Er "metadata" farlig?

GCHQ ved Cheltenham i England (se bildet) og NSA i USA samler vanvittige mengder informasjon fra internet og annen telekommunikasjon fra hele verden. Det er blant annet dette svært omtalte Edward Snowden, som fikk politisk asyl i Russland, avslørte.

I pressen, og ikke minst fra Snowdens meningsfeller, kan man få inntrykk av at disse aktørene ligger og følger med på hva vi skriver på chat og poster på oppdateringer. Men det er ikke de de driver med. De "høster metadata" - men med siktemål å finne nåla i høystakken, eller rettere sagt: potensielle forbrytere det kan være greit å identifisere før de gjør noe skikkelig ille. Det er særlig terrorister, men også oraniserte forbrytergrupper, dette dreier seg om.

Noen mener dette er et orwelliansk mareritt. Andre mener at det er sivilisasjonens siste bastion. Jeg er et sted mellom disse ytterpunktene. Om du skriver en e-post med upassende innhold til en dame som ikke er din partner, så betyr ikke det at NSA eller MI5 eller PST vet at du har en greie med denne damen. Det gjør de først dersom de interesserer seg for deg eller damen av andre grunner, og de har dessverre mer aktuelle utfordringer.

Men hvordan kan vi vite at det forholder seg slik? Det er her utfordringen ligger, for det avhenger av at noen kikker disse folkene i kortene (eller chip'ene, antakeligvis). Det er en utfordring, men den er gammel og har fulgt med dette å ha hemmelige tjenester i et demokrati så lenge kombinasjonen har funtes.

Men det er en mer aktuell utfordring som ligger her: hva om disse organene mister de data de har samlet inn?

For mye av det som Bradley (nå Chelsea) Manning og Ed Snowden har samlet inn er virkelig skadelig og livsfarlig (for noen) å publisere. Det har Alan Rusbridger (redaktøren i The Guardian som har har publisert mye av materialet) forklart.

Glenn Greenwald er en person som har som mål å endre verden og det var til han David Miranda var på vei da han ble stoppet på Heathrow og holdt tilbake. Greenwald i The Guardian laget stort oppstyr om dette, politistatsmetoder og annet var beskyldningene, men han sa ingenting om at Miranda hadde 58.000 klassifiserte dokumenter med seg i bagasjen. Miranda var mellommann for Snowden i Russland (som jo er kjent for sin åpenhet og vennlighet overfor kritiske journalister) og Greenwald i Brasil.

Så hvor sikkre er disse dataene? Snowden lastet dem ned på Hawaii, men hvor havner de i neste omgang? The Guardian er slettes ikke det verste stedet. FSG, KGBs etterfølger, er en annen mulig destinasjon. Eller mullahene i Teheran, Kinas sikkerhetsstyrker eller en kvisete tenåring på Snåsa. Fåglarna vet - og det er ikke bra nok.

Helt eller skurk?

I uken som var ble Bradley Manning dømt for spionasje. Han overlot over 700.000 dokumenter til WikiLeaks, og ble dømt for 21 forhold. Noen mener han fortjener Nobelprisen, andre at dødsstraff må være passende. Som vanlig er jeg mer moderat. (Bilde: WikiMedia Commons)

Noe av dokumentasjonen - som videoen av et Apache-helikopter som tar livet av to journalister for Reuters hører absolutt hjemme i "varsler-kategorien". Ingen organisasjon ville frigitt slik dokumentasjon frivillig, og den viste i beste fall tvilsom krigføring - i verste fall overlagt drap på journalister. Hvis han hadde holdt seg til slik dokumentasjon, ting han ikke hadde samvittighet til å holde tilbake fra offfentligheten, så hadde hans heltestatus vært lettere å begrunne. Men slik var det jo ikke.

700.000 dokumenter - minst - var antallet. Det var ikke mulig for Manning å vite noe som helst om hva som sto i dem. Hvis han hadde brukt 10 minutter til å skumlese hvert av dem, ville det tatt ham 875.000 arbeidsdager, eller 2397 år. Hans samvittighet hadde altså ingen formening om det overveldende flertall av de dokumenter han lakk. Å bryte lovnader han hadde gitt sin arbeidsgiver, militæret i det landet han kom fra, og lange alt dette over til en utenforstående part var grovt uansvarlig i beste fall.

Og her kommer asymetrien fram igjen. Det er ingen som Manning i Kina, Nord-Korea, Russland eller andre ikke-demokratiske land. Men likevel: han arbeidet ikke for en fremmed makt, og ikke har han forsøkt å stikke av fra sitt ansvar heller. Det betyr at han ikke passer den gode gamle profilen til spioner av den tradisjonelle sorten.

Men alle hans tilhengere, venstreorienterte av ulike slag, burde vel tenke over hvordan de hadde stilt seg om noen hadde lekket annen informasjon i dette omfanget. Medlemslistene og adressene til alle planetens aktivister og demonstranter, for eksempel? Hvis Manning skulle slippe unna med det han gjorde, hvorfor skulle ikke alle og enhver som brøt avtaler og forpliktelser i jobben slippe unna med det?

Manning, Snowden og Assange viser oss at en ny generasjon av datakyndige som aldri har opplevd den kalde krigen ser seg som hevet over lover og regler, og de tror deres vurderinger skal overkjøre lover og regler i samfunnet. De blir neppe de siste av dette slaget.