Helt eller skurk?

I uken som var ble Bradley Manning dømt for spionasje. Han overlot over 700.000 dokumenter til WikiLeaks, og ble dømt for 21 forhold. Noen mener han fortjener Nobelprisen, andre at dødsstraff må være passende. Som vanlig er jeg mer moderat. (Bilde: WikiMedia Commons)

Noe av dokumentasjonen - som videoen av et Apache-helikopter som tar livet av to journalister for Reuters hører absolutt hjemme i "varsler-kategorien". Ingen organisasjon ville frigitt slik dokumentasjon frivillig, og den viste i beste fall tvilsom krigføring - i verste fall overlagt drap på journalister. Hvis han hadde holdt seg til slik dokumentasjon, ting han ikke hadde samvittighet til å holde tilbake fra offfentligheten, så hadde hans heltestatus vært lettere å begrunne. Men slik var det jo ikke.

700.000 dokumenter - minst - var antallet. Det var ikke mulig for Manning å vite noe som helst om hva som sto i dem. Hvis han hadde brukt 10 minutter til å skumlese hvert av dem, ville det tatt ham 875.000 arbeidsdager, eller 2397 år. Hans samvittighet hadde altså ingen formening om det overveldende flertall av de dokumenter han lakk. Å bryte lovnader han hadde gitt sin arbeidsgiver, militæret i det landet han kom fra, og lange alt dette over til en utenforstående part var grovt uansvarlig i beste fall.

Og her kommer asymetrien fram igjen. Det er ingen som Manning i Kina, Nord-Korea, Russland eller andre ikke-demokratiske land. Men likevel: han arbeidet ikke for en fremmed makt, og ikke har han forsøkt å stikke av fra sitt ansvar heller. Det betyr at han ikke passer den gode gamle profilen til spioner av den tradisjonelle sorten.

Men alle hans tilhengere, venstreorienterte av ulike slag, burde vel tenke over hvordan de hadde stilt seg om noen hadde lekket annen informasjon i dette omfanget. Medlemslistene og adressene til alle planetens aktivister og demonstranter, for eksempel? Hvis Manning skulle slippe unna med det han gjorde, hvorfor skulle ikke alle og enhver som brøt avtaler og forpliktelser i jobben slippe unna med det?

Manning, Snowden og Assange viser oss at en ny generasjon av datakyndige som aldri har opplevd den kalde krigen ser seg som hevet over lover og regler, og de tror deres vurderinger skal overkjøre lover og regler i samfunnet. De blir neppe de siste av dette slaget.