Fjasboka

På sosiale medier er vi alle amatører. Nye medier trenger tid for å finne sin plass i tilværelsen, og til å bli integrert på høvelig plass i skikk og bruk. To oppslag i nasjonale medier i går viste dette til fulle. I ett tilfelle skrev en varaordfører i en liten kommune en setning som hun neppe trodde ville komme på Dagsrevyen dagen etter. Det skal jeg la ligge.

I Aftenposten og Bergens Tidende sto det at "Studenter henges ut på Facebook". Det var jo ille. "Forkastelig" mente studentrepresentanter. Hvilke studenter var hengt ut? Ingen, viste det seg. Lektoren som hadde lagt kommentarer som «Blir provosert av studentinnleveringer som er så dårlige at ingenting tilsier at vedkommende faktisk studerer det de skriver om!» ut i sitt statusfelt har en lukket profil. Journalisten spør så
"hva om noen studenter likevel skulle få innblikk i statusene dine og tolke seg frem til at dette gjelder dem?"

Mitt svar ville vært det opplagte: det finner de ut når de ser at de har fått karakterene E eller F. Disse karakterene er det samme som å si det lektoren har skrevet i sitt statusfelt. ("E" for "elendig" og "F" for "fiasko", som jeg bruker å si.) Karakterstatistikken er offentlig, og der står det klart og tydelig at noen studenter er late eller udugelige - for rent bortsett fra uflaks er det de mest sannsynlige forklaringene på dårlige karakterer. Ennå har ikke studentrepresentatene rykket ut med "forkastelig" eller "henger ut studenter" om karakterstatistikken, men det kommer kanskje?

Ikke bare er ingen student identifisert i oppdateringene, og det er heller ikke lektorens egne studenter dette dreier seg om. De personer som har levert besvarelsene er (går jeg ut fra) identifisert som et nummer. Det er også verdt å merke seg at uttalelsene i statusen dreier seg om besvarelser og ikke om studenten spesielt eller studenter generelt.

Pressens Faglige Utvalg, PFU, mener det er lov å gjengi lukkede statusoppdateringer på Facebook, mens Facebook selv mener det motsatte. Her er jeg på Facebooks side for en gangs skyld. Det man sier til en nærmere avgrenset gruppe bør man slippe å finne igjen på førstesiden av landets aviser kort tid etter.

Det er naturligvis grunn til å advare mot uvettig bruk av sosiale medier, men det er også grunn til å advare mot uvettig og hysterisk overfortolkning av statusoppdateringer, samt mot trangen til å innta offerrollen ved det minste påskudd. Det påhviler også mottaker et ansvar i enhver kommunikasjon til å tolke det som formidles ut fra den kontekst der det ytres. Som jeg skrev i første setning: her er vi alle amatører - tydeligvis også noen av landets seriøse aviser.

Assange, åpenhet og komikk

Det er klart at også i de fleste åpne demokratier er ikke alle dokumenter åpent tilgjengelige som burde vært det. Noen ganger holdes slike skjult for å beskytte makthavere mot kritikk. Derfor har Wikileaks gode poenger når det gjelder åpenhet og betydningen av denne i demokratier. Men det kan stilles spørsmål ved om det faktisk er dette som motiverer Assange og hans kolleger - for ikke å snakke om alle de tilhengerne som nå har kommet frem i forbindelse med anklagene mot Assange om seksuelle overgrep.

Wikileaks har publisert flere hundre tusen dokumenter uten noen redigering. De kan umulig vite om noe av dette også frigir sensitiv informasjon som kan skade rikers og personers sikkerhet. Men det spiller visst ingen rolle. Mangelen på konsekvens og tilstedeværelsen av komikk blir klar når:

• Wikileaks publiserer absolutt alt, og bryr seg f*** om det kan kompromittere personers sikkerhet og langt mindre lands sikkerhet, men Assanges advokater ber om at hans adresse mens han er løslatt mot kausjon holdes hemmelig. (Dette er et krav for alle andre som får kausjon).
• Noen starter en "forsvarsgruppe" for Wikileaks og de kaller seg (hold deg fast!) Anonymous. Disse åpenhetens riddere vil holde sin identitet skjult. Vil Wikileaks publisere en fil med navnene deres dersom noen stjeler den fra en regjering som har oppsporet dem? Eller vil det da være det eneste dokumentet blant de hundretusener Wikilieaks har fått som blir holdt skjult? Tipper det!

Så gjennom sine handlinger, men så langt ikke gjennom ord, synes Wikileaks og deres tilhengere å akseptere at noe bør holdes hemmelig. Men det er de som skal bestemme hva som skal holdes hemmelig. Med hvilken demokratisk rett gjør de dette? Denne retten til å definere det som skal holdes hemmelig og hva som skal blåses ut over internett har de tilranet seg selv. Så hva er kriteriene? Her kan vi se på gjerninger heller enn ord.

Alt som så langt er publisert av Wikileaks (se lenke over) har med amerikansk utenrikspolitikk å gjøre. Assange selv hevder Visa, Mastercard og PayPal er 'instruments of US foreign policy'. Alle som kommer ut til forsvar for Assange er personer som permanent er mot den. Dette omfatter også Naomi Wolf, feministen som helt uten bevis hevder at Assange er uskyldig i seksuelle overgrep siden han er mot USAs utenrikspolitikk. 

Jeg håper jeg tar feil, og at Wikileaks snart begynner å publisere dokumenter som undergraver diktaturer, men så langt ser det ut til at de er et instrument for å undergrave demokratiske stater - hovedsaklig USA.