hvorfor røyker så mange på film og TV for tiden?

Det er ikke bare jeg som har lagt merke til det. Det har nå blitt et tema, en snakkis, at det røykes mer i filmer og serier på TV og det store lerretet nå enn for ganske kort tid siden. Denne artikkelen i The Daily Telegraph 15. april gjør et tema av det, og belegger godt at det nå er de hippeste av de hippe i Hollywood som har begynt å ta seg en blås som "bare" er tobakk. Collage'en over har jeg knabbet derfra. 

Men de som skriver om dette, denne journalisten inkludert, er utrolig naive. De synes ikke å skjønne at tobakksindustrien jobber kontinuerlig for å normalisere røyking og gjøre det glamorøst, akkurat som snus-delen av tobakksindustrien har gjort i alle de år. (Nå er det tidligere LO-pamp Jørn Eggum som har blitt snuslobbyist.)

En lobbyist jobber mot politiske myndigheter, og Eggum kjenner de fleste det kan være aktuelt å påvirke. Men skal du gjøre det populært å snuse så må du få de populære til å snuse. Du begynner med "bjellesauene" og flokken følger med. En person jeg vet om, hadde som jobb en periode å få de mest hippe fra de toneangivende strøkene på Oslo vest til å begynne å snuse. Vi kan kalle hen for Kim siden det er både kort og kjønnsnøytralt, og Kim dro til Hemsedal, Hankø og Hvaler og alle andre steder slike personer var å finne. Kim er en svært omgjengelig, karismatisk og populær person. Alle vil være med Kim. Med et hyggelig budsjett var det ikke vanskelig å bygge opp en stab med påvirkningsagenter, og prosjektet finansiert av tobakksindustrien var svært vellykket. 

Det ville ikke forundret meg om det var et lignende opplegg vi nå ser resultatet av i Hollywood og over film- og TV-bransjen ellers. Hvis det var jeg som hadde et oppdrag for å gjøre røyking mer populært ville jeg jobbet med og mot manusforfattere og slike som har avgjørende myndighet over hva skuespillerne gjør i hver scene. I tillegg til Kims målgruppe. Det er i alle fall mye mer røyking å se i serier og filmer enn det er å se i det virkelige liv, og jeg nekter å tro at ikke tobakksindustrien trekker i trådene. Det er i alle fall farlig naivt å tro noe annet. 

Ricky Gervais om filmstjerner og politikk

Apropos Golden Globe utdelingen nettopp. Filmstjerner, forfattere og alskens kunstnere som belærer oss om politikk? På sin uforlignelige måte får Ricky Gervais sagt det jeg ville si om jeg fikk sjansen - men mye bedre. 

Elskling (Film)

Dette er den beste filmen jeg har sett på mange år, antakelig den beste jeg har sett (som ny) dette århundre. De anmelderne som ruller bare 5 på terningen må være sjelelig avstumpede, blinde og antakelig også døve. 

Til å begynne med, kanskje den første halvtimen (jeg så ikke på klokka), tenkte jeg at dette vel bare er nok en film om et samliv som går på dunken. Men så ble det en av de mest rørende og innsiktsfulle opplevelsene jeg har hatt. Skuespillet er svært godt, og Helga Guren i hovedrollen er helt fantastisk. 

Regissør Lilja Ingolfsdottir er helt genial. Skandinavia har flere gode filmskapere, og her har vi en film som kan måle seg med de beste fra Ingmar Bergman (og jeg er Bergman-fan!). Filmen er usentimental, men gripende. Ikke på noe vis didaktisk, men lærerik. Både trist og oppløftende. 

I det hele tatt: Filmen kan få deg til å føle deg både klokere og bedre. 

Konklusjon: Klar befaling!

Namsos i krig - Filmet av Kaptein Mallez med fargefilm.

Dette er en sjeldenhet - en privat fargefilm fra andre verdenskrig. Kaptein Mallez i de franske styrkene som var med på "den norske kampanjen" i april-mai 1940 holder kamera, og filmen ble funnet først for noen år siden. (Du kan dobbelklikke for å komme til YouTube, eller også gå hit.)

Perspektivet er naturlig nok fransk. Her er det ikke så mange britiske soldater, bortsett fra karismatiske og legendariske Sir Adrian Carton de Wiart. 

Bakgrunnen "The Norwegian Campaign" - en solid fiasko, i alle fall den delen som foregikk i Midt-Norge, der også Skilleås ble forlegning for britiske soldater og kom i tyske bombeflys sikte. 

Fargefilmen får det hele til å fremstå mye mer nært i tid, og det passer da også godt når en annen del av Europa er under angrep av hensynsløse imperialister. 

The Harder They Fall (Netflix)

Dette er en vakker, påkostet film med nydelig musikk og gode skuespillere. What could go wrong?

Det meste, vil jeg si. 

Karakterene snakker som dagens hip-hop'ere i The Bronx. Det er svært krevende å forestille seg at de faktisk hører til i den dramatiske tidfestingen her. Stedfestingen også, for den del. Og det er ikke bare språket, men også holdninger og syn på sin verden og den store verden. Helt anakronistisk. Alle er også svarte, noe som synes å være hovedpoenget.* Jeg tipper det vil se veldig 2021 ut om noen år. 

Plottet er både tynt, usannsynlig og klisjéaktig. Handlingen er spekket med ekstrem og til dels umotivert vold, og blodet spruter i alle retninger. En ironisk Tarantino-distanse er helt fraværende. Dialogen er oppstyltet og platt. De store, potensielt flotte shoot-out scenene er også platte og komisk urealistiske. 

Komisk er også den pompøse innledningen med "These. People. Existed." Det er sikkert sant, men aldri på samme sted og tid og i et (elendig) plot som dette. Jeg tipper de roterer i sine graver. 

Men bildene er vakre. Det skal de ha.

Konklusjon? - Ligg unna!

* - Hvis poenget er å vise, som sant er, at det var flere svarte på begge sider av loven i det gamle vesten, så ødelegges det av en film der ALLE er svarte. Too much of a good thing isn't wonderful. It just looks stupid. Men det er det neppe noen som våger å si høyt eller skrive i dagens kulturelle klima. 

Rush (Film/DVD)

Denne DVDen lå lenge på ønskelista mi på Amazon.co.uk. Plutselig ble den svært billig, og da slo jeg til.

Filmen fikk jeg aldri sett. Jeg leste gode kritikker, og historien om Nikki Lauda og James Hunt kjente jeg fra oppveksten som motorinteressert på 70-tallet. Den var som laget for en film, og langt om lenge ble filmen også laget.

Svært ulike personligheter blir det fort drama av, og når de lever av å risikere livet i en rullende bombe med hverandre som største utfordrer blir det ikke mindre spennende.

Briten James Hunt, som var min favoritt siden han var engelsk, var en playboy og livsnyter som vel egentlig bare tok en ting alvorlig - det å kjøre fort. Før hvert løp kastet han opp av nervepåkjenningen. Han ble verdensmester bare en gang, i 1976, og etter det hadde han vist at han hadde det i seg. Da var det ikke fullt så nøye.

Østerrikeren Niki Lauda var hans rake motsetning. Pirkete og nøysom, og ikke akkurat noen match for den smellvakre James Hunt utenfor banen. Men på banen var de, som nevnt, rivaler og jevnbyrdige. Lauda ble verdensmester tre ganger.

Rush fokuserer mest på 1976-sesongen som ikke manglet spenning, akkurat. Skuespillerne er usedvanlig velvalgte, for ikke bare spiller de utmerket - de ligner også Hunt og Lauda i nesten skremmende grad. Også når det gjelder handlingen ligger den tett opp mot virkeligheten. Den notorisk pirkete Lauda uttalte "it is very accurate". Ikke minst imponerende er det at løpsopptakene faktisk i stor grad er gjort med de samme bilene som ble brukt den gang da. De kjøres i løp fremdeles - med unntak av de som gikk opp i flammer eller ble vraket totalt.

Filmen er spennende, velspilt, og er et ualminnelig bra tidsvitne.

Konklusjon - Klar anbefaling!

Magic in the Moonlight (Film)

Woody Allen har laget noen mesterverk, og han har produsert noen mer alminnelige men underholdende filmer. Dette er en film av den siste typen.

Den kom litt brått på - muligheten for å dra på kino - og det var muligheten heller enn filmens antatte kvalitet som trakk oss dit. Men vi følte ikke at vi kastet bort tiden, til det var underholdningsverdien for høy.

Karakteren blir spilt av Colin Firth er tryllekunstner - den beste av sitt slag. Det mener han i alle fall selv. Et godt tegn på at dette er en komedie er at karakterene er "dårligere" enn oss, og overdreven selvtillit er det definerende trekket hos Stanley Crawford. Videre er han svært lite fintfølende, og en gjennomgående - for ikke å si gjennomtrengende - skeptiker. Han har allerde avslørt fullt av svindlere som lokker penger av etterlatte og folk som gjerne vil vite om fremtiden.

Handlingen er lagt til slutten av 20-årene, og stedet er i all hovedsak Côte d'Azur. Det er hit Crawford reiser for - på sin venn og kollegas oppfordring - avsløre en ung amerikansk dame (Sophie Baker) som har forbløffende prediksjoner og evne til å få kontakt med åndene.

Mer skal jeg ikke røpe av innholdet. Omgivelsene er vakre, skuespillerne er gode, og handlingen fornøyelig.

Konklusjon - Anbefaling.

The Godfather Trilogy (Blu-ray)

Dette er Coppolas restaurerte versjon av de tre filmene, og en hel ekstra plate med mye interessant og verdifullt bakgrunnsmateriale. Ikke minst interessant for alle med nerdetendenser (og sikkert noen flere også) er hvordan restaureringen ble utført, og også hvorfor den ble utført. Hva er hemmeligheten med filmenes palett, og hvordan gir man en film en egen "fargefølelse"? Dette er noe av det man får svar på her. Takk og lov at den ble laget lenge før dette blå-grå-grønne preget ble bortimot obligatorisk for alt som har med krim å gjøre. Ikke at jeg tror at Coppola ville fallt for dette simple grepet. ("Coppola" er også navnet på den lua Sicilianske og Calabresiske menn gjerne bruker.)

Men selvsagt er det filmene som gjelder. Dette er kunst på høyt nivå. Det er filmens King Lear, Macbeth og Hamlet i en boks. OK - de er ikke bygd på Shakespeare, men sammenligningen er ikke på noen måte fjern. I King Lear er det tre døtre mens her er det tre brødre. En er veik og kanskje ikke helt 100%, mens en annen er i overkant hissig. Den tredje hadde helt andre planer, men befinner seg plutselig i en situasjon der han må fylle rollen.

Det er flere forslag til hva som er det overordnede tema i disse filmene. Jeg mener at det finnes flere, og det er noe av det som gjør denne samlingen filmer til stor kunst. Likevel, at det er en familiesaga om familien Corleone er uomtvistelig.

Så mye kan jeg si, for disse filmene - kanskje særlig de to første fra 1972 og 1974 - har blitt en del av kulturen og referanserammene for flere generasjoner. Mange kan si om sitater og situasjoner at de er fra Gudfaren uten at de en gang har sett noen av filmene. Dette var faktisk første gangen jeg så den tredje filmen, mens jeg har sett de to første minst en gang før. Det er helt klart at jeg vil se dem flere ganger til. Det er derfor det gir mening å kjøpe disse for å ha dem i hylla som stadige påminnelser.

Al Pacino er fantastisk. Det er også Robert De Niro. Marlon Brando har nok gjort bedre roller, og James Caan er rett og slett miscast. Det var en tabbe ikke å ha en med italiensk bakgrunn i denne rollen selv om han isolert sett spiller bra. Brando som den eldre Vito Corleone har Peter Sellers parodiert helt fortreffelig. Det er mange uforglemmelige prestasjoner også i birollene.

Musikken er et kapittel for seg. Nino Rota, som også laget musikken til mange av Fellinis filmer, deler kreditering med Coppolas far Carmine. Stemningen settes med denne musikken. Den er sterkt inspirert av tradisjonell musikk fra Sicilia.

Hvorfor Blu-ray? Det har jeg ofte lurt på når jeg har endt opp med å kjøpe filmer i dette formatet, men her er det ikke noe å lure på. Farger, metning, kontraster - alt peker på at dette er formatet som gjelder for kunst på dette planet.

En klassiker!

Konklusjon - Klar befaling!