Ytringsfriheten virker å ha magre kår blant norske kunstnere når man følger debattene som har rast på sosiale medier i det siste, og som også har skvulpet over i avisene. Sløseriombudsmannen og Ytringsfrihetskommisjonen er to stikkord, sammen med utfrysing, utkastelse og andre harde virkemidler.
"Woke" har for alvor kommet til Norge og den norske kunstverdenen, og krav om krenkelsesfrihet og ideologisk renhet fremmes med styrke. Dersom man på ett eller annet vis kan knyttes til noe som ikke er helt og holdent "innafor," skal man fryses ut og fjernes fra utstillinger og bekjentskapskretsen.
For over ett år siden skrev jeg om det kunstsynet denne retningen implisitt står for. Noen kunststudenter krevde at et verk på Kunsthøyskolen i Oslo er sexistisk og rasistisk (se bildet over), og at det burde fjernes. Det jeg reagerte på var kunstsynet: At kunst ikke skal uttrykke noe problematisk eller støtende, og at kunst er entydig og ikke kan forstås på flere måter.
Det hører kanskje med til det videre begrepet "kunstsyn" at flere kunstnere mener det er viktig å slå ned på og ekskludere (for eksempel fra utstillinger) alle som kan assosieres med politiske eller sosiale oppfatninger som man mener ikke er akseptable. Vi kjenner dette synet fra flere hold og i mange ulike sammenhenger, men er det ikke særlig problematisk når det blir gjeldende syn blant kunstnere?
For et drøyt tiår siden utga Knausgård Min kamp serien som på ingen måte var noen krenkelsesfri sone. Innen billedkunst, skulptur og installasjoner har provokasjon og problematiske uttrykk nærmest vært ortodoksien. Vi som var på "Sensation" ved The Royal Academy i 1997 opplevde kraftige provokasjoner. Et portrett av barnemordersken Myra Hindley, for eksempel, som var satt sammen av avtrykk av barnehender. Eller dukker av barn der ansiktene delvis var kjønnsorganer (Av Jake og Dinos Chapman). (Mer om utstillingen her.)
Problematikken rundt stempling og utestengelser gjelder flere områder i samfunnslivet, men når "woke" når kunsten på denne måten skapes en bevegelse som omdefinerer og innskrenker kunstens oppgave og virkeform. Den skal ikke lenger utfordre, provosere og utforske. Den skal støtte opp om en moralsk og politisk bevegelse. Det som ikke passer inn i dette, som Beecrofts bilde over, skal ut. Det er entartete Kunst.
Jeg må tilstå at jeg er både forundret og skremt over denne utviklingen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar