Gatehjørne eller avis?

Twitter og andre sosiale medier er noe ganske nytt. Det må vi ikke glemme. Relatert til hva vi kjenner fra før: Er de å betrakte som et hvilket som helst gatehjørne, eller Speaker's Corner i Hyde Park? Eller som en avis eller et forlag? Det som har aktualisert dette spørsmålet er selvsagt utestengelsen av Donald Trump. 

Jeg må visst forklare spørsmålene mine. Det at denne typen medier er ganske nye for oss gjør at vi lett relaterer dem til noe vi kjenner fra før, altså andre arenaer for ytringer. En type arena er den vi intuitivt mener at alle bør ha tilgang til - som et gatehjørne eller en klippe (kjent fra Bibelen). Det vil være svært inngripende å nekte noen å ytre seg i det hele tatt. Ser man på Twitter som et forum av denne typen gir det seg omtrent av seg selv at det å nekte tilgang til noen - selv Trump - er for grovt. Og kanskje det er det, og at vi derfor burde vente at Twitter trakk seg tilbake og erklærte seg som et fristed. At ytrerne selv får ta ansvar for det de ytrer. Det vil neppe skje - tenk bare barneporno, bombeoppskrifter, salg av heroin osv. Dette er kommersielle selskap som har et omdømme, og det er viktig for inntjeningen. 

Da må de kanskje ligne mer på det andre alternativet - også tatt fra medier vi kjenner og er vant med over lengre tid enn vi har vært kjent med sosiale medier. Da er det redigerte medier som aviser og forlag som melder seg som analogi. Selvsagt ER ikke sosiale medier forlag eller aviser heller, det er derfor "som" figurerer i de innledende spørsmålene mine. Volumet ytringer via et forlag eller i en tradisjonell avis er overkommelig og redigerbart, mens i sosiale medier (SM) er volumet uhåndterlig.  

Å passe SM som Twitter inn i en av disse gamle kategoriene er trolig en håpløs oppgave, men relatert til ytringsfriheten og redaktøransvar tvinger et svar seg fram. I det ene tilfelle er de nøytrale platformer (SOM et gatehjørne), og i det andre ansvarlige utgivere (SOM en avis). I det ene tilfelle må de bry seg med hva som formidles, og i det andre tilfelle kan/bør de ikke gjøre det. Det som rammes av loven må lovens håndhevere ta seg av. 

SM har på en måte svart at de ikke ser seg selv som nøytrale plattformer (jf. gatehjørne/Speaker's Corner). Ting slettes og folk kastes ut - mye av det er styrt av algoritmer og dermed noe vilkårlig. Det er her det begynner å bli problematisk, både praktisk og prinsipielt. Praktisk fordi det vel er umulig å foreta noen meningsfull forhåndskontroll av det som ytres. Akkurat på dette aspektet forblir SM mer som gatehjørnet/klippen osv. Forlaget, som noen ligner SM med, mottar manus og vurder det før det trykkes. Prøv det med FB, Twitter mv.!

Prinsipielt fordi SM ikke står ansvarlig for noen andre enn seg selv. Hvilken lovgivning skal være gjeldende for verdensomspennende ytringsforetak som SM? Skal de være sin egen lov? I så fall skal de være både lovgivende, undersøkende og dømmende? Overfor hvem kan man påklage dommer? Jo viktigere SM er, jo mer presserende er dette spørsmålet. 

Jeg spør fordi jeg ikke vet, og fordi jeg ikke har bestemt meg for hva jeg skal mene. Dilemma er ingen mangelvare, og svarene er ikke åpenbare. 

Polarisering - rasjonalitetens fiende

En noe uformell undersøkelse om folk trodde den britiske statsråden Priti Patel hadde mobbet ansatte i sitt departement satte fokus på et viktig spørsmål. Patel hadde blitt beskyldt for å mobbe, men hadde benektet dette. Uten en rykende pistol er det jo vanskelig å avgjøre, men vi mennesker holder sjelden tilbake skråsikre avgjørelser av noe så ubetydelig som manglende bevis. 

Her fordelte svarene seg nesten 100% ut fra hva man mener om Brexit. Patel var og er en sterk forkjemper for Brexit, og de som stemte for å forbli i EU mente sikkert Patel var skyldig mens meningsfellene hennes mente hun var utsatt for en svertekampanje. Enten man bikket den ene eller andre veien, så var utgangspunktet fordommer fra et helt annet felt enn det som var relevant. Fordommer og ikke bevis eller resonnering var grunnlaget for konklusjonen. (For min del tror jeg det er overveiende sannsynlig at hun hadde vært uforholdsmessig brysk og fornærmende, så jeg er kanskje ikke noe bedre selv.)

Når folk tar standpunkt i god tro, og med rasjonalitet som basis, så er i alle fall teorien at man vil nærme seg hverandre når man får mer informasjon - eller at man blir enige om grunnlaget for en uenighet. Men det er ikke dette som skjer i tilfeller som dette. 

Lord, Ross og Lepper var tidlig ute med forskning på dette. I en artikkel fra 1979 i Journal of Personality and Social Psychology la de fram empirisk forskning som viste ganske entydig at det å argumenter for ulike syn for parter som sto langt fra hverandre ikke førte dem nærmere hverandre, men tvert om førte dem i motsatt retning. Dette var lenge før sosiale medier og fenomen som "twitterstormer" ble en del av hverdagen. En gruppe som var tilhenger av dødsstraff, og en gruppe som var mot, fikk presentert samlinger for begge syn. Teorien var at de ville komme nærmere hverandre i denne prosessen etter som de fikk satt seg inn i andre synspunkt. Men det motsatte skjedde - de ble bare mer sikre i sin sak. Uten unntak!

Denne dynamikken har eksistert lenge. Jeg var jo godt kjent med folk i NKP, og de levde i en alternativ virkelighet når det gjaldt livet i Øst-Europa og Sovjet-Unionen. Men i dag gjelder dette en lang rekke ganske avgjørende spørsmål - klimaendringer, vaksiner, valgutfallet i USA mm. Tilfanget av "alternativ informasjon" på nett og eksistensen av selvbekreftende ekkokamre på (u)sosiale medier gjør dette verre enn før. Folk som ABB og hans like, og tusener av jihadister, radikaliseres foran PCen og omformes til tikkende bomber. En viktig del av disses virkelighetsoppfatning er konspirasjoner, slik at alle motforestillinger eller motargument omgjøres til vesentlige bevis for denne virkelighetsoppfatningen. "Fake news," som vi har lært oss til å kalle det. 

Man bør jo avslutte optimistisk, eller litt optimisisk i alle fall. Kanskje valget av Joe Biden er et tegn på at i alle fall noen er møkk lei av denne polariseringen? At noen synes det er forfriskende med gammeldags moderasjon og tvisynthet? 

Men i bunn og grunn er det ikke alle andre sin feil. Man må først og fremst innse at denne polariseringen også springer ut av noe grunnleggende menneskelig - det behagelige i å få ens verdensbilde bekreftet og ubehaget i å måtte endre mening. Bare ved å se det menneskelige i ens motstandere, og å agere ut fra det, kan en begynne en viktig endring. Skal endringen kun bestå i at alle andre må se at de tar feil, legge seg flat og "skrive under her," blir fremtiden alles kamp mot alle. 

[Lord et alia var mer pessimistiske: "If our study demonstrates anything, it surely demonstrates that social scientists can not expect rationality, enlightenment, and consensus about policy to emerge from their attempts to furnish "objective" data about burning social issues." (s. 2108))

Tweety fish

Jeg er ikke på Twitter. Jeg er på Fjasboka og her, så et sted får grensen gå. Twitter er på andre siden. Men det kan jo være jeg går glipp av noe. Men denne utvekslingen av blaute vitser spratt over til andre media, og har caused quite a splash. Jeg vil gå så langt som til å si at den tar fiskekaka. Den fikk i alle fall meg på kroken, og jeg håper at du også biter på. Den startet med battered fish som ikke hadde noen bar cod. Følg tweetingen her.

Kausale sammenhenger i verdenspolitikken

Når flere større begivenheter - tilsynelatende i en kjede - skjer ett eller annet sted i verden, er det lett å falle for fristelsen til å forklare alt ut fra en årsak. I Japan, as we speak, er det i all hovedsak naturkreftene som rår, og jordskjelv, tsunami (jap.: "strandbølge") og nedsmelting av atomkraftverk følger på i en ganske grei og forklarlig kjede. Det litt ubegripelige for oss i vesten er at ro og orden råder.

I Nord-Afrika er det Facebook og Twitter som har fått hovedrollen. Det kan ha noe for seg for å forklare hvordan demonstranter kommuniserer og organiserer, men utløsende er det neppe. I samfunnsforhold er det et rikt tilfang av ulike gjensidig forsterkende eller avsvekkende faktorer som spiller inn. Det er først på god avstand - i tid - vi kan ha noe håp om å forstå hva som har skjedd.

Men likevel: en viktig årsak til opprørene i Nord-Afrika har gått ganske ubemerket hen i Norge. For et par-tre uker siden så jeg en liten notis fra NTB i økonomiseksjonsen i Aftenposten. Der sto det at importbeskyttelsen for norsk hvete var opphevet siden prisene på verdensmarkedet nå var høyere. Det hadde aldri skjedd før.

Når høykostlandet Norge produserer billigere hvete enn Australia, USA, Argentina osv. er det grunn til å stoppe opp. Prisene er like høye verden over, og de kan ikke forklare fullt ut det som skjedde i land etter land i Nord-Afrika. Men likevel: når nødvendighetsartiklene blir uoverkommelige for de som inntil nå har klart å kjøpe dem, så øker spenningene i labile samfunn. Indexen over, fra Bloomberg, viser matprisene på verdensmarkedet. De var nesten like høye i 2008, men da var verdensøkonomien i en manisk fase. Nå er den mer depressiv og eksplosjoner skjer lettere, ikke bare som fysiske kjedereaksjoner i en atomreaktor men også i de uhyre komplekse samfunnskonstruksjonene.