Gatehjørne eller avis?

Twitter og andre sosiale medier er noe ganske nytt. Det må vi ikke glemme. Relatert til hva vi kjenner fra før: Er de å betrakte som et hvilket som helst gatehjørne, eller Speaker's Corner i Hyde Park? Eller som en avis eller et forlag? Det som har aktualisert dette spørsmålet er selvsagt utestengelsen av Donald Trump. 

Jeg må visst forklare spørsmålene mine. Det at denne typen medier er ganske nye for oss gjør at vi lett relaterer dem til noe vi kjenner fra før, altså andre arenaer for ytringer. En type arena er den vi intuitivt mener at alle bør ha tilgang til - som et gatehjørne eller en klippe (kjent fra Bibelen). Det vil være svært inngripende å nekte noen å ytre seg i det hele tatt. Ser man på Twitter som et forum av denne typen gir det seg omtrent av seg selv at det å nekte tilgang til noen - selv Trump - er for grovt. Og kanskje det er det, og at vi derfor burde vente at Twitter trakk seg tilbake og erklærte seg som et fristed. At ytrerne selv får ta ansvar for det de ytrer. Det vil neppe skje - tenk bare barneporno, bombeoppskrifter, salg av heroin osv. Dette er kommersielle selskap som har et omdømme, og det er viktig for inntjeningen. 

Da må de kanskje ligne mer på det andre alternativet - også tatt fra medier vi kjenner og er vant med over lengre tid enn vi har vært kjent med sosiale medier. Da er det redigerte medier som aviser og forlag som melder seg som analogi. Selvsagt ER ikke sosiale medier forlag eller aviser heller, det er derfor "som" figurerer i de innledende spørsmålene mine. Volumet ytringer via et forlag eller i en tradisjonell avis er overkommelig og redigerbart, mens i sosiale medier (SM) er volumet uhåndterlig.  

Å passe SM som Twitter inn i en av disse gamle kategoriene er trolig en håpløs oppgave, men relatert til ytringsfriheten og redaktøransvar tvinger et svar seg fram. I det ene tilfelle er de nøytrale platformer (SOM et gatehjørne), og i det andre ansvarlige utgivere (SOM en avis). I det ene tilfelle må de bry seg med hva som formidles, og i det andre tilfelle kan/bør de ikke gjøre det. Det som rammes av loven må lovens håndhevere ta seg av. 

SM har på en måte svart at de ikke ser seg selv som nøytrale plattformer (jf. gatehjørne/Speaker's Corner). Ting slettes og folk kastes ut - mye av det er styrt av algoritmer og dermed noe vilkårlig. Det er her det begynner å bli problematisk, både praktisk og prinsipielt. Praktisk fordi det vel er umulig å foreta noen meningsfull forhåndskontroll av det som ytres. Akkurat på dette aspektet forblir SM mer som gatehjørnet/klippen osv. Forlaget, som noen ligner SM med, mottar manus og vurder det før det trykkes. Prøv det med FB, Twitter mv.!

Prinsipielt fordi SM ikke står ansvarlig for noen andre enn seg selv. Hvilken lovgivning skal være gjeldende for verdensomspennende ytringsforetak som SM? Skal de være sin egen lov? I så fall skal de være både lovgivende, undersøkende og dømmende? Overfor hvem kan man påklage dommer? Jo viktigere SM er, jo mer presserende er dette spørsmålet. 

Jeg spør fordi jeg ikke vet, og fordi jeg ikke har bestemt meg for hva jeg skal mene. Dilemma er ingen mangelvare, og svarene er ikke åpenbare.