Intifadaen globalisert

Det er mange måter å begrense ytringsfriheten på, og den kjente metoden fra autoritære regimer er å henrette meningsmotstandere og slik skremme andre til å holde kjeft. 

Det er en metode man kan bruke også i demokratier med ytringsfrihet. YaronLischinsky and Sarah Lynn Milgrim (bildet) ble ikke bare skutt, de ble henrettet på åpen gate i Washington DC 22. mai. Morderen ropte det samme som vi hører i Pro-palestinske demonstrasjoner i hele den vestlige verden, med de samme uhyrlige påstandene som har blitt alminneliggjort av de som burde vite bedre. 

Morderen, Elias Rodrigez, blir nå fremstilt som en frigjøringshelt, og en kampanje er på gang for å få han løslatt. Hele 28 pro-palesinske og ytre-venstregrupper som Palestine News Network, The United Liberation Front for Palestine, The Democratic Socialists of America’s Liberation Caucus, the Chinese Palestine Solidarity Action Network, the DSA Liberation Caucus, the Bronx Anti-War coalition, og Tariq el-Tahrir Youth and Student Network har sluttet seg til. 

En morder som med flere skudd henrettet to unge jøder på åpen gate blir altså en frigjøringshelt som må slippes fri. Dette er hva "globaliser intifadaen" betyr. Jihadistene og deres håndlangere skremmer jøder og de som ønsker Hamas og andre jihadister bort fra makt og myndighet til taushet - akkurat som jihadistene som slaktet redaksjonen i Charlie Hebdo. Man tør i mindre grad ytre seg mot løgn og proaganda fra disse ekstremistene, og de vinner. Det liberale demokratiet taper. 

Kunstnerne og debatten

Ytringsfriheten virker å ha magre kår blant norske kunstnere når man følger debattene som har rast på sosiale medier i det siste, og som også har skvulpet over i avisene. Sløseriombudsmannen  og Ytringsfrihetskommisjonen er to stikkord, sammen med utfrysing, utkastelse og andre harde virkemidler. 

"Woke" har for alvor kommet til Norge og den norske kunstverdenen, og krav om krenkelsesfrihet og ideologisk renhet fremmes med styrke. Dersom man på ett eller annet vis kan knyttes til noe som ikke er helt og holdent "innafor," skal man fryses ut og fjernes fra utstillinger og bekjentskapskretsen. 

For over ett år siden skrev jeg om det kunstsynet denne retningen implisitt står for. Noen kunststudenter krevde at et verk på Kunsthøyskolen i Oslo er sexistisk og rasistisk (se bildet over), og at det burde fjernes. Det jeg reagerte på var kunstsynet: At kunst ikke skal uttrykke noe problematisk eller støtende, og at kunst er entydig og ikke kan forstås på flere måter. 

Det hører kanskje med til det videre begrepet "kunstsyn" at flere kunstnere mener det er viktig å slå ned på og ekskludere (for eksempel fra utstillinger) alle som kan assosieres med politiske eller sosiale oppfatninger som man mener ikke er akseptable. Vi kjenner dette synet fra flere hold og i mange ulike sammenhenger, men er det ikke særlig problematisk når det blir gjeldende syn blant kunstnere? 

For et drøyt tiår siden utga Knausgård Min kamp serien som på ingen måte var noen krenkelsesfri sone. Innen billedkunst, skulptur og installasjoner har provokasjon og problematiske uttrykk nærmest vært ortodoksien. Vi som var på "Sensation" ved The Royal Academy i 1997 opplevde kraftige provokasjoner. Et portrett av barnemordersken Myra Hindley, for eksempel, som var satt sammen av avtrykk av barnehender. Eller dukker av barn der ansiktene delvis var kjønnsorganer (Av Jake og Dinos Chapman). (Mer om utstillingen her.)

Problematikken rundt stempling og utestengelser gjelder flere områder i samfunnslivet, men når "woke" når kunsten på denne måten skapes en bevegelse som omdefinerer og innskrenker kunstens oppgave og virkeform. Den skal ikke lenger utfordre, provosere og utforske. Den skal støtte opp om en moralsk og politisk bevegelse. Det som ikke passer inn i dette, som Beecrofts bilde over, skal ut. Det er entartete Kunst. 

Jeg må tilstå at jeg er både forundret og skremt over denne utviklingen. 

Gatehjørne eller avis?

Twitter og andre sosiale medier er noe ganske nytt. Det må vi ikke glemme. Relatert til hva vi kjenner fra før: Er de å betrakte som et hvilket som helst gatehjørne, eller Speaker's Corner i Hyde Park? Eller som en avis eller et forlag? Det som har aktualisert dette spørsmålet er selvsagt utestengelsen av Donald Trump. 

Jeg må visst forklare spørsmålene mine. Det at denne typen medier er ganske nye for oss gjør at vi lett relaterer dem til noe vi kjenner fra før, altså andre arenaer for ytringer. En type arena er den vi intuitivt mener at alle bør ha tilgang til - som et gatehjørne eller en klippe (kjent fra Bibelen). Det vil være svært inngripende å nekte noen å ytre seg i det hele tatt. Ser man på Twitter som et forum av denne typen gir det seg omtrent av seg selv at det å nekte tilgang til noen - selv Trump - er for grovt. Og kanskje det er det, og at vi derfor burde vente at Twitter trakk seg tilbake og erklærte seg som et fristed. At ytrerne selv får ta ansvar for det de ytrer. Det vil neppe skje - tenk bare barneporno, bombeoppskrifter, salg av heroin osv. Dette er kommersielle selskap som har et omdømme, og det er viktig for inntjeningen. 

Da må de kanskje ligne mer på det andre alternativet - også tatt fra medier vi kjenner og er vant med over lengre tid enn vi har vært kjent med sosiale medier. Da er det redigerte medier som aviser og forlag som melder seg som analogi. Selvsagt ER ikke sosiale medier forlag eller aviser heller, det er derfor "som" figurerer i de innledende spørsmålene mine. Volumet ytringer via et forlag eller i en tradisjonell avis er overkommelig og redigerbart, mens i sosiale medier (SM) er volumet uhåndterlig.  

Å passe SM som Twitter inn i en av disse gamle kategoriene er trolig en håpløs oppgave, men relatert til ytringsfriheten og redaktøransvar tvinger et svar seg fram. I det ene tilfelle er de nøytrale platformer (SOM et gatehjørne), og i det andre ansvarlige utgivere (SOM en avis). I det ene tilfelle må de bry seg med hva som formidles, og i det andre tilfelle kan/bør de ikke gjøre det. Det som rammes av loven må lovens håndhevere ta seg av. 

SM har på en måte svart at de ikke ser seg selv som nøytrale plattformer (jf. gatehjørne/Speaker's Corner). Ting slettes og folk kastes ut - mye av det er styrt av algoritmer og dermed noe vilkårlig. Det er her det begynner å bli problematisk, både praktisk og prinsipielt. Praktisk fordi det vel er umulig å foreta noen meningsfull forhåndskontroll av det som ytres. Akkurat på dette aspektet forblir SM mer som gatehjørnet/klippen osv. Forlaget, som noen ligner SM med, mottar manus og vurder det før det trykkes. Prøv det med FB, Twitter mv.!

Prinsipielt fordi SM ikke står ansvarlig for noen andre enn seg selv. Hvilken lovgivning skal være gjeldende for verdensomspennende ytringsforetak som SM? Skal de være sin egen lov? I så fall skal de være både lovgivende, undersøkende og dømmende? Overfor hvem kan man påklage dommer? Jo viktigere SM er, jo mer presserende er dette spørsmålet. 

Jeg spør fordi jeg ikke vet, og fordi jeg ikke har bestemt meg for hva jeg skal mene. Dilemma er ingen mangelvare, og svarene er ikke åpenbare. 

Retten til harselas

Retten til å harselere, til å drite ut, er en vesentlig bestanddel av ytringsfriheten. Det er ikke argumentasjon, ikke en gang rasjonelt, men harselas kan noen ganger være det mest effektive middel mot noe som enten er absurd eller himmelropende urettferdig. Ikke alle negative fenomen lar seg motbevise gjennom logiske resonnement. (Collage: Ole M. Skilleås)

For et par uker siden kom Boris Johnson i hardt vær for å ha sammenlignet burkakledde kvinner med britiske postbokser eller bankranere. For min egen del har jeg sammenlignet deres framtoning med Donald-figuren Spøkelseskladden. Nå er det ikke noen klok strategi for en som har tenkt å bli statsminister å drite ut en del av den muslimske befolkningen, men ofte er harselas - latterliggjøring - den beste måten å kommunisere at noe er absurd. Og det er greit at burkabærere får vite at mange av oss mener det er et absurd klesplagg. Som han som ble konfrontert på dørstokken av en burkakledd dame for den harselas han hadde uttrykt i sosiale media. Han gikk inn, og fortsatte samtalen gjennom brevsprekken. Han mente at det burde være en viss balanse i samtalen siden den ene parten skjulte seg. 

Ikke all harselas er konstruktiv og produktiv, men noe satire og harselas er det. Man drar gjerne fram Jonathan Swifts A Modest Proposal som tilsynelatende foreslår at de sultende irene kan spise sine barn. Og Voltaires Candide med harselas av de troende. Begge bøkene ble svært populære, og fikk stor betydning. Foreløpig har ikke Charlie Hebdos karikaturer av Profeten Mohammed fått noe positivt etterspill, men retten til harselas må vernes! Det er kanskje særlig religionenes absurde univers som byr på så fjerne forutsetninger at logiske resonnement ikke biter på, og da er harselas det eneste som kan bite på. 

Presteskapet, uansett religion eller retning, baserer sin autoritet på respekt. Derfor er harselas ofte effektivt, for den river respekten bort fra et absurd grunnlag, og da er det lite igjen. Respekt bør man ha for individer, men ikke for trossystemer. 

Autoritære maktfigurer er heller ikke videre glade for harselas. Enten de styrer med rå makt eller med mer subtile midler, er det lite de frykter så mye som å bli latterliggjort. 

Karikaturtegnere er demokratiets luftehull. Selv i liberale demokrati er det ikke alt som lar seg fange inn i argumentasjon, og da er karikaturtegnerne gode å ha. Men også verbalt må det være lov å karikere for å drite ut. Men som mange andre våpen blir også dette sløvet av overforbruk. 

Men bruk at ansiktsdekkende bekledning er latterlig. De som bruker det bør forstå at det er latterlig, og det formidles bedre gjennom latterliggjøring enn rasjonell argumentasjon. Å legge lokk på latterliggjøring og harselas driver den bare under overflaten. Det er dit den nye puritanismen, offermentaliteten og lettkrenkeligheten vil ha den, men vi må ta vare også på de ytringene som ikke er så polerte og rasjonelle. Harselasen forsvarer sin plass som absurditentens fordriver. 

PS: Boris Johnson gjorde narr av burka og chador, men i artikkelen gikk han mot Danmarks forbudslinje. 

Verre enn Trump?

Veien til helvete er brolagt med gode forsetter. Vi må gå ut fra hensiktene er gode når venstresiden, særlig i USA, vil innskrenke ytringsfriheten siden noen kan komme til å føle seg støtt. 

I The Sunday Times i dag skriver den britiske historikeren Niall Ferguson om den vellykkede kampen venstresiden på amerikanske universitet fører mot ytringsfriheten (bak betalings-, eller i alle fall registreringsvegg). Trump undergraver det offentlige ordskiftet med løgn, bullshit og hetsing, mens venstresiden gjør det på den direkte måten. De man ikke liker meningene til får ikke lov til å ytre dem, og de som ikke er enige blir hetset og utestengt. Eksemplene er mange, og noen presenteres av Ferguson og andre av denne studenten. (En av de som først advarte mot dette nytyranniet var avdøde kommentator i Bergens Tidende Sjur Holsen.)

Denne holdningen om at vi er så rene og rettferdige at vi ikke kan besudles det å høre tanker som ikke er så rene og rettferdige er selvsagt latterlig, men den ytres og praktiseres av folk som burde være smarte nok til å forstå bedre. 

Selv er jeg noe i retning av en ytringsfrihetsfundamentalist. Det er selvsagt en problematisk posisjon, men uten frihet til å si hva man vil har andre friheter skrinne kår. Jeg får si det med Ferguson:

Freedom is rarely killed off by people chanting “Down with freedom!” It is killed off by people claiming that the greater good / the general will / the community / the proletariat requires “examination of the parameters” (or some such cant phrase) of individual liberty. If the criterion for censorship is that nobody’s feelings can be hurt, we are finished as a free society.