3000 innlegg på denne bloggen!

Nå har jeg passert 3.000 innlegg på denne bloggen, fra starten i 2007 og til nå. Fra 2009, etter et kurs i regi av Høyre, begynte jeg å poste omtrent annenhver dag. Da baller det fort på seg. 

Det blir mest smaksnotater og vin, men også andre tema som opptar meg. Ofte skriver jeg slike innlegg som en utforskning av et tema - en type "tenke høyt" - for å forsøke å få klarhet i egne tanker. 

Bloggene, om en ser bort fra rosabloggene, har kommet ut av fokus og blitt umoderne. Jeg ville nok fått flere lesere om jeg brukte andre sosiale medier, men en sånn 500 - 600 views per dag er ikke så ille. Det mest leste innlegget hadde over 60.000. Det kan jeg leve med, og på Fjasboka - som er mitt eneste sosiale medium* - foretrekker jeg å ha en annen profil enn her hvor jeg ikke viker tilbake for å være kontroversiell. 

Om jeg får ha liv og helse intakt, kan det fort bli 3.000 innlegg til. 

* - jeg har også en Snapchat-profil, men den er begrenset til et dusin personer i det utvidede familiebegrepet og slik sett ikke "sosialt" som medium for meg. 

Weblog

En blogg er en forkortelse for Weblog - en loggføring av ens liv som foregår på nettet. Jeg har holdt ganske så fast på å bare skrive om seriøse saker, vin og annet interessant. Det har vært svært lite om mitt liv - med mindre det har noe med seriøse saker å gjøre. Som for eksempel klaustrofobi.

Men nå falt jeg for fristelsen til å fortelle at jeg har vært i Paris der det var opp mot 26 grader i helgen. På bildet over sitter vi ute lørdag og spiser lunsj på Minipalais. En parisisk restaurant i grandiose omgivelser er min naturlige habitat.

Foranledningen er den workshoppen jeg har organisert hvert år siden 2008 (med unntak av 2011 da det var en konferanse i stedet) med tittelen "Wine between Science and Aesthetics". På årets workshop hadde jeg et innlegg med tittelen "The Future of Tasting Notes."

Bloggen min er fem år!

Da jeg skrev mitt første innlegg hadde jeg kun vage ideer om hva dette kunne bli, men nå kan jeg fastslå at det i hvert fall har vart i over fem år! I januar 2009 (tror jeg det var) besluttet jeg, etter å ha hørt Vampus foredra for en gruppe konservative bloggere (inklusive yours truly) å oppdatere bloggen sånn i snitt minst annenhver dag.

Jeg har klart å motstå fristelsen til å lage en "ren" blogg: her er det politikk, vin, mediekritikk, populærvitenskap, og ymse annet i blanding. Det er lite ren filosofi, for dette er og forblir "den andre" Ole Martin - ikke i første rekke filosofiprofessoren, selv om noen drypp kommer med referanse til det jeg driver med i embeds medfør.

Hvor mange tusen som har vært innom her vet jeg ikke, men i tillegg til å være et utløp for min skrivekløe har den visst også vært til glede og nytte for mange av de som har vært innom. Noen ganger får jeg tilbakemelding på bloggen, men som oftest blir det på e-post eller når jeg blir stoppet av for meg fremmede som gir meg komplimenter for noe jeg har skrevet.

Jeg var i England på selve femårsdagen på bloggen, så derfor denne lille markeringen tre dager senere.

Debatten om DLD (Datalagringsdirektivet) - en oppsummering

Mitt innlegg om datalagring fra 4. januar satte ny rekord her på bloggen. Ikke mindre enn 32 kommentarer har det blitt, og debatten har vært saklig og informativ. Den siste uka har det også vært større trafikk enn vanlig på bloggen. "Bloggosfæren" er kanskje bedre enn sitt rykte - eller i alle fall mer mangfoldig? Den flittigste debattanten skrev i sitt siste innlegg "OK :-) (du kan få siste ordet)", og det skriver jeg heller her som et eget innlegg enn som kommentar nr. 33. (Foto: for ikke lenge siden var dette toppen på den teknologiske kransekaka).

Da skal jeg forsøke å se det hele litt utenfra. Mitt første innlegg om DLD kom 28. januar i fjor, og jeg har fulgt med i debatten siden da. Jeg heller fortsatt mot å være tilhenger av å innføre DLD i Norge, men uansett standpunkt er det noen forhold jeg synes er verdt å kommentere:

• Jeg tror debatten rundt DLD har blitt en slags "lynavleder" for bekymringer rundt de mulighetene dagens teknologi byr på når det gjelder å overvåke og registrere vår gjøren og laden på svært mange felt i dagliglivet. Kanskje dette er forklaringen på det jeg oppfatter som ganske paranoide forestillinger om DLD?
• Debatten kan kanskje få oss til å se med nye øyne på svært mye informasjon vi gir fra oss mer eller mindre frivillig i det daglige, på Fjasboka, via "apps" på mobilen, på bussen, adgangskortet, betalingsformidling etc, etc.? I så fall vil det være på sin plass. Både frivillig og ufrivillig tyter det informasjon om oss ut i et stadig økende omfang og til et bredt spekter av ulike lagre. Dette faktum bruker jeg ikke for å bagatelisere betydningen av DLD, men til å påpeke at vi må også må se bortenfor DLD når det gjelder datalagring, tilgang og personvern.
• DLD har blitt en velkommen anledning for EU-motstandere til å ri noen kjepphester, og cashe inn på EU-motstanden i befolkningen. Det kan jo også hende at noen EU-tilhengere ser med blidere øyne på DLD ut fra vår holdning til EU?
• DLD reiser et sentralt spørsmål om det er berettiget å lagre opplysninger fra alle basert på et mulig fremtidig behov for ytterst få av disse til å oppklare alvorlig kriminalitet og dømme i disse sakene. Det blir en avveining, og prinsipper man holder hellige kan gi konsekvenser man ikke vil godta. Klassiske dilemma, med andre ord. Jeg kjenner meg ikke igjen i de som kun ser fordeler eller kun ulemper ved DLD.
• Fra min synsvinkel blir dette en avveining av prinsipper og konsekvenser, og flere forhold er viktige i hvordan vi skal utforme DLD i vår lovgivning:

1. Lagringen må være svært sikker slik at de ikke kommer på avveie.
2. Tilgangen må, slik tanken er, begrenses til skjellig grunn til mistanke om alvorlig kriminalitet og avgjøres innenfor rettsvesnet. Slike data det er tale om vil, etter en tid, ha størst betydning for å oppklare organisert kriminalitet som menneskesmugling, narkotika og terrorplanlegging. Slik jeg forstår det er det for opprullingen av slike nettverk disse dataene vil ha mest nytte.

Den digitale virkelighetens omfang er ganske ny for oss, og sosialt, politisk, økonomisk og på så mange andre måter er vi ferskinger når det gjelder å forholde oss til denne. Vi er sikkert også svært naive.