Mindhunter (Netflix)

For en god del år siden leste jeg boka som denne serien er basert på - Mindhunter. Jeg hadde ventet meg en fremstilling som lå nærmere boka (siden den var spennende), men her har vi en fiksjonalisert framstilling der karakterene som delvis er lette å kjenne igjen fra boka men med andre navn, også får privatliv som etter alt å dømme er fullstendig fiksjon. (Ikke klikk på lenken med mindre du vil risikere å oppdage nøkkelen til et gjennomgående mystisk element i serien.)

Det som skjer i denne serien er det som skjedde i virkeligheten - i alle fall i FBI. Mer eller mindre på grunn av en tilfeldighet begynner en liten gruppe å systematisk intervjue "gale mordere". Målet ble å finne et system i galskapen som skulle gjøre det lettere å oppdage slike beist før de kom i gang med å drepe mennesker (de fleste begynner med dyr), og å finne gjerningspersoner basert på psykologiske profiler. 

Vi møter en del av disse mer eller mindre berømte morderne i denne serien, og ikke minst de problemene detektivene har med å få forståelse for det de holder på med. Privatlivene deres får også en betydelig rolle i serien. Det er derfor mer et alminnelig drama vi får her, heller enn en whodunit. 

Noen saker dukker også opp underveis, og de får muligheter til å vise at det vitenskaplige arbeidet de driver med har nytte i pågående etterforskning. Likevel er det ikke spenning på stolkanten som preger denne serien - men den har andre verdier.

Fortsatt er Paul Brittans The Jigsaw Man som er toppen på kransekaken i denne sjangeren. Som psykolog utdannet ved det samme universitetet som meg ble han en av de aller første "profilers". Hans personlige beskjedenhet og dype innsikt i virkelig syke sinn gjør boka til en opplevelse som setter spor. 

Likevel er serien på Netflix verdt å anbefale som TV-underholdning. På slutten er vår mann i dyp krise både personlig og faglig, og det blir nok derfor en serie 2. Minst. 

Konklusjon - Klar anbefaling. 

Debatten om DLD (Datalagringsdirektivet) - en oppsummering

Mitt innlegg om datalagring fra 4. januar satte ny rekord her på bloggen. Ikke mindre enn 32 kommentarer har det blitt, og debatten har vært saklig og informativ. Den siste uka har det også vært større trafikk enn vanlig på bloggen. "Bloggosfæren" er kanskje bedre enn sitt rykte - eller i alle fall mer mangfoldig? Den flittigste debattanten skrev i sitt siste innlegg "OK :-) (du kan få siste ordet)", og det skriver jeg heller her som et eget innlegg enn som kommentar nr. 33. (Foto: for ikke lenge siden var dette toppen på den teknologiske kransekaka).

Da skal jeg forsøke å se det hele litt utenfra. Mitt første innlegg om DLD kom 28. januar i fjor, og jeg har fulgt med i debatten siden da. Jeg heller fortsatt mot å være tilhenger av å innføre DLD i Norge, men uansett standpunkt er det noen forhold jeg synes er verdt å kommentere:

• Jeg tror debatten rundt DLD har blitt en slags "lynavleder" for bekymringer rundt de mulighetene dagens teknologi byr på når det gjelder å overvåke og registrere vår gjøren og laden på svært mange felt i dagliglivet. Kanskje dette er forklaringen på det jeg oppfatter som ganske paranoide forestillinger om DLD?
• Debatten kan kanskje få oss til å se med nye øyne på svært mye informasjon vi gir fra oss mer eller mindre frivillig i det daglige, på Fjasboka, via "apps" på mobilen, på bussen, adgangskortet, betalingsformidling etc, etc.? I så fall vil det være på sin plass. Både frivillig og ufrivillig tyter det informasjon om oss ut i et stadig økende omfang og til et bredt spekter av ulike lagre. Dette faktum bruker jeg ikke for å bagatelisere betydningen av DLD, men til å påpeke at vi må også må se bortenfor DLD når det gjelder datalagring, tilgang og personvern.
• DLD har blitt en velkommen anledning for EU-motstandere til å ri noen kjepphester, og cashe inn på EU-motstanden i befolkningen. Det kan jo også hende at noen EU-tilhengere ser med blidere øyne på DLD ut fra vår holdning til EU?
• DLD reiser et sentralt spørsmål om det er berettiget å lagre opplysninger fra alle basert på et mulig fremtidig behov for ytterst få av disse til å oppklare alvorlig kriminalitet og dømme i disse sakene. Det blir en avveining, og prinsipper man holder hellige kan gi konsekvenser man ikke vil godta. Klassiske dilemma, med andre ord. Jeg kjenner meg ikke igjen i de som kun ser fordeler eller kun ulemper ved DLD.
• Fra min synsvinkel blir dette en avveining av prinsipper og konsekvenser, og flere forhold er viktige i hvordan vi skal utforme DLD i vår lovgivning:

1. Lagringen må være svært sikker slik at de ikke kommer på avveie.
2. Tilgangen må, slik tanken er, begrenses til skjellig grunn til mistanke om alvorlig kriminalitet og avgjøres innenfor rettsvesnet. Slike data det er tale om vil, etter en tid, ha størst betydning for å oppklare organisert kriminalitet som menneskesmugling, narkotika og terrorplanlegging. Slik jeg forstår det er det for opprullingen av slike nettverk disse dataene vil ha mest nytte.

Den digitale virkelighetens omfang er ganske ny for oss, og sosialt, politisk, økonomisk og på så mange andre måter er vi ferskinger når det gjelder å forholde oss til denne. Vi er sikkert også svært naive.