Adolescence

Jeg hadde tenkt å skrive om TV-serien Adolescence, og nå fikk jeg en grunn til å få gjort det. Serien vant flere meget velfortjente priser på Emmy-utdelingen nettopp. 

Det tok et halvt år før jeg så den. Anmeldelsene var strålende, men tematikken heller dyster. Det var nok en grunn til at den rykket stadig lengre bak i køen. Men til slutt, for noen uker siden, startet vi den. Det ble ingen fifling med telefonen mens dette sto på. Dette var sterke saker fra begynnelse til slutt. Jeg får gåsehud fremdeles når jeg tenker på noen av scenene, og kanskje særlig den siste episoden der faktisk ikke hovedpersonen selv, i Owen Coopers lille skikkelse, er fysisk til stede (bare på telefon). Bildet mitt er hentet fra starten på den episoden der det som er igjen av den lille familien forsøker å bygge et nytt liv etter at sønnen har havnet i fengsel for mord på en medelev. 

Owen Cooper er helt utrolig. Jeg håper bare den unge skuespilleren kommer fra denne berømmelsen uten varige mén. Alle i serien gjør en helt ubegripelig fabelaktig jobb, men jeg må nevne to til. Erin Docherty som psykolog i tredje episode er fantastisk. Bare Claire Foy i The Crown har, etter min mening, en så understated men ekstremt sterkt nærvær som Docherty (som også var i The Crown) i denne serien. Dette er gåsehuddrama uten store fakter. 

Sist men ikke minst: Stephen Graham med beste mannlige hovedrolle. Han er også en av de to som har skrevet serien. Han kjenner jeg først og fremst fra legendariske Line of Duty. 

Dette er gåsehuddrama. Det er kunst. TV kan være kunst, og dette er toppen på kransekaken. Bare Ingmar Bergman på sitt beste holder dette nivået. 

Konklusjon: Klar befaling! 

Weissensee (NRKtv.no)

På NRKtv.no ligger det mye bra, men jeg vil påstå at den tyske serien Weissensee kanskje er den beste serien. Over fire sesonger på seks episoder følger vi en priviligert familie i DDRs Øst-Berlin fra 1980 og til 1990. De er priviligerte fordi to av dem, far og sønn, har høye stillinger i Ministeriet for Statssikkerhet (Stasi). Derfor kan de bo i et stort hus ved Weissensee. (Bildet: Familien Kupfer)

Den andre og yngre broren i familien er en fraskilt politimann med en datter. Han forelsker seg i datteren til en regimekritisk sangerinne, og så følger intrigene på. Men ikke bare forutsigbart. Det store ved serien er at nesten alle karakterene, og i alle fall alle de sentrale, er komplekse og sammensatte. Ingen er bare onde og bare gode. Serien fremstiller godt hvor de "kommer fra," og hvilke dilemma de står overfor. 

Jeg har jo selv en fortid i DDR, for å si det slik. Bare følg min beretning fra besøket i 1982. Jeg bodde i England da muren falt i 1989, og ble kjent med mange fra bak muren. Dette er min nære fortid, og bare det er nok til å gjøre dette ekstra interessant. 

Men det er et svært spennende drama også. Det mangler ikke på spenning eller overraskelser. Skuespillerne er jevnt over meget gode, men særlig Uwe Kockisch som Stasi-offiseren Hans Kupfer er strålende. Kockisch har også en meget relevant fortid siden han som tenåring satt ett år i fengsel for forsøk på republikkflukt, som det så fint het. 

Den eneste på samme nivå, eller kanskje et hakk over, er Jörg Hartmann som spiller hans sønn Falk Kupfer. Den klart minst sympatiske i familien viser sårbarhet, og få skuespillere ville klart den balansegangen Hartmann gjør til sitt glansnummer. 

De fire sesongene byr alle på sine tema, og det er opplagt at "oppvasken" etter DDR og Stasi, samt den trøblete overgangen til markedsøkonomi kommer i sentrum i de senere rundene. 

Det er ikke urimelig å hevde at den fjerde sesongen kanskje ikke kom helt opp på samme nivå som de tre foregående, men ingen som har sett de tre første verken vil eller bør gå glipp av den heller. Helt til siste slutt byr serien på overraskelser og vendinger som får deg til å se sentrale karakterer på en ny måte. 

Jeg måtte ta minst noen dagers pause mellom hver sesong for å roe nervene, noe jeg vil anbefale. Likevel ville jeg uten å nøle sett det hele igjen - og det er vel noe jeg setter meg fore å gjøre før den forsvinner fra NRKtv.no til nyttår i 2023. 

Hvorfor heter serien Weissensee - rent ut over at mye foregår i huset ved denne innsjøen nord i Berlin? De som ser den kan gjerne sende meg forslag, for den er et (etter min tolkning, i alle fall) tematisk relevant og overgripende element i det hele som går ut over historie og politikk. 

Dette er et stort og gripende drama du bare MÅ se. 

(For de som har sett den: Her er ekstramateriale du sikkert vil ha interesse av.)

Konklusjon - Klar befaling!

Kunstnerne og debatten

Ytringsfriheten virker å ha magre kår blant norske kunstnere når man følger debattene som har rast på sosiale medier i det siste, og som også har skvulpet over i avisene. Sløseriombudsmannen  og Ytringsfrihetskommisjonen er to stikkord, sammen med utfrysing, utkastelse og andre harde virkemidler. 

"Woke" har for alvor kommet til Norge og den norske kunstverdenen, og krav om krenkelsesfrihet og ideologisk renhet fremmes med styrke. Dersom man på ett eller annet vis kan knyttes til noe som ikke er helt og holdent "innafor," skal man fryses ut og fjernes fra utstillinger og bekjentskapskretsen. 

For over ett år siden skrev jeg om det kunstsynet denne retningen implisitt står for. Noen kunststudenter krevde at et verk på Kunsthøyskolen i Oslo er sexistisk og rasistisk (se bildet over), og at det burde fjernes. Det jeg reagerte på var kunstsynet: At kunst ikke skal uttrykke noe problematisk eller støtende, og at kunst er entydig og ikke kan forstås på flere måter. 

Det hører kanskje med til det videre begrepet "kunstsyn" at flere kunstnere mener det er viktig å slå ned på og ekskludere (for eksempel fra utstillinger) alle som kan assosieres med politiske eller sosiale oppfatninger som man mener ikke er akseptable. Vi kjenner dette synet fra flere hold og i mange ulike sammenhenger, men er det ikke særlig problematisk når det blir gjeldende syn blant kunstnere? 

For et drøyt tiår siden utga Knausgård Min kamp serien som på ingen måte var noen krenkelsesfri sone. Innen billedkunst, skulptur og installasjoner har provokasjon og problematiske uttrykk nærmest vært ortodoksien. Vi som var på "Sensation" ved The Royal Academy i 1997 opplevde kraftige provokasjoner. Et portrett av barnemordersken Myra Hindley, for eksempel, som var satt sammen av avtrykk av barnehender. Eller dukker av barn der ansiktene delvis var kjønnsorganer (Av Jake og Dinos Chapman). (Mer om utstillingen her.)

Problematikken rundt stempling og utestengelser gjelder flere områder i samfunnslivet, men når "woke" når kunsten på denne måten skapes en bevegelse som omdefinerer og innskrenker kunstens oppgave og virkeform. Den skal ikke lenger utfordre, provosere og utforske. Den skal støtte opp om en moralsk og politisk bevegelse. Det som ikke passer inn i dette, som Beecrofts bilde over, skal ut. Det er entartete Kunst. 

Jeg må tilstå at jeg er både forundret og skremt over denne utviklingen. 

Tate Modern november 2003

Noen ting etser seg fast i hjernebarken. Olafur Eliassons The Weather Project i Tate Modern hører til i den kategorien. Her er jeg med Lars Jørgen Rygh 30. november 2003. Foto: Cecilie Brekke Rygh. 

Philip Guston - The Studio (1969)

Philip Guston var en mester til å få frem det dagligdagse ved amerikansk rasisme, og ikke uten humor. Nå er han offer for idiotisk politisk korrekthet. Idiotisk fordi beslutningen om å utsette en vandreustilling av hans arbeider er gjort for å unngå at hans bilder blir misforstått. Og antakelig fordi det ikke passer at en hvit (jødisk) mann behandler emner som rasisme - som om rasisme ikke angår majoritetsbefolkningen i USA. Den blir utsatt i fire år fordi de da mener hans kraftfulle engasjement for sosial og etnisk likebehandling vil bli bedre forstått. Eller for å si det på en annen måte: Han er så relevant at vi må utsette det hele. 

Humor og satire er svært effektive midler til å få folk til å revurdere sine holdninger, men det brukes (etter det jeg kan se) lite av klimaforkjempere og anti-rasister. Men det skjer også at disse lager ufrivillig satire av seg selv. 

Om å møte seg selv i døra

Prøv disse påstandene. Passer de på moderne kunst og kunstopplevelse, og tror du unge norske kunstnere vil slutte seg til dem? (Foto: Olav Olsen i Aftenposten.no)

• Kunst skal ikke utfordre eller provosere.
• Det skal ikke være kunstens oppgave å speile sin samtid på godt og særlig ondt.
• Det har lite for seg å stille spørsmål ved etablerte sannheter.
• To mennesker opplever selvsagt samme kunstverk på nøyaktig den samme måten.

Bildet over viser et foto av kunstneren Vanessa Beecroft som er utstilt i lokalene til Kunsthøyskolen i Oslo. Flere av studentene ønsker verket fjernet. De mener det er rasistisk, at det er provoserende, og mener derfor at det er forstyrrende. 

Jeg vet ikke helt hva jeg skal mene om verket. Jeg har bare sett det reprodusert i Aftenposten og i Subjekt der brevet fra stipendiater ble publisert. Jeg forstår at det utfordrer og provoserer. Sex, utnyttelse og etnisitet er åpenbart tematisert i bildet. Jeg forstår at man blir plaget av det.

Men en gang, for ikke så veldig lenge siden, mente "alle" kunstnere at kunsten skulle provosere, problematisere, og at den skulle utfordre - gjerne på en måte som ble oppfattet som ubehagelig. Uten at jeg har undersøkt noe særlig tipper jeg at mange som har underskrevet dette brevet også har ment det. 

Men det gjelder åpenbart bare for kunst som de liker, og som de slipper å omgås på daglig basis. Ironien er komplett! Moderne kunsts selvforståelse er provokasjon og utfordring. Det å skape ubehag har vært et mål på suksess. Men nå er det slutt. Kunststudenter vil i alle fall ha seg frabedt en sånn utfordring og provokasjon. Den vil de kanskje helst at andre skal oppleve - så lenge de har skapt den selv?

Det løfterike er at de inviterer til debatt:

Derfor ber vi Khio om å opprette et offentlig forum, som skal være en plattform der vi som helhet vil holde en serie arrangementer for å diskutere eventuelle temaer som dukker opp rundt spørsmål om rasisme, sexisme, forskjeller, inkludering, maktmisbruk, og alle de ismene vi står overfor i akademiet og vårt sosialkulturelle politiske samfunn. … Det første arrangementet som blir holdt av dette offentlige forumet som vi foreslår, omhandler Vanessa Beecrofts kunstverk. 

Ekskursjon med estetikkstudenter

Fredag 8. februar var jeg med en gruppe av estetikkstudentene mine på Kirsten Keegans utstilling "The Urgent, Slow Gaze" på Hordaland Kunstsenter. 

Studentene tar Estetikk 218/318 med meg, og det er viktig for oss å knytte den filosofiske estetikken til konkrete eksempler. 

Fra høyre på bildet: Jeg, kunstneren Anthony Morton (Sør-Afrika) og Kirsten Keegan (Canada). Og noen av studentene som tar kurset.