Filmen fikk jeg aldri sett. Jeg leste gode kritikker, og historien om Nikki Lauda og James Hunt kjente jeg fra oppveksten som motorinteressert på 70-tallet. Den var som laget for en film, og langt om lenge ble filmen også laget.
Svært ulike personligheter blir det fort drama av, og når de lever av å risikere livet i en rullende bombe med hverandre som største utfordrer blir det ikke mindre spennende.
Briten James Hunt, som var min favoritt siden han var engelsk, var en playboy og livsnyter som vel egentlig bare tok en ting alvorlig - det å kjøre fort. Før hvert løp kastet han opp av nervepåkjenningen. Han ble verdensmester bare en gang, i 1976, og etter det hadde han vist at han hadde det i seg. Da var det ikke fullt så nøye.
Østerrikeren Niki Lauda var hans rake motsetning. Pirkete og nøysom, og ikke akkurat noen match for den smellvakre James Hunt utenfor banen. Men på banen var de, som nevnt, rivaler og jevnbyrdige. Lauda ble verdensmester tre ganger.
Rush fokuserer mest på 1976-sesongen som ikke manglet spenning, akkurat. Skuespillerne er usedvanlig velvalgte, for ikke bare spiller de utmerket - de ligner også Hunt og Lauda i nesten skremmende grad. Også når det gjelder handlingen ligger den tett opp mot virkeligheten. Den notorisk pirkete Lauda uttalte "it is very accurate". Ikke minst imponerende er det at løpsopptakene faktisk i stor grad er gjort med de samme bilene som ble brukt den gang da. De kjøres i løp fremdeles - med unntak av de som gikk opp i flammer eller ble vraket totalt.
Filmen er spennende, velspilt, og er et ualminnelig bra tidsvitne.
Konklusjon - Klar anbefaling!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar