Ring min agent! (Netflix)

"Ring min agent!" (eller Dix Pour Cent som den heter på originalspråket) er en drama-komedie i serieformat som foregår i et byrå for skuespilleragenter i Paris. En ekstra twist er at minst en ekte skuespiller spiller seg selv i hver episode. Vi får se Beatrice Dalle, Isabelle Huppert, og en serie internasjonalt og mer nasjonalt kjente filmstjerner. 

Skuespillerne er på toppnivå, og de havner i både seriøse og komiske situasjoner. Men de komiske situasjonene er ofte seriøse, og de seriøse alltid komiske - men blandingen blir akkurat passe hele veien. (Det vil si: Jeg har kommet omtrent midt i andre sesongen.)

Jeg prøver å sammenligne med andre komi-serier, men lykkes ikke med å finne en god parallel. Selv om det er et kontor, er det lite som minner om The Office. Det er sobert filmet, og ingen snakker til kamera. Selv om alle får god sjanse til å vise frem sine feil og mangler, er det ingen som blir hengt ut. Det er ikke en vennegjeng, som Friends, og ikke så off the wall som Seinfeld. 

Det er spenning nok. Camille begynner å jobbe på agentkontoret. Faren hennes, viser det seg, er en ledende partner. Han prøver å forhindre det, for ingen vet at han har en datter på si. Det blir mye drama og komikk ut av det. En partner dør, og kontoret er på randen av kollaps og oppkjøp. Mange gjør mye som de ikke burde, og skatteinspektøren vil kanskje finne en del som ikke er helt etter boka? Kanskje hun kan smiskes eller forføres vekk fra der hundene er begravet? 

Konklusjon: Klar anbefaling! 

The Good Place (Netflix)

Du dør. Heldigvis viser det seg at du har havnet på det hyggelige stedet. Ikke der de blir torturert, og hyler og bærer seg. Men det er et "men": Det har skjedd en feil, og du skulle egentlig til det andre stedet.

Dette er utgangspunktet for The Good Place, en komedie på Netflix.

Eleanor heter den feilplasserte, spilt av Kristen Bell. Hun er ikke bare et dårlig menneske, hun er svært egoistisk og usympatisk. Men ikke bare - da hadde ikke dette fungert som komedie. 

Den andre hovedpersonen er Michael - en "ånd" som har tatt menneskelig form for å se til at den verdenen han har skapt for disse som har kommet på riktig side i det hinsidige fungerer som den skal. Rollen spilles av Ted Danson - mest kjent som bartenderen Sam Malone i Cheers. 

Det blir, som vi kan vente, en serie forviklinger og utfordringer. Mange av dem overraskende moralsk interessante. Men fremfor alt er dette morsomt og avhengighetsskapende. Episodene er korte, og det er vanskelig ikke å dure på gjennom denne første serien.

Dette er meget god underholdning dersom man tåler denne amerikanske stilen, for svært amerikansk er den. 

Anmeldelsen er basert på den første sesongen. Jeg har bestilt den andre på DVD, for dette måtte jeg ser mer av.

Konklusjon - Klar anbefaling.  

Death in Paradise 7 (DVD)

Ardal O'Hanlon er en kjent irsk komiker - ikke minst kjent for rollen som Father Dougal i serien Father Ted fra 90-tallet. Nå er han den tredje britiske (for i serien har han jobbet i London-politiet) detektiven som havnet på den fiktive øya St. Marie i Karibien i Death in Paradise. 

Jeg har omtalt flere av de tidligere seriene av Death in Paradise her (første gang for fem år siden), og gitt dem svært gode vurderinger. Også denne runden har god atmosfære, fine scener og interessante utfordringer for en detektiv. Det er nesten uten unntak et begrenset sett av mistenkte og noe som enten er, eller ligner på, det lukkede roms mysterium. 

Som i de tidligere seriene skjer det noe som ved 42 eller 43 minutter inn i episoden får bitene til å falle på plass for detektiven, og så samles alle de mistenkte for en avklarende runde a-la Poirot. Man kan synes at dette er i overkant formelpreget, men det fungerer mener jeg.

Men i den syvende serien er det ikke serien helt på topp. De innfødte mannlige detektivene blir kanskje litt for karikerte, men det er ikke det viktigste. Jeg syns ikke Ardal O'Hanlon fungerer helt i rollen. Han blir for pratsom og ekspansiv til at dynamikken mellom karakterene fungerer. De tidligere detektivene i serien (Ben Miller og Kris Marshall)har vært mer eksentriske og keitete, mens Jack Mooney så tydelig er og forblir komikeren Ardal O'Hanlon. 

Derfor blir det ikke helt topp vurdering av denne runden i paradis.

Konklusjon - Anbefaling. 

Gamlis-TV (Grace and Frankie på Netflix)

Denne serien hadde jeg bare moderate forventninger til, men den har blitt en favoritt.Sjangeren er komedie, men det er ikke klaske-seg-på-lårene-og-gapskratte komedie. Heller er det til dels seriøse tema som behandles, men i god aristotelisk stil er karakterenes dårlige sider lette å legge merke til.

Kort fortalt blir Grace (Jane Fonda) og Frankie (Lily Tomlinson) ufrivillig samboere da deres ektemenn i en alder av (omtent) 70 forteller at de er glade i hverandre og vil gifte seg. De er, på toppen av alt, skilsmisseadvokater. På litt uklart vis havner de to meget ulike damene i samme hus i denne prosessen, og på tross av sterk motvilje og meget avvikende livsstil utvikler de et vennskap. Den kynisk/realistiske kontrollfreaken av en businesskvinne (Grace) en møter meeeget alternativ kunstlærer i ett og samme påtvungne hushold.

Det er en del opplagte poenger i serien, og noen klisjéer får man også med. Men det mer enn utlignes av gode skuespillere, gode poenger, og ikke minst ganske innsiktsfulle manus. Heldigvis holder seriens (få) klisjéer seg unna de viktige temaene, og skuespillerne holder svært høy kvalitet. Ikke ukjente Martin Sheen var ektemannen til Grace, Robert, og Sam Waterston var ektemannen til Frankie.

Vi nærmer oss straks slutten på 2x13 episoder, og da er det en trøst at det kommer en tredje serie. Men jeg vet ikke når.

Konklusjon - Klar anbefaling

The Complete Black Books (DVD)

Her er alle tre seriene i den BAFTA-vinnende komiserien fra Channel Four i årene 2000 - 2004. 18 episoder i alt.

For meg var denne serien ukjent inntil en britisk venn anbefalte den, og langt om lenge fikk vi sett gjennom den nå. Det var en opptur - selv om kanskje den siste serien ikke helt levde opp til de to første. Unntaket var den absolutt siste episoden.

Det er få andre enn de tre karakterene på boksens forside (over) som kommer i fokus, og det er derfor kammerspillet mellom disse det står på. Bernard Black eier bokhandelen, men er en misantropisk kjederøykende ire som lever av kaffe, røyk og børst. Han hater også kundene.

I første episode kommer Manny inn, og jeg avslører neppe for mye om jeg sier at han ender med i jobbe i bokhandelen og bo i etasjen over. Han er en naiv og optimistisk sjel. Sammen med Fran, som er venn med Bernard (på et merkelig vis), prøver han å få Bernard til å drive butikken forsvarlig og å oppføre seg som folk. Det blir det forviklinger av.

Den første episoden er vanvittig morsom, og til sammen er de tre seriene kanskje det morsomste jeg har sett siden Black Adder (allusjonen i navnet er neppe helt tilfeldig). Jeg betalte vel £8 for 18 episoder på Amazon, og det er latterlig billig tross pundkurs rundt de 12.

Konklusjon? - Klar anbefaling. 

A Touch of Cloth Series 2 and 3

Dette er en krimkomedie med vekt på komedie. Det drives gjøn med klisjéer, talemåter, sjangre og - vel - alt egentlig. Uten at noen trekker på smilebåndet en eneste gang - dette er deadpan. Det er fullt av detaljer - man bør nesten se alt om igjen og om igjen for å få med seg alle gags og vittigheter. Filmene (for det er ikke serier egentlig - men filmer på omtrent halvannen time) er overflødighetshorn av humor.

 På mange måter minner "A Touch of Cloth" om Police Squad - den geniale men oversette forløperen for alle Naked Gun filmene (Må ikke forveksles med Police Academy), men her i britisk tapning.

Jeg sitter med et smil hele tiden, mye av tiden humrer jeg også, og av og til må jeg gapskratte. Det er riktig fornøyelig, men likevel tror jeg kanskje de med fordel kunne ha laget en ordentlig serie. Denne typen humor passer best i litt mindre doser.

Man må selvsagt begynne med den første serien (som er en ordentlig serie), men likevel blir det:

Konklusjon - Klar anbefaling.

Assange, åpenhet og komikk

Det er klart at også i de fleste åpne demokratier er ikke alle dokumenter åpent tilgjengelige som burde vært det. Noen ganger holdes slike skjult for å beskytte makthavere mot kritikk. Derfor har Wikileaks gode poenger når det gjelder åpenhet og betydningen av denne i demokratier. Men det kan stilles spørsmål ved om det faktisk er dette som motiverer Assange og hans kolleger - for ikke å snakke om alle de tilhengerne som nå har kommet frem i forbindelse med anklagene mot Assange om seksuelle overgrep.

Wikileaks har publisert flere hundre tusen dokumenter uten noen redigering. De kan umulig vite om noe av dette også frigir sensitiv informasjon som kan skade rikers og personers sikkerhet. Men det spiller visst ingen rolle. Mangelen på konsekvens og tilstedeværelsen av komikk blir klar når:

• Wikileaks publiserer absolutt alt, og bryr seg f*** om det kan kompromittere personers sikkerhet og langt mindre lands sikkerhet, men Assanges advokater ber om at hans adresse mens han er løslatt mot kausjon holdes hemmelig. (Dette er et krav for alle andre som får kausjon).
• Noen starter en "forsvarsgruppe" for Wikileaks og de kaller seg (hold deg fast!) Anonymous. Disse åpenhetens riddere vil holde sin identitet skjult. Vil Wikileaks publisere en fil med navnene deres dersom noen stjeler den fra en regjering som har oppsporet dem? Eller vil det da være det eneste dokumentet blant de hundretusener Wikilieaks har fått som blir holdt skjult? Tipper det!

Så gjennom sine handlinger, men så langt ikke gjennom ord, synes Wikileaks og deres tilhengere å akseptere at noe bør holdes hemmelig. Men det er de som skal bestemme hva som skal holdes hemmelig. Med hvilken demokratisk rett gjør de dette? Denne retten til å definere det som skal holdes hemmelig og hva som skal blåses ut over internett har de tilranet seg selv. Så hva er kriteriene? Her kan vi se på gjerninger heller enn ord.

Alt som så langt er publisert av Wikileaks (se lenke over) har med amerikansk utenrikspolitikk å gjøre. Assange selv hevder Visa, Mastercard og PayPal er 'instruments of US foreign policy'. Alle som kommer ut til forsvar for Assange er personer som permanent er mot den. Dette omfatter også Naomi Wolf, feministen som helt uten bevis hevder at Assange er uskyldig i seksuelle overgrep siden han er mot USAs utenrikspolitikk. 

Jeg håper jeg tar feil, og at Wikileaks snart begynner å publisere dokumenter som undergraver diktaturer, men så langt ser det ut til at de er et instrument for å undergrave demokratiske stater - hovedsaklig USA.