Adolescence

Jeg hadde tenkt å skrive om TV-serien Adolescence, og nå fikk jeg en grunn til å få gjort det. Serien vant flere meget velfortjente priser på Emmy-utdelingen nettopp. 

Det tok et halvt år før jeg så den. Anmeldelsene var strålende, men tematikken heller dyster. Det var nok en grunn til at den rykket stadig lengre bak i køen. Men til slutt, for noen uker siden, startet vi den. Det ble ingen fifling med telefonen mens dette sto på. Dette var sterke saker fra begynnelse til slutt. Jeg får gåsehud fremdeles når jeg tenker på noen av scenene, og kanskje særlig den siste episoden der faktisk ikke hovedpersonen selv, i Owen Coopers lille skikkelse, er fysisk til stede (bare på telefon). Bildet mitt er hentet fra starten på den episoden der det som er igjen av den lille familien forsøker å bygge et nytt liv etter at sønnen har havnet i fengsel for mord på en medelev. 

Owen Cooper er helt utrolig. Jeg håper bare den unge skuespilleren kommer fra denne berømmelsen uten varige mén. Alle i serien gjør en helt ubegripelig fabelaktig jobb, men jeg må nevne to til. Erin Docherty som psykolog i tredje episode er fantastisk. Bare Claire Foy i The Crown har, etter min mening, en så understated men ekstremt sterkt nærvær som Docherty (som også var i The Crown) i denne serien. Dette er gåsehuddrama uten store fakter. 

Sist men ikke minst: Stephen Graham med beste mannlige hovedrolle. Han er også en av de to som har skrevet serien. Han kjenner jeg først og fremst fra legendariske Line of Duty. 

Dette er gåsehuddrama. Det er kunst. TV kan være kunst, og dette er toppen på kransekaken. Bare Ingmar Bergman på sitt beste holder dette nivået. 

Konklusjon: Klar befaling!